eg leitar og leitar
har visst gløymt
at eg fann deg
for lenge sidan
denne handa hans
som varleg stryk meg
over ryggen
utan stans
djupt her inne
har eg alltid visst
at det ein stad der ute
måtte finnast noko anna
ei hand
på leiting over andre ryggar
for så til sist
å finne heim
ta handa mi
sa han
denne vegen
er for bratt for berre ein
eg går langs havet
alltid langs havet
ord ligg som drivved
mellom fjæresteinane
eg plukkar dei opp
legg dei sirleg etter kvarandre som vogner i eit tog
for å sjå
om dei gjev ei slags meining
I «Øyeblikk for evigheten» av Kjersti Anfinnsen møter vi igjen Birgitte Solheim, som vi første gong vart kjent med i «De siste kjærtegn» frå 2019. Ho er pensjonert hjertekirurg, eldre enn i førre bok, og kjenner på forfall og på at livet går mot slutten. Ho har fått ein kjærast, Javiér, og erkjenner at sjølv om ein må kunne balansere for å leve i eit samliv, gjev det òg store gleder. Romanen er, slik også den førre var, delt inn i ørsmå kapittel, og med humor, vidd og ein liten porsjon bitterheit reflekterer Birgitte Solheim over tap, sorg, sakn, kjærleiken, døden og einsemda. Høyrest det traurig ut? Det er det ikkje. Det er godt og reflektert skrive, og gjev både lått og tårer i augnekroken. Kjersti Anfinnsen er ein forfattar å merke seg.
Hvordan er det med baktankene? De er der og venter til det blir deres tur. De er tålmodige, men så snart de får sjansen, griper de inn og snur om på alt.
[...] moren hennes, min mormor, hadde drukket seg full bare én gang i livet, hun visste ikke grunnen, og da hadde moren plutselig, helt ut av det blå, sagt at hun hadde forelsket seg bare én gang i livet, i denne mannen, nemlig, og siden hadde hun visst at forelskelse ikke betyr noen ting, men at kjærlighet betyr mye.
En dag forstår du at du må redde deg selv før du kan redde noen andre. Og den dagen blir du endelig fri.
"Poenget mitt er at alle foreldre ønsker det som er best for barna deres - men dessverre ser vi også tingene gjennom den linsen som er vårt eget liv og våre egne erfaringer. Av og til glemmer vi at barna har sitt eget liv å leve."
Jeg har alltid tenkt at det er disse barna - de som forstår at bøker er magiske - som kommer til å få det beste livet.
Livet former seg etter de avgjørelsene vi tar, de unike øyeblikkene som forvandler alt.
Père Clément rynket pannen. "Dere må forstå at Gud alltid vil vite hvem de er."
"Sikkert," sa Rémy med et skuldertrekk. "Men Gud har mange ting å ta seg av nå for tiden. Det kan da vel ikke skade å gi ham en håndsrekning?"
FRAMLEIS
Eg speglar meg og stirer
forundra på meg sjølv
Framleis veks negler og hår
framleis pustar eg nok dogg på spegelen
til at eg kan skrive
eg elskar deg
SISTE DANS
Trekkspelmusikken durar gjennom aldersheimen
Personalet byr kvarandre opp til vals
Dei gamle sit langs veggen og ventar på Stones
SEGL
Den rynka der hadde du
ikke første gang vi møttes.
Om du en dag dumper meg
og glemmer at jeg finnes,
bærer du en del av meg
i deg når du smiler.
MOT
Du som er så redd,
er den modigste
av oss alle.
Det lille du tør,
hadde vi aldri turt
om vi var like redde.
I ÅR ER MAI OKTOBER
I dag er hun skjør.
I år er mai oktober.
I dag er hun vasen
som gikk i gulvet.
Den han limte sammen
og stadig setter blomster i,
selv om den lekker litt.
En og en dråpe langs kinnet.
SKJE DIN VILJE
Min hårete mage presset mot
din ryggs nakne bue.
De siste to brikkene av
sju milliarder.
Jordklodens kurve kneppet
på plass,
mot himmelens uendelighet.
ALT SOM ER VAKKERT
Dra fra gardinene.
Åpne vinduet.
Kle av deg
det harde blikket.
Ta på deg klærne.
Lås opp døra.
Alt som er vakkert
leter etter deg.
Jeg leste Steinansiktet på en dag, rett og slett fordi jeg ikke kunne legge den fra meg. Det er egentlig ikke fordi den har høyt spenningsnivå. For det har den ikke. I så måte føles noen av delene mer som en familieroman. Men en blir så innvolvert i denne familien og de ulike karakterene med sine styrker og svakheter at en bare må vite hvordan det går. Det går fint å lese Steinansiktet uavhengig av Jernspøkelset. Men det er en del referanser til det som skjedde i Jernspøkelset, og en kjenner familien og karakterene bedre hvis en følger dem gjennom Jernspøkelset først. Derfor anbefaler jeg begge bøkene etter hverandre. Men gå for all del ikke glipp av Steinansiktet.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger