Bokelskere.no

Boken får deg til å dra på smilebåndet uansett hvilket humør du er i☺️. Boken er lettlest og viser mange nydelige bilder fra ekspedisjonen. Jeg ble positivt overrasket☺️Boken anbefales;)

Har sett den har fått mange delte meninger så vi får se om jeg liker den eller ikke:) Jeg er jo en veldig kresen leser, men har hørt at boka/serien er meget spesiell:)

Miss Peregrin's home for peculiar children er litt av en bok! Det er ikke ofte jeg leser bøker om igjen, men denne gleder jeg meg virkelig til å ta fått på runde nummer to med!

Jeg elsker Halloween og bryr meg ikke noe om hva folk mener om det. Det er tross alt en frivillig greie så skjønner ikke vitsen med å ha den samme debatten om Halloween år etter år. Det blir for dumt.

Tidligere denne uka leste jeg After Midnight av Richard Laymon (han er en b-versjon av Stephen King. Det er grøss med mørk humor og må leses med åpent sinn).

Og jeg har kommet godt i gang med De dødes avtrykk av Lena Ranehag (kjent fra Ånedens Makt som jeg har sett hver episode av), og Evna som er siste bok i Ravneringene av Siri Pettersen.

Håper jeg rekker å begynne på Miss Pergerine's Home For Peculiar Children av Ransom Riggs før helga er omme.

Og Happy Halloween for oss som liker den tradisjonen:)

Jeg har akkurat avsluttet Mississippi av Hillary Jordan. En helt fantastisk bok! Fortsetter med langtidsboken min; The Eye of The World, første bok i Robert Jordans serie The Wheel of Time. Og starter samtidig på en "hurtigbok", Havfruestolen av Sue Monk Kidd. Og akkurat nå sitter jeg utkledd som et spøkelse i et gammelt stretch laken, svart rundt øynene med en liten godtebeholdning til de som går Knask eller Knep idag ;)

Snart helg her også! Jeg tror jeg er for gammel til å la meg begeistre av Halloween, men vi må vil kjøpe inn litt godterier i tilfelle det kommer noen barn på døra. Bor heldigvis slik til at det ikke er mange unger som kommer på dørene her verken til Halloween eller jul.

Hovedboka denne helgen er Rovdyret av Jan-Erik Fjell. Har så vidt kommet i gang med den, så har ikke gjort meg så mange formeninger om den ennå.

På nettbrettet går det i Orkideens Hemmelighet av Lucinda Riley og som lydbok hører jeg på Gutten som sluttet å gråte av Ninni Schulman.

God helg!

En miniatyrbyste av Dante titter ned på arbeidskontoret mitt, kjøpt i Firenze høsten 2015, så Den Gudommelege Komedie burde ha vært lest. Men jeg har kun lest utdrag av Komedien (på bokmål) siden boken er oversatt/gjendiktet på et nær sagt uforståelig nynorsk. På et arrangement hos Bokvennen forlag for ca. 1, 5 år siden, sa forlagssjefen over et glass hvitvin at han vurderte å oversette Dantes Komedie til et forståelig bokmål. Jeg velger derfor å vente til det skjer før jeg går løs på dette klassiske verket

Hei. Først og fremst så må jeg si at dette var en veldig godt skrevet bokomtale. Jeg er helt enig i det du har skrevet.

En liten detalj bare. (typisk meg å henge meg opp i deg) Christian er vel strengt talt ikke helgepappa for sine barn, men har vel delt foreldrerett og har barna annenhver uke?

kremt, kremt "Det var en mørk og stormfull aften..." ....omlag...tja 20, 30, 40....ganske mange av oss var samlet i et koselig lokalet hos Aschehoug. Utenfor var det kaldt og mørkt, inne var det lyst, varmt, god stemning og flere glass med vin :D De første to timene var satt av til Tom Egeland, han hadde lagd en powerpointpresentasjon som han så altfor raskt klikka seg igjennom...men det gjorde ikke noe, for han var flink til å fortelle og forklare likevel. En veldig jordnær, dyktig og humoristisk mann. To timer var langt fra nok tid til å lære å skrive en god krim på, men litt klokere ble vi alle tror jeg. Noe av innholdet, synes jeg, var litt repetering av hva man lærer i norsktimen på skolen...."Hvordan bygge opp en roman"....men slik måtte det liksom bli, og skjønner jo det, greit å få repetert litt også. Men så gikk han dypere i punkter også, og han brukte mye sine egne bøker som eksempler, og det var jo gøy å høre om hvordan han hadde jobbet med noen av mine favorittbøker. Han tok for seg krim som sjanger, å skrive krim (idè - synopsis - roman), hvordan skrive synopsis, sceneskriving, sjangerkonversjoner, dramaturgisk modell, virkemidler, oppbygging, språk, reserch, KARAKTEREN!, plottet, den røde tråden osv. osv.
Som sagt, ganske mye stoff klemt inn på to timer. Så var det spørsmålsrunde. Den siste timen var det forlaget som snakket...litt om hvordan de velger ut de bøkene som blir gitt ut, hvordan de jobber, tips til hvordan skrive en bestselger, og litt opp igjen det Egeland allerede hadde pratet om.
GØY! Anbefaler veldig et slikt kurs!

Stødig krim.

I fjor leste jeg Til Jacobs forsvar av samme forfatter og jeg fikk veldig lyst til å lese flere bøker av ham. Skrivemåten hans kommer sikkert ikke til å fenge alle fordi han har en noe spesiell skrivemåte som gjør det hele mer virkelig. Noen vil like det, andre ikke. Men hans skrivemåte, til tross for at den ikke er helt som andres skrivemåte, er veldig bra og troverdig. For noen kan det nok bli litt tung lesing. Bøkene hans er ingen lettlektyrer, men det er bøker med innhold og realisme.

Ung hovedrolle i et hardt yrke
Ben Truman er kun 24 år gammel, men han har allerede rukket å bli den yngste politisjefen i hans hjemsted. Hans far var tidligere politisjef og moren hans hjemmeværende og fikk tidlig Alzheimers. En dag oppdages det et lik i en hytte i et hytte/sommerhus - område i nærheten og personen som er død var aktor. Ben som bare er vant til små og upromblematiske oppgaver å ta seg av, er innstilt på å løse denne saken. Men han gjør sine feil og Bostonpolitiet mener de bør overta saken (siden liket opprinnelig er fra Boston). Ben mener at siden drapet skjedde i hans distrikt, hevder han at han har full rett til å delta i etterforskningen til tross for at han ikke har mye erfaring. Under etterforskningen finner de ut at drapet har en sammenheng med noe som skjedde for rundt tjue år siden. Og Ben møter på mange utfordringer underveis.

Den ubehagelige sannheten er som sagt den andre boka jeg har lest av samme forfatter, men til tross for at Til Jacobs forsvar ble oversatt før Den ubehagelige sannheten så er Den ubehagelige sannheten forfatterens debutbok og Til Jacobs forsvar hans tredje bok i følge hans kronologiske utgivelsesliste. Jeg må innrømme at denne boka ikke var like nervepirrende og intenst som Til Jacobs forsvar, som hadde en helt annen tone og oppbyggning, men Den ubehagelige sannheten var heller ikke verst. Personlig mener jeg at jeg ikke kom under huden på karakterene som i hans forrige bok. Man ble ikke godt nok kjent med dem, og handlingen var heller ikke like intenst. Det positive med denne boka er at den konsentrer seg ikke bare om kun en sak, men har flere aspekter. Vi får vite om Bens indre demoner, barndommen hvor ikke alt var enkelt med foreldre som ikke alltid gikk overens, og Ben som i jobben prøver å ta seg av innbyggerne på godt og vondt. Samtidig blir han ikke respektert av andre bestandig fra samme yrke i og med at han er så ung.

William Landays varemerke
Er det noe William Landay (som sluttet som aktor for å bli forfatter) er dyktig til så er det å beskrive menneskelige relasjoner. Og i denne boka som i Til Jacobs forsvar, handler det mest om far og sønn forhold. De blir ofte satt på prøve til tross for at de stort sett går overens. De har sitt å slite med og likevel prøver de å være omgjengelige og støttende. Forfatteren er også dyktig på å omgjøre gode personer til «onde» og omvendt. Han prøver å lure lesere med hvem man skal stole på og ikke. God til å beskrive personlighetene og handlingene. Det er nesten som å være der selv. Til tross for at boka har mange kvaliteter, har den noen mangler. Den kryper ikke under huden slik som Til Jacobs forsvar gjorde, og man blir ikke like knyttet til persongalleriet og det var et savn. Og Den ubehagelige sannheten var litt for opplagt i motsetning til den forrige boka av William Landay jeg leste. Denne grep meg ikke like mye.

Kan ikke sammenlignes med "Til Jacobs forsvar"
Den ubehagelige sannheten er det egentlig ikke så mye mer å si om for jeg vil for all del ikke avsløre noen verdens ting. Dette er en hardbarket bok som ikke er for alle. For noen kan nok denne boka virke en smule tørr, og for andre vil den nok virke for hard og brutal. Hvis du skal prøve deg på å lese en bok av denne forfatteren, anbefaler jeg deg å lese Til Jacobs forsvar først til tross for at dette (Den ubehagelige sannheten) er hans debutbok. Og man trenger ikke å lese bøkene i kronologisk rekkefølge for det er ingen faste karakterer med. En grei krimbok som er verdt å lese, men William Landay kan bedre. Synes denne ble noe tam til tross for hardbarket innhold. Jeg er vant til hardbarkede bøker så jeg forventet noe mer, men usikker på hva. Muligens noe mer sjokkerende. Selv om denne ikke kan sammenlignes med Til Jacobs forsvar så ser jeg ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere bøker av William Landay.

Da var kurskvelden vel overstått. Så utrolig gøy, interessant og lærerikt det var :) Er nyinnspirert og det klør i fingrene etter å begynne å skrive igjen :)

En anmeldelse jeg skrev for NRKbok.

De som er fan av «The Walking Dead», og har sansen for apokalypser, vil sette pris på velskrevne «Menneskebarnet», selv om romanen ikke bringer noe særlig nytt til skrekksjangeren.

Bokblogger Ina Syrstad har anmeldt «Menneskebarnet» av M.R. Carey for NRKbok.

Hakket mørkere enn «Veien»
Forestill deg at du sitter i et klasserom. Du sitter fastbundet i en rullestol. Hendene dine, føttene og hodet er fastbundet til stolen slik at du nesten ikke kan røre deg. Når det ikke er undervisning, fraktes du tilbake til din egen celle, hvor du er alene hele tiden. Da slipper du rullestolen. En dag i uken blir du dusjet med desinfiserende og spiser mat. Dette er livet til Melanie.

Men ta det med ro, dette er en dystopisk thriller og heldigvis ikke en biografi. Boka til M.R. Carey kan minne om «Veien» av Cormac McCarthy, der det også skjer et apokalyptisk sammenbrudd, mennesker er på flukt og forandrer seg til det verre og ingen stoler på noen. «Menneskebarnet» er hakket mørkere og dystrere.

Apokalyptisk sammenbrudd
Melanie lever i et bunker sammen med andre barn. De holdes adskilt mesteparten av tiden. Bunkeren er i en militærbase, hvor de er separert fra omverdenen og blir passet på av de som jobber der. Hvorfor de holdes der, vet ikke barna. De vet ikke at verden utenfor har opplevd et sammenbrudd, og at nesten alle har blitt rabiate og går løs på hverandre.

Hvorfor er denne militærbasen så opptatt av å beholde disse barna, og hva er det de ansatte holder hemmelig?

Melanie er den smarteste jenta i klassen, og vet at det er noe som ikke stemmer, men de ansatte vil ikke fortelle henne hva. Hun har en følelse av at hun og klassekameratene er der på nåde. Hun vet ikke at Storbritannia, slik vi kjenner det, har gått under og at de lever under beskyttelse selv om de ansatte er redde for dem. Av og til forsvinner noen fra klassen hennes og ingen får vite hvorfor.

På flukt
En dag blir militærbasen angrepet av noen på den andre siden av det strengt bevoktede gjerdet. Melanie blir ved en tilfeldighet fraktet ut sammen med noen av de ansatte som legger på flukt. De vet ikke hvor de skal ta veien, vil de overleve eller er hele verden i ferd med å gå under?
Melanie anses som et geni og er dyrebar på mange måter og en av grunnene er at hun har evnen til å resonnere seg fram til ting.

*Men det viktigste som kommer ut av denne dagen, er kanskje at Melanie nå vet hvilken dato det er. Hun vil fortsette å vite det, så hun bestemmer seg for å holde tellingen.*
M.R. Carey / «Menneskebarnet»

Slow motion eller full speed
Man må smøte seg med tålmodighet når man begynner å lese «Menneskebarnet». Ting begynner ikke å skje før hundre sider har passert, og da skjer omtrent alt på en gang. Jeg savnet jevnere flyt i fortellingen.
M.R. Carey har et godt og beskrivende språk. Jeg ser lett for meg miljøet og stedet han beskriver, men skulle ønske at klaustrofobien var mer til å ta og føle på, det ville ha løftet spenningen i historien.

Jeg savnet å føle frykten, klaustrofobien med å leve i en liten celle og rett og slett føle mer av det karakterene føler.

*Hendene hans kretser rundt hverandre, leter etter en mening de ikke får tak i. Etter en stund blir han veldig stille, helt til lyden av en fugl som synger på en ledning mellom husene får ham til å sette seg brått opp og dreie på hodet, til høyre og så til venstre, for å finne kilden til lyden. Kjevene begynner å åpne og lukke seg, sultrefleksen slår inn, plutselig og sterk.
Melanie trykker på avtrekkeren.*
M.R. Carey / «Menneskebarnet»

«Menneskebarnet» av M.R. Carey tar opp mange viktige eksistensielle spørsmål. Hva gjør man når verden er i ferd med å gå under? Er det mulig å bry seg om andre i en slik situasjon eller handler det kun om å redde seg selv?

Uforutsigbar og spennende hovedperson
Boka har et stort persongalleri. Melanie skinner, hun er skremmende og man vet aldri helt hvor man har henne, derfor hun er en slik spennende karakter. Som leser ikke er jeg ikke sikker på om vi kan stole på henne. Hun har menneskelige trekk og følelser og man får sympati med henne, men vi vet at hun er farlig. Det er lett å like henne fordi hun er jordnær og menneskelig til tross for det hun er i stand til å gjøre som "sultning".

Forholdet mellom Melanie og Miss Justineau er varmt og rørende. Melanie liker den tidligere læreren fordi hun er en av de ansatte fra basen som er snill mot henne, og Miss Justineau er en type person som velger å se det gode i alle og ikke er den som gir opp noen så lett.

Det er Melanie som er historien og som bærer den framover ene og alene. Forfatteren er helt klart sterkere på miljøbeskrivelse enn karakterskildringer når det kommer til beskrive de andre som er med på flukten, de blir mer som statister.

Dystopisjangeren trenger et friskt pust
M.R. Carey skriver godt, men bringer ikke mye nytt til dystopisangeren. Noen av science fiction-elementene er forfriskende, men ikke nok til å kalle «Menneskebarnet» nyskapende.

Denne sjangeren trenger et friskt pust! Det er på tide med noe mer krevende og sjokkerende.

Altfor mange apokalyptiske bøker inneholder mye av det samme: Mennesker forandrer seg, går amok på grunn av infeksjon, sopp eller noe annet, mennesker er på flukt, men vet ikke hvor det er trygt å dra, og det evige dilemmaet om hvem man kan stole på, hvem er forandret og ikke.
For all del: «Menneskebarnet» en god bok. Den begynte lovende og hadde potensiale, men mistet litt gnist av bleke karakterer, langsom start og forutsigbarhet – mye av dette har vi lest eller sett på skrekkfilm før.

«Menneskebarnet»​ treffer kanskje ikke alle, men de som er fan av «The Walking Dead» og den apokalyptiske sjangeren vil helt sikkert sette pris på denne. Boka egner seg for både ungdom og voksne.

PS: I begynnelsen av oktober ble jeg spurt av NRKbok om å anmelde denne boka for dem. Jeg fikk bare fire-fem dager på å lese boka og anmelde den. Hvis den ble godkjent ville de legge ut anmeldelsen på forsiden til nrk.no og den 5 oktober ble anmeldelsen godkjent og anmeldelsen lagt ut. Jeg har bare glemt å legge den ut her. Beklager det.

Her finner dere anmeldelsen til nrks nettside: http://www.nrk.no/kultur/bok/anmeldelse-av-menneskebarnet-av-m.r.-carey-1.12587201

Digger den boka. Leser den hver påske og har gjort det siden ungdomsskolen:)

Dette er forfatterens første bok om journalist Magdalena Hansson. Det er også den første boka jeg leser av denne forfatteren, men det er helt klart ikke den siste. Vi følger nyskilte Magdalena som akkurat har flyttet tilbake til hjembygda Hagfors i Värmland sammen med sønnen Nils. Magdalena har fått jobb i lokalavisen og blir fort sterkt og nært knyttet til en sak som omhandler både forsvinneringer, mord og trafficking. Jeg liker Magdalena som hovedperson, og jeg liker Ninni Schulman sin skrivestil. Boken er spennende fra start til slutt. Samtidig får den også med alt det hverdagslige rundt hovedpersonene, noe som gjør det lett å leve seg inn i handlingen. Jeg vil si at dette er en ordentlige kosekrim - akkurat sånn som jeg liker det!