Bokelskere.no

Jeg føler meg bortkommen. Virkelig bortkommen. Det kommer til å skje noe forferdelig. Jeg kjenner det på meg. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har ingen som helst anelse om hva jeg burde gjøre. Er det klart? Jeg vet ikke engang hva jeg skal gjøre når jeg har avsluttet denne samtalen.

Jeg lurer ofte på om ikke hjertet er som en dyp brønn. Ingen vet hva som skjuler seg der nede. Man må bruke det som innimellom flyter opp til å gjette.

Fra nå av vil jeg at novellene mine skal være annerledes, tenkte Junpei. Jeg har lyst til å skrive om folk som venter på at natten skal ta slutt, som lengter etter lyset slik at de kan holde om den de elsker; om folk som drømmer og som venter. Det vil jeg skrive om.

Jeg følte det som om jeg var blitt en del av en dårlig skrevet roman, at noen gikk i rette med meg for at jeg var helt urealistisk, Og kanskje var det sant.

Det eneste du kan gjøre foreløpig, er å vente. Du kan ikke ha det lett, men alt har sin tid. Det er som flo og fjære. Ingen kan gjøre noe for å forandre dem. Når det er en tid for å vente, må du vente.

I den forstand tror jeg han kan ha alvorlige psykiske problemer. Nå har vi jo alle psykiske problemer i en viss utstrekning, men han er verre stilt enn du og jeg. Hans problemer stikker dypere og er mer hardnakkede

Når du skal opp, finn det høyeste tårnet og klyv til topps. Når du skal ned, finn den dypeste brønnen og gå til bunns. Når det ikke er noen strøm, hold deg i ro … Bare pass opp for vann. En gang i fremtiden kunne denne unge mannen få det fryktelig vondt på grunn av vann. Vann som ikke er der det skulle være.

Han ser opp idet han hører en hvinende lyd og den brå ulingen i et bilhorn. Han ser siden av den glinsende, svarte taxien foran, sjåføren er allerede i ferd med å veive ned vinduet, og i kanten av synsfeltet er det noe han ikke helt får tak i, noe som kommer mot ham i en vanvittig fart.

«Hvis jødene bare blir sendt i leir for å arbeide, hvorfor måtte Herr Hanssel gjemme dem da? Er leirene så fæle?» spurte Heidi.
Fru Laub trakk på skuldrene. Hun brydde seg ikke om hvordan leirene var. Det som var viktig var det som skjedde i landsbyen, eller med folk hun kjente.

«Du vil ikke tro hva som finnes her», hvisket hun. «Du kunne bedt om trolldom som lot deg snakke med folk på den andre siden av verden. Lys som aldri brenner ut. Eller ei vogn som kjører alene, raskere enn noen hest. Du kunne bedt om varmt vann som renner inne. Sjokolade. Oppsparte lyder på boks. Alt dette kunne jeg gitt deg. Men aldri Evna, nábyrn.»

Det lette smilet hennes kunne stanse en manns hjerte.

Musikken strømmet uanstrengt ut av meg, og lutten var som en andre stemme. Jeg flyttet raskt på fingrene, og lutten skapte en tredje stemme også. Jeg sang med den stolte kraftfulle stemmen til Savien Traliard, den største av Amyrene. Publikum beveget seg i takt med musikken lik gress i vinden. Jeg sang som ridder Savien, og jeg følte at publikum begynte å elske og frykte meg.

Det var en slik vakker høstdag som er så vanlige i historier og så sjeldne i virkelighetens verden.

Ho blir med han utan å stille spørsmål. Held fast om midja på han mens dei kjøyrer. Han skulle ønske at vegane var lange og beine, at dei førte dei over landegrenser, frå verdsdel til verdsdel. Men korleis dei ei slynger seg om fjellsider og framved strender, blir dei verande i utkanten av verda.

Kjære mor, kan du støvsuga litt

Det er krig og drit,
krangling og fa’n,
i verda og på det personlege plan.

Det er skyting og valdtekt,
blod og drap,
dolking i ryggen og berre tap.

Det er skit i verda me lyt bli kvitt.
Kjære mor, kan du støvsuga litt?

Det renn stygge ord
frå kjeften min,
som iltert fossar frå iltert sinn.

Det var fryktelege ting,
det er nett sa,
eg høyrde sjølv, det var langt ifrå bra.

Eg har tunge tankar eg lyt bli kvitt.
Kjære mor, kan du støvsuga litt?

No sit eg i rommet,
eg og ho,
eg har tunge tankar, eg finn ikkje ro.

Eg får ikkje pusta,
sjølv om eg vil,
så kjære mor, hjelp no til.

Eg har møtt eit vesen
eg lyt bli kvitt,
flytt deg, mor, la meg støvsuga litt.

Han lengtet etter Sara. Så vidunderlig det var å kunne lengte etter noen på denne måten. Det kjente Tsukuru sterkt på. For første gang på lenge. Eller kanskje det var for aller første gang.

Jeg kan ikke fatte å begripe hvordan du kan tenke sånn." sa Sara og hørtes virkelig uforstående ut. "Det kan jo bare ha vært en misforståelse! Du har jo ingen anelse om hva som hadde skjedd. Tenk så tragisk det hadde vært? Om du mistet noen så viktige venner bare på grunn av en tullete forveksling eller noe som kunne ha vært oppklart om du bare hadde anstrengt deg litt?"

Når døden øvde en så sterk dragning på Tsukuru Tazaki, hadde det en klar og tydelig årsak. De fire som hadde vært bestevennene hans gjennom mange år, hadde en vakker dag snudd ryggen til ham og erklært at de nektet å se ham eller snakke med ham mer

Endelig klarte han å godta det hele. Omsider forsto Tsukuru Tazaki, i dypet av sin sjel. Menneskers hjerter knyttes ikke sammen bare gjennom harmoni. Det er snarere gjennom sårene de knyttes dypere sammen. De forenes gjennom smerte, gjennom svakhet. Det finnes ingen stillhet som ikke også romer ekkoet fra angstfylte smerteskrik, ingen tilgivelse uten blod som renner på marken, ingen favntak uten sønderknuste tap. Sann harmoni bygger på dette.