Bokelskere.no

Jeg hører på storytel nesten daglig. Kjempefint å høre på bok når jeg går hjem fra jobb, går tur alene eller er på reise. Jeg likte spesielt godt å høre på krimbøkene til Ninni Schulman (Jenta med snø i håret, Gutten som sluttet å gråte og Svar hvis du hører meg). Akkurat nå hører jeg på Brennemerket av Eystein Hansen, den femte boka om politietterforsker Elli - liker disse bøkene veldig godt også.

Sjarmerende horror i kjent stil

Fremdeles god underholdning til tross for at jeg har lest den før.

Gjensyn med gamle favoritter
Det er svært sjeldent at jeg leser bøker om igjen for jeg foretrekker å huske de som de var, for jeg glemmer aldri en handling i bøker samme om det går femten år, eller tjuefem år. Det har ikke noe å si hvor lenge siden jeg leste en bok for husker den godt uansett. Men av og til blir man nysgjerrig av å lese bøker om igjen som man leste i oppveksten og sjekke om man liker dem like godt i voksen alder eller ikke. Så jeg har begynt å lese Casino Grøsser serien på nytt igjen. (Casino Grøsser er skrevet av forskellige forfattere og består stort sett av enkeltstående bøker). Jeg har tolv av de bøkene. Vet det ble utgitt over hundre, men jeg har bare tolv av dem og tenkte å lese de tolv igjen, og den første jeg valgte var Skrekkens hus av Hugh Zachary.

Familien Whitney finner drømmehuset ved en tilfeldighet i Mississippi, eller det er rettere sagt Jean Whitney som oppdager det og hun blir forelsket i det med en gang. Det er et historisk hus som kalles Yankee - huset og ligger øde til i en dal. Familien Whitney besteår av elskverdige foreldre og to døtre, og hele småbarnsfamilien går godt overens. De overtar det eldgamle huset som har vært ubebodd svært lenge og pusser det grundig opp. Det tar ikke lang tid før de finner seg til rette. Men det tar ikke lang tid før merkelige ting begynner å skje. Noen i familien føler at de ikke er alene. Små merkelige ting begynner etter hvert å skje, men er det bare innbilning? Er det normalt at ting flytter på av seg selv og høre lyder som ligner på skritt? Og hvorfor er den ene datteren deres så redd for trappa? Familien Whitney blir kjent med en ung fyr som leter etter gamle ting ved hjelp av en metalldetektor. Familiens far, Vance, blir nysgjerrig og sammen blir de hekta av å lete etter ting i området ved huset, og det skulle de aldri ha gjort ...

Kjent oppskrift, men sjarmerende
Dette høres kanskje ut som en typisk skrekkhistorie, og det er det også, hverken mer eller mindre, men det jeg likte med denne horrorboka er at det har litt historie i seg. Man blir tatt tilbake til en spennende tid som jeg ikke skal si noe om for å ikke avsløre noe. Det morsomme med horrorbøker og horrorfilmer er at det er typisk når noen faller for et gammelt hus og renoverer det, så er prisen for det at de blir hjemsøkte. Det er tydelig at spøkelser fra fortiden ikke liker forandringer, for dette er et typisk trekk i horrorsjangeren. Så neste gang du skal renovere et hus, ett gammelt et, så tenk deg om to ganger før du gjør noe som helst.

Bortsett fra historiedelen var denne horrorboka noe standardmessig; De begynner å tvile på hverandre og seg selv. Skal de flytte eller ikke flytte? Er man blitt gal eller ikke? Typiske faser mange karakterer går gjennom i horrorbøker og filmer i samme sjanger når skremmende og uforklarlige ting skjer. I denne boka var det intet unntak.

Det var interessant å lese om hvor forskjellige alle familiemedlemmene var. Familiefaren Vance er en ganske avslappet fyr som ikke tror på alt mulig, og har en fast jobb å gå til. Han er en veldig rolig og realistisk fyr på mange måter. Moren Jean er hjemmeværende med jentene, elsker å renovere og alt som har med interiør å gjøre, og er veldig huslig av seg. Hun liker å være den som styrer og steller. Men hun har lett for å bli sårbar og få bekreftelse og støtte av andre. Døtrene Min og Ridey er også veldig forskjellige, men det er heller ikke noe nytt at søsken kan være temmelig ulike på alle måter. Den ene av dem er den som tar det som det kommer, men er kanskje ikke så tøff som hun gir seg ut for å være likevel, og den andre er mer sårbar og observant til det som skjer rundt seg, og kan føle at noe er galt eller at et eller annet vil skje.

Jeg var femten år første gang jeg leste Skrekkens hus av Hugh Zachary og det er atten år siden. Noe som aldri har forandret seg er at jeg ikke blir lei av horror. Ikke alt innen horror er bra, men man kan ikke ta alt så seriøst. Noen bøker og filmer fra den sjangeren skiller seg ut med kvalitet, mens andre gjelder det det omvendte, men likevel kan det være underholdende. Jeg likte denne boka, Skrekkens hus hakket bedre som femtenåring, men den er slett ikke verst nå heller som gjenlesning. Selv om jeg hadde lest den før og kjente til handlingen svært godt, så gjorde det ikke noe. Den var fremdeles underholdende. Det som ikke traff meg helt er at enkelte scener som skulle være noe uhyggelige og skremmende, egentlig ble en smule komisk, selv om det kanskje ikke var meningen. Alt i alt en god horrorbok, men den ble bare ikke mørk nok.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Hva mener du med "den rå urtidslukta"?

Rakels bok er en sterk historie. Det starter med at Ella må dra tilbake til sin hjemby etter at foreldrene dør i en ulykke. Hun blir kjent med Rakel som leier leiligheten ved huset. Rakel forteller en historie som vekker nysgjerrighet hos Ella. Historien tar oss tilbake til andre verdenskrig. Rakel var jøde og ble sendt til Norge for å beskytte seg mot jødeforfølgelsen. Vi blir kjent med Rakel og hennes historie. Om hvordan en forholder seg til sin bakgrunn og røtter. Rakel's historie vekker nysgjerrighet, og en kan kjenne seg igjen i mye. Det handler om relasjoner, vennskap, samhold, kjærlighet og ikke minst svik. Vi får innblikk i en mors grenseløse omsorg, hvordan hun står overfor vanskelige valg, og ikke minst kampen for at barnet skal få det best mulig under vanskelige forhold. Dette er en utrolig god bok, en historie som vekker følelser. Boken fikk meg til å leve meg helt inni historien og kjenne på nysgjerrigheten og de følelsene som Rakel og Ella kjenner på. Dette er en favoritt og en fantastisk debu bok av Sissel Verøyvik, som viser gode formidlingsevne og skriveferdigheter. . Denne boken anbefaler jeg uten tvil videre. Den får en plass på favorittlisten min

Boken handler om Hope som er skilt, driver et bakeri og har en tenåringsdatter. Rose moren til Hope bor på sykehjem og har en demens, men i et klart øyeblikk gir hun Hope en liste med navn. Hun vil at Hope skal dra til Paris og finne ut hva som skjedde med disse personene. Hope drar tilbake i tid, og det fremkommer en sterk historie som tar oss tilbake til andre verdenskrig, som forteller oss om hvordan muslimer hjalp å skjule jødene og beskytte de for at tyskerne ikke skulle få tak i de. Dette er en bok om familierelasjoner, tradisjoner, historier fra krigen, ikke minst kjærligheten og savn. Boken er spennende, engasjerende og ikke minst rørene. Dette er absolutt en god historie, og det er nesten umulig å legge fra seg boken, når en først har åpnet den. Boken er så god at det er vanskelig å beskrive, det må oppleves.
Boken får en 6 er av meg, og det er absolutt en favoritt. Det var trist å fullføre den, for jeg ønsket den skulle vare i evigheter.

Jeg henger meg på å gir noen tips.

En mann ved navn Ove - Fredrik Backmann
Rakels bok - Sissel Verøyvik
Så lenge det er stjerner på himmelen - Kristin Harmel
Et helt halvt år, etter deg, den ene plus en av jojo moyes
Øya, tråden, hjemkomsten - Victoria Hislop
Boktyven - Markuz suzak
Senor Perigrino, la perigrina og los perigrino - Cecilie samartin
Truls over Grønnland - Truls Svendsen
Saras Nøkkel, Bumerang - tatiana de rosney
Barnepiken - Kathryn Stockett
Reisen hjem - Lori Lansens
Tørk aldri tårer uten hansker - 1 kjærlighet, 2sykdommen og 3døden Jonas Gardell
Broren min - Eli Johnsen Helledal

Heisann
Denne helgen har jeg tilbragt i Sverige, og det ble lite lesing. Jeg holder på med "stup - Kjersti Sheen". Satser på mer lesing fremover, har så utrolig mange bøker jeg har lyst å lese, og får masse gode tips her inne på bokelskere. Jeg har falt litt av leseutfordringen, men prøver å plassere bøker jeg har lest innpå listen etterhvert. Har dere noen hode tips, så er jeg alltid takknemmelig for tips

Totalt uventet og annerledes fra Kepler duoen. Jeg elsker det!

Alle klassikere er ulike og vi (bokelskere) har ulik smak. Derfor bør du lese akkurat det du vil! Det er beste rådet for å finne fram til din smak. Noen vil du like, noen vil du elske, mens andre vil være kjedelige og noen få kan få deg til å ønske tiden tilbake :p

Denne helgen leser jeg Brennemerket av Eystein Hanssen. Det er den femte og foreløpige siste boken om politietterforsker Elli. Jeg har litt delte meninger om disse bøkene, må vel si at jeg likte den første og fjerde boken best, mens bok nummer to ikke falt helt i smak hos meg. Bok nummer fem virker foreløpig bra, og jeg gleder meg til forfatteren kommer med bok nummer seks.

En real horrorfest

Har lenge ønsket å lese Rosemary's Baby, og nå er det gjort. Jeg angrer ikke!

Tidlig interesse for horror
Mon skulle tro at livet mitt ikke besto av annet enn horror, og det gjør det heller kanskje ikke. Det er det jeg ser og leser mest av. Prøver å se filmer fra forskjellige sjangere og det samme gjelder bøker, men alltid havner jeg tilbake til horror og andre mørke sjangere. Jeg startet med å lese horrorbøker og se horrorfilmer da jeg var veldig liten. Flere enn meg har vel sneket seg til å se horrorfilmer og lest horrorbøker selv om man var for ung, og jeg har alltid hatt en forkjærlighet til horror. Ved siden av å se horrorfilmer leste jeg Grøsserne (Goosebumps), og andre bøker av R.L. Stine, jeg leste også bøker av Stephen King (min forfatterhelt) og Dean Koontz, før jeg oppdaget andre horrorforfattere i tillegg. Jeg begynte å lese voksenbøker innen horrorsjangeren også veldig tidlig, så det var visst en sjanger som fascinerte meg veldig av en eller annen grunn.

Nå som jeg er voksen er det lenge siden jeg har blitt skremt av noe som helst. Jeg har lest mange horrorbøker og sett så mange slike filmer at jeg er vel kurert. Nå ser jeg dem for underholdningens skyld. Riktignok var horrorfilmer bedre før i tiden fra 60 - tallet til slutten av 90 - tallet. Noen gode kommer nå også, men det er sjeldnere mellom hver gang og de har ikke den samme skremselseffekten. Rosemary's Baby er en av filmene jeg så ganske tidlig og er en av mine favoritter. Jeg har selvfølgelig sett den flere ganger, men dessverre aldri lest boka - ikke før nå, og angrer ikke på at jeg gjorde det.

Selve plottet
I Rosemary's Baby møter vi Rosemary (selvfølgelig) og Guy Woodhouse som er lykkelig gift og som har kjent hverandre lenge. De er på leting etter et større sted å bo i og med at de planlegger å stifte familie etter hvert. Guy er skuespiller, men sliter litt med å få roller. Han har ikke verdens største selvtillit når det gjeler hans eget yrke. Rosemary er hjemmeværende, gjør huslige oppgaver og ser det positive i ting. Hun liker å stelle og styre. De gleder seg til å finne et nytt sted å bo og de får endelig en leilighet i Bramford. Bramford er et gammelt bygg med flere leiligheter i og det bygget er i New York. Det de ikke visste fra før er at nettopp i det bygget, har det skjedd mange forferdelige hendelser flere år tilbake. Den har en mørk og dyster bakgrunnshistorie. Etter å ha hørt noen av disse historiene av Hutch (en god venn av dem), mens Guy og Rosemary er i bestemmelsesperioden, om de skal ta leiligheten eller ikke, bestemmer de seg til slutt for å ta leiligheten til tross for byggets mørke fortid. De blir også kjente med det gamle paret; Castavet. De virker noe eksentriske og nysgjerrige, men hyggelige. Og som tittelen avslører (ikke jeg), blir Rosemary gravid. Svangerskapet blir alt annet lett, og hun blir virkelig satt på prøve, og hvorfor er Castavets paret så interessert i hennes svangerskap? Er hensiktene deres gode eller dårlige?

Det er så mye man kan si om boka at man ikke vet helt hvor man skal starte. Jeg kan begynne med å si at jeg likte forholdet mellom Guy og Rosemary veldig godt. Spesielt den interne humoren de delte, de småerter hverandre, og er like forelsket etter mange år. De har en fin balanse i forhold med og til hverandre. Det er umulig å ikke bli glad i dem. Litt ulikt meg som ikke er så interessert i lykke og kjærlighet.

Levins skrivemåte er bare herlig. Han skriver realistisk til tross for noe bruk av surrealisme. Han gjør karakterene levende, troverdige og spennende. Måten han skriver på er både krypende og intens på samme tid. Han har leseren i sin hule hånd. Det er også morsomt at innholdet er alvorlig og intens, men samtidig er det med satiriske undertoner, selv om det kanskje ikke er meningen. Det er humoristisk samtidig som plottet består av stor dose alvor. Det som er så synd er at boka er så kort. Den består av kun 229 sider (min utgave) og den kunne gjerne ha vært mye lenger. Når man er på det mest intense og er virkelig inn i boka, blir man skuffet over at boka tar slutt når man føler at man er godt i gang i handlingen. Jeg kunne også gjerne ha tenkt meg mer bakgrunnsstoff angående Guy og Rosemary. Det var et savn. De er herlige karakterer som man vil kjenne mer. Man får et godt inntrykk av dem, og blir godt kjent med dem underveis, men likevel ville jeg gjerne gå enda mer i dybden på dem, fordi de var såpass interessante og spennende å lese om.

Filmatisert
Rosemary's Baby ble publisert i 1967 og ble filmatisert allerede året etter; regissert av Roman Polanski med Mia Farrow i hovedrollen. Jeg har ikke tenkt å sammenligne boka og filmen noe voldsomt for nå er det lenge siden jeg har sett filmen og har ikke tenkt å se den på nytt igjen før neste uke, etter at jeg har skrevet bokanmeldelsen. Men det jeg kan nevne med sikkerhet er at filmen er mer surrealistisk enn boka, og boka har en mer nøktern fremtoning. I 2014 kom de med en nyversjon/remake (denne gang miniserie istedet for film) av original filmen, og det skjønner jeg ikke vitsen med. Hva er det med remakes for tiden? De ødelegger nesten alle originalfilmene, spesielt i horrorsjangeren med alle disse tåpelige remaksene. Tåler ikke folk å se gamle filmer lenger, og må spesialeffekter alltid være av det nyeste? Jeg bare spør ... selv foretrekker jeg originalfilmer for remakes har som regel ingen atmosfære i seg. Det blir bare som regel en kjedelig oppsummering. Det er mitt syn på det. Har ikke noe i mot hvis folk liker remakes, men jeg styrer unna og holder meg til originalene istedet.

Det var ikke meningen at dette skulle bli så langt, men sånn blir det av og til. Vil avslutte med å si at Rosemary's Baby er en saktegående, men intens horror, med snikende uhygge, herlig atmosfære, og det er den type horror jeg foretrekker, fremfor at det skal være så sjokkerende og overdrive hele tiden. Jeg liker rolige horrorfilmer og bøker best med mye atmosfære og undertoner. Rosemary's Baby er en velgjennomført horrorbok og filmatiseringen fra 1968 gjorde den verdig. Det er sjeldent.

PS: Chuck Palahniuk har skrevet en introduksjon i boka. Han er mest kjent for bøkene: Haunted og Fight Club.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Jeg samleste Rosemary's Baby med en annen bokblogger.

Leste den for mange år siden, men husker den godt ennå. Dette er en type bok som sitter lenge i etter man har lest den:)

Liker ikke å tvinge på noe noen. Det er bare det, eller bli misforstått:)
Takk for fin tilbakemelding:) Er alltid litt redd for å tråkke noen på tærne om de føler at jeg blander meg inn. Men godt at du ikke ser sånn på det:)

Noen referanser var det, men syntes ikke det var noe overdrevent, eller noe bemerkelsesverdig:) Men så har jo forlag en tendens til å overdrive og det er opp til hver enkelt hvor nøye man er på slike ting. Jeg la merke til en del, men ikke slik at man blir opphengt i det:) Jeg var mest opptatt av karakterene og settingen for det var litt annerledes enn andre bøker fra denne sjangeren.

Ikke meningen å blande meg inn. Det er en god bok. Ga den en stødig firer. Her har jeg skrevet noen ord om den: https://bokelskere.no/tekst/303072/ Men bare hvis du har lyst til å lese, ingen tvang:)

Her plasker det ned og det har regnet av og på de siste ukene, og håper det fortsetter. Så håper det blir en lang og tidlig høst, for det er min favorittårstid. Kan fint leve uten sommeren.

Tidligere denne uka leste jeg ferdig Rosemary's Baby av Ira Levin. Den likte jeg godt. Har sett filmen mange ganger og for første gang så jeg den som veldig ung. Jeg startet å se skrekkfilmer veldig tidlig, og det er første gang jeg leser boka og den er like bra. Så glad jeg leste den:) Og jeg ble også ferdig med Lykkejegeren av Jan - Erik Fjell.

Jeg leser fremdeles Eating Animals av Jonathan Safran Foer som jeg begynte på forrige søndag. Den må jeg lese stykkevis og delt for den er hard å lese for en dyrevenn som meg, men valgte å lese den for det er viktig å sette fokus på vonde ting også, og bli mer bevisst på omverdenen. Ikke tro at verden er perfekt og rosenrødt (noe jeg heller ikke tror, bare for å understreke det). Så det er bra at Safran Foer skrev en slik bok for det er viktig å sette ting i fokus det som er vanskelig også. Sette perspektiv på ting, og forfatteren tvinger heller ingen til å bli vegetarianer, men at det er opp til deg selv og være mer bevisst på valgene man tar og det er viktig.

Og natt til torsdag begynte jeg på Huset ved innsjøen av Kate Morton som jeg skal fortsette med, og jeg leser også en liten bok som heter Den modige lille elefanten av Jan Sæterli.

Så leser litt variert denne helga også.

Jo og den gården (som de brukte under innpsillingen) befinner seg på Byneset. Byneset er en landsbygd som tilhører Trondheim. Har selv sett gården og kjenner Byneset svært godt siden mamma er derfra:)

Helt enig, det var utrolig fin bok, den får en hedersplass på min favorittliste. Hun har kommet med en ny, gleder meg til å lese den.