Vet ikke hvor lett den er å få tak i, krira … Pustehull kom ut så tidlig som i 1989. Det er mulig du finner den på biblioteket eller antikvariat.net
Som du ser, har den undertittel 1. råk. Bringsværd har til sammen gitt ut 4 av disse råkbøkene – jeg sakser fra den 4. - Veneziansk spaserstokk med elefanthode:
Alle trenger å finne et pustehull av og til – en «råk» i hverdagen.
Boken er (som vanlig) redigert etter en tilnærmet hulter-til-bulter-metode, og kan således leses i tilfeldige rykk og napp.
Samtidig er disse råkbøkene også ment som «brev» til leserne. Dette er det fjerde brevet i rekken. De tre andre heter Pustehull (1989), Samtaler med svart hund (2003) og Rekkverk (2009).
Har lest tre av dem, og kan anbefale alle sammen (Har ikke klart å få tak i Rekkverk – 3. råk)
Kunne godt tenke meg å lese mer av Kapuscinki etter hvert. Er det noen spesielle du vil anbefaling – på norsk eller engelsk?
Noen er vi da! Kjøpte min første Kindle for ca 5 år siden, da jeg rett og slett ikke hadde plass til flere bøker i hyllene. I motsetning til flere andre i tråden, leser jeg nok ikke mer enn før, men synes det er genialt med lesebrett. Det er jo fantastisk å kunne ha med seg en masse bøker til en hver tid, ikke minst på ferie!
Det hender jeg låner bøker på eBokBib, men synes det er mer slitsomt å lese på blank skjerm.
Da er vi jo enige alle tre :-)
A few years ago, I drafted two linked stories, one about Kurt Cobain and the other about Raymond Carver. Both grew up in the Pacific Northwest. Both had fathers who worked at a sawmill. Both were, in one way or another, working-class kids.
Every big port like this one had a kid just like Kurt, a kid with sea legs on land and land legs at sea
He’s the type who makes much of the way things are and yet doesn’t see the way they are because he’s so busy trying to see that he misses.
The problem is, my son sees the man I am now and not the men I was before I became the man I am now.
Flere sirener. Hyletoner flokkes om hans ører. De gjalder mod husmurene nede fra Holmbladsgade. Han har hørt den lyd for mange gange til ikke at reagere på den. Men denne gang bliver han alligevel stående. Denne gang er lyden underligt beroligende.
Fra Guds bedste børn av Morten Pape
Sant nok. Men romaner og film er jo to helt ulike medier. Noe som sikkert er runnen til at jeg, de gangene både leser en bok og ser film, nesten alltid synes boka er best Når det er sagt, fanger filmen etter min mening mye av stemningen i boka, og Anthony Hopkins og Emma Thompson spiller utrolig godt.
Da er jeg ferdig med Ryszard Kapuscinskis An Advertisement for Toothpaste, en absolutt leseverdig bok jeg aldri ville oppdaget, hadde jeg ikke lest korte, men informative omtalen din. Så takk skal du ha!
Fantasien er alle andre gode egenskapers mor.
Hva er utgangspunktet for meg? Først og fremst: jeg skriver aldri en bok om noe jeg har greie på eller vet for mye om.
Så er altså humor et selvbedrag?
Humor er en hvit løgn.
Den som ikke liker hvite løgner, fortjener å gå med paraply og stresskoffert hele livet – besatt av tanken på å holde vekten og unngå hull i tennene.
Har ikke vært her inne på en stund, så så svaret ditt først nå.
Fikk du sett filmen?
Jeg er ikke med på felleslesingen, men Ishiguro har vært en favoritt siden jeg leste denne i slutten av 1980-årene. I og med at jeg så filmen da den kom, har Mr. Stevens i mitt hodet absolutt en egen identitet – i form av Anthony Hopkins fremragende rollefigur.
Du kan legge inn bøker her.
[Interessant betraktninger rundt virkelighetslitteratur fra Bringsværd her. Boka kom ut i 1989.]
En hvilken som helst klattmaler har borgerskapets velsignelse til å male seg selv i helfigur og med svaiende ståpikk. Det ventes nesten av ham.
En forfatter som blander seg selv og sitt privatliv inn i sine romaner, er ekshibisjonist og kulturrådet vet hva.
En maler og en billedhugger bruker levende modeller. Det regnes som god kunst om han får det til å «ligne», slik at vi ser hvem det skal forestille.
For en forfatter er det ufint å bruke levende modeller. Og uansett hva han gjør eller ikke gjør, må han for Guds skyld sørge for at det ikke «ligner», ingen må kunne kjenne seg igjen …
Meningen er antagelig at litteraturen bør holdes på avstand.
Av dette slutter jeg at ord anses som farligere enn bilder. At det hele altså er et forkledd kompliment.
Men sett at det bare er det private som kan være generelt? Og bare det rent personlige som kan bli virkelig almen-menneseklig?