Mari Nordø Lommelun om Den norske slavehandelen av Anders Totland:
14:25, 9. januar 2019 Kommentarer: 2
Først og fremst synes jeg boka er rotete. Den følger ulike personer som hadde med slavehandel å gjøre, men det hoppes i tid og rom så det er vanskelig å henge med. Slaveeiere, prester, slaver eller soldater, Amerika, Nord-Afrika eller Bergen, det er ikke så nøye, liksom. Peter W. Tordenskiold får hele fem sider, men bare en setning, om at han starta sin karriere som sjømann på et slaveskip, har sammenheng med temaet for denne boka.
Ett lite kapittel til slutt tar for seg moderne slavehandel. Det er fint.
Jeg er ikke begeistra for språket, heller. Det er mye gjentagelser og det samme sagt flere ganger med andre ord. Eksempel fra s 49: "I England har saka lenge blitt diskutert. [...] Då hadde dei diskutert saka i mange år." Det blir både skravlete og tunglest samtidig.
Genial tegneserieversjon av kvinnekampen, stort pluss for at den tar for seg hele historien og hele verden! Hvis du ikke er for likestilling eller klar for kamp etter å ha lest denne, er det noe alvorlig galt med deg!
Tove Obrestad Wøien siterer Jeg lever et liv som ligner deres av Jan Grue (side 163)
15:01, 4. januar 2019* Ingen har det som favoritt.
Tove Obrestad Wøien siterer Jeg lever et liv som ligner deres av Jan Grue (side 160)
14:56, 4. januar 2019 Ingen har det som favoritt.
Tove Obrestad Wøien siterer Jeg lever et liv som ligner deres av Jan Grue (side 105)
14:52, 4. januar 2019 Ingen har det som favoritt.
Slik blir man et krevende menneske: Ved å be om mer enn det som blir tilbudt. Slik blir man et problem, ved å påpeke et problem.
Tove Obrestad Wøien siterer Jeg lever et liv som ligner deres av Jan Grue (side 99)
14:50, 4. januar 2019 Ingen har det som favoritt.
En diagnose er intim. Den er en fasit. Om den kommer etter år med uvisshet, kan den virke befriende. Den bekrefter at bekymringene ikke var unødige, at det var noe galt. Den beviser at din egen virkelighetsoppfatning er den riktige og at du er til å stole på. Den kan gi ro.
Dersom diagnosen beskriver en progressiv tilstand, er den også en kilde til uro. Den skaper fremtidsbilder. Den er veikartet til stedet man ikke ønsker å besøke.
Tove Obrestad Wøien siterer Jeg lever et liv som ligner deres av Jan Grue (side 95)
14:47, 4. januar 2019 Ingen har det som favoritt.
Jeg fantaserer noen ganger om å være ferdig. Om å ha ordnet alle praktiske problemer, ha avklart alle spørsmål, ha gjort alt som skal gjøres, legge arbeidet fra meg. Så husker jeg at dette er en dødsfantasi, det har ingenting med et menneskeliv å gjøre. Opp igjen.
Tove Obrestad Wøien siterer Jeg lever et liv som ligner deres av Jan Grue (side 92)
14:45, 4. januar 2019 Ingen har det som favoritt.
Tove Obrestad Wøien siterer Jeg lever et liv som ligner deres av Jan Grue (side 80)
11:42, 4. januar 2019 Ingen har det som favoritt.
Hjelpeapparatet stiller hundre små krav til hvordan jeg skal formulere behovene mine, til hvordan elendighetsbeskrivelsen skal se ut. Det krever at jeg forstiller meg, for det vil ikke forstå sannheten - at jeg er lykkelig, jeg har det godt og jeg trenger hjelp. Hjelpeapparatet blunker skjelmsk, det spør om jeg virkelig ikke er fornøyd nå, fornøyd nok til å la hjelpeapparatet være i fred, la det vende sitt milde ansikt mot dem som uansett vil forbli elendige.
Tove Obrestad Wøien siterer Jeg lever et liv som ligner deres av Jan Grue (side 58)
11:11, 4. januar 2019 Ingen har det som favoritt.
I Himmelen over Berlin leses det et dikt, "Barndommens sang" av Peter Handke:
*Als das Kind Kind war
ging es mit hängenden Armen,
wollte der Bach sei ein Fluss
der Fluss sei ein Strom,
und diese Pfütze das Meer.
Als das Kind Kind war,
wusste es nicht, dass es Kind war,
alles war ihm beseelt,
und alle Seelen waren eins.
Als das Kind Kind war,
hatte es von nichts eine Meinung,
hatte keine Gewohnheit,
sass oft im Schneidersitz,
lief aus dem Strand,
hatte einen Wirbel im Haar
und machte kein Gesicht beim Fotografieren.*
Mindre fart og gørr enn jeg er vant med fra McDermid, men en veldig godt skrevet krim. Og godt tenkt!
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud om The Yellow Wallpaper av Charlotte Perkins Gilman:
13:42, 2. januar 2019
The yellow wallpaper er en typisk gotisk grøsserhistorie. Den begynner lys og forsiktig, men flere og flere detaljer som gjør deg urolig, finner veien inn i historien. Ekteparet John og jeg-personen skal leie et stort, vakkert, og gammelt hus i tre måneder. De har med seg Johns søster Jennie og en baby. John er lege og ofte borte for å ta seg av pasienter mens Jennie tar seg av babyen og alt husarbeidet. John har bestemt at jeg-personen ikke får jobbe, heller ikke skrive, slik at hun kan få tilbake styrken sin. Derfor skriver hun denne historien i hemmelighet.
Hun forteller at John har gitt henne diagnosen: «temporary nervous depression – a slight hysterical tendency.» Dette var en ganske vanlig diagnose å gi kvinner i Viktoriatiden. Kuren var å «ikke gjøre noe», en kur som nok gjør en person med en slik diagnose bare verre. Det er ikke godt å si hva jeg-personen egentlig feiler. Men en ser etterhvert tydelige tegn på en psykisk lidelse, muligvis har hun fødselsdepresjon, siden de har med seg en baby. (Jeg har lest litt om forfatteren og hun led selv av fødselsdepresjon). Hun skriver at John sier det ikke er noen grunn til at hun skal være syk og at han da friskmelder henne.
Jeg falt virkelig for boken og ga den full skåre på Goodreads. Jeg elsker mystikken og de små skumle hintene i boken. Kontrasten mellom jeg-personens historie og hintene hun gir oss skaper en spenning som jeg liker bedre enn direkte skumle bøker. (Selv om jeg liker dem og). Samtidig er det en feministisk tone i boken . fordi hun skriver om hvordan John bestemmer hva hun skal gjøre og ikke gjøre hele dagen og hennes opposisjon og kamp for å kunne bestemme selv.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Bøker jeg har lest i 2019. Del 1
Tove Obrestad Wøien siterer Det fins et rom i meg som står tomt av Linda Klakken (side 54)
20:37, 28. desember 2018 Ingen har det som favoritt.
noe hun skrev på en lapp II
vi må snakke
mens vi kan
når vi dør
tar vi stemmene våre
med oss
Tove Obrestad Wøien siterer Det fins et rom i meg som står tomt av Linda Klakken (side 31)
20:35, 28. desember 2018 Ingen har det som favoritt.
kan ikke gi oss nå
jeg må slutte
må jeg ikke?
skriver du til meg
midt på natta
men det er ikke det
at du holder meg våken
som gjør meg så glad
og forvirra
men at du tror
at jeg heller
vil sove
Tove Obrestad Wøien siterer Det fins et rom i meg som står tomt av Linda Klakken (side 26)
20:34, 28. desember 2018 Ingen har det som favoritt.
ut av ingenting
legger hun panna
mot brystet mitt
jeg snuser inn lukta
av håret hennes
og husker ikke
navnet hennes
eller mitt
Tove Obrestad Wøien siterer Det fins et rom i meg som står tomt av Linda Klakken (side 12)
20:32, 28. desember 2018* Ingen har det som favoritt.
noe hun skrev på en lapp
langt inne i deg
fins et vakkert stykke musikk
som bare venter
på å bli spilt
Tove Obrestad Wøien siterer Det fins et rom i meg som står tomt av Linda Klakken (side 7)
20:31, 28. desember 2018 Ingen har det som favoritt.
seterjentene sier
hvis du treffer et menneske
og hjertet ditt slår fortere
hendene skjelver
og knærne svikter
så er det ikke
den rette
men hvis du møter
et som gjør deg rolig
og bekymringene
og angsten
stilner
hva da, seterjentene?
Jeg har hørt radioteaterversjonen og har en følelse av at Aisatos tegninger ville tippe vurderinga i enten den ene eller den andre retninga. Jeg synes det begynner bra med nytt vennskap og gammeldags julestemning og en god skildring av foreldre som ikke makter å håndere sorgen over å miste et barn. Men slutten? Da blir det så sukkersøtt med saus og aspartam på at jeg ble litt uvel. Nei takk til den!
Sist sett
