Bokelskere.no

takk det var hyggelig å høre. hektiske uker har resultert i lese og skrivetørke. kommer sterkere tilbake.

Her er linken til boksalget:

http://cdon.no/b%C3%B8ker/boksalget_v%C3%A5r_2012/

Ragnhild; Det er bare én historie i boken, men ja, den handler om en mann som skal gå fra sin samboer (de er ikke gift). Hvis du hadde gitt boken en sjanse ville du kanskje ikke følt sympati for hovedpersonen, men muligens forstått hvorfor han handler slik han gjør. Samboeren til mannen, er kritisk, nedlatende og kald. Hovedpersonen søker etter varme og kjærlighet. Synes dette er ganske sympatisk, jeg. :-)

Når jeg lest boken tenkte jeg at denne boken er skrevet for menn, av en mann. Kan man si sånt?

Der sa du det. Jeg kommer nok aldri til å ta i boken igjen fordi, men den fikk meg virkelig til å tenke.

Altså. Jeg hatet alle karakterne, forstod ikke hvorfor alt ble så dramatisk over småting og ville egentlig bare skrike til forfatteren. Språket gjorde at jeg følte meg mentalt syk i flere uker.

Dette er også grunnen til at den er rimelig awesome og hadde et plot som krevde at jeg leste videre, og jeg formet et sterkt hatforhold til Heathcliff. Anbefales til alle som bare har lest Austen før (som meg) og trodde at alt var som Jane beskskrev det sosiale livet. Anbefales også til dere som takler gammel-språk.

Sorry, sent svar. I samlingen finner du blant annet tekster av Ari Behn, Tore Renberg, Finn Iunker, Niels Fredrik Dahl, Espen Stueland, Terje Holtet Larsen, Wetle Holtan, Knut Isachsen og Jon Sveinbjørn Jonsson. Diktene til Stueland er gode og Holtet Larsen skriver som alltid gode fortellinger.

Wow, det er en utrolig lang bok. Hadde nok ikke hatt mot til å begynne på den. Men til gjengjeld har jeg spilt brettspillet med samme navn, som er basert på boken. Anbefales.

Joan Didion må ha vært ei sånn dame som du alltid drømmer om å møte; intelligent, følsom, og med en personlig stil som rett og slett ikke lar seg beskrive. Det er i allefall slik jeg føler det etter å ha vært med hennes fortellinger og observasjoner gjennom det californske hjertelandet. Hun ser mye og hun ser dypt. Hun har en sorgmunter attityde. Hun har klør og hun har latter. Hun er glup, glup, glup - jeg ville uten å nøle lagt min sjel naken for denne dama.

Måtte google Omegapunktet, har ikke hørt så mye om den. I og med at den er skrevet etter DeLillo ble 70 år, vil jeg tro at boken må være annerledes enn hans første bøker. Boken er jo så kort (116s), jeg ser for meg hvordan han trett av dage sliter seg gjennom skrivingen. Men hva vet vel jeg om alderens byrder, jeg er jo pur ung (hmhm).

Verdt en studie det her! Fortell gjerne hva du synes om boka hvis du leser den!

Min skepsis knyttet til nevnte hendelse er kanskje forankret i at jeg studom sliter med å logge meg inn i nettbanken. Så mulig bias er hos meg. :-)

Takk forøvrig for henvisning til Michael Lewis, har ikke hørt om ham før. Og takk for skrytt på slutten, jeg er svak for sånt. :-)

Ok, ser at jeg må presisere litt. Min "skuffelse" av hovedpersonen henger mer på at den gjentar klisjeaktige beskrivelser av Wall Street mannen slik den gjentas i de fleste bøkene fra dette finansuniverset (påstår ikke å ha lest alt som finnes, og jeg håper noen kan vise til en bok som ikke er slik). Jeg nekter simpelthen å tro at denne mannen representerer noe som ligner normalen på Wall Street. Det er heller ikke realisme jeg søker av en postmodernist som DeLillo, men poenget mitt er at det verken er originalt eller realistisk. Enig med deg holgei om at irrasjonalitet beskriver økonomiske beslutninger så godt som noe annet (lærdom nr 1 fra finanskrisen), men mitt eksempel i mitt første innlegg gikk på umuligheten av å overføre milliardbeløp fra en annens konto via en klokke. Selv hvor avansert klokken er. Er du uenig? :-)

Enig med deg Kristin angående Auster, og la oss ikke glemme hans viv, Siri Hustvedt. Synes hun har mange av de samme kvalitetene som Auster, kanskje spesielt i hennes tidlige bøker (som The Blindfold).

Deler også din begeistring for Yates, har dog foreløpig bare lest Cold Spring Harbor.

Jo, men det er da mye amerikanske litteratur som er bra... Steinbeck, Richard Yates, James Sallis. Og Don DeLillos Underworld!

Etter å ha lest Underworld med en følelse av dyp respekt og beundring for Don De Lillos språklige begavelse, sitter jeg nå igjen med en følelse av skuffelse over Cosmopolis. Tidvis er språket glitrende, men overskygges av et plot som verken er sannsynlig eller interessant. Hovedpersonen er tegnet som en blanding av American Psychos Patrick Bateman og Forfengeligheten Fyrverkeris Sherman McCoy. Ja, ja, Wall Streets supermenn er lynskarpe, veltrent og psykopater, men det blir too much, troverdigheten til disse endimensjonale karakterene er lik null. Og når den ytre handlingen er like lite troverdig (hovedpersonen bruker sitt armbåndsur til å overføre et par milliarder fra en annens konto for så å sløse dem bort i ville spekulasjoner på ca 5 minutter). Hadde det ikke vært for at det nevnte språket tidvis kiler meg i hjernebarken ville jeg gitt terningkast 2.

So we beat on, boats against the current, borne back ceaselessly into the past.

So we drove on toward death through the cooling twilight.

•"I've been drunk for about a week now, and I thought it might sober me up to sit in a library.