Jeg likte også denne. Men når det begynner å bli skikkelig skummelt, synes jeg spenningen faller. Det blir for mange detaljer, nesten som i It. Det er mye mer skumlere å ane noe enn å få det beskrevet i detalj, mener jeg. Men ellers er jeg såre fornøyd. :-)
Fantastisk i alle ordets betydninger. Og utrolig kult at Gaiman klarer å gjøre noe nytt med så kjente eventyr. Men det kan jo ikke slutte sånn?? Jo, vent. Det er klart det må det...
Em krimmesters fortelling i glitrende tegneserieformat? Må bli en sekser, det. :-)
til slutt vart eg eldre enn han
han kan aldri
skifte meining igjen
skifte uttrykk, side
som plastfolie over
livet hans ligg dødsfallet
vi kan sjå alle delane
alt han har gjort
og sagt, alt han har vore
medan kroppen fell
djupare og djupare inn i jorda
skal vi hugse han som
han som døydde ung
leite han fram
i andre unge
kinnbeina augene
frykte deira død
dei er så mange
at vi vaknar ei natt og høyrer smellet
kjenner det dure gjennom tennene, ruse ut augene
varmen står i halsen, hovudet
kvernar seg klart
vi står opp og går
gjennom huset
vi ligg og lyser augene mot taket
går gjennom alle gode grunnar
til at det ikkje var vårt smell
til at det ikkje var nokon av våre
og morgonen trekkjer seg tung opp
over horisonten
vil ikkje lyssetje dette
vil ikkje lyse over
fleire lausrivne kroppar
vil ikkje ringje vekkarklokkene
vil ikkje løfte menneska
vil ikkje gi dei brødskiver
som var det ein vanleg dag
for tidleg begynner folk
å mangle, slik er det her
ein morgon manglar éin
på lageret, ingen køyrer trucken
ingen tek imot vareleveringa
uti mars manglar
ho som tok telefonen
når vi ringde og bestilte blomar
med skånsame helsingar:
vi tenkjer på deg i sorga
kondolerer
og fleire morgonar manglar folk
i klasseromma, ansikt svartnar
og forsvinn ut på gangen
og kjem ikkje attende
og rektor bankar på
med nærvær som eit tjern
dryp orda utover:
denne mangelen
må de bere
små skuldrer
små skjelett
bratte stup i bringa
Kanskje Brekkes svakeste til nå, men det betyr ikke at denne er dårlig. Men plottet blir litt tynt mot slutten. Og ikke alle personene er like tydelig tegnet. Likevel, absolutt lesverdig, miljøet er levende og historien til tider svært spennende.
Godt nytt år :)
Første bok ut i 2015 ble En vinterkveld av Simon Sebag Montefiore. Regner med at det blir mest barne - og ungdomslitteratur på meg i år også, så klarer jeg å lese ca 40 voksenbøker i tillegg - ja, så er jeg fornøyd :) I morra er det tilbake på jobb - første jobblørdag i år, spent på om det blir travelt. Regner med at mange er interessert i å låne noen nye bøker i det nye året:)
Ellers har jeg hatt fri i dag pga planleggingsdag på skolen - så da ble det noen timer i akebakken - samt knusing av pepperkakehuset:) Taco står på menyen i kveld - helt greit etter all julematen.
God lesehelg :)
Hørte hørespillet på BBC4 nå i romjula. Herrrlig! Men i og med at det nødvendigvis må kuttes noe, kan ikke den versjonen få en sekser, selv om den var perfekt... ;-)
Wow! SKIKKELIG ekkel! og spennende :-)
Den vidunderlige og vanskelige kjærligheten... Visste jo at Rowell mestrer å skildre den første forelskelsen, men jammen får hun til den voksne, etablerte kjærligheten også. Det er nydelig og vondt og morsomt og fint og sårt og... Rowell!!
Ikke hennes beste, synes jeg, jeg bryr meg aldri helt om personene. Men det historiske er som alltid på plass, og er fascinerende. Spenninga tar seg dessuten merkbart opp mot slutten.
alt eg skal skrive ned som eg aldri lærte. bestemor kjemmer ut ein floke i håret mitt. kler meg i sommarkjole. no må du gå, seier ho, du er ikkje ei plante. planter som toler skugge har sjeldan vakre blomar. eg kvesser eit kronblad. skogstjerna kjem frå fredlausfamilien
Statsministeren
Statsministeren liknar på deg
og på meg
og på alle andre statsministrar:
Han likar å styre landet.
Han likar å vere sint
og å krangle
og slåst.
Han likar kalde kjøtkaker,
og han er glad i sild.
Fødselsdagsselskap har han
og flass
og hus som det kan flyge fly over
og katt ved namn Paulus Olsen.
Han har ikkje tid til å kjøpe seg sko i skobutikk.
Ikkje er han statsminister
for blåklokker heller.
Og ikkje er han godvenn med bispen.
Ofte ser han ut vindauga
og tar fullstendig feil.
Jeg har virkelig fått øynene opp for billedbøkene til Dahle/Nyhus det siste året. Jeg leste først Krigen som er datteren Kaja Nyhus Dahle sitt samarbeid med moren og senere Snill og Sinna mann av ekteparet Dahle/Nyhus. I Akvarium møter vi Moa som har en fisk i et akvarium som mor. Hun forteller om fiskemoren til de andre barna som blir både nysgjerrige og forbauset. Læreren også, for hun har lyst til å komme hjem til Moa for å hilde på fisken. Denne boken er ikke like sterk og brutal som spesielt Krigen og Sinna mann, men jeg vil kalle den mer sår. Tegningene er mer nedtonet enn i de nevnte tre bøkene og budskapet på mange måter mindre tydelig. Der de andre bøkene gjorde et mer umiddelbart inntrykk har denne sunket mer gradvis inn. Et barn vil gjerne se på boken som et eventyr om en jente som har en mor som fisk, mens voksne vil se på dette som en bok om omsorgssvikt og en mor som overhodet ikke er tilstede.
En brevroman der eksblogger Linnea Myhre skriver alt fra et sterkt selvmordsbrev til sin mor, et sint svar på en e-post til en jente som ønsker å bli like tynn som henne, til morsomme brev til sukett- og tacoprodusenter om mangler ved deres produkt eller hvorfor produktet deres ikke er å finne i butikken i nabolaget hennes. Mat og måltider har gjennom mange år kontrollert livet hennes fullstendig og selv om det har bedret seg kontrollerer det fortsatt en del. Jeg synes det er tøft gjort å skrive så åpent og ærlig som forfatteren gjør her ved å vise seg fra sine mest sårbare sider. Boken er lettlest og har en uformell og direkte stil som vel er ganske åpenbart siden det er snakk om en samling brev.
Olga lo. "Enkelte ting her i livet er for innfløkte til at de lar seg forklare på noe som helst språk."
Tsukuru nikket. Å komme med aforismer om livet var tydeligvis et finsk særtrekk. Kanskje var den lange vinteren en medvirkende årsak til det.
Har hørt de tidligere bøkene i serien på norsk, men av en eller annen grunn har ikke denne siste kommet på lydbok. Men selv om person- og stedsnavn oversettes, er det ikke noe problem å bytte språk her. Miljøet, de merkelige og elskelige karakterene er de samme og det går raskt å komme i god Septimus Heap-stemning igjen. :-)
Ikke hans beste, men grei nok. Liker fortsatt det rolige tempoet, dialogene og stilen.
Charlotte Bridgewater bur saman med ein trufast tenar i eit stort, gammalt hus i Rampur i India. Ho har snart brukt opp alle pengane sine, men leiger etterkvart ut eit rom til ein omreisande, stum skreddar. Gjennom romanen får vi tilbakeblikk i både Charlotte og skreddaren Madan sitt liv. Ingen av dei har hatt det lett i livet. Fantastisk god bok som det var vaskeleg å leggje frå seg. Korte kapittel hjelper til med å få ein raskt fram i lesinga - bare eitt kapittel til!