Før havnet sitatene vi skrev under én og samme bok. Slik er det ikke lenger. Er det mulig å få det tilbake?
For så fort jeg får penger, skjønner De, da får jeg straks ord på meg for å være et orginalt menneske. Det mest gemene ved penger er nemlig at de til og med gir en talenter. Og det kommer de til å gjøre til verden går under.
motene er som menneskene. De kommer, ingen vet når, hvorfor eller hvorledes; og de går bort, og ingen vet når, hvorfor og hvorledes.
Han dro henne til seg, hvisket noe i øret og kysset henne. Da jeg så mor lene hodet sitt mot hans skulder, visste jeg at han kunne forme hennes bløte natur som han ville, like godt som jeg nå vet at han gjorde det.
«Vakker er den som vakkert tér seg».
Jeg har ingen russiskkunnskaper, men finner at boken heter Idiot på russisk også, finner også at idiot er synonym for døvstum på russisk. Etter å ha lest litt rundt omkring tror jeg betegnelsen Idiot hadde en mye sterkere betydning på midten av 1800-tallet, enn det har i dag.
Begrepet "døvstum idiot" ble blant annet brukt i folketellinger i 1865.
Salmonsen Konversationsleksikon, MCMXV, København, anden udgave, bind 1,side 38:
Aandsvageanstalter, Anstalter til Pleje og Opdragelse af Aandssvage og Idioter.
Lenger ned på siden står det om den første danske anstalten:
"Den ældste af Anstalterne er Gl. Bakkehus, grundlagt 1855 af Dr. med. Hübertz som Helbredelsesanstalt for idiotiske, svagsindede og epileptiske Børn, men allerede faa Aar efter omdannet til slet og ret "Idiotanstalt", for saa atter af Humanitetshensyn at forfremmes til "Aandssvageanstalt".
Jeg har stussa litt over tittelen på boka, og den heter nærmest det samme på mange forskjellige språk. Med den betyr ikke det jeg forbinder med ordet "idiot".
"Idiot" stammer fra gresk og betegner en vanlig innbygger, en person som ikke er interessert i politikk, en person uten yrkeskunnskaper.
Ordets latiniserte form er "idiota" som betyr en ordinær person.
Om jeg skal bli helten i min egen livshistorie eller om plassen skal bli opptatt av en annen, får disse bladene vise. For å begynne med begynnelsen, kan det fortelles at jeg - etter hva jeg har hørt og tror - ble født en fredag klokken tolv om natten. Man merket seg at klokken begynte å slå samtidig med at jeg begynte å skrike.
David Copperfield av Charles Dickens.
Hvis du legger de bøkene du ønsker å kommentere privat i en liste inne på profilen din, kan du bare la være å offentliggjøre den. Der kan ingen lese hva du noterer. Det er plass til mange slike både ferdige og uferdige lister.
Jeg vet om skattekisten din :) Jeg har sluttet å låne bort bøker, med unntak av datteren min. Dessverre er det sånn at ikke alle ser verdien i en lånt bok.
Ja, det er som du sier, de bøkene som krever mest er også de som gir mest tilbake. Og uten å vite særlig mye om Dostojevksij, er vel han en forfatter som også gir sine lesere i mangfold tilbake. Jeg fortsetter å lese, så får jeg se ... allikevel har jeg en sterk følelse av at jeg har foran meg en forfatter som kommer til å ta meg med storm. Da er det deilig å tenke på at jeg har både Dobbeltgjengeren, Spilleren, Forbrytelse og straff og Brødrene Karamasov i hyllene.
Ja, jeg vet, inspirasjon mangler det ikke på her inne. Har lest noen kapitler i Idioten, og det frister veldig. Mitt første møte med Dostojevskij, og han krever sin leser. Er jeg klar for det akkurat nå, vet ikke helt ennå.
Jeg kjenner meg igjen, og slik jeg opplever det så blir valgfriheten for stor, og med det øker stresset. De to siste årene har jeg kjøpt over firehundre bøker, og de aller fleste har jeg lyst til å hive meg over med engang. Men det går jo ikke. I tillegg til alle de som har stått der i mange, mange år.
Så jeg bestemte meg i fjor for å lage en leseplan. Vet at mange her inne er motstander av det, men jeg legger inn en del valgfrihet underveis, så for meg fungerer det veldig bra. Dermed vet jeg til en hver tid hvilken bok jeg skal lese, og dukker det opp noe ekstremt fristende, så er ikke det noe problem.
Prioriterer fortrinnsvis de bøkene som har stått lengst i hyllene. Det føles veldig tilfredsstillende å hente ned bøker som nærmest har støvet ned, og kanskje oppdage en ny favoritt eller en ny skuffelse. Man kan aldri vite, og apropos det, jeg unngår så langt jeg kan å lese bokomtaler av bøker jeg har i hyllene. Kun de jeg har lest eller kanskje kommer til å lese.
Helt enig, har akkurat lest den. Slutten ble altfor lettvinn og usannsynlig.
Jeg hadde ikke de aller høyeste forventningene til Johan Borgens siste bind i Lillelord-triologien. Den første om unge Wilfred er noe av det mektigste og mørkeste jeg har lest. Og forventningene holdt stand denne gangen, jeg ble skuffet.
Både Wilfred og de andre karakterene i denne delen av triologien, virket på meg mer oppkonstruerte, overflatiske, og dermed til tider lite troverdige. Jeg drister meg til å si at jeg synes Johan Borgen skulle ha gitt seg med den første boken. De mørke kilder leste jeg i november, men den etterlot seg ikke mange inntrykk. Mener allikevel å huske at den gikk dypere under huden på karakterene.
Ikke lot jeg meg begeistre av språket i dette bindet heller. Stefan Zweig sprang meg i minnet mens jeg leste. Hvordan han så elegant og sikkert skjærer språket helt ned til beinet. Der er det ikke mye overflødig og utbroderende. Urettferdig å sammenligne med Zweig, men jeg syntes ikke dette var en høyverdig avslutning på den mesterlige Lillelord.
Jeg tror at teologenes motto er: Hva som ikke er et problem, kan bli det!
Kanskje det er slik med de fleste folk, at de akter seg selv høyt og andre lavt, som en medfødt og nødvendig evne for å kunne overleve som folk.
Norge er som en vise hvor du stadig kommer på nye vers, og vet at du aldri vil synge det siste. Du vil aldri bli ferdig med å se dets variasjoner, aldri ferdig med å oppleve dets rikdom.
Knud bad til Gud den morgenen. Han ba ikke om å få slippe, her på Norfolk Island styrte Price og ikke Gud, han bad om styrke til å tåle smerten. For tålte han smerten, vant han egenverd, og med egenverd kom styrke.
Eugen Klingforts kontor minnet litt om en luksuskahytt. Lyse trepaneler med kraftig messingbesetning her og der. Innebygde bokhyller med rekker av skinnrygger; hver bok like ulest som da den forlot trykkeriet. Et skinnkledd arkivskap, en bardisk som kunne felles inn i skrivebordet, et kassaskap av merket Wassermann/Frisch.
Inkarnasjonen av dårlig smak, tenkte Van Veeteren. Jo mer penger de har å tilfredsstille den med, desto jævligere blir det.