Moderne vampyrisme er dønn kjedelig ...
Vampire Academy er en serie som består av seks bøker og siden jeg har hørt så mye om den serien, ble jeg til slutt fristet til å "teste" den første boka. Selv om jeg ikke er glad i moderne vampyrer (de fremstilles helt feil i mine øyne) så tenkte jeg i alle fall å gi første boka et forsøk.
Bestevenninnene Rose (som egentlig heter Rosemarie) og Lissa (som egentlig heter Vasilisa) har en spesiell "connection". I to år har de levd i frihet etter å ha rømt fra internatskolen (St. Vladimir’s Academy) før de blir huket inn igjen og gjett om de får gjennomgå for det av administrasjonen. Selve internatskolen består av tre forskjellige vampyrraser. Den ene vampyrrasen kalles moroier. De har magiske evner og er i stand til å gjøre mange overnaturlige ting. (Veldig godt forklart, ikke sant? ...) Den andre vampyrrasen kalles strigoier og de er de farligste av alle disse tre vampyrrasene som befinner seg på internatskolen. De er på en måte på skyggesiden, og man er kun en strigoi hvis man har drept noen. Og forskjellen på strigoiene og de andre vampyrrasene på internatskolen er at strigoiene er udødelige, mens de andre er bare "halvt" vampyrer. Og strigoiene er fiende med moroiene. Den tredje og siste vampyrrasen kaller seg dhampirer. (Utrolig vanskelig å gi disse vampyrrasene "norskaktige" uttrykk). Den rasen er beskytterne til moroiene og lærer seg å kjempe og slåss. Siden Lissa har prinsessetittel og er den mektigste moroien føler Rose ekstra trang til å beskytte henne (Rose er jo dhampir). Samtidig blir Rose opplært til å beskytte moroiene ved å fighte og oppgradere seg som en slags bodyguard, men problemet er; hun er stormforelsket i mentoren hennes; Dimitri. Ikke er han bare mye eldre enn henne, men de kan ikke være sammen på grunn av interne regler. St. Vladimir’s Academy er en internatskole med mye kaos og drama med andre ord. Og beklager på det sterkeste at dette ble langt og veldig rotete forklart, men gjorde så godt jeg kunne ...
Jeg var nysgjerrig i starten på denne serien siden den er så populær, men fant fort ut at jeg ble skuffet og at denne serien ikke var noe for meg. For det første hater jeg hvordan moderne vampyrer fremstilles. De dør ikke av sola og de er mer sexy en skumle. Moderne vampyrer har tatt en helt feil vending. Dessuten var hovedpersonen Rose meget slitsom. Jeg har aldri lest om en hovedperson som er så høy på seg selv som henne. Makan til kvalm kjerring ... Her er et godt eksempel på hvor forelsket hun er i seg selv:
It was almost like he'd been taken by surprise, like he'd never noticed me before. Had it been any other guy, I would have said he was checking me out. As it was, he was definitely studying me. Studying my face, my body. And I suddenly realized I was only in jeans and a bra - a black bra at that. I knew perfectly well that there weren't a lot of girls at this school who looked as good in bra as I did. Even a guy like Dimitri, one who seemed so focused on duty and training and all of that, had to appreciate that.
Jeg har ikke tenkt å gi flere eksempler på hvor høy hun er på seg selv for da trenger jeg en spypose i nærheten og jeg sliter med kvalme fra før av ...
Og jeg er klar over at dette er en ungdomsbok, men syns skrivingen blir altfor lettvint og rett frem. Syns boka er like dårlig skrevet som Twilight. Forfatteren har amatørmessig språk. Hun bruker lettvinte setninger og uttrykk. Og det er ingenting mellom linjene og konseptet har ingen dybde. Man vet på en måte hva man får og alt er forutsigbart. Det er heller ikke noe nytt i denne boka som tilhører paranromal romance og urban fantasy. Her består ingdrediensene av tapt kjærlighet, forbudt kjærlighet, sjalusi, drama, varme følelser og trekantdrama. Hvor mange ganger har vi ikke lest om dette i slike bøker? Det er på tide å komme med noe nytt, spesielt i vampyrsjangeren. Jeg savner vampyrbøker som ble skrevet på 1800 - tallet da de var farlige, døde av sol og manipulerte. Folk fryktet dem. Folk ble ikke forelsket i dem som i dagens vampyrlitteratur. Det blir for dumt ...
Boka hadde også lite spenning i seg. Som første bok forventer man jo at den skal være så spennende at man vil lese resten av serien også, men slik blir det ikke for min del. Selv om boka var bare på 332 sider føltes den drøy og lite engasjerende. Jeg ble lei av alt dramaet som var på ungdomsskolenivå og det kjedet meg til vanvidd. Det føltes ut som om den samme krangelen mellom karakterene ble tatt opp om og om igjen. Boka ble en evigvarende repetisjon.
Nei, Vampire Academy er definitivt ikke noe for meg og jeg kommer ikke til å lese resten av serien. Hvorfor denne serien er så ekstremt populær skjønner jeg ikke noe av og vil heller ikke bruke mer tid på å prøve og skjønne det heller. Innholdet var for tullete og kjedelig. Det ble for barnslig for meg og jeg ble ikke engasjert i hverken plottet eller karakterene. Boka/serien har også blitt til film. Etter å ha sett filmtraileren (som var temmelig latterlig) velger jeg å styre langt unna filmatiseringen. Tror ikke jeg går glipp av noe ...
Denne boka leste jeg for noen år siden og jeg husker hvordan jeg slet med å komme meg gjennom den (avbryter aldri en bok). Husker boka kjedet meg enromt og syntes det var veldig lite som skjedde. Jeg ble bare lettet over å være ferdig med den.
Jeg ble ikke helt begeistret jeg heller. Noe var interessant, men det ble ikke helt den boka jeg hadde forventet meg. Syns pyromandelen av boka var mer interessant enn forfatterens liv. Syns at det var litt "unødvendig" at han brukte seg selv i boka selv om han var fra samme sted som tragediene skjedde.
Leste den i fjor og jeg likte den ikke noe særlig. Syns den ble for langsom. Det føltes ut som at det ikke var noe som hendte i det hele tatt og ting ble for forutsigbart. Ga den terningkast to. Men godt med forskjellige lesesmak. Verden er mer "spennende" med ulike meninger:)
Ikke all verden dette. Er jo ment å være kødd, det er helt klart. Men det skader jo ikke å ha gode tekster. Selv om boka inneholder sex og avføring må det jo alltid ligge en god tekst i bunn. Er fullt mulig å skrive et tullete dikt fylt av sex og bæsj som flyter godt!
Da jeg endelig våknet, var det halvlyst ute. Klokken viste kvart over seks, men jeg kunne ikke vite om det var morgen eller kveld. Jeg dro på meg et par slacks og stakk hodet ut av døren for å kikke på naboens dørmatte. Morgenavisen lå der, hvilket fikk meg til å konkludere med at det var morgen. I slike stunder kan det være kjekt at noen abonnerer på en avis. Jeg burde kanskje gjøre det.
Jeg har alltid sagt det – en fordom fra min side, vil jeg tro – at man kan fortelle mye om et menneskes karakter ut fra deres valg av sofa. Sofaer utgjør et rike som er ukrenkelig overfor seg selv. Det er noe bare de som har vokst opp med gode sofaer vil ha sans for. Det er som å vokse opp med gode bøker, eller god musikk. Den ene gode sofaen avler den andre gode sofaen: den ene dårlige sofaen avler den andre dårlige sofaen. Sånn er det bare.
"Jeg skjønner ikke." Jeg skjønte faktisk ikke. I det store og det hele er jeg en alminnelig fyr. Jeg sier at jeg skjønner når jeg gjør det, og jeg sier at jeg ikke gjør det når jeg ikke gjør det. Jeg prøver å snakke rett fra leveren. Så vidt jeg kan forstå, er det mange av problemene her i verden som har sitt opphav i dunkle talemåter. De fleste mennesker ber om bråk, et sted i underbevisstheten, når de går rundt omkring og snakker utydelig.
The most terrible of all weapons is the word, which can ruin a life without leaving a trace of blood, and whoose wounds never heal.
Friendship is like a river: it flows around rocks, adapts itself to valleys and mountains, occasionally turns into a pool untill the hollow in the ground is full and it can continue on its way.
And time will sease to exist, because in the land of pleasure-born-of-true-love, everything is infinite.
True love, however, is the love that seduces and will never allow itself to be seduced.
Dreaming carries no risks. The dangerous thing is trying to transform your dreams into reality.
If you are never alone, you cannot know yourself. And if you do not know yourself, you will begin to fear the void.
Woe to those who were never beaten! they will never be winners in this life.
Scars speak more looudly than the sword that caused them.
He did not seek to join any particular religion, and no one tried to persuade him otherwise.
Jeg leser i de samme bøkene som i forrige helg for i denne uka har leselysten dalt litt og det har gått trått, men håper det tar seg opp igjen. Blir så apatisk når leselysten forsvinner ...
Så jeg leser fremdeles i Alt lyset vi ikke ser av Anthony Doerr og Den hjemsøkte trappa av Jonathan Stroud. Hvis jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Sovende hunder av Roar Ræstad.
I slutten av mars kjøpte jeg en fargeleggingsbok for voksne som heter Kreativ fargelegging (100 mønstre av planter og dyr). Jeg foretrekker å male landskap selv og tegne motiver selv, men siden jeg nå strever med disse svimmelhetsanfallene, kvalmen og den dårlige energien har jeg ikke ork til å skape noe selv, så da får jeg fargelegge litt istedet ved siden av å lese. Prøver å fargelegge minst en side pr.dag. Husker jeg fargela i mange fargeleggingsbøker da jeg var lita også, så det er ikke mye som har forandret seg, haha. Men kunsten er jo å finne på noe. Dagene blir jo så lange når man trør hjemme.
Flere som har prøvd disse fargeleggingsbøkene for voksne eller er det bare jeg som driver med det? Sikkert et rop om hjelp, haha.
God helg til dere også.
Ingen årsak:) Ja, den skogen virker jo vakker på dagtid og ikke skummel og hjemsøkt i det hele tatt, men med tanke på navnet på den skogen så er det vel ikke rart at det er creepy der på nattetid. Sikkert mange som har opplevd rare ting der de som har våget seg der i nattetid:)
Lei av å lese bøker som blir fort glemt jeg også. Savner å lese grøssende gode bøker som setter et støkk i en lenge etterpå:)
Hvis jeg går inn på profilen din får jeg opp en linje med følgende valg:
-Boksamling
-Bokomtaler
-Oppdateringer
-Felles bøker
-Profil
Når jeg trykker på felles bøker kommer jeg til en ny side som viser alle bøkene vi har felles, totalt 42 bøker, blant annet Det Tapte symbol av Dan Brown