Tænk at man kan deltage i noget der er så ekstremt, og alligevel have over halvtreds procents chance for at overleve! Det lader for mig at se til at krigen slet ikke er brutal nok!
Freden til gengæld, siger Mikko og griner, har en dødsrate på ét hundrede procent.
Nå er filmen i hver fall bestilt, og jeg gleder meg til å se den etter hvert. Og ja, jeg så at det er flere av de samme, gode skuespillerne som i Empire Falls :-)
Hvad er døden? Der er er frygt, og der er en længsel. Døden i sig selv er ingenting. Det er det den er. Hvordan definerer man ingenting? Man kan ikke tale om den. Hvis man taler om den, er det ikke døden, men livet.
Da jeg går ud den aften, løber sjælen foran mig som en glad hundevalp, og jeg følger efter som dens godmodige ejer der efterhånden er vant til dens unoder [...]
Hva er mennesket, siger nummer tre, andet end en klovn der slæber et lig til graven.
Nok en fantastisk roman fra Kim Leine! Bøkene hans er aldri lystig lesning, men han skriver ufattelig godt.
Jeg ser at den har fått svært varierende omtaler, men etter min mening er Afgrunden helt på høyde med Profeterne i Evighedsfjorden, som han fikk Nordisk råds litteraturpris for i 2013.
. En knallsterk femmer på terningen.
De dystopiske bøkene jeg listet opp er lest over en periode på mange år, så jeg vet ikke om alle fortsatt er å få tak i – men de fleste finnes vel sikkert på engelsk :-)
Kanskje du skulle gi noen av dem du har stående i hylla en sjanse, for å finne ut om sjangeren kan være noe for deg allikevel?
Takk for supert tips, Ava!
Ja, er ikke MaddAddam-trilogien fantastisk? Jeg leste Oryx og Crake da den kom på norsk for noen år siden. Leste den på nytt på engelsk i fjor, før jeg kastet meg over The year of the flood og MaddAddam.
Men jeg synes nå det finnes et vell av god, dystopisk litteratur, jeg da. Tenk bare på Atwoods Tjenerinnens beretning, George Orwells 1984 og Kamerat Napoleon, Ray Bradburys Fahrenheit 451, Philip K. Dicks Mannen i Høyborgen og Drømmer androider om elektriske sauer?, Knut Faldbakkens Uår, Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden, Cormac McCarthys Veien, Haruki Murakamis IQ84, Kurt Vonneguts Player Piano, Don DeLillos Underverden, Will Selfs The Book of Dave, Emily St. John Mandels Station eleven … for bare å nevne noen :-)
Høres ut som du har hatt en alle tiders fredag :-)
Ikke den helt store aktivitieten her i huset heller, så regner med at det blir litt lesing.
Jeg fortsetter med Kim Leines Afgrunden, som jeg regner med å lese ut i løpet av helgen. Romanene hans er jo aldri lystig lesing, men han skriver utrolig godt, og etter min mening er denne helt på høyde med Profetene i evighetsfjorden.
Kommer nok også til å lese i hvert fall én novelle til i samlingen Time Ages in a Hurry av en av mine absolutte favoritter, Antonio Tabucchi.
På øret hører jeg om igjen essaysamlingen Me Talk Pretty One Day av og med David Sedaris, en vanvittig artig fyr, som dessuten er en dugende oppleser.
Jeg har også begynt på Early Warning av Jane Smiley. Den er nettopp kommet ut, og er den andre romanen i det som er tenkt å bli en trilogi. Den første boken i denne krøniken om Langdon-familien er Some Luck, som kom i fjor og omhandlet perioden fra 1920-årene til begynnelsen av 1950-årene, og er sentrert rundt familiens farm i Iowa. Early Warning tar til i 1953.
God helg og god 17. mai til alle!
Why were those places of sand her mother had talked about when she was a little girl left buried in the sand of her memory?
Sometimes he wasn’t entirely sure that he wasn’t even a wacko of sorts, although certainly he wasn’t a pervert. Of that he was certain. Or relatively certain. Being overly certain, he was relatively sure, was what eventually made one a wacko.
The funeral was a riot of floral exuberance – not just lilies, but daffodils and tulips and sprays of apple and pear blossom.
Fra Early Warning av Jane Smiley
[...] det eneste grupperne af vogtere behøver at gjøre, er at tælle de døde de efterlader sig, stryge dem af listen og skyde dem der forsøger at snige sig ind i skoven. «Skudt under flugtforsøg».
Mærekelige mennesker, disse flygtninge, siger en svensker Kaj slår følge med; de synes at løbe baglængs som dæmoner, for skudhullerne sidder alltid på panden på dem, eller i brystet.
Nu tænker jeg ikke på døden mere. Jeg er faktisk fuldkommen ligeglad. Men jeg tænker meget på livet. Hvad er det der er så fantastisk ved det? Ja, det er meg sgu en gåde, korporal Gottlieb.
Den 12. mai 1907 døde den franske forfatteren og kunstkritikeren Joris-Karl Huysmans, 59 år gammel.
Noe som minner meg på et svar fra Ava til Jostein Røyset for tre måneder siden, med en lenke til omtale av hans roman Against Nature, og at det er en bok jeg fikk lyst til å lese. Den er nå lastet ned på Kindelen min :-)
Togets cylinder bøjer og vrider sig langsomt og i ryk der tilter de sovende passagerers hoveder fra side til side, samt flammen i kupéens paraffinlampe, den presser sig ind i mørket, trækker to slør efter sig, én af damp og én af kulos, jernet hamrer og banker, ujævnt og snublende, stigende og faldende i klang, og Kaj, der ikke sover, vækker sin bror Ib, fordi han har brug for at snakke, og siger: Hør, Ib. Det er ligesom dværgene i Rhinguldet der smeder ringen, ba-ba-ba-bam. Han banker tankten med hånden mod bordpladen. Kan du huske da vi var i teatret og så den?
Nei, jeg sov.
Fra Afgrunden av Kim Leine
WTV: Det minner meg om en gammel vits. En mann reiser til Moskva og blir vist rundt i byen. Til slutt spør han turguiden: Kamerat, du sa at dere har utradert fattigdom, at alle i landet er lykkelige, og at alle kan lese. Men når jeg går rundt i byen, ser jeg mennesker som er fattige og ulykkelige, og folk som ikke kan lese. De er overalt. Til slutt svarer guiden: Du burde spasere litt mindre og lese flere aviser. Det er omtrent det president Bush sier i dag.
(Fra Rileys intervju med William T. Vollmann, 2005)
I Infinte Jest er alle avhengige av noe: alkohol, dop, kunst, ironi, kunnskap, pengespill, forfengelighet, shopping. Og de fleste er innom et eller annet tolvtrinnsprogram. Og de færreste klarer å komme seg videre.
(Riley i intervjuet med David Foster Wallace)
Hva synes du om Brad Pitt i rollen som Tyler Durden?
Jeg møtte Brad Pitt en gang på settet under opptakene til Fight Club-filmen. Tyler Durden-karakteren har jo barbert av seg mye av håret i filmen, og jeg hadde lovet et par av venninnene mine å ta med meg noen av Brad Pitts lyse lokker hjem til dem. Men det fikk jeg ikke anledning til, så jeg klippet i stedet litt hår av en golden retriever.
(Fra Langeland og Rileys intervju med Chuck Palahniuk, 2005)