Bokelskere.no

Denne helgen leser jeg Harry Potter og Ildbegeret av J.K. Rowling. Harry Potter er klar for sitt fjerde år på Galtvort, men før skolestart skal Harry og venne til verdensmesterskapet i Rumpeldunk. Jeg var ikke en like stor Harry Potter fan som mange andre den gangen disse bøkene ble utgitt. Jeg skal faktisk innrømme at jeg koser meg mer med bøkene i dag enn det jeg gjorde den gang.

Kinderwhore er en roman som har fått mye oppmerksomhet i det siste, og det med god grunn.

Fordi det er en sterk bok med sterke karakterer, som serverer veldig mørk og sarkastisk humor, på grensen til spydig. En type humor jeg liker, spesielt sarkasme, så hvorfor likte jeg ikke Kinderwhore?

Å distansere seg selv fra problemer
Men først litt om bokas handling, som er om Charlotte. Hun er veldig uheldig med oppveksten. Hun bor i en leilighet sammen med en fraværende mor. En mor som tar piller, som tilbringer mesteparten av tiden i sengen, og som ofte tar med seg forskjellige menn hjem. Ingen barn burde ha det sånn, men det skjer dessverre altfor ofte. Charlotte er en lesehest, og gjemmer seg i bøkenes verden. Livet hennes blir kaotisk da en av kjærestene til moren hennes kommer inn på rommet hennes, og barndommen hennes blir frarøvet. Siden da distanserer Charlotte seg fra sitt eget hode og kropp. Gjør alt for å unnslippe smerte og komme andre i forkjøpet. Ingenting er det samme, og hun havner i en malstrøm som er omtrent umulig å komme seg ut av. Hun bruker sin mørke humor som en av forsvarsmekanismene. Vil hun noen gang åpne seg for noen, og fortelle hvordan hun egentlig har det, og om traumene hennes? Vil hun noen gang våge å la noen kjenne den virkelige Charlotte og gi livet en ny sjanse? Er hun tøff nok til å ta igjen de indre demonene og satse på rettferdighet, istedet for å komme andre i forkjøpet ved å skade seg selv og være sarkastisk?

Dette virker kanskje som en spesiell roman, og det er det også. Trodde jeg ville like den da jeg liker både mørk, sarkastisk og spydig humor selv. Likevel var ikke denne boka for meg, selv om budskapet er god, og viktig tema tas opp; at man bør aldri være redd for å be om hjelp og åpne seg opp for noen, uansett hvor vanskelig teamet er. Det største problemet jeg hadde her var selve skrivemåten jeg ikke hadde helt sansen for, til tross for humoren. Fleste sider består av korte avsnitt. Og noen sider er det hele sider. Det største problemet mitt angående denne boka var at det blir veldig ensformig i lengden, uansett hvor synd man synes i hovedpersonen, selv om hun ikke vil ha noen sympati. Det blir litt "masete", selv om ingen fortjener å gå gjennom det hun opplvede.

Forskjell på dårlig/ikke like en bok
Så, misforstå meg ikke. Med tanke på den svake karakteren jeg gir, betyr det ikke denne gang at det er en dårlig bok, ikke denne gang, det er det ikke, og jeg er heller ikke helt følelseskald, men det var ingen bok for meg. Vet hvor godt den er likt av mange andre, og vil bare ikke at noen skal bli opprørte på grunn av at jeg ikke likte den. Man er forskjellig, og ingen fasit er riktig når det gjelder hva den ene og den andre liker av bøker. Det er viktig å huske på. Sterk lesing, men ikke min type bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tykkjer den var for langdryg, som du skriv litt vel mykje politikk. Men eit verdig punktum. Dei siste 100 sidene rodde det fint i land.

Det er lenge siden en thriller har sjokkert og overrasket meg. Det gjør heller ikke denne.

Det er altfor lenge siden en thriller har sjokkert meg med sine avslutninger. Det er et savn, og jeg leter fremdeles etter en slik type avslutning. La meg ikke huske var ikke en sjokkerende thriller for min del. Avslutningen ble for forutsigbar, men en stødig, engasjerende og humoristisk thriller var det.

Hva eller hvem er fellesnevneren?
Tre mekige menn er fanget inne et ukjent sted og de ankommer ikke dit samtidig. De vet ikke hvorfor de er der, hvem eller hvordan de har havnet der, og må leve av lite mat. Det går ut over fysikken, og også psyken. Noen av dem går ikke overens, og det er begrenset med plass. De forsøker å gå overens, og lister seg nesten på tå rundt hverandre. Hvor lenge kommer de til å være der? Kommer de til å være innestengte til de dør, og hvem står bak?

Samtidig strever en kvinne i begynnelsen av førtiårene med hukommelsestap. Hun husker ikke noe fra den siste tiden fordi hun nettopp har vært i en alvorlig trafikkulykke. Denne kvinnen heter Nina Berger og er klimaforsker. De andre vil at hun skal ta det med ro og la hukommelsen komme tilbake på en naturlig måte, men Nina har ikke tid. Det er noe som uroer henne. En av grunnene er at hun kommer hjem til en rotete leilighet. Var det et tilfeldig eller et planlagt innbrudd? Og hvorfor er politiet så ivrig etter å snakke med henne? Er det på grunn av innbruddet, eller er det noe annet?

Fascinerende persongalleri
La meg ikke huske er svært engasjerende lesestoff, selv om det var noe forutsigbar for min del. Følte ikke det gjorde noe da karakterene i seg selv var spennende å lese om. Er heller ikke spesielt glad i kvinnelige hovedroller av en eller annen grunn, men synes Nina var litt vittig. Hun er også en sterk karakter som ikke gir seg så lett. Hun er ikke den som overtales av andre. Syntes det var mest spennende å lese om de innestengte mannfolka, som gradvis blir rarere og rarere, og rådville av hele situasjonen. Man bare venter på at en av dem skal klikke, eller at noe forferdelig skal skje. Det er nesten som å liste seg på tå sammen med dem, og føle på den klaustrofobien.

Boka har en god og lett flyt. Det veksles som nevnt mellom Nina Berger, og de innestengte karene. Mennene får etter hvert en mystisk film som de setter på. Det gir dem en slags pekepinn på at de må bli flinkere til å sette seg inn i jobbene deres, og vite hvem og hva de jobber for, og vite om eventuelle konsekvenser. Disse mennene består også av sterke personligheter, og det kan bli trangt på de få kvadratmeterne de er innestengt i. Man bare venter på hvem som knekker sammen først av dem.

Som sagt, La meg ikke huske er hverken sjokkerende eller original, men underholdende. En thriller med viktig tema og tempo.

Fra min blogg: I Bokhylla

Filmen er nok bedre kjent enn selve boka, selv om boka og filmen er svært forskjellige.

Filmen ble produsert i 2002 med Richard Gere i hovedrollen. Filmen er delvis basert på boka som ble utgitt i 1975. Forfatteren av boka, John A. Keel var som sagt journalist, som døde i 2009. Han var journalist, men ingen vanlig journalist. Han skrev mye om blant annet ufoer, og han var en av de først som kom med begrepet "Men in black".

Også basert på virkelige hendelser
I denne boka tar han for seg the mothman, altså møllmannen på norsk, også kalt dødens budbringer. Den ble ofte observert mellom 1966 og 1967 i Point Pleasant. Point Pleasant ligger i Vest-Virginia, og en kjent ulykke skjedde der i 1967. En bru kalt Silver Bridge kollapset og 46 personer omkom i ulykken, i tidsperioden da the mothman ofte var observert av forskjellige vitner. The Mothman har et rykte på seg å være en slags dødsbudringer/dødsengel, og dukker opp like før noe tragisk skjer. Ikke alltid, men ofte. Den beskrives som en fugl på to ben som er i samme høyde som en mann. Han ser ut som en blanding av en mann, fugl, ugle, flaggermus og har røde øyne. (Prøv å forestille deg hvordan mothman ser ut, om du kan ... ). Den ble ofte sett langs veiene, flyvende over biler og andre steder. Folk fikk også ofte en ubehagelig følelse av at noen så på dem uten at de så eller oppdaget noe merkelig

Hvem er vel ikke interessert i mystiske fenomener?
Selv tror jeg ikke på The Mothman, Rake Man, Slender Man, Bigfoot, og slike såkalte fenomener, men spennende er det uansett, og det skader ikke å prøve og ha et åpent sinn, heller. Synes slike ting er spennende å lese om og se dokumentarer om. Det er en slags guilty pleasure, og det må jo være lov. Alle, eller i hvert fall de fleste, har en fascinasjon når det gjelder mystiske fenomener. Det er alltid noe spennende med det ukjente, samme hva man tror på, eller ikke.

The Mothman Prophecies er om journalisten John Keel som selv undersøker det som skjer i Point Pleasant i sekstiårene, da fenomenene var på sitt mest aktive. Han kommer dit på grunn av ufomysteriene og rare lys på himmelen. Mens han er der i ett år, får han høre rare historier om blant annet the mothman og andre hendelser. Folk har også fått mystiske og underlige telefonoppringninger. Han blir oppsøkt av vitner, som diskuterer underlige og litt creepy hendelser. Keel oppsøker også steder der vitner hevder de har opplevd det ene og det andre, for å se om han kommer til å legge merke til noe spesielt eller ikke. Han nevner også at mothman er blitt "observert" i Sverige. Skal man tro på det?

Det er ikke mye jeg kan skrive om boka siden jeg ikke vil røpe noe, og boka er svært repetetiv, så det blir heller ikke all verdens å skrive om, dessverre, selv om fenomenet er interessant i seg selv. Både handling, beskrivelser og hendelser er svært repetive, og det dreper det meste av atmosfære. Noe som er synd, fordi dette fenomenet hadde fortjent å bli presentert på en mer skremmende måte.

Fra min blogg: I Bokhylla

Har prøvd å skrive denne anmeldelsen opptil flere ganger, men det bare låser seg. Fordi dette er en veldig sterk og dyster bok. Enkelte bøker er nesten umulig å beskrive på en ærbar måte.

Tett på forfatteren
Slik er det med The Bell Jar av Sylvia Plath som ble utgitt i 1963 under navnet Victoria Lucas. Boka er ingen biografi, men ganske nære. The Bell Jar er som kjent om depresjon og om tanker om at livet virker meningsløst. Hovedpersonen Esther Greenwood, strever med å finne mening med tilværelsen, og betrakter verden gjennom en slags glassvegg, og føler seg fanget i seg selv. Det er som sagt ingen biografi, men det kan oppfattes som det, da man finner flere likhetstrekk mellom hovedpersonen Esther, og Sylvia Plath.

The Bell Jar er om en helt annen tid enn vår tid. Vi er tilbake i tidlig i 1950 årene, da fleste kvinner ikke var yrkeskvinner, men husmødre, og mennene var "sjefen" i huset. Kvinner skulle vaske, og mennene jobbe, lese aviser og få middagen servert til bestemt tid. Men på den tiden fantes det også kvinner som tok utdanning og som ville ha et annet liv, blant annet Esther Greenwood. Hun befinner seg i New York sammen med andre "herskapelige" jevnaldrende jenter. Hun er fra Massachusetts, og er i New York sammen med noen andre jenter for å jobbe for et jkvinnemagasin i en liten periode. Sjefen hennes er veldig krevende og dominerede, og miljøet minner nesten om filmenThe Devil Wears Prada med Meryl Streep og Anne Hathaway. Denne muligheten, stedet, byen, burde være en opplevelse for livet, men istedet føler Esther seg noe malplassert. Hun klarer på en måte å ikke nyte det. Det er det jeg fanger opp. Tilbake i Boston får hun vite at hun ikke er kommet inn på skrivekurset hun søkte på, og blir boende hjemme hos sin mor utenfor Boston resten av den sommeren. Den samme følelsen som hun hadde i New York, kommer smygende tilbake, da hun føler at alt er håpløst Hun slutter gradvis å gjøre noe som helst. Det ender med at hun går til deres familielege, og derfra blir tilværelsen stadig mørkere og utfordrende. Hun har bare hatt mislykkede forhold og har ingen sikre fremtidsplaner, hverken når det gjelder karriere eller kjærlighet. Vil hun få den rette hjelpen, og komme seg ut av den onde sirkelen?

Stort tema å forholde seg til
Ikke meningen at det skulle bli et så langt handlingsreferat, men dette er en liten bok, med stort tema og mye som skjer. Det er vanskelig å "sortere" ut kun det viktigste, og samtidig ikke avsløre noe. Som sagt er dette er en svært dyster bok, og kanskje ikke en bok for hvem som helst, da den kan være litt heavy. Jeg liker ikke feelgood bøker, så personlig har jeg ikke noe i mot mørke og dystre bøker. Av og til har man godt av det for å få litt perspektiv på ting, og jeg liker å tenke på bøkene jeg har lest lenge etter at jeg er ferdig med dem, og dette er en slik type bok. En man tygger på lenge etterpå.

Dette er en såkalt nøkkelroman. En nøkkelroman er noen virkelige personer som blir brukt i en roman, bare at det brukes andre navn. Og det er mange likheter mellom Ester og Sylvia, noe som jeg ikke skal gå så veldig nære innpå. Grunnen er at jeg kjente ikke til Sylvia Plath noe særlig før jeg leste The Bell Jar. Har lest litt om henne etter å ha lest boka, for jeg ble litt nysgjerrig, men føler ikke at jeg kjenner godt nok til livet hennes til å sammenligne henne og Esther noe særlig. Jeg har bare fanget opp noen likhetstrekk her og der, blant annet at Sylvia Plath selv jobbet for et magasin i New York, og at hun også slet med depresjon. Så har ikke tenkt å utdype flere likhetstrekk mellom Esther og Sylva, da jeg er ingen Sylvia Plath ekspert.

Mørk og dyster, men ikke sjokkerende
Dette er heller ikke en stor bok. Den er så vidt over tohundre sider, så det er begrenset hva man kan skrive om den uten å avsløre for mye, og det er heller en bok man bør lese istedet for å lese om. Det er en av de mørkeste og dystreste bøkene jeg har lest på lenge, så som sagt er den ikke for alle av den grunn. Selv har jeg lest mange dystre bøker før, så har på en måte blitt vant til det, men likevel var det en hard bok å komme seg gjennom. Det blir som å kjenne på håpløsheten til Esther, selv om man ikke er deprimert selv.

Det er selvfølgelig mye mer jeg kunne ha sagt omThe Bell Jar, men les den heller. Man får større utbytte av den da. Som sagt er den hard og vanskelig å komme seg gjennom, men vel verdt det. Boka er et bevis på hvor skjøre mennesker kan være, og hvor vanskelig det kan være å tre inn i voksenverdenen. Om det å ikke passe inn og hvorfor føle at man er så forskjellig fra andre. Det stiller spørsmålet: Hva er egentlig et vellykket menneske?

Boka ble filmatisert i 1979, som jeg også gjerne vil få med meg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Synes kanskje den var litt for langdryg pga at våre vener ikkje tek lærdom av sine erfaringer. Tykkjer eigentleg bok 3-5 kunne vorte betydeleg kutta ned. For mange omveger

Denne helgen leser jeg Frost i mai av Sarah Jio. Boken handler om en mor som blir nødt til å la sin tre år gamle sønn være alene hjemme mens hun selv jobber nattevakt på hotellet. Når moren kommer hjem fra jobbe er sønnen forsvunnet. Som småbarnsmor er det delvis tøft å lese en fortelling som dette, det setter mange følelser i spill. Samtidig er dette en bok jeg ikke klarer å legge i fra meg, jeg må bare lese mer. Vil moren noen gang finne igjen sønnen sin i live?

Familien Fear er ikke som andre familier.

Familien Fear forfulgt av tragedier eller er det forbannelser?
De har en lang historie bestående av ulykker og tragedier. Boka er i begynnelsen i tidsperioden mellom 1922 og 1924, der sjalusi hersker mellom søstrene Ruth Ann og Rebecca. De har aldri vært spesielt nære, og den ene søsteren har sitt eget skjulested. Oppe på loftet er det flere antikke bøker med forskjellige spådommer og andre hemmeligheter. Hun er usikker på om foreldrene vet om disse bøkene eller ikke, eller om det er hennes egen lille hemmelighet. Uansett så er det hennes favorittrom, og dit hun går når hun er frustrert og lei seg. Søsteren hennes gjør noe som gjør Ruth Ann opprørt, og på selve bryllupsdagen skjer det noe katastrofalt som det snakkes om i slekta i flere år senere.

Over nitti år senere, er det en annen familie fra samme slekt med samme etternavn som bor i det samme huset, og de mystiske antikke bøkene står der de alltid står, på loftet. Søstrene som bor der nå er heller ikke spesielt nære. Harmony er litt misunnelig på Marissa som har bedre utseende, godt likt av andre, mens Harmony lever som en skygge og driver med sitt. Attpåtil skal søsteren hennes gifte seg og Harmony bestemmer seg for å ha det litt gøy med noen spådommer som en hemmelighet for seg selv, og for å sjokkere bryllupsgjestene litt. Til og med Harmony blir dypt sjokkert da hverken hun eller andre finner Marissa noe sted på selve bryllupsdagen. Hva har skjedd og vil de noen gang finne henne? Er det på grunn av at det hviler en forbannelse over familien hennes, hvor andre tragiske ting har skjedd tidligere, eller er det noe mer bak?

Return to Fear Street er en slags reboot av originale Fear Street av R.L. Stine, som også er forfatteren av fenomenet Grøsserne, altså Goosebumps. Jeg rakk å lese noen av Fear Street bøkene på den tiden, men mest Grøsserne da jeg var stor fan av den serien, og Fear Street ble ikke utgitt lenge i Norge av en eller annen grunn, til min store skuffelse, siden jeg var stor fan av R.L. Stine. For jeg ville gjerne ha med meg de bøkene også. Selv om dette ikke tilhører originale Fear Street bøkene, gjør det ikke noe.

Gale påfunn
Jeg var som sagt stor fan av Grøsserne som yngre leser, og selv om jeg har lest noen enkeltstående bøker av R.L. Stine i voksen alder som jeg ikke har likt, så føler jeg her den samme nostalgien som da jeg leste Grøsserne. Fear Street består også av snodige og gale karakterer og skremmende påfunn. Disse bøkene er litt skrudde, som også er meningen å være, så det føles som å ha gode R.L. Stine tilbake. Man blir veldig nostalgisk av det, og You May Now Kill the Bride var svært underholdende, selv om jeg er for gammel for målgruppen.

You May Now Kill the Bride er en bok med veldig mørk atmosfære, gale og levende karakterer, kreativ handling, og byr på stor dose underholdning. Den er ikke spesielt original, men det gjør ikke noe. Man skal bare lese litt, så litt til, og til slutt sitter man fast i boka. Det er den effekten boka har, og det var nesten som i gamle dager, da man ble forelsket i en ny serie.

Fra min blogg: I Bokhylla

Utkom som Svein grenselos i 1946 på Tell forlag.

Skjønnlitteratur, sakprosa og barnebøker som hovedsakelig handler om grenselosene.
Kom gjerne med tips om andre bøker.

Forfatteren var selv grenselos og en av lederne av kommunistruten, og skildrer her i romans form noen av sine opplevelser. Sigurdssøn var utdannet pølsemaker og syntes selv ikke at han kunne skrive noen roman, men oppmuntret av Max Tau ga han det et forsøk, og resultatet ble ikke stor litteratur men en lettlest og tidvis spenningsfylt roman. Boken utkom i 1949 og var en av de første som handlet om nettop grenselosingen.
Etter krigen var Sigurdssøn i mange år aktiv i Grenselosers og Kurerers Forening, der han blant annet kjempet for at deres ytterst krevende arbeid under okkupasjonen skulle bli bedre kjent, og særlig viktig var det for ham at ungdommen skulle få kjennskap til dette og romanen ble dermed gjenutgitt i 1973.