Enig med deg – jeg synes ikke 1933 Was a Bad Year er blant hans beste bøker. Skal jeg trekke fram noen spesielt, må det foruten The Road to Los Angeles – eller Veien til Los Angeles – bli Bandini-kvartetten, som Jostein skriver om lenger nede i tråden. Liker også novellesamlingene The Wine of Youth og The Big Hunger godt.
The story goes that in my family there’s an extra dinner guest at every meal. He’s invisible, but always there. He has a plate, glass, knife and fork. Every so often he appears, casts his shadow over the table and erases one of those present.
Fra The Dinner Guest av Gabriela Ybarra
You were supposed to nod, you were supposed to want to say goodbye one last time in private. The world was funny, encouraging you to speak to dead bodies.
Hortensia tuned her out. The nice thing about being old is that you can literally moderate your hearing, and these days there was little worth listening to.
Nok en fantastisk bok fra ungareren László Krasznahorkai, denne gangen en samling med tjueen noveller. Han vant Man Booker International Prize 2015 for sitt forfatterskap, og han er nominert igjen nå i 2018, denne gangen for The World Goes On. Vinneren kåres i morgen, 22. mai, og blant de nominerte forfatterne jeg har lest, er Krasznahorkai min absolutte favoritt. Jeg krysser fingre!
Det blir en sterk femmer på terningen og en plass i favoritt-bokylla dette.
Det var den verste av alle tider, det var den verste.
Fra Høst av Ali Smith
death: everything, including a catastrophe, has a moment-by-moment structure—
chance is not simply a matter of choosing, but the result of that which might have happened anyway
if things were serious, it didn’t make any difference if one looked away from how serious they are, they remained just as serious
we cannot coexist with a Whole that does not exist, a Whole that does not amount to the sum of its parts
This age wants to forget it has gambled away everything on its own, without outside help, and that it can’t blame alien powers, or fate, or some remote baleful influence; we did this ourselves: we have made away with gods and with ideals.
Nok en fantastisk bok fra ungareren László Krasznahorkai, denne gangen en samling med tjueen noveller. Han vant Man Booker International Prize 2015 for sitt forfatterskap, og han er nominert igjen nå i 2018, denne gangen for The World Goes On. Vinneren kåres i morgen, 22. mai, og blant de nominerte forfatterne jeg har lest, er Krasznahorkai min absolutte favoritt. Jeg krysser fingre!
Det blir en sterk femmer på terningen og en plass i favoritt-bokylla dette.
Da vil jeg gjerne få tipse deg om to av romanene til Antonio Tabucchi, nemlig Ifølge Pereira og Fernando Pessoas tre siste dager. Tabucchivar italiensk, men elsket Portugal. Han var professor i portugisisk litteratur, og oversatte Fernando Pessoa til Italiensk.
Fernando Pessoa, et av Portugals største forfatternavn. Sølvberget (Stavanger kulturhus) har skrevet et interessant innlegg om ham her.
Det er lenge siden jeg leste noe av António Lobo Antunes, men husker bøkene hans som gode. Linker til hjemmesiden til det norske forlaget hans, der det står litt om ham.
God ferie og god lesing!
Ja, en fantastisk roman!
John Fante er en av mine absolutte favoritter, og en forfatter som har vært med meg siden ungdommen. Han var åpenbart et av Charles Bukowskis store forbilder – linker til en tråd om det her på Bokelskere for fem år siden.
There is a shabby nobility in failing all by yourself.
Here you are again. All messed up and no place to go.
Katolik eller jøde, det kan være det samme, snerrer Egede. De er skidt ud af det samme hul.
Jeg er Aappaluttoq. Jeg er rød som ild, rød som blod, rød som jernet der gløder i essen, rød som havet når solen går ned, rød som øden. Mit navn er Rød.
God idé! Jeg likte denne nesten like godt som Kushners The Flamethrowers, som etter min mening er hennes beste så langt. Jeg skriver nesten fordi handlingen i The Flamethrowers appellerte mer til meg, men begge er fantastisk gode romaner.
Ikke sant? Jeg ble også vilt begeistret for denne, og skrev litt om den her på Bokelskere.