Bokelskere.no

Dette er bok nummer fire i Bukkene Bruse serien, som er basert på en kjent og kjær eventyrfortelling, som de fleste kjenner til. Jeg har ikke lest alle bøkene i Bukkene Bruse serien, og de kan fint leses som enkeltstående.

Ut på tur, aldri sur
Selv har jeg lest bare en bok tidligere fra denne serien, og det er Bukkene Bruse på Badeland, og må si at denne, Bukkene Bruse drar til Syden er mye morsommere. Ikke bare på grunn av at de bruker begrepet Syden, men også sitausjonene de havner i og enkelte kommentarer, er også artige. Jeg leste denne en dag jeg trengte noe lett og overkommelig, og det var ikke et dårlig valg.

I denne serien har Bukkene Bruse fått et nytt liv med nye eventyr. Denne gangen drar de til "Syden". De har tydeligvis bodd under en stein i det siste, siden de ikke har fått vite noe om coronaviruset. Nei da. Spøk til side ... Storebroren deres tar med de yngste på tur for å komme seg vekk og for å nyte late dager på stranden. Men ett problem oppstår da de blir hentet av noen på stranden, og fraktet til et annet enn hotell enn det første de fikk. Har det oppstått en misforståelse?

Kort lesestund
Dette er en veldig kort bok på under femti sider, så da blir det heller ikke så mye å anmelde, siden man ikke vil ødelegge moroa for andre. Syntes at Bukkene Bruse på Badeland var noe lunken og tørr, mens denne var mer sprudlende på mange måter. Både bukkene og handlingen føltes et hakk mer levende, humoren også. Likte heller ikke illustrasjonene så voldsom godt i Bukkene Bruse på Badeland med det første, men av en eller annen grunn liker jeg de bedre denne gang. De er ikke spesielt sjarmerende, fine eller vakre, men lekne og ekte. Det bare beviser at en barnebok trenger ikke bare å bestå av vakre illustrasjoner. Moursund sin stil er som sagt mer leken og ekte. Det er som det er og det passer til handlingen. Alle illustrasjoner trenger ikke å være vakre hele tiden, så lenge de samhandler med handlingen i en bok, og det gjør det her.

Det som er litt synd med barnebøker man synes er morsomme og underholdende, er at det går over så fort. Det føles nesten ut som det er over før man har startet. Så brukte tid på å se ekstra nøye på illustrasjonene, for at boka skulle vare litt lenger, og som sagt, kjenner man til det originale eventyret, og hvis man ikke tilhører målgruppen boka er rettet mot, blir det jo forutsigbart, men likevel hadde denne boka mye sjarm.

Les den gjerne hvis du trenger noe lett og underholdende. Selv er jeg ikke så nøye med målgrupper når jeg leser. Fremdeles foretrekker jeg originaleventyret, men er nok litt gammeldags av meg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er Gomorra er godt mulig en ukjent bok. Det Uthevet tekstvar det i hvert fall for meg. Den sammenlignes med Jeg er Pilegrim. Den har jeg i det minste hørt om, men ikke lest. Så vet ikke om de er så like.

Plutselig ikke så alene lenger
Azi får seg litt av en overraskelse. Han får nemlig besøk! I flere år har han tilbrakt mye tid i et skjul som han delvis har laget selv. Der har han lært seg det meste om PC'er, Internett og hacking, med bare kaffe som selskap. For noen år siden hadde han en kamerat som delte denne teknologiske interessen, men han dro til Amerika for å oppfylle drømmene sine, og Azi ble alene igjen i London. Han mistet også sin mor da han selv var ganske ung mens han studerte, og han har vært vant til eget selskap i over lengre tid. Plutselig dukker det opp en dame i hans skjul som hevder han er blitt overvåket. De vil ha ham med på oppdrag, og for å fullføre oppdraget, kommer han til å bli fotfulgt og få instruksjoner underveis. Han vil også ende opp på mange forskjellige steder. Samtidig er det en hacker som ber ham om hjelp gjennom en pc. Hun tror at noen er ute etter henne på grunn av informasjon hun sitter på. Men Azi føler seg noe håpløs når det kommer til det sosiale, siden han ikke er vant til det, og kan de stole på hverandre, med tanke på at de er hackere, begge to?

Er ikke vant til å lese teknothrillere eller bøker i lignende sjanger tidligere, men dette var noe tynt. For har sett filmer fra samme området, som er mer detaljert og medrivende. Jeg likte Azi, som er noe usikker blant mennesker, men er erfaren når det kommer til PC'er, og det tekniske generelt. Han blir plutselig tvunget til å bli mer sosial, for å utføre diverse oppdrag av de som holder øye med ham, og han havner på forskjellige steder i verden på grunn av det. Han er ikke så veldig verdensvant, men blir på en måte tvunget til å bli det, både med og uten de som gir ham diverse instruksjoner han er nødt til å utføre, hvis ikke går det galt. Spørsmålet er. Stoler han på dem, og stoler de på ham? Stoler han nok på sine egne avgjørelser? Spennende temaer, og også delen om mørkenettet, eller dark web som det egentlig heter. Men er noe skuffet over at det er lite tekniske beskrivelser og oppskrifter, siden dette er en teknothriller. Noe av det blir diskutert og forklart, men alt i alt syntes jeg det var for lite, og ville vite mer. Ikke for å lære det selv, men synes det er interessant å lese og se dokumentarer om slike ting. Så det var veldig lite om hacking, mørkenettet, hvor ulovlige ting foregår og hvordan hackere kommuniserer sammen, synes jeg. Kunne gjerne ha tenkt meg å lese mer om det.

Godt utgangspunkt, men det blir noe langdrygt
Til tross for at jeg likte Azi hovedpersonen og Odi (ja,det er Odi, ikke Odin), en mann som møter ham av og til for å fortelle ham hva han skal gjøre, og som av og til dukker opp uanmeldt, så var resten av persongalleriet noe stereotypiske for denne sjangeren. Dette er en god bok, i hvert fall delvis. Den har en spennende begynnelse, sprøe oppgaver og noen sære karakterer, men synes ikke at boka fører til noe nytt i sjangeren. Synes også at, selv om boka er veldig kort, opplevdes den i noen punkter noe tung, spesielt på grunn av lite utvikling og fortgang. Den blir noe seig.

En god bok i utgangspunktet, men savnet mer teknologisnakk, og hadde kanskje likt boka bedre hvis det ble skrevet av noen andre, for det blir noe stivt over det hele.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eg var så heldig å få låneFrøken Island av A A Olafsdottir på biblioteket. Eg likte svært godt den forrige -Arr- som eg las av henne.
Denne er heilt annleis, så eg har ikkje heilt bestemt meg for kva eg synest enno.

Elles så har eg hylla full av både heilt nye og nokre som ligg på vent, så det skal ikkje bli vanskeleg å finne noko godt å kose seg med.
God lesehelg til deg og alle andre som trivest nær bokhylla!

Lilli Bendriss er noen de fleste har sett på Tv. Hun har vært med i Fornemmelse for mord, hun er en av de faste i Åndenes Makt, og hun har også hatt sitt eget Tv-program.

Kommer ikke alltid av seg selv
Ofte tror man at overnaturlige evner er noe medfødt, eller noe som starter i ung alder, men Lilli Bendriss fikk ikke sin evne før hun var 42 år, og oppdaget det ved en tilfeldighet. Jeg ville ikke lese boka for å bli klarsynt eller trene meg opp til å ha et åpent sinn, for tror ikke på alt av det overanutrlige. Grunnen til at jeg ville lese boka, var fordi jeg synes mye innen det overnatrulige er fascinerende å lese og se dokumentarer om. Hvordan fungerer det, hva skjer i kroppen og hvordan opplever de det de som har evner vi andre ikke har. Hva er det de ser som vi ikke ser? Jeg ville også lese boka for jeg har sett Åndenes Makt siden begynnelsen. Synes det er et interessant og koselig Tv-program.

Ukjent medforfatter
Camillo Løken hadde jeg ikke hørt om tidligere. Han har skrevet bøker med Bendriss tidligere, og de har jobbet sammen i mange år, og vært forskjellige turneringer sammen. Begge to forteller hvordan de tok denne retningen av livet sitt, og at de har opplevd hets fra andre, og av og til støtte for livsstilen de har valgt å leve. De har et ønske om å hjelpe andre på den måten de kan, og lære folk å bli mer åpne til ting.

Bendriss og Løken bytter på å skrive i boka og det blir markert tydelig hvem som skriver hva. Det blir noe ujevnt i lengden, for hadde nok foretrukket at Bendriss hadde skrevet boka selv. Ikke bare på grunn av at hun er mer kjent, men synes at hun som person, og hennes liv var mer spennende å lese om generelt.

Som bokas undertittel sier, går hun og Løken gjennom syv trinn for å åpne sansene våre sakte, men sikkert, og hvordan prosessen fungerer i disse trinnene. Trinnene er delt opp i forskjellige kategorier. Underveis gir de tips til øvelser man kan bruke. Selv gjorde jeg ikke noen av øvelsene, så hvor effektiv boka er eller hvor lærerik den er, kan jeg ikke uttale meg om. Som sagt ville jeg lese boka på grunn av at det er fascinerende tema, og jeg ville bli bedre kjent med Bendriss. Få et lite innblikk i livet hennes Jeg hadde lest noen bøker av Lena Ranehag, som også har vært en av de faste i Åndenes Makt, og syntes det ville være spennende å lese en av Bendriss bøker også. Jeg er ikke åndelig av meg eller noe, så det var i alle fall ikke derfor jeg ville lese boka. Derfor prøvde jeg heller ikke noen av øvelsene. Jeg ville lese den på en nøktern måte. Bakerst i boka er det også med linker hvor man kan lese og lære mer om temaene som blir tatt opp i boka.

Hvor nyttig boka er, kan jeg som nevnt ikke på en måte si. Dette er en bok man bør erfare selv. Hva som virker, og om noen av disse øvelsene og temaene virker i det hele tatt, er heller ikke så viktig, da dette var interessant lesing. Av og til er det nok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Note 275 står til slutt i kapittelet "Ville dyr som naboer". Den hører nok til tittelen på neste kapittel. Som jeg leser nå. Da ble det enda en gjendiktning/fri oversettelse:

Sent på høsten: "House-Warming" (innflyttingsselskap, gjestebud)

'besjeling' er kanskje et mer dekkende begrep. Kom bare ikke på det i farten.

Må nytte høvet til å reklamere litt mer for Hamsuns naturlyrikk.
På andreplass (etter Pan) setter jeg Under høststjernen (1906, første bok i Vandrer-trilogien).

Idag skal jeg lese kapittelet "Sent på høsten".
Forrige kapittel ("Ville dyr som naboer") var ganske handlingsmettet, i alle fall når det gjelder maur-krigen. Morsomt. Også her er det en del besjeling og referanser til litterære klassikere, og starten på kapittelet er visstnok en filosofisk dialog (iflg. note). Tja.

Noen av titlene på kapitlene er ikke direkte oversatt (jfr. notene). Oversetteren Andreas Eriksen har nok drevet litt med gjendiktning.

Ettermiddag i juli: "Baker Farm"
Ville dyr som naboer: "Brute Neighbors". God norsk (fri) oversettelse.

Jeg leste en bok av Linwood Barclay for en god stund siden, for nærmere bestemt ti år siden, og trodde jeg ikke kom til å lese noe av ham igjen. Men så kom jeg over Elevator Pitch. Sist gang lest jeg Uten et ord av ham.

Ironisk nok var jeg på utkikk etter en horrorbok, men mens jeg var på utkikk etter horrorbøker, kom jeg tilfeldigvis over Elevator Pitch, og bestilte den istedet for horror. Det var noe med boka som gjorde at jeg bare måtte ha den, og sier heller ikke nei til en ordentlig thriller. Har lest mange thrillere i det siste. Både psykologiske thrillere og andre thrillere. Selv under thrillersjangeren har de fleste bøkene jeg har lest vært noe slappe, og det var heldigvis ikke denne.

En trygg by å være?
Elevator Pitch er om New York som sakte, men sikkert blir en by som er utrygt å bo i, men har det ikke alltid vært en slik by? En heisulykke skjer. Fire personer sitter fast før den raser ned. Tre av dem dør, mens den fjerde havner på sykehus. En heisulykke trenger ikke å spre frykt, vel? Men når det skjer flere jevnlig i forskjellige steder i New York, blir folk mistenksomme. Er det terror? Kanskje det bare er noen tekniske feil som oppstår, eller er det noen som kan nok om heissystemet til å tukle med det? Er det trygt å ta heis i sitt eget bygg? Borgermester Richard Headley, som ikke er spesielt folkekjær og godt likt fra før, får ekstra mye press på seg mens disse ulykkene skjer. Vil han finne ut hva som skjer og få byen til å bli så normal som mulig igjen, og er det noe motiv bak det som skjer? Samtidig blir det funnet et lik som mangler fingertupper. Er det noen sammenheng i alt det som skjer? I alt dette kaoset følger vi etterforskerne Delgado og Bourque, som virkelig kjemper med liten tid. Deres samspill er også morsomt, fordi de er veldig sarkastiske mot hverandre, og går godt overens uten romansegreiene. Barclay lurer også inn et lite stikk til New Yorks tidligere borgermester, Rudolph Giuliani, og han er en av Trumps advokater ennå, så vidt jeg vet, men er ikke helt sikker.

Noen ganger trenger man god underholdning
Dette er ingen dyp eller godt skrevet thriller, men det er en thriller som gir både alvor og underholdning. Persongalleriet består av sterke og fargerike personligheter. Morsomt er det å lese munnhuggeriet mellom journalisten Barbara Matheson og borgermester Richard Headly, som alltid er i tottene på hverandre. Er det noen grunn til det, eller er han bare en fyr som nesten ingen liker? Dette er en thriller hvor de fleste står opp for seg selv og prøver å gjøre sitt beste. Så man blir ordentlig kjent med karakterene. Ikke bare gjennom jobbene deres, men også som privatperson. De er alt annet enn ensformet.

Elevator Pitch er en thriller som er alt annet enn kjedelig. Synes de fleste thrillerne i det siste har vært noe langsomme og lite spennende å lese, men denne var omvendt. Boka har mye spenning, mystikk, undertoner og har en noe kryptisk nerve. Selv om den hadde en forutsigbar slutt, ødela det ikke resten av boka. Boka er noe stor, men jeg kjedet meg ikke i et eneste sekund.Vet heller ikke hva det er med meg og drittsekker. Men liker dem som regel best i bøker og på film, og her var det mange av dem.

Fra min blogg: I Bokhylla

Syv løgner vekket oppmerksomheten min, for den var ikke spesielt synlig, bare så vidt i en kort periode, men nok til at det ga meg lyst til å lese den.

Denne debutboka gransker et uvanlig vennskap. Et vennskap som varer helt fra barndommen og godt opp i voksen alder. Vennskapet det gjelder, er mellom Jane og Marnie. De er svært forskjellige og holder kontakten jevnlig oppgjennom årene, både i oppturer og nedturer.

Beskyttelsestrang eller sykelig sjalu?
I voksen alder opplever Jane å miste sin ektemann veldig tidlig i en ulykke. Noe hun ikke helt kommer over, og det gjentas ganske ofte, mens Marnie er i et stødig forhold og skal gifte seg. Jane føler en sterk trang til å være der og beskytte Marnie for enhver pris, og det virker nesten som om hun er sjalu når nye folk kommer inn i livet til Marnie. Hvorfor? Er hun sykelig kontrollerende, eller er hun redd for å være helt alene? Er deres vennskap ekte og fortrolig, eller giftig? Det viser seg også at Jane skjuler mye for Marnie, som vi får vite, men vil Marnie få vite hemmelighetene som Jane deler med oss?

I de siste to årene har det kommet mange mange thrillere og krimbøker med titler som har med løgn å gjøre, i hvert fall engelske titler. Det virker nesten som å være en greie for tiden, eller er det tilfeldig? Jeg har ikke lest alle. Det er bare noe jeg har lagt merke til når jeg ser på amerikanske utgivelser av og til.

Langsom oppbygning
Elizabeth Kays bok var svært attraktiv før den ble solgt, og jeg klarer ikke helt å skjønne hvorfor. Jeg prøver alltid å finne noe positivt om bøkene jeg leser, også de jeg ikke helt liker, men denne er vanskelig, for denne var veldig tungt å komme seg gjennom. Ikke fordi den var utfordrende, men den byr ikke på utfordringer, mystikk, undertoner eller den store spenningen. I store deler av boka opplevdes som tvangslesing og det er trist. Det hadde heller ikke med forventninger å gjøre, fordi da blir man lettere og oftere skuffet. Jeg har lest bøker før der man får vite tidlig i handlingen hva som skjer, men likevel er oppbygningen så spennende at det ikke gjør noe, men her var også selve oppbygningen svært laber. Det hele blir veldig repetivt både i karakterenes tankegang og handling. Jeg ble heller ikke helt fan av fortellerstemmen av en eller annen grunn. Den var noe masete.

Det er ikke meningen å høres streng eller kjip ut, men dette var langsom lesing. Jeg liker vanligvis bøker om sære vennskap, besettelse og bøker med underlige karakterer, men klarte ikke helt å leve meg inn i denne. Det ble for ensformig, dessverre.

Fra min blogg: I Bokhylla

I helga (19/9-20/9) har jeg lest kapittelet "Innsjøene".

Dette er et kapittel med mange flotte naturskildringer. Thoreau beskriver landskap og topografi slik at man får en følelse av å befinne seg der, både i rom og tid.
Mer enn hundre år senere bruker Knut Hamsun en lignende teknikk for å skildre natur og landskap (spesielt i Pan, 1894), og for begge forfatterne gjelder det at stilen kan kalles naturlyrikk/-mystikk.

Thoreau anvender også personifisering (antropomorfisering) for å beskrive natur og landskap (spesielt innsjøene, jfr. kapittelets tittel).
Noen eksempler (min utgave: Pax, heftet utgave, 2007):

"En innsjø er landskapets mest skjønne og uttrykksfulle trekk. Den er jordas øye, og ved å iaktta den kan man måle dybden i sin egen natur. Trærne som omkranser vannkanten ligner smekre øyevipper, og de skogkledde åskammene omkring blir øyebryn som bøyer seg over dem igjen." (side 172 f.)

"Det er en beroligende syssel på fine høstdager - når man til fulle verdsetter all solens varme - å sitte på en stubbe oppe i lia med utsikt over sjøen, og iaktta ringene som avtegner seg som smilehull på den ellers blanke vannflaten, mellom speilbildene av skyer og trær." (s. 174)

"Jeg ser av innsjøens ansikt at den fortsatt huser den samme tanken, og jeg kan nesten si: Walden, er det deg?" (s. 178)

Walden er nok ei bok som bør leses sakte og oppmerksomt dersom man vil ha med seg de mange detaljene og nyansene som finnes i teksten.
Det er i alle fall min erfaring.

For en kunstner er visstnok hovedsaken at verket engasjerer, enten det er negativt etter positivt.
Likegyldighet er uønsket.
Her kommer Thoreau godt ut.

Bra at du ikke kastet "hele Thoreau på båten".

Og jeg leser "De store dikternes verker" både for underholdningens skyld og (hehe!) "som en edel intellektuell øvelse".

Idag skal jeg lese kapittelet "Landsbyen".
Det forrige kapittelet ("Bønneåkeren") var langtekkelig og kjedelig, synes jeg. Men så er det dette med smak og behag.

Det var synd.
Velkommen tilbake! :-))

Eg «kastar inn handkleet»....Walden vart litt for tung for meg i den situasjonen eg er no. Takkar varmt for støtta eg har fått, og ynskjer gruppa lukke til med resten.
Håper eg kan kome sterkare tilbake neste gong! :)

Tove Taalesen er debutant, men er kanskje allerede et kjent navn for noen. Hun var lakei for kongeparet, og sluttet i 2018. Hovedpersonen i Dronningen har en felles ting med Taalesen, og det er nemlig at hun også er lakei. En tilfeldighet?

Et nølende ja til en annerledes jobb
Etter en del nøling og usikkerhet, takker Tale Voss ja til jobben som lakei. Hun vet hun blir strengt bevoktet, men slik er det når man jobber for kongeparet. Man må ha plettfri bakgrunn og være temmelig strukturert. Sikkerheten på Slottet følger ikke med henne bare på jobb, men også hva hun gjør i privatlivet.

En stor gallamiddag planlegges omhyggelig, som skal sendes direkte på Tv. Nervene er i høyspenn hos mange og hele landet gleder seg til å se på. Tale er ung og føler seg klønete, men det er viktig for henne å gjøre en god jobb og bli akseptert av Dronningen. Samtidig ønsker hun å gjøre moren og hennes venner på sykehjemmet stolte, siden moren hennes er svært interessert i kongefamilien. Men, til tross for sikkerhetstiltakene og forsiktigheten alle er nøye med som jobber for kongefamilien, er det noen som har klart å luske seg inn på Slottet. Han er ute etter hevn. Hvorfor, og hva har han planlagt for Dronningen?

Boka er veldig stor. Den er på over fem hundre sider. Selv om den føles og ser tung ut, er den ikke det. Den er veldig lettlest, siden boka består av korte kapitler og skifting av perspektiver byttes ofte, og gjør boka mer levende.

Annerledes omslag og innhold
Usikker på om denne boka var noe for meg, for er ikke helt fan av monarki, og ikke alltid enig med kongefamilien, men det var noe med omslaget som fanget interessen. Den fikk meg til å tenke på Snehvit. Også morsomt med en krimbok med en litt annerledes setting. Selv om man vet hvem den onde er og hvorfor, var det spennende å lese om planleggingen av både gallamiddagen og hevnen. Det var også spennende å lese om Tale Voss som er ny i en jobb, som man ikke leser så mye om i krimbøker ellers. Man blir spent på om hun er bra nok for jobben, eller om hun er for "vanlig" til den type jobb, som er både spesiell og krevende enn andre yrker på et vis. Det som var mest fengslende med hele boka, er at man får innblikk i hva som skjer inne på Slottet og om nyhetsankerne som forteller om begivenhetene.

Taalesen har kanskje et veldig lett språk, men hun skal ha for at både persongalleriet og historien har et godt driv, spennende aspekter, og det er alltid noe som skjer. Man må bare lese litt til og litt til. Hun vet hvordan man skal holde på interessen. Selv om man vet tidlig hva som skjer og hvorfor, var det likevel spennende å lese oppbygningen frem mot slutten. Et godt førsteinntrykk!

Fra min blogg: I Bokhylla

Noen ganger trenger man en god, gammeldags røverhistorie, og her er det en!

En thriller som fortjener mer oppmerksomhet
Risiko er godt mulig en noe ukjent thriller som kom ut tidligere i år, som fortjener mer oppmerksomhet. Ikke på grunn av at den er original eller bidrar til noe nytt, for det gjør den ikke, men dette er en god thriller, med godt driv, og en bok som er lett å bli revet med av. Hele tiden er det noe som skjer. De som er ute etter en hardbarket thriller blir nok en smule skuffet da denne er en mer karakterdrevet thriller. Den inneholder noe vold, stressmomenter og vågale scener, men har ikke den samme brutaliteten som mange hardbarkete thrillere gjerne har. Men det betyr ikke at denne er kjedelig. Jeg kjedet meg ikke et sekund.

Men hva handler den egentlig om? I Risiko møter vi Liv Eriksson som er psykolog og er en selvstendig kvinne, helt til hun mister kjæresten sin Olav. Han døde i en klatreulykke i Thailand og tilbake i Norge, isolerer hun seg og unngår alt og alle. Hvordan skal hun bli sitt gamle jeg igjen? De har ikke vært kjærester lenge, men rukket å knytte et sterkt bånd til hverandre. I dagene de var i Thailand virket han stresset over noe. Med tanke på at han hadde en risikabel jobb, kunne det ha kanskje hatt noe med det å gjøre, og visste noen av andre på arbeidsplassen noe? Er det sorgprosessen hennes som prøver å gi noe annet skylden for Olavs død, eller var det ikke en ulykke som andre hevder?

Konseptet hører kanskje ikke særlig nytt eller spennende ut, men det er måten det hele blir skrevet på som løfter det hele. Dette er kanskje et konsept man har lest mye om før eller sett på film, men det gjør ikke noe. Det hele er skrevet med stor innlevelse, kapitlene er stort sett korte og givende, og selv om noen deler er noe forutsigbart, er det alltid et aspekt eller flere i historien man gjerne vil lese mer om. Fordi det skjer noe hele tiden og handlingen foregår ikke bare her i Norge, men forskjellige steder i verden, siden Liv Eriksson bestemmer seg for å gjøre sin egne undersøkelser. Uansett hva andre forteller henne, bestemmer hun seg for å undersøke Olavs død nærmere for å få mer konkrete svar, hvis det er noen svar. Likte også godt båndet hun har med broren sin. De er ikke bare søsken, men også gode venner som støtter hverandre, til tross for at broren hennes har sin egen familie å ta seg av, også. Liv er en interessant person å lese om fordi hun kan være både svært mild og svært kantete. Man vet ikke helt hvor man har henne. Hun er enten en venn eller fiende, virker det som.

En god forandring
Det var også befriende å lese om en voksen kvinne som ikke har livet helt på stell til tross for at hun er godt voksen. Man blir litt lei av å lese krim og thrillere der hovedpersonen er "lykkelig" gift og har fine barn, og familielivet kommer for mye i fokus istedet for selve saken. Her er det broren til Liv som setter familieliv litt i fokus siden han har små barn, men heldigvis får det ikke for stor plass i boka. Jeg har ikke noe i mot familieliv i krim og thrillere, men det blir ofte kjedelig å lese om i lengden. Ofte vil jeg heller lese om selve sakene, og det får man her.

Risiko er en stødig og fantasifull debut skrevet med krutt. Det eneste som trekker litt ned, er slutten, for så det litt for tidlig hvilken retning det ville ta, og inneholdt litt for mange tilfeldigheter. Men som sagt, er dette en røverhistorie og jeg koste meg. Gjerne gi den et forsøk hvis du har anledning.

Fra min blogg: I Bokhylla

Har lest t.o.m. kapittelet "Ensomhet"

Thoreau fortsetter med å fortelle om sitt liv i skogene. Jeg synes det er litt enklere å få med seg hva han mener nå enn da jeg leste kapittelet "Økonomi".

Kapittelet "Lesning" passer forhåpentligvis godt for oss bokelskere, og han kommer jo stadig inn på sin fascinasjon for klassikerne. Interessant.

Det blir mye romantisering av det enkle liv ute i naturen, men jeg for min del synes det er lærerikt og tankevekkende å lese Thoreaus filosoferinger over de emnene han tar opp.

Når jeg ser på innholdsfortegnelsen, ser jeg fram til å lese resten av boka, og kapitlene er så korte (i motsetning til åpningskapittelet) at for min del passer det å lese ett kapittel hver dag.
Ferdig i månedsskiftet sept./okt.

Det er nok bra å være realist, men man bør ikke glemme at både fornuft og følelser (har lest lite av Jane Austen) er viktige ingredienser i menneskelivet.

Å sammenligne Thoreaus liv i Amerikas skoger midt på 1800-tallet med våre liv i Norge i 2020, synes jeg er vanskelig. Man får i alle fall et visst perspektiv på tilværelsen. Og så er det noe som kalles "Den gylne middelvei".

Bokanbefaling:
Romantikkens univers av Geir Uthaug.

Takk for anbefaling.
Leste Bokklubbens omtale av boka. Ble så inspirert at jeg bestilte den.
Så spørs det om jeg får tid til å lese den.

Håper du ikke gir opp :-)

Prøver å motivere meg til å kome i gang...har lese nokre få sider i dag, berre....får gi meg sjølv nokre dagar til før eg evt gir opp. Sjeldent til meg å vere...