Bokelskere.no

Dette er «heltebøker» om en mann som står på den svakes side, men akkurat nok action til at bøkene blir kjempespennende og vanskelig å legge fra seg. Alt i alt burde det si deg at dette er fantastiske bøker som er vel verd å bruke tid på. Hvis du liker thrillere eller krim er dette litteratur midt i blinken for deg!

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Dette er «heltebøker» om en mann som står på den svakes side, men akkurat nok action til at bøkene blir kjempespennende og vanskelig å legge fra seg. Alt i alt burde det si deg at dette er fantastiske bøker som er vel verd å bruke tid på. Hvis du liker thrillere eller krim er dette litteratur midt i blinken for deg!

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Dette er «heltebøker» om en mann som står på den svakes side, men akkurat nok action til at bøkene blir kjempespennende og vanskelig å legge fra seg. Alt i alt burde det si deg at dette er fantastiske bøker som er vel verd å bruke tid på. Hvis du liker thrillere eller krim er dette litteratur midt i blinken for deg!

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Dette er «heltebøker» om en mann som står på den svakes side, men akkurat nok action til at bøkene blir kjempespennende og vanskelig å legge fra seg. Alt i alt burde det si deg at dette er fantastiske bøker som er vel verd å bruke tid på. Hvis du liker thrillere eller krim er dette litteratur midt i blinken for deg!

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Er ingen tilhenger av feelgood bøker jeg heller, men ville lese denne fordi den var mørkere. Synes ikke den er troverdig. Leser ikke bøker for å finne troverdighet fordi det er vanskelig, men leser bøker av andre grunner. Så det er ikke den verste feelgood boka jeg har lest. Av de få jeg har lest så langt. =)

Grugledet meg litt til å lese Jomfruene, da Den tause pasienten ikke ble særlig likt for to år siden, men denne hadde en mer spennende tematikk
.
Jomfruene er ingen fast oppfølger til Den tause paisenten. Den inneholder bare noen få refereanser til den forrige boka, men ikke mye og ikke noe som er avslørende, så sånn sett har disse to bøkene lite med hverandre å gjøre. Michaelides skrev denne i leiligheten sin da det var nedstegning. Hvorfor det var nedstegning, trenger jeg vel ikke å forklare?

Hva gjør man ikke for å beskytte sine nærmeste?
Michaelides andre bok er om fortidens spøkelser og nye farer. Psykoterapeut Mariana, har mange utfordringer i kø. Hun er leder for gruppeterapi i London, som hun må utsette på ubestemt tid, for hun er nødt til å dra til Cambridge hvor Zoe studerer. Zoe er tantebarnet hennes, men hun og Sebastian hadde ansvaret for henne, etter at Zoes foreldre døde i en bilulykke. Nå er Mariana alene etter at Sebastian døde i en drukningsulykke for en god stund siden, men hun lever fremdeles med sorgen, og hun har ansvaret for Zoe alene. Zoe har ringt henne fordi en student er funnet drept, og Mariana bestemmer seg for å bli der noen dager. Hun blir fascinert og på vakt når det gjelder professor Edward Fosca. Han er svært populær blant studentene og Jomfruene, som er en kollokvium bestående av en gruppe kvinner som han er leder for. Disse kvinnene blir fort lagt merke til, da de er overlegne, vakre og de har en fordel av å ha profilerte foreldre.

Da et drap til skjer, blir Mariana værende for å beskytte Zoe av gammel vane, og samtidig er hun fast bestemt på å finne den skyldige, noe politiet selvfølgelig ikke liker. Mariana har sine mistanker, men kan en psykoterapeut ta feil?

Har sansen for akademiske thrillere
I likhet med forrige bok, er hovedkarakteren også denne gang terapeut, men det jeg likte bedre med i Jomfruene var den akademiske settingen. Det er noe gammeldags og uhyggelig med det. Jeg likte ikke Jomfruene fordi den er suveren eller byr på noe nytt, men mellom andre tyngre bøker, trenger man noe lett, og da er det kjekt med lett underholdning. Det fikk jeg med denne.

Det jeg ikke var like overbegeistret for var Marianas evige sorg og mas om Sebastian, avslutningen som var noe irriterende og det oppstod noen komedieaktig scener her og der. Men siden dette en thriller, skjer det jo som regel noe komisk, og ikke alt er like seriøst.

Likevel er jeg glad for at jeg ga boka en sjanse. Den har sine svakheter, men har lest verre bøker. Jeg likte mange av teamene og at han blandet inn litt gammelgresk. En utmerket pausebok, hvis man har dårlig leselyst, eller vil ha noe kjapt og enkelt.

Litt morsomt at Michaelides takker Uma Thurman i takketalen sin. Det var det eneste navnet jeg kjente til.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)l

Jeg har lest et par andre bøker av Oates tidligere og hun hadde den samme drømmende, litt distanserte skrivestilen i de andre romanene også. Synes det er en interessant skrivestil, og er enig med deg i at det er spennende. Tenkte på forhånd at handlingen i denne romanen har jeg lest mange ganger før, men synes skrivestilen til Oates tilfører historien noe nytt så jeg liker boken bedre enn jeg hadde trodd på forhånd. Når Violet forteller oss sin historie på denne distanserte måten nedtoner hun sine følelser, og det gjør at jeg tenker at her ligger enda det mer bak og får lyst til å lese videre for å finne ut mer.

Det er kanskje rart når en voksen person leser bøker som er beregnet for ungdom eller barn, men det er noe jeg gjør ofte, for jeg liker å holde meg oppdatert på hva som blir utgitt av bøker i alle målgrupper.

Ikke alltid bedre med flere forfattere
I det siste har jeg lest mange gode bøker for barn- og ungdom, men noen ganger skuffer det i disse målgruppene også, blant annet med Ravnene av Kass Morgan og Danielle Paige. De er to stykker som skriver en bok sammen, men likevel føltes fortellerstemmene ganske flat og lite kreativt. Noe som er godt gjort da de er to ...

Konseptet var i grunn lovende hvis man liker litt mørk, urban fantasy med en del overnaturlige elementer som hekseri, magi og tarotkort. Det var derfor jeg ville lese denne. Men synes at alt dette ble utnyttet altfor dårlig.

Ravnene er om en studentforening, også kalt søsterskap siden det er kvinnelige medlemmer i boka. Studentforeninger er vanlig når det gjelder amerikansk college. De som er medlem av slike studenforeninger får ofte fordeler som er viktige, både når det gjelder den akademiske veien og det sosiale.

Rake motsetnigner
Boka er i hovedsak om to helt forskjellige jenter. Den ene er Vivi (kallenavn for Vivian) som aldri har hatt faste venner eller fast bosted, for hun og moren har ofte flyttet rundt. Nå som hun er gammel nok til å gå på college, ser hun frem til fire år på college. Hun vil gjerne komme seg unna moren sin som ofte er å se med tarotkort og som alltid varsler noe gjennom dem. Hun prøver å snakke med Vivi om å skifte mening når det gjelder college, for hun har fått et dårlig varsel. Men Vivi er bestemt for å dra og skaffe seg sitt eget liv, og nyte friheten. Kort tid etter at hun ankommer college, får hun høre om en rekrutteringsfest for Kappa Rho Nu, også kalt Ravnene, som hvert år trenger nye medlemmer og det går rykter om at de er hekser, men er Vivi interessert i slike ting?

Den andre man blir kjent med, er Scarlett som har et ønske om å bli leder, siden det har vært en slags familietradisjon, og hun er villig til å gå langt for å oppnå det. Men tiden etter rekrutteringsfesten vil hun oppleve hindringer som setter både henne og de andre søstrene i fare.

Konseptet var for meg fristende fordi det virket som en mørk fantasy, noe den delvis er, men det var noe med fortellerstemmene som jeg ikke ble helt fortrolig med. Det ble for barnslig og opplagt. Har lest ungdomsbøker før med modnere språk enn dette. Siden boka ikke engasjerte så veldig, kunne det ta noen dager før jeg leste videre.

For ti - tolv år siden leste jeg mye urban fantasy og fantasy generelt for ungdom, og oppskriften i denne boka ligner veldig mye på de bøkene. Så føler at denne boka ble utgitt noen år før sent. Så ville nok ha likt Ravnene hvis jeg leste den da. Har lest bedre ungdomsbøker etter den tid. Denne ble for barnslig og lite overraskende. Så kommer nok ikke til å lese neste bok. Det ble for mye om sjalusi, drama og instalove.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Lenge siden jeg har lest svensk krim, og med denne boka husket jeg hvorfor jeg leste mye
svensk krim og thrillere før i tiden.

Romantisk helg forandres til et mareritt
Anna later som hun er på spahelg, men i virkeligheten er hun sammen med sin elsker, Johan og de har leid rom sammen på hotell. Hun er gift med Magnus, men i det siste har de sklidd fra hverandre. Etter at han sluttet i sin faste jobb og begynt å ta studier i stedet, har han vært irritabel og vanskelig å ha med å gjøre. Derfor sniker hun og Johan seg sammen så snart det er anledning. Johan er en tidligere kollega av Magnus. Denne gang er hun nødt til å avslutte med Johan, siden hennes sønn Sixten er et barn som trenger trygge rammer.

Noe på hjemveien skjer som kan få fatale følger. Begge kan havne i fengsel. Hvor lenge kan de late som ingenting og "nyte" friheten?

Ekman gir et klassisk eksempel på hvor langt man er villig til å redde seg selv i en mørk og tragisk thriller om hvor fort livet kan snu til det usikre, og man vet ikke hvor lenge de trygge vanene kan vare, før livet blir til noe skremmende. Spesielt hvis man vet man har gjort noe man ikke skulle ha gjort.

En bok som bør leses uten mye forhåndsinformasjon
En noe vag beskrivelse av boka dette, men det er også meningen, da dette er en thriller man bør helst vite så lite om før man leser den selv. Fordi den er noe fiffig og den minner meg litt om disse krimnovellene av Roald Dahl jeg leste som tenåring. Likte godt det turbulente forholdet mellom Anna og elskeren Johan. Man bare venter på det verste og kan det bli verre? Flere karakterer dukker opp og gjør ting vanskeligere for dem. Det var spennende å se hvordan de taklet det sammen og hver for seg, og hvordan stresset påvirker dem for folk reagerer jo forskjellig på ting. Det var spennende å lese om hvor langt noen er villig til å gå, for å redde sitt eget skinn.

Likte godt at kapitlene var svært korte og det var ofte skifting av perspektiv som gjør det hele mer interessant. Det var lett å føle med karakterene og man er bare glad man ikke er en av dem. Enkelte partier kune være noe gjentakende og hinsides, men det er det jo ofte i thrillere. Men stort sett bestod De kapable av god del intensitet og minner oss om det viktigste i hverdagen: Hva er riktig og hva er galt? En av de bedre debutbøkene jeg har lest i det siste.

Fra min blogg: I Bokhylla

Noen ganger er en god, gammeldags spøkelseshistorie det man trenger.

Jeg leser ikke horror for å bli skremt, for når man når en viss alder, er det lite som påvirker. Nå ser jeg heller etter horror med god historie, dyster stemning og kanskje inneholder noen creepy scener.

Isolert og klaustrofobisk sted
Handlingen er fra 1860 og tjuefire år gamle Elspeth Swansome ankommer Scottish island of Skelthsea som er et øde og småtrist sted. Båt til fastlandet drar til faste tider og sjeldnere da det er værkrevende sesonger. Det er et sted hvor alle kjenner alle da det ikke er mange innbyggere. Elspeth har søkt og fått jobb som barnepike for ni år gamle Mary. Mary har sluttet å snakke etter at tvillingbroren William døde. De andre håper at Elspeth vil gjøre underverker og kanskje få jenta til å åpne seg for omverdenen igjen. Hvordan William døde, er det ingen i huset som vil snakke om. I huset opplever Elspeth en trykkende stemning, og ofte føler hun at hun ikke er alene, når hun egentlig er det. Og hvorfor hater den ene hushjelpen Greer henne? Hvem står utenfor døren hennes hver kveld og nynner den samme, uhyggelige melodien? Etter hvert gir både huset og stedet henne klaustrofobi. Klarer hun å holde ut og vil hun få jenta til å snakke? Er hun stum på grunn av brorens død, eller skjuler hun noe?

Ikke nok med det. Av og til hører Elspeth en slags plystring. Er det på grunn av vinden? Kommer det fra sjøen, og er hun den eneste som hører det? Er det noe hun bør bekymre seg for?

Netley er debutant og boka ble utgitt i fjor. Den er ikke så godt synlig, men fortjener flere lesere hvis man liker horror i gammeldags stil. Som nevnt, det er ingenting som er nifst eller skremmer lenger. Spesielt ikke når man nærmer seg førti år og er oppvokst med horror og slashere. Men Netley skriver godt for hun får frem de gotiske elementene på en troverdig måte. Noen ganger er det nesten som å befinne seg på det småtriste stedet og føle på spenningen mellom karakterene. Liker også godt forholdet mellom henne og hushjelpen Greer som er meget anspent og man lurer på egentlig hvorfor. Er det på grunn av at hun er ny, er det sjalusi eller noe annet? Man blir nysgjerrig på de fleste man leser om, også de som ikke tilhører familien. Er også svak for familiehemmeligheter.

Creepy nynning
The Whistling byr ikke på noen original historie, men det er jo uansett vanskelig å finne i vår moderne tid, men likevel er dette en god historie som tar oss med tilbake i tid, byr på en mørk og dyster atmosfære og den har også noen creepy scener. Ikke at jeg - måtte - legge - meg - med - lyset - på - scener, men noe småuhyggelige er det, spesielt de scenene med den nynningen. Hadde ikke orket at noen nynnet den samme melodien utenfor min dør hver bidige kveld.

Fin horror med mye stemning og gode karakterbeskrivelser. Fikk bare ikke helt sansen for slutten da den ble noe åpenbart og veldig hastverkaktig. Det ødela noe av den krypiske stemningen jeg likte så godt tidligere i boka. Savner å lese avslutninger som gir meg gysninger. Revival av Stephen King er en av de mest gyselige avslutningene jeg har lest de siste ti årene.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tusen takk for invitasjon. Det skal jeg selvfølgelig gjøre. Kjekt at noen setter i gang et prosjekt som alle får være med på. =)

Sven G. Simonsen er nok ikke et kjent navn, men bøkene hans er helt klart verdt å sjekke ut, hvis man liker høy tempo.

For to år siden leste jeg Risiko av Simonsen og selv om jeg er litt lunken i forhold til mange andre (overrasket?), så er både Risiko og Crux actionfylte bøker med en røverhistorieaktig preg. Det engasjerer.

Sterk oppfølger med Liv Eriksson i spissen
I Crux møter man igjen Liv Eriksson som fremdeles sliter fordi kjæresten hennes Olav døde i en klatreulykke for en god stund siden. Hun prøver tappert å komme seg tilbake i hverdagen igjen, og ikke la seg dras ned av sorg og savn. Heldigvis har hun sin gode venn Marianne og broren sin som holder henne oppe.

I mellomtiden er Norge i sjokk da utviklingsminister Torkel Gjermundsen en dag blir utsatt for en ulykke på T-banen. Var det en ulykke eller planlagt? Eller enda verre, terror? Samtidig under et møte på politistasjonen får Liv vite at Dawit, en ung mann hun på en måte har ansvar for, har rotet seg inn i en gjeng som er beryktet for å være alt annet enn greie. Gjenglederen Yonas er kanskje kjekk og karismatisk, men helst ikke en fyr man gjør avtaler med. Hun vil få Dawit ut av gjengen til enhver pris. Hun klarer heller ikke å unngå å gjøre noen undersøkelser da hun tilfeldigvis får vite noe om statsråden som nettopp var i en ulykke. Han har visst ikke en helt ren bakgrunn. Undersøkelsene gjør til at Liv legger ut på en stor reise, blant annet til Haiti. Lite vet hun hva hun risikerer med alle spørsmålene sine ...

Fargerik fortellerstemme
Simonsen har en kul fortellerstemme. Er man lei av trege og tungtrødde krimbøker, er bøkene hans ypperlig hvis man vil ha noe lett; men samtidig noe med tyngde, spesielt når det gjelder dystre og realistiske temaer, morsomme og tankevekkende samtaler, og man får også en heseblesende handling. Man får en liten blanding av alt og det er alltid noe som skjer. Liker også at de fleste kapitlene var korte og skifting av perspektiv. Liker godt vennskapet til Liv og Marianne som er festlige i lag. Liv er den som provoserer, mens Marianne er den som prøver å dempe det før det er for sent.

Det eneste jeg ikke falt helt for var avslutningen som ble noe brå og enkel. Om alt ordner seg eller ikke, har jeg selvfølgelig ikke tenkt å avsløre. Den fine og jevne flyten boka ellers hadde fikk en noe brå overgang. Men er likevel spent på hva mer Simonsen kommer med, for han har en leken måte å skrive på, og det er nesten som å være med på et eventyr.

Man trenger nødvendigvis ikke å lese bøkene i kronologisk rekkefølge, for den kan fint leses som enkeltstående. Det spørs jo hvor nøye man er på det selv.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Press, mot en ærlig anmeldelse)

Nei, man må ikke det. Jeg klarte fint å få med meg handlingen. Det ga meg mulig lyst til å lese Jane Eyre senere. Og vet jo at den var mer feministisk i sin tid. =) Ønsker ikke å diskutere boka videre for er veldig ferdig med den for øyeblikket. =)

Wide Sargasso Sea er nok en bok jeg vanligvis ikke ville ha lest, hvis det ikke hadde vært for samlesing. Som tidligere student i allmenn litteraturvitenskap, burde jeg ha brydd meg mer om klassisk litteratur, og har jo lest noen. Noen romaner, men mest klassiske horror bøker.

Selv om jeg ikke har lest Jane Eyre, så kjenner jeg jo til historien siden boka blir ofte nevnt i ulike sammenheng. Man trenger heller ikke å lese Jane Eyre først, fordi synes at Wide Sargasso Sea står fint på egne ben.

Derfor velger jeg å ikke sammenligne Wide Sargasso Sea og Jane Eyre i denne anmeldelsen siden jeg ikke har lest Jane Eyre, og liker ikke å si så mye om bøker jeg ikke har lest selv. Synes at det blir litt feil.

En slags Jane Eyre fanfiction
Wide Sargasso Sea ble utgitt i 1966, og tar for seg forskjellige temaer som rasisme, mental helse, psykisk vold og klasseskille. Man møter Antoinette Cosway som har hatt en hard oppvekst. Hun har for det meste levd et isolert liv, og familien hennes er ikke spesielt populære, da faren hennes har vært tidligere eier av slaver. Livet blir heller ikke enklere for Antoinette i voksen alder. Hun er gift og det er et arrangert ekteskap med Mr. Rochester som man aldri får vite fornavnet på. Det er ikke et lykkelig ekteskap og det fører til at Antoinette blir mindre og mindre lik seg selv. Hun blir som kjent, kvinnen på loftet.

Wide Sargasso Sea er en svært kort bok. Selve handlingen er på bare 124 sider. Før det består boka av en lang introduksjon og sidene etterpå er forskjellige notater og informasjon. Utgaven jeg leste er fra Penguin Classics og de utgavene har jeg et noe anstrengt forhold til, siden bøkene deres ofte er fulle av fotnoter. Jeg liker fakta og slikt om bøkene jeg leser, men liker ikke bruken av fotnoter fordi de minner meg altfor mye om pensum og det forstyrrer leseflyten noe. Men det var den utgaven for meg som var enklest å få tak i.

Småtørr fortellerstemme
Dessverre ble jeg ikke helt fan av boka. Jeg likte deler av den, noen av temaene og stemningen, men for det meste ble det hele noe ensformig og ikke så veldig engasjerende. Rhys fortellerstemme ble noe tørr i lengden og karakterene ble altfor flate. Derfor brukte jeg noe tid på denne boka. Det kunne gå dager uten at jeg åpnet den, for det var andre bøker som fristet mer.

Likevel er jeg glad for å ha lest den for boka var ikke dårlig, og det er viktig å utvide horisonten som leser i stedet for å lese fra favorittsjangrene sine, hele tiden. Det var også spennende å lese om en annen tid.

Det morsomme med Wide Sargasso Sea er at den er som nevnt "forløperen" til Jane Eyre og i disse dager leser jeg The Thirteenth Tale av Diane Setterfield, hvor Jane Eyre også blir nevnt. Er det på tide å skjønne hintet at jeg bør lese den, eller? Jeg har litt lyst, men samtidig ikke siden det er feministisk litteratur, og feminisme har jeg aldri interessert meg for, noe jeg selvfølgelig burde. Har bare latt andre ta seg av det.

På norsk finnes boka i to utgivelser: Kreolerinnen på Thornfield Hall og Vide Sargasso.

(Jeg har en annen utgave)

Fra min blogg: I Bokhylla

Vampyrboka Bite ble utgitt i 1996, og er nok ikke den beste av Laymon, heller en av de svakeste, men likevel underholdende.

God, gammeldags brutal horror
Laymons bøker er kanskje ikke så kjente selv om han ga ut den lange regla med bøker. Hans sjanger var horror og han mikset også inn litt slasher sjangeren. Hvis man vil ha horror med litt logiske og troverdige historier, er nok ikke Laymon det rette valget å ta, for bøkene hans er for det meste hinsides, og man vet aldri helt hva man får, og det er nettopp det som er en del av moroa. Man blir bare revet med og lar det skje uansett hvor ulogisk ting er. Hans bøker speiler veldig godt slik horrorfilmer var på 80/90 - tallet da de var på det mest vågale og kreative i stedet for alle disse oppfølgerne og remaksene man drukner i nå for tiden. Alt var jo mye bedre før ...

Er ingen storfan av vampyrer, men jeg liker dem både i bokformat og på film. Så lenge det ikke er moderne versjoner av dem. Mange synes at vampyrer er ensformige, men jeg synes at de er fremdeles mystiske og fascinerer.

Spesielt plot selv til vampyrhandling å være
I Bite møter man Sam som får uventet besøk sent en kveld. Personen som dukker opp er en ekskjæreste han ikke har sett på ti år. Cat var hans store kjærlighet som han aldri helt kom over. Foreldrene hennes måtte flytte og han har ikke sett henne siden. De var unge den gangen. Cat dukker opp i håp om at Sam kan redde henne fra en spesiell situasjon. Hun påstår at en vampyr har plaget henne i ett år og hun orker ikke mer. Hun håper at Sam kan hjelpe henne med å sette opp en felle og bli kvitt vampyren for godt. Vil Sam tro på det hun sier, og hvordan dreper man en vampyr? Avskyr de løk, trespinner og kors som mytene påstår?

Oppdraget blir mer utfordrende enn forventet og det gjør til at det hele ender med en road trip. Underveis møter de en mann som har alt annet enn gode hensikter og har skumle planer for dem. Klarer de å skjule det de har gjort, eller vil mannen oppdage det og sette dem i større knipe?

Noe diffust dette, men det er også meningen for å unngå avsløringer.

Morsomt at dette er en såkalt vampyrbok da det bare er en brøkdel av det i handlingen. Resten er road trip og det ene problemet etter det andre. Cat og Sam støter på mange problemer som setter dem i livsfare på grunn av denne fremmede mannen som dukker opp og legger andre planer for dem. Samtidig må de kjempe mot en intens hete i det hele.

I likhet med andre bøker av Laymon, er den noe voldelig og drøy. Men i motsetning til andre bøker jeg har lest av ham (dette er min tolvte bok av Laymon), manglet denne atmosfære og noe snert. Den ble litt monoton, noe som var uvant. Den var heller ikke like vågal som man er vant til av ham.

Underholdende horror der og da, men ikke noe mer enn det. Min favoritt av ham, er fremdeles Blood Games.

Fra min blogg. I Bokhylla

Lone Frank er en ukjent forskningsjournalist. Hun er sikkert ikke ukjent for alle, men for meg er hun det. Etter å ha mistet hennes kjæreste etter tretten år sammen, begynte hun å tenke på hvor mye kjærlighet har betydd for henne.

Vanskelig og utfordrende oppvekst
Forfatteren forteller en del om barndom og mørk oppvekst. Foreldre som skilte seg, faren var alkoholiker uten at hun visste det, i hvert fall ikke før mye senere, og moren hennes døde da Lone var tenåring.

Boka hopper litt frem og tilbake med blikk i hennes eget liv og det faglige av kjærlighetens betydning. Hva slags stoffer i kropper som påvirkes når man er glad i noen og hvorfor man er ekstra omentksom overfor en bestemt person. Man får vite mer om båndet mellom venner og familie, og hvor forskjellig man blir oppdratt av en mor og en far. Litt vanskelig å forklare alt dette når man selv ikke er fagperson innen psykologi eller vitenskap. Utroskap nevnes også, og man blir kjent med forskjellige eksperimenter som har blitt gjort når det gjelder lojalitet, følelser og mye annet. Forfatteren forteller også om sitt eget kjærlighetsliv både fra voksen og ung perspektiv.

Det blir litt mye om henne og ikke så mye vitenskap som boka lover
Dette er ikke en ren fagbok, men heller en sakprosa siden forfatteren deler mye fra sitt eget liv. Personlig syntes jeg det ble vel mye om hennes eget liv, og mindre om hennes prosjekt. Det blir en del om det mye senere ut i boka, og da er tålmodigheten nesten brukt opp. Det blir nesten som å høre på en skravlete venninne som aldri blir ferdig, og man selv har falt av lasset for lenge siden. Det kan bli litt mye. Likte dog at hun drøftet med en del fagpersoner innen visse felt og forklarer ting på en grundig og enkel måte.

Det er ikke det at boka er dårlig, for det er den ikke. Det var nok heller mest leseopplevelsen jeg gir såpass lav terningkast på. Oppsetingen mellom hennes privatliv og det faglige blir noe hoppete og ujevnt, og det er en del tungtrødde partier her og der. Lone Frank har sin egen fortellerstemme og det virker som hun vet hva hun skriver om, men i lengden ble det dessverre noe heseblesende. Derfor ble interessen for min del noe dalende og kjærlighetens natur er nok kanskje ikke et tema for alle, men hva vet vel jeg?

Fra min blogg. I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Å leve i skjærsildens venteværelse

Jeg har lest denne på svensk i nyutgivelse fra 2021. Romanen er også utgitt på dansk og engelsk, men den fortjener et stort norsk publikum så her er det bare for Bokvennen, Pelikanen, Oktober, Kolon eller Cappelen Damm å slenge seg på og få utgitt Transit på norsk så fort som mulig. Romanen har denne uken igjen fått ny aktualitet. Dessverre vil den nok for alltid ha aktualitet, og for det fortjener den klassikerstatus.

Romanen foregår i Marseille i 1940 og 1941. Byen er full av flyktninger som i panikk har rømt fra Paris da tyskerne nærmet seg i juni 1940. De forsøker å ta seg videre – de færreste har et bestemt mål, alt de ønsker er å reise vekk fra krigens Europa. Men byråkrati stikker kjepper i hjulene for dem. Flyktningenes hverdag handler om å manøvrere seg gjennom byråkratiets absurde labyrint. Vil man være en av de få heldige som slipper gjennom nåløyet og får et transittvisum? Mens man venter står man fast i limbo. Uten de riktige papirene har man ingen fremtid. Det er tilfeldighetenes ondskap som rår når enkeltindividers skjebne bestemmes.

Romanen handler også om ulykkelig kjærlighet, om vennskap og fellesskap. Ved mangel på stabilitet og ekte relasjoner får flyktige forbindelser og felles lidelse stor betydning. Men hvor sterke er disse vennskapene når det virkelig gjelder?
Det handler også om hvor vanskelig det er å fatte beslutninger når man står i en kaotisk livssituasjon.
Dette er en lettlest roman tross den alvorstunge situasjonen den beretter om, men den har flere lag. Her er spenning, trekantdrama, et identitets-mysterie og stemningsfulle beskrivelser av rastløs venting og kjedsomhet.

Anna Seghers var født i 1900 i Tyskland. Hun var jøde og kommunist. Seghers debuterte som forfatter i 1928, og emigrerte til Paris få år senere da hun ikke lenger kunne bo i Tyskland grunnet sine anti-nazistiske holdninger.
I juni-dagene i 1940 flyktet hun med sin familie fra Paris til Marseille hvor de oppholdt seg i ni måneder mens de ventet på å få transittvisum til Sør-Amerika. Seghers skrev deler av romanen Transit i Marseille og fullførte den i Mexico i 1942. Boken utkom på engelsk i 1944, på fransk i 1947 og på tysk i 1949, men er altså dessverre ikke oversatt til norsk.

Dette er en sterk leseopplevelse som jeg ønsker å anbefale til alle som er glade i god litteratur. Jeg håper virkelig at et norsk forlag får øynene opp for Seghers og utgir henne. Mens man venter på forlag og oversetter kan man lete i antikvariat etter en annen av hennes romaner, Det syvende korset, som visstnok skal være like god som Transit. Denne utkom på norsk i 1947, som en del av Sigurd Hoels Den gule serie.

Liz Ames gir opp alt, bortsett fra jobben sin for å flytte til Key West, Florida for å lete etter søsteren sin som er pastor. Det er ulikt søsteren hennes å forsvinne fra jobb og alt uten å gi beskjed. Selv om de ikke har vært bestevenner i det siste, er Liz fast bestemt på å finne ut hva som har skjedd med søsteren hennes.

Et sted må man begynne
Mens hun setter opp egen praksis som sosionom/familierådgiver, driver hun med egne undersøkelser om hva som kan ha hendt med Rachel. Men hun får mye motgang av politiet som advarer henne mot å snoke for mye, for det liker ikke innbyggerne. Bør hun se det på som en trussel?

Samtidig blir man kjent med Rick Wells som er en folkekjær bartender og tidligere mordetterforsker. Da en ung klient av Liz blir funnet myrdet, klarer han ikke å holde sitt tidligere yrke tilbake. Etter flere advarsler av en politivenn, og etter en del familietragedier, er Rick Wells sterk nok til "bare" å være en bartender som ikke blander seg inn i etterforskningen? Han ser sammenheng med åstedet som en tidligere sak han selv jobbet med.

Endelig en bok som ikke tilhører en serie
Ondskapens forkledning er en enkeltstående bok og det er en befrielse å lese, for i det siste så har det virket som om nesten hver eneste bok tilhører en eller annen serie. Jeg liker serier, men oftest foretrekker jeg enkeltstående bøker, så det var kjekt med en forandring. Det er også vanskelig å finne rene suspense bøker. En sjanger jeg har hatt sansen for lenge og som har mye atmosfære. Men det er vanskelig å finne noen gode og rene suspense bøker som ikke er blandet med andre sjangre.

Det er ikke spesielt troverdig at privatpersoner prøver seg som etterforsker. Det blir noe Mikke Mus aktig over det. Skjønner jo at det er fordi de vil finne ut hva som har hendt med deres nærmeste, men det blir noe kavende og gjentakende.

Selv om det som skjer rundt Liz er grotesk, så syntes jeg ikke at selve saken var spesielt engasjerenede eller spennnende, men likte godt å bli kjent med Key West som er et noe skjermet sted, og at boka fikk frem et lite snev av suspense.

Ingen bemerkelsesverdig sak eller karakterer, men lett underholdning, og noen ganger er det det man trenger, hverken mer eller mindre. Har lest noen tunge bøker i det siste, og da var det kjekt å lese noe av Erica Spindler.

Fra min blogg: I Bokhylla

Er bortreist og skriver fra mobil. Skriver derfor litt kortfattet nå.
Jeg har ikke lest noe av Helle Helle før, og visste ikke hva jeg gikk til. Valgte bevisst bort å lese om forfatteren på forhånd. Synes ofte det gir en interessant leseopplevelse å starte med blanke ark.

Jeg synes bruken av presens er spennende. Tiden er flytende. De korte kapitlene minner nesten litt om å lese dikt, her er et tydelig fokus. Hvert ord er valgt med stor omhu. Å lese romanen kjennes som å bla i et fotoalbum. Gode betraktninger over hverdagsligheter som likevel har stor betydning i et liv. Det kan ligge mye kjærlighet i små handlinger.
Må si jeg virkelig likte denne romanen, kommer nok til å lese flere bøker av forfatteren. Og så gjenstår det da å se om jeg blir like betatt av presens-bruken neste gang eller om dette er noe man man raskt blir mett på.

Hva kan være symbolikken bak den hyppige flyttingen? Vansker med å slo rot? Livets flyktighet?