Bokelskere.no

Det er nettopp derfor jeg startet denne tråden, fordi jeg er litt i villrede med terningkastene, og fordi jeg er nysgjerrig på hvordan dere andre løser denne problemstillingen. Selv bruker jeg terningkastene andre har gitt (i tillegg til omtalene selvfølgelig) for å manøvrere meg rundt i junglen av bøker. Disse kan bli avgjørende for hvilken bok jeg velger å lese av en bestemt forfatter. Boken med høyest terningkast velger jeg å tro at flest har hatt glede av å lese (selv om ikke det trenger å bety at jeg vil synes det samme). Derfor føler jeg et visst ansvar når jeg selv gir terningkast - vil jo ikke skremme noen bort fra å lese en bok selv om den ikke fikk toppscore hos meg.

Jeg strides litt mellom følelse og fornuft. Ja, jeg er klar over at disse henger sammen. Jeg mener likevel at det er forskjell på om du liker en bok pga dets spenning, driv, underholdningsverdi, at den treffer et punkt i deg. Eller at den er av høy språklig kvalitet, nydelig bygget opp historie, viktig tema til ettertanke, men samtidig litt tung og tørr.

Jeg føler feks at jeg må gi Lev Tolstoys "Anna Karenina" terningkast 6, fordi den er et mesterverk. Samtidig kan en debutroman av en ung, norsk forfatter treffe meg like dypt i hjerteroten, ja kanskje enda dypere, og likevel havne på en 5'er. Jeg tror kanskje de bøkene jeg følelsesmessig liker aller best har fått 5 hittil.

Når det gjelder endring av terningkast så skjer det av og til at jeg gir et høyere/lavere terningkast på en bok jeg tidligere har lest, nettopp fordi den har fått lov å "jobbe" litt i meg, og jeg forstår at den faktisk var bedre/verre enn jeg først tenkte. Generelt venter jeg alltid noen dager med å skrive en omtale/gi terningkast etter jeg er ferdig å lese en bok. Det er akkurat som når du rister en snøkule - man må la snøen få legge seg for at vannet skal bli klart og gjennomsiktig. Tanker og refleksjoner virvles opp, for så å dale ned og slå seg til ro - men det er bare for et øyeblikk! ;)

Aha. Da skjønner jeg hvorfor tilbakemeldingene på tråden min har vært labre... Dette har dere vært gjennom flere runder før. Takk for tips! :)

Akkurat der, Lillevi, rører du ved noe grunnleggende. Kan vi lære av våre feil? Ønsker vi å lære av våre feil? Dette er vår verden, dette er vår arv. Hva vil vi gjøre med den? Vi har nemlig makt til å endre den, og det er nettopp det du viser til her, Lillevi, om jeg forstår deg rett.

Kanskje er det derfor jeg ble så frustrert da jeg leste boken. Jeg så maktesløsheten til hovedpersonene og tenkte: Hvorfor gjør de ikke noe? Hvorfor lar Lidia seg bruke på den måten? Hvorfor tar ikke Ricardo Reis grep om livet sitt? Hvorfor kan ikke Marcenda bare løfte armen? Hvorfor lar verdenssamfunnet disse grufulle politikerne komme til makten?

Jeg forstår nå, etter vår lille diskusjon, at der jeg har sett avmakt har du sett styrke, Lillevi. Kanskje henger disse begrepene uløselig sammen, og det kan bare bety en ting: det finnes håp! Jeg har lest boken som en historie, et bilde, på menneskets begrensninger (fysisk, psykisk og sjelelig) i kraft av å være, nettopp, menneske. Nå ser jeg at det bildet Saramago maler i oss ikke trenger å være så ugjenkallelig mørkt...

Jeg er alltid litt i tvil om hvilket terningkast en bok fortjener. Hva skal man basere sin mening på? Skal man se på den aktuelle bok isolert, eller i forhold til de andre bøkene man har lest? Samtidig synes det å være et fint verktøy for en rask oppsummering av en formening om en bok. Jeg vil derfor spørre dere:

1) Gir du terningkast? Hvorfor/hvorfor ikke?

2) Hva legger du til grunn for terningkastet - følelse eller fornuft?

3) Hvordan kategoriserer du dine terningkast? (feks: 1 = ikke verdt papiret det er skrevet på. 6 = svaret på livets gåte)

Det er fantastisk å kunne dele meninger og oppfatninger om en bok på denne måten! Det gir så mye! Det at en bok vekker så mange refleksjoner på så mange plan må være en indikator på virkelig god litteratur - kunst som skaper noe i et menneske. En slags parallell verden oppstår. Kanskje bare i en kort periode mens vi leser, et blaff. Kanskje vil denne parallelle verden sette varige spor i oss, blande seg med inntrykk og erfaringer fra vårt eget liv, for slik å kontinuerlig skape en slags plattform hvorfra vi tolker og tar inn ny informasjon - virkelig eller fiktiv (om vi nå kan skille klart mellom de to...) Er det da rart at vi opplever bøker så forskjellig? Vi leser dem med hele oss, sammensatte mennesker som vi er.

Nå ja, la meg nå ikke flyte helt ut. ;) Den avmakten jeg mener å lese inn i boken sier kanskje i så måte like mye om meg som om den. Jeg vet ikke, jeg, men for meg er avmakten allstedsværende gjennom historien. Jeg mener å lese den på alle nivåer i boken. Jeg ser den i Ricardo Reis som knapt har kraft nok til komme seg opp av sengen, uvisst av hvilken grunn. Jeg ser den i Marcenda som ikke makter å løfte sin egen arm, uansett hvor mye hun forsøker. Jeg ser den i et samfunn nådeløst og ugjenkallelig drivende mot noe skremmende farlig. Jeg ser det i Lidia, så rørende beskrevet av Saramago:

"Først senere, ute i kjøkkenet, når hun er i sving med oppvasken som har hopet seg opp, begynner tårene å strømme, og for første gang spør hun seg hva hun egentlig er her i huset, herr doktorens tjenestepike, hushjelp, men ikke hans kjæreste, for det er et ord som innebærer likhet, kjæreste, kjæreste, det kan man like godt være mann som kvinne, men de to er ikke like, og hun vet ikke lenger om hun gråter for de døde i Badajoz eller for den døden som er hennes egen, følelsen av å være ingen."

En sårbarhet ligger i denne avmakten som er så inderlig menneskelig! Vi kan kjenne på oss, ja vite, at noe ikke er riktig, i våre liv, vårt samfunn eller i vår historie, men vi vender stadig tilbake. Vi gjør stadig de samme handlingene (feilene?) i vår søken etter noe større enn oss selv - kjærlighet, sannhet, mening...

Jeg tror jeg stopper der. Tolkning må hver enkelt leser stå for selv, og jeg er allerede (for) langt inne i min. Jeg forstår i alle fall nå at jeg må lese mer av Saramago... Takk, Lillevi, for anbefaling! :)

Takk for tilbakemeldinger! Så morsomt! Jeg er helt enig med det du sier, Lillevi. Det du skriver i andre avsnitt om livets og dødens glidende overganger ga meg frysninger, fordi jeg synes du virkelig traff noe essensielt i boken.

Jeg avsluttet min omtale med ordene "Mennesket står igjen med en følelse av å være ingen". Med dette mente jeg ikke at det skulle være Saramagos konklusjon i boken - tvert i mot. Slik jeg forstår det, belyser forfatteren denne knugende fremmedfølelsen som vokser frem med det vestlige, moderne samfunn. Individet i motsetning til massene og storsamfunnet, eller, som en del av den. Saramago fremhever og problematiserer, slik jeg ser det, betydningen av menneskeliv og menneskeverd - i et klassesamfunn, mellom kjønn, eller på en slagmark. Når skal galskapen ende? Når skal vi forstå?

Det er her avmakten kommer inn for meg, ikke som et tema i boken som sådan, men som en "rød tråd" eller et slags grunnstoff som holder sammen de mange lagene og perspektivene du beskriver så fint, Lillevi.

Jeg mener absolutt ikke at min tolkning av boken er "riktig" på den måten at den er allmenngyldig. Nei, slettes ikke. Men, jeg vil påstå at den er like riktig og viktig som hvilken som helst annen tolkning. Jeg håper samtidig at min tolkning (sammen med millioner av andre leseres) vil kunne bidra til å øke omfanget av Saramagos stadig voksende univers. Forfatteren er dessverre gått bort, men hans bøker lever videre gjennom oss...

Fra sommergrønne grenportaler et lite blad jeg hastig plukke fikk. Og ofte siden bladet til meg taler: hvor høyt de sang, de vakre nattergaler! Hvor grønn den var den skogen der jeg gikk!

Theodor Storm