Arlo, 12, flytter med mor og søster til det lille tettstedet Pine Mountain, morens hjemsted. Han begynner i Vandrerne, en speidervariant, men når området ligger på grensen til andre verdner, kan det bli mye moro! Her siver magien gjennom og vandrerne fanger alvebiller, ser etter harebukker, klapper tordenskrall og knipser lys. Men Arlo er spesiell og noe er ute etter ham. Dette blir spennende og passe skummelt, morsomt og koselig på en gang. Jeg liker skildringene av den parallelle virkeligheten og måten befolkningen i Pine Mountain tar nærheten med knusende ro på. Vennskapet mellom Arlo og de andre i patruljen er nesten det beste med boka, liker det godt!
Jeg vet ikke helt hva jeg synes om denne. Bokas hovedperson er Anthony Horowitz, ikke til å skille fra forfatteren på noe område. Han blir hyra til å følge etterforskningen av et drap og skrive bok om det. Det er jo en artig idé, og enkelte vil kanskje finne det underholdende å gjette hvor grensen for fiksjon går, jeg er ikke helt der. Men boka er godt skrevet, spennende og intrikat, så jeg koste meg også.
Man må gå på jorda om den så er glødende. Og man må ha sko på.
DU
som bare var en celleklump
og før det ikke en klump engang
bare to løse celler
av den typen vi hadde ødslet så mange av
(jeg kanskje bare to hundre
men faren din milliarder)
og før det igjen bare en frimodig plan
en sukkersøt drøm
en forestilling
om at det fantes noe som ville snu opp ned
på leiligheten
og oss i den
noe som ville sette seg selv
i relieff
og fylle oss med en kjærlighet som ikke lignet noe annet
og så var det du som fikk oss til å ligne
på alt
FORDI DET ER KVELD
fordi det er mørkt
fordi sola har gått ned
fordi jorda snurrer
fordi det er det den gjør
for at du skal ha noe å spørre om
natta
DET BLE LYST
og det ble du
skriket som bevis
for at du hører til hos oss nå
ute i lufta
den fins i overflod her
forsyn deg
du begynner
i armene våre
under øynene våre
et ansikt
så nytt og gjenkjennelig
alt fins her
men du må finne det
Kosekrim satt til Oxford. Og det er superbritisk med te og scones og følelser en helst holder for seg selv og en liten, grå katt, gamle, nysgjerrige damer, en superkjekk etterforsker og ei mor som helst vil unngå å omgås folk fra arbeiderklassen. Ikke spesielt troverdig, men veldig, veldig kos!
Å, denne var nydelig! Fred er forelska. For hvordan kan en unngå å like ei med krøller, sterke armer og som snakker i nesa? Men så er det krigen. Vel er ikke Sverige med, men det er rasjonering, pappa er utstasjonert ved grensen, det er utrygge tider og snart er det jul. Med enkle, men fargerike illustrasjoner har dette blitt ei barnebok som sier mye om mange ting på få sider. Og det er så fiiint!
Jeg spør bartenderen
om han husker fyren jeg dro med
om han kjenner ham
eller noen han kjenner
har han vært her før
med andre damer eller
Bartenderen vet ikke hvem jeg snakker om
men se på deg da, sier han
du gløder jo
Nydelig! Hva gjør en hakkespett som har fått hodepine og svimmelhet og verken får hakke eller fly mer? Er det hakkingen eller resultatet, altså hullet, som er det viktigste? Og er det egentlig noe hjelp i muldvarpen? Dette er dype og eksistensielle spørsmål som denne boka gir en mulighet til å gå i dybden på. Illustrasjonene står på ingen måte i veien, heller!
Genial tegneserie! Det handler om hvordan vi behandler folk som er anderledes, selvfølgelig. Her er zombien Lars (unnskyld, han er levende ulevende), en ninja som kan bli usynlig og en heks. De to siste må skjule seg for ikke å bli dårlig behandla av omverdenen, men Lars er litt for tydelig. Så da kan rektor like godt kjøre ham ned, ikke sant? Han tåler det jo uansett. Og "like barn leker best", tross alt. Det er skolens motto.
Denne rektoren er vidunderlig fæl, forresten, på linje med Roald Dahls Trunchbull. Hun likner veldig på Erna Solberg, men det kan jo være en tilfeldighet...
Jeg liker tegningene, enkle, men detaljerte og med mye farger. Jeg liker også en tør å ta i både når det gjelder vanskelige teamer og humor i en serie for barn. Og at det handler om å finne sin gjeng med raaringer og oppdage at selv zombier kan ha følelser.
Jeg liker tematikken og dramaturgien i hvordan feminismen sprer seg blant jentene på denne dusteskolen. Men boka fenger meg ikke. I første rekke handler det om språket. tror jeg. Det blir veldig skravlete og barnslig. Og dermed langtekkelig. Samtidig virker det oppstylta og unaturlig på meg, og det siste skyldes nok oversettelsen. Å skille to ballspill fra hverandre ved å kalle dem football og fotball, blir klønete. Og at guttene understreker kjønnsroller ved å bruke uttrykket "Fiks litt mat", klinger ikke godt. Resten av språket står i stil.
Jeg er heller ikke sikker på om boka treffer det norske publikummet helt. Nå kjenner norsk ungdom godt til amerikansk skolehverdag fra TV-serier ol, men der vises glansbildeversjonen fram. Kleskoder er vel ganske ukjent her, i alle fall måten de praktiseres på mange steder i USA. Og jeg tror ikke det ville falle norske jenter inn at et seksuelt overgrep skulle meldes til skolen, ikke til politiet. Nå lærer jo leserne av denne boka disse tingene, men det som presenteres som den største selvfølgelighet i boka, bryter nok med gjenkjennelsen for norske lesere, Og denne genren krever at leseren identifiserer seg med både hovedperson og miljø.
Så njæh...
X-Files i Oslofjorden! Jeg synes dette var riktig underholdende. Gode skuespillere og.
Kanskje den svakeste boke i serien så langt? Nå er ikke dette den mest realistiske typen krim, men nå ble det litt i overkant for meg. Men jeg liker miljøet så godt!
Nok en flott bok om et vanskelig tema. Jeg er bare litt usikker på slutten. Det hadde vært fint å se Dragen som ikke-Drage, bare i et speilbilde eller noe...
I BOTNEN AV BÅTEN
alltid har eg tenkt
at døyr far, døyr frendar
døyr eg det same, men aldri at
det skulle skje no, like etter stilla
på åkeren, ikkje noko kan eg seie, og
ikkje noko kan eg gjere, må berre sitje
her, ikkje sjå på kista eller mor mi som
sit under frynsesjalet sitt fremst i båten
ikkje sjå på systrene eller spelemannen
eller roarane eller abelone med barnet
i magen, berre på årene i det kalde og
klare vatnet, og vite at månen min
måne, far min sin måne, han lyt
eg gje vidare til son min og
son hans og son hans att
måne i ny og måne
i ne, i ring og
i kring
[...]
og sjølvaste
blåklokkehimmelen
skal eg hekte ned til deg
kviskrar eg, leggje han
som det finaste sjal
kring skuldrene
dine
MÅNEN
ligg og skal sove, men
i lyset frå grua ser eg røyken
som stig opp i ljoren og ut, og langt
oppe i det mørke er det noko så kvitt og
blankt, kva er det eg ser i himmelsynet, seier
eg, å, det er månen, seier far, tek meg på armen
og slår kvitelen kring meg, ber meg ut stovedøra og
ytste døra og så ut i den kitlande, kaldklare natta, ved
den store bjørka snur me, far peikar opp i det blåsvarte
og seier sjå månen, endre, han har alltid vore der og skal
alltid vere der, er det ikkje fint, jau, seier eg, og i dagane
som kjem, skal eg ofte spørje etter månen, og far min og
eg skal gå ut på trappa, stundom kan me skimte noko
bak skodde og regn, stundom kan me sjå han som
ein sigd oppe på himmelen, men mykje av tida
er han ikkje å sjå, og far seier at han gøymer
seg nok, gjer som han vil, er heldig slik
og sidan skal dette vere det første
eg hugsar
jeg liker
å stå under et tre
om høsten
når bladene er gule
og røde
jeg er klar over
at det
til en viss grad
handler om
biologiske faktorer
men det er så mange
ja
hva skal jeg si
psykologiske
prosesser som ligger utenfor det vi kan
kontrollere
jeg tror ikke
jeg forstår deg 100 %
jeg tror ikke
jeg forstår deg 100 %
heller