Bokelskere.no

Jeg kan gjerne høre på musikk samtidig med at jeg leser. For meg er det ikke så nøye hva slags musikk det er, det blir som oftest en eller annen radiokanal med diverse popmusikk.

Jeg hadde planlagt å begynne på Fasadefall av Liza Marklund forrige helg. På grunn av flytting ble det lite tid lesing, og jeg rakk ikke å begynne på den boka da. Nå er vi på plass i ny leilighet, og jeg håper at det blir tid til litt lesing nå.

Neida, ingen spesiell utgave. Jeg hadde visst lagt inn en bok med tre forskjellige romaner i én bok, men jeg ønsker bare "Jonas".

Takk for tilbudet, men jeg er bare interessert i "Jonas" og ikke de to andre. Ser nå at jeg hadde lagt inn feil bok, beklager.

Etter at jeg kom over en bok på et loppemarked hvor den forrige eieren hadde skrevet så fint om sitt møte med boken fikk jeg lyst til å begynne med det samme. I nevnte bok står det bl.a. at vedkommende leste den påsken 1984 da hele familien var på hytta, at han/hun synes det var en vakker, men trist bok. Tidligere har jeg vært ganske streng på at jeg ikke vil ha eselører eller annet kluss i bøkene mine, men er dette kluss? Vil jeg låne bort bøker jeg har skrevet slikt i? Jeg vurderer også å legge inn en løs lapp i bøkene, men disse forsvinner vel?
Lurer på om andre skriver i sine bøker, og i så fall hva.

Takk. Ja det skulle ha vært mirakelkur for oss alle. Da hadde det vært lettere for oss å være mennesker. Og tror dessverre ikke på mirakler ... jaja. Men det er utrolig hva man venner seg til. Også kjedsomhet:/

Fortid møter nåtid, bokstavelig talt ...

Hirka har havnet i en fremmed verden. Hun har forlatt sin norrønske verden, og havnet i et mer moderne samfunn. Der snakkes det et språk hun ikke forstår og verden består av ting hun aldri har sett før. Tekniske ting som hun ikke vet hva er eller hvordan det brukes. Alt er bare nytt og fremmed.
Men det er ikke hennes største problem. Hun vet ikke at hun har noen etter seg som har bestemte planer for henne, og etter hvert får hun vite en del sannheter om seg selv som hun ikke er sikker på om hun liker eller ikke. Hvem er hun egentlig og vil hun overleve denne verden hun har havnet i?

Oppfølgere er noe jeg alltid har hatt et anstrengt forhold til, spesielt i en trilogi da ser jeg alltid på bok nummer to som et "tomt bindeledd hvor ingenting skjer" før alt skjer i bok tre. Som regel har det vært sånn i de fleste trilogiene jeg har lest i det siste. Derfor var ikke forventningene særlig store da jeg begynte å lese Råta som er oppfølgeren til Odinsbarn. Selv om jeg ikke ble overbegeistra over denne oppfølgeren heller, var det likevel en av de bedre oppfølgerne jeg har lest de siste årene.

Råta er veldig annerledes enn Odinsbarn. Det kan være bra eller gå den andre veien. Jeg fikk litt delte meninger. Jeg likte originaliteten i forrige boka Odinsbarn hakket bedre og hadde håpet at bok to ville holde samme tone, men det ble veldig annerledes. Av og til trenger både trilogier og lengre bokserier å bli litt annerledes for at historiene skal få litt utvikling, men syns kansje det ble litt for annerledes? Likte at Hirka havnet i en mer moderne verden, men samtidig ønsket jeg at oppfølgeren skulle være nærere og mer tro mot den forrige boka, også. Men man kan ikke få alt man ønsker seg som leser. Så sånn sett ble jeg litt skuffa.

Jeg sier ikke at oppfølgeren er dårlig. Det var den ikke. Det ble bare så uvant og det er ingen tvil om at spenningen var der fordi boka ble lest på kort tid og man vil jo vite hva som skjer med Hirka underveis. Hvordan hun tilpasser seg i den nye verdenen og om hun kan skille sine venner og fiender eller ikke. Jeg er aldri fan av jente/kvinnekarakterer i bøker. De skal enten være så veldig tøffe eller veldig pysete. Som oftest viser de bare en side av seg selv, men i Hirka er det mer variasjon. Hun er ingen heltinne og heller ikke den som syter hele tiden. Hun viser både sine sterke og svake sider. Hun er allsidig. Det har jeg sansen for.

Selv om oppfølgeren Råta ikke traff meg helt og ikke ble helt som forventet, var det likevel en spennende og stødig oppfølger å få med seg og jeg vil selvfølgelig lese tredje og siste bok i trilogien også. Vil gjerne vite hvordan alt dette avsluttes.

Kos deg med valpen når den kommer, og ja, ventetid er noe herk. Det vet jeg alt om:) Og tusen takk for det. Ønsker deg og valpen alt godt også:)

Vil heller ha ærligheten til dyr enn barn, og dyr er mye lettere å forholde seg til enn mennesker generelt:) Og gratulerer med ny hundevalp som du snart blir eier av:) Tenker det blir liv i huset, da:)

Har alltid vært svak for grøss og blir aldri lei av det. Synd jeg ikke er skvetten lenger. Må være kurert, haha. Men grøss er jo underholdning da både på film og i bokformat. Så syns ikke det er noe galt i at grøss og gru feires en dag i året. Det er jo bare moro.

Vet jo at kjedsomhet ikke har drept noen, men litt kjipt å kjede seg dønn i hjel hver bidige dag. Lei av å trø hjemme. Det er i hvert fall sikkert. Klarer ikke å gjøre noe får å få klokka til å gå fortere, selv ikke når jeg leser, hmpf:/

Jeg må si meg enig med Vibeke. Unger er krapyler:) Har aldri likt unger jeg heller (selv om jeg har to tantebarn) Og som Vibeke er jeg mer dyrevenn enn barnevenn. Jeg liker dyr bedre enn mennesker generelt, haha. De er i alle fall ikke falske:)

Jeg liker Halloween. Jeg er en av de som slukker lysene for å være i fred den dagen jeg også, men jeg feirer Halloween i all stillhet ved å slukke lysene og sette på et par skrekkfilmer og ha snopet for meg selv. Jeg er jo grøsserfan og har sett mange grøssere og lest en god del skrekkbøker oppgjennom årene, så derfor syns jeg at Halloween er gøyal. Velger å feire det på min egen måte. Savner å bli skremt. Men likevel er det festlig å se litt skrekkfilmer og prise sjangeren en dag. Horror er jo bare gøy.

I helga har jeg så langt lest: Ghost Stories: A collection of chilling tales av Susan Hill (det er egentlig ikke Susan Hill som har skrevet historiene, men det er hun som har valgt ti historier hun mener er gode fra forskjellige forfattere). Og jeg har lest: Råta av Siri Pettersen (oppfølgeren til Odinsbarn).

Senere i helga har jeg begynt på: Nøkkelen av Mats Strandberg & Sara B. Elfgren (tredje og siste bok i Engelsfors-trilogien. Jeg har også begynt på Too good to be true: A colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand. (Jeg elsker vandrehistorier. De er festlige).

Og jeg skal fremdeles lese videre i Barfotdronningen av Ildefonso Falcones som er et evighetsprosjekt, men har ikke tenkt å gi meg. Den får bare henge etter meg som en klegg til jeg blir ferdig med den.

Ellers så sitter jeg hjemme om dagene og hater livet, haha. Jeg kan ikke noe for det. Kommer vel til å kjede meg i hjel en dag. Bøkene og kaffe er det eneste i livet som får meg til å holde ut.

God helg videre.

Fikset!

Movember er en artig sak, og det er viktig at det settes fokus på menns helse. Men jeg må allikevel si at jeg håper samboeren min står over bartesparingen :)

Jeg synes Halloween er en fin happening for barna, så jeg har kjøpt inn litt godteri som kan deles ut dersom det kommer noen på døra. Hvis det ikke kommer noen blir det mer godteri på meg :)

Vi overtar ny leilighet på mandag, så her går vel det meste av tiden med til pakking. Men jeg håper jo at jeg skal få litt tid til lesing også. Planen er på begynne på Fasadefall av Liza Marklund. Jeg likte de første bøkene hennes veldig godt, men etter hvert synes jeg at de har blitt litt kjedelige. Jeg har litt delte forventninger til denne boka, men håper på det beste.

Er du kravstor når det gjelder spøkelseshistorier?

Susan Hill er mest kjent for å ha skrevet boka: The Woman in Black (som også er filmatisert; to ganger). Selv har jeg boka ulest i hylla, men tro meg den skal leses, jeg vet bare ikke når. Susan Hill har også skrevet flere grøsserbøker, men i denne samlingen har hun ikke skrevet en eneste historie selv, men plukket ut spøkelseshistorier av andre forfattere som hun selv synes er gode og som hun vil hedre på et vis.

Boka består av ti historier og for meg var alle de andre forfatterne ukjente. I begynnelsen av boka skriver Susan Hill litt om spøkelseshistoriesjangeren generelt, og avslutter boka med noen skrivetips, og kilder til bøker som hun mener er gode grøss.

De fleste av historiene er korte. De er ikke voldelige, dramatiske eller nifse. Jeg hadde håpet på det sistnevnte; at de skulle være mer nifse og atmosfæriske, men det var det ikke mye av dessverre. Savner å lese spøkelseshistorier som skremmer litt og som går inn under huden på meg. Historier man ikke glemmer så lett. Selv om disse historiene stort sett var korte, opplevde jeg dem som litt langdryge og småkjedelige. Og historiene besto stort sett av det samme. Hadde det samme poenget; om mennesker som rammes av triste skjebner. Spøkelseshistoriene er mer tankevekkende enn skremmende. De fleste er symbolske og fortid møter nåtid. Noen av historiene handler om å gjøre opp for seg for noen, noen er ikke klar over at de er døde, noen er ikke klar over at de snakker med de døde, steder som er hjemsøkt, men av hva, noen blir aldri glemt, osv ... Det er den type historier. Som sagt, mer tankefulle spøkelseshistorier enn skremmende.

Hadde håpet på at dette ville bli en samling av noen skikkelige gyse grøss, men av og til blir spøkelseshistorier mer fortellende og forklarende istede for intense. Det er skuffende. Jeg savner å bli overrasket. Jeg savner å bli skremt. Jeg savner å lese om noe som gir meg frysninger.

Siden boka består bare av 165 sider blir derme dette en kort anmeldelse. Jeg er vel kravstor når det kommer til spøkelseshistorier og grøss. Jeg har lest så mye fra den sjangeren og sett så mange grøss at jeg på en måte føler meg kurert. Det skal mye til før noe overrasker og skremmer meg, men gjett om jeg savner den følelsen. Ghost Stories: A Collection of Chilling Tales var en tynn og lettlest bok, men dessverre ingen favoritt.

Er du kravstor når det gjelder spøkelseshistorier eller er du lettskremt?

Næmen hei. Jeg har bare skrevet et kapittel - omtrent 30 sider. Så det er jo ikke så mye å skryte av egentlig. :) Og det er jo faaaaaglitteratur dette da.

Råta fortsetter der Odinsbarn slutter. Hirka, det halelause odinsbarnet, er kommet til vår verden. Nærmere bestemt til York i England. Hun kan ikke språket, klarer så vidt å gjøre seg forstått, men finner til slutt ly i kirka i York, hvor hun hjelper presten med arbeidet. Hun merker imidlertid snart at noen følger med henne. Hva de vil, er ikke like opplagt. Til slutt blir trusselen så reell at hun ikke ser noen annen løsning enn å rømme fra kirka. Flukten utløser et ras av hendelser, men Hirka får mot all formodning hjelp fra uventet hold…

Råta har ikke den samme trege starten som Odinsbarn hadde. Nei, her kastes vi rett inn i en historie som vi siden nødig vil forlate. Visst inneholder Råta en del språklige klisjeer, og enkelte ting gjentas kanskje et par ganger for mye. Likevel er dette en av de beste historiene jeg har lest i år. Personskildringene er flotte, særlig beskrivelsene av Hirka og Rime, som begge er umulig ikke å elske. Også Graal fremstår etter hvert som en solid, sammensatt person. Vanskeligere å forstå er kanskje Stefan og Naill, uten at jeg kan si at det trekker ned, motivene deres er rett og slett mer diffuse.

Siri Pettersen har i denne boka lekt seg med gral- og vampyrmytene, men blodslavene, eller Vardar som de kalles i Råta, er ikke som de romantiserte vampyrene i andre ungdomsbøker. De er noe helt for seg selv. Det er akkurat det som gjør Råta til den fantastiske boka den er. Siri Pettersen har skapt et unikt og originalt univers ulikt noe annet. En tvers igjennom troverdig verden, kjemisk fri for den gjengse ungdomsbokas pubertale nykker. Jeg skal ikke si så mye mer enn at historien ikke slutter her. Ravneringene er en fantasy-trilogi om parallelle univers, og veien går videre til en ny verden etter Råta. I denne sammenhengen spiller selvsagt Stonehenge-mytene en sentral rolle!

Råta er en vidunderlig crossover-roman på høyde med det beste innen fantasy. Må leses!

http://karisbokprat.wordpress.com/2014/10/13/siri-pettersen-ravneringene-2-rata/