Bokelskere.no

Du skriver nydelig, Galatea! Og overbevisende.

Jeg ser disse personenes sårbarhet, og ja, avmaktsfølelse. Men jeg ser også dobbeltheten i dem – de to kvinnenes vilje og styrke. Marcenda har tatt et valg og går bak sin fars rygg for å oppfylle sine ønsker når det gjelder Ricardo Reis. Også Lidia har tatt et valg. Hun trosser moren (hun er en voksen kvinne, men vi skjønner at hennes lille familie betyr mye for henne) og bruker sin tid på doktor Reis.

Det spanske folket reiste seg mot general Franco, med støtte fra tusenvis av frivillige fra mange land (derav borgerkrigen). Det skulle likevel gå mange år før Spania igjen ble et demokrati. Portugiserne sto ikke opp mot Salazar på samme måte, med spredte angrep var det, som marinegastene i boken. Mussolinis Italia og Hitlers Nazi-Tyskland havnet på historiens søppelhaug. Det jeg vil frem til, er den styrken som også fantes i folket.

Så kan du si at vi får nye kriger, og spørre om vi egentlig noe har lært, men bare gjentar våre feil…

Akkurat der, Lillevi, rører du ved noe grunnleggende. Kan vi lære av våre feil? Ønsker vi å lære av våre feil? Dette er vår verden, dette er vår arv. Hva vil vi gjøre med den? Vi har nemlig makt til å endre den, og det er nettopp det du viser til her, Lillevi, om jeg forstår deg rett.

Kanskje er det derfor jeg ble så frustrert da jeg leste boken. Jeg så maktesløsheten til hovedpersonene og tenkte: Hvorfor gjør de ikke noe? Hvorfor lar Lidia seg bruke på den måten? Hvorfor tar ikke Ricardo Reis grep om livet sitt? Hvorfor kan ikke Marcenda bare løfte armen? Hvorfor lar verdenssamfunnet disse grufulle politikerne komme til makten?

Jeg forstår nå, etter vår lille diskusjon, at der jeg har sett avmakt har du sett styrke, Lillevi. Kanskje henger disse begrepene uløselig sammen, og det kan bare bety en ting: det finnes håp! Jeg har lest boken som en historie, et bilde, på menneskets begrensninger (fysisk, psykisk og sjelelig) i kraft av å være, nettopp, menneske. Nå ser jeg at det bildet Saramago maler i oss ikke trenger å være så ugjenkallelig mørkt...