Bokelskere.no

Det fins ikke monstre av Kory Merritt, var en av bøkene jeg likte godt i mars, selv om jeg ikke er målgruppa.

Men hva gjør vel det? Det morsomme med Det fins ikke monstre, er at den inneholder en del skrekkreferanser for oss voksne, noe de unge leserne kanskje ikke er gamle nok til å forstå. Jason og Freddy nevnes. Karene fra Friday the 13th og A Nightmare on Elm Street filmene. Karo har blant annet en bok med navnet Joe Hill på, som er sønnen til Stephen King, og isbilsjåføren ser ut som en ung Robert Englund, som er mest kjent for å være Freddy Krueger. Sånn sett var det festlig å lese denne boka.

Herlige og dekorative illustrasjoner
Det beste med hele boka var illustrasjonene. Ofte leser man bøker med to forfattere når det gjelder barnebøker, der den ene har skrevet teksten og den andre har illustrert. Å se en forfatter gjøre begge deler, har vært et savn og det er mer beundringsverdig, når de tegner historiene sine selv. Selv om illustrasjonene er fargeløse, er det mye liv i dem, og liker hvordan han dekorerer teksten med illustrasjonene sine.

Men hva handler Det fins ikke monstre egentlig om? Den er om Levi som bor sammen med en eldre og yngre søster og moren. De flyttet til forstaden etter at foreldrene deres skilte lag. Levi synes det er vanskelig å være på skolen siden han er stemplet som "den nye", men en rar jente som heter Karo, lar ham ikke være i fred. Til slutt begynner de å vanke sammen. Hun er også den eneste som tror på Levi, da lillesøstrene hans forsvinner, og alle tingene på rommet er forsvunnet sammen med henne. Familien hennes og andre husker henne ikke. Det er som om minnene deres om henne er slettet, bare Levi og Karo husker henne, hvorfor? Og hvordan skal de bringe henne helskinnet tilbake? Mens de prøver å redde Levis lillesøster, oppstår det mange farer og utfordringer, og de må trosse frykten ...

Første bok i en serie
Det høres kanskje ut som en standardaktig historie for de unge. På en måte er det det, men samtidig kaster Merritt inn litt andre elementer, og illustrasjonene er med på å løfte opp handlingen. Dette er første bok i en serie, og jeg er vil veldig gjerne få med meg den neste, også.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Skremmende dagsaktuell

I hele fjor prøvde jeg å ignorere denne boka, fordi den var svært så synlig. Hver gang en bok er svært synlig og oppskrytt, blir jeg ikke fristet til å lese den, heller det motsatte. Men i år overvant nysgjerrigheten for jeg liker horror som består av kulde og isolasjon. Det minner meg om The Shining og hvordan isolasjon kan påvirke mennesker. Brakkesyke kan jo være dritt en gang i blant.

Et skremmende forhold
Near the Bone er om en hytte med to mennesker i. Hytta er en versjon av en slags Farmenhytte. Enkel og gammeldags. Maten jakter de selv og de har bare hverandre. Det er minst tjue års alderforskjell på Mattie og Matthew, og ekteparet er en gåte. Matthew er dominant og styrer alt. Han bestemmer hvor Mattie får bevege seg, hva hun skal gjøre hver dag, hvor mye hun kan spise og han krever å få to sønner. Mattie har bodd så lenge med William at hun knapt nok husker bruddstykker fra sin egen fortid.

En dag hun skal sjekke en av fellene de har satt opp, oppdager hun en død rev midt på veien. Rundt reven ser hun mange rare spor som ikke ligner andre spor hun har sett tidligere. Ikke lenge etter hører hun kraftige brøl, som hun ikke kan identifisere. Hun er nødt til å fortelle William om dette, samme om han vil tro henne eller ikke. Sier hun noe han ikke liker eller gjør noe hun ikke har lov til, tyr han til vold. Noe han har gjort ofte. William vil fjerne denne skapningen "the creature" for han vil ikke at det skal tiltrekke seg oppmerksomhet. Han vil ikke at andre folk skal komme oppi fjellet og finne ut at han og Mattie er der, men klarer de å bekjempe og finne ut hva denne skapningen er? Får man vite mer om Matties bakgrunn og hvordan hun havnet med William?

To historier i en bok
Dette er på en måte to skrekkhistorier i en og samme bok. Det ene er Mattie og Williams forhold og det andre er denne skapningen som brøler og trasker utenfor hytteområdet deres. Hva er verst? Handlingen er klaustrofobisk og består av få karakterer. Likevel klarer de å gjøre handlingen interessant.

Christina Henry skriver ikke bare horror, tidligere har hun skrevet en del fantasy, og i denne horror boka må jeg nok si at jeg likte handlingen bedre enn fortellerstemmen. Syntes at fortellerstemmen ble noe stakkato. Jeg likte begynnelsen av boka og hele veien til oppløpet mot slutten, som jeg ble noe skuffet over, fordi det opplevdes som en helt annen bok enn den man hadde begynt på. Det meste av intensiteten forsvant og interessen dalte noe.

Ikke den sterkeste horror boka jeg har lest i år, men likevel er jeg glad for å ha lest den. Near the Bone hadde sine øyeblikk, bød på klaustrofobiske beskrivelser og kreativitet. Min tid med denne boka var slett ikke bortkastet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Noen bøker har en tendens til å stå uleste i hylla i over ti år, og The Thirteenth Tale av Diane Setterfield, var en av dem.

Grunnen til at den stadig ble utsatt, aner jeg ikke, men hadde den alltid på samvittigheten. Men nå var det gjort. Det var ingen grunn til å utsette den, for jeg likte den bedre enn det jeg trodde jeg ville gjøre.

Interessante tidslinjer
Jeg likte den bedre enn forventet fordi den var veldig stemningsfull, og ikke så tørr som jeg trodde den ville bli. Er stort sett ikke fan av bøker med forskjellige tidslinjer fordi som regel liker jeg bare den ene og bryr meg mindre om den andre, men i dette tilfellet var både fortiden og nåtiden interessant å lese om.

Margaret Lea får et spesielt brev i posten. Hun får æren av å skrive biografien til Vida Winter. En svært populær forfatter som har levd et tilbaketrukket liv. Ingen vet hennes egentlige navn. Margaret drar hjem hos henne og bor der på ubestemt tid. Hun får høre forskjellige historier fra forfatterens liv, mens Margaret bruker kveldene på å skrive ned for harde livet, med blyant og det hele, siden boka gjenspeiler en helt annen tid. Forskjellige karakterer fra Vidas liv dukker opp mens hun forteller, som Margaret vil finne mer ut om, noe som fører til egne undersøkelser.

Men hvor mye skal Margaret tro på det Vida sier, og finner hun av ting om seg selv under prosessen?

Noe langdryg midtparti
Interssant lesing. Selve handlingen er svært langsom, så her er det karakterene som er mest spennende å lese om enn selve handlingen. Setterfield bruker god tid til å pakke inn sidene med stemning, forklare hus og steder, og hvordan karakterene er. Så regn ikke med en bok full av action. Selv om jeg liker langsomme handlinger, føltes ikke alle partier i boka nødvendige å ha med, da noe deler er der bare for en kort stund. Det hadde ikke gjort noe om forfatteren hadde kuttet ned noen steder eller strammet opp handlingen noen lunde. For noen av samtalene blir noe gjentakende.

Det mest interessante med boka var å lese om disse tvillingene som levde i sin egen verden uten at de "kommuniserte" med hverandre, og på en måte snakket deres "eget språk". Kunne tenkt meg at de fikk en større rolle. Det hadde gjort boka mer mystisk og spennende.

En noe vag og kort anmeldelse dette, men det er også meningen, da dette er en bok man bør vite minst mulig om når man leser den. Ypperlig bok hvis man liker hverdagslige mysterier og er interessert i litteratur. Selv savnet jeg enda mer mystikk, og hadde ikke sagt nei til enda flere hemmeligheter.

Fra min blogg: I Bokhylla

Som å være på båttur i høye bølger på åpent hav uten land i sikte. Det gynget, men jeg manglet fullstendig holdepunkter. Hva eller hvem skulle jeg engasjere meg i her?

Burde jeg ha lest meg opp på colombiansk historie på forhånd? Hvem er alle disse folkene som heter nesten det samme? Setningene snirkler seg oppover som overpynta cupcakes, og på hver side er det noen som skal dø (kanskje) og mye store følelser. En sterk nummenhetsfølelse var alt det skapte hos meg, for boka er ekstremt ekskluderende i stilen, synes jeg. My way or the highway, som de sier over there.

Jeg fullførte, men var frustrert 80% av tida. En av de mest slitsomme klassikerne jeg har lest.

Seeck gjorde mye riktig i sin debutbok som jeg leste i fjor, men da var det også en helt annen tematikk.

Jeg er interessert i Internett og lære om tenkiske ting, men ikke nødvendigvis sosiale medier. De siste årene har jeg brukt svært lite av det selv, for det er ikke av interesse. Derfor denne oppfølgeren ikke engasjerte like mye som hans førstebok Heksejakt gjorde. Er heller ikke så interessert i influensere da det er et sært "yrke". Man kan ikke forstå seg på alt.

Aldri fred å få for Jessica
I bok nummer to av Seeck, møter vi igjen Jessica Niemi og hennes gode kollega Jusuf, men denne gang styres de under en annen ledelse. Hvorfor, får man vite i forrige bok ... Denne gang er det om to influensere som er sporløst forsvunnet, en gutt og en jente. Samtidig får etterforskerne også en annen sak å utforske. En kvinne er funnet død på en strand med rare merker på seg, og hun har på seg klær som er typiske i mangaserier. Klarer Jessica å samarbeide med den nye lederen og gjøre en god nok jobb, selv om hun føler at lederen gjør alt for å stille henne i et dårlig lys?

Som sagt, Instagram, influensere og manga er teamene i denne oppfølgeren, og ingen av de delene har interessert meg noe særlig, og dette er den tredje boka bare i år jeg har lest en bok med en influenser i persongalleriet. Synes heller ikke det er et "yrke" som er spennende å lese om, da man ikke tar det så veldig seriøst.

Det var fint gjensyn med Jessica og Jusuf igjen. Jessica er kul, men hun har også en tendens til å bli overkul, og da er det noe slitsomt. Så må nok si at jeg liker Jusuf bedre, da han virker mer jordnær og er kanskje den mest realistiske av dem.

Savner den spenstige fortellerstemmen fra forrige bok
Selve boka er veldig rolig til tross for de dystre sakene det jobbes med. Man klarer ikke helt å leve seg inn i det som man gjorde i forrige bok. Til tider føltes det ut som om boka ble skrevet av en annen forfatter. Syntes også noe av humoren var noe laber. Oppfølgeren manglet noe av gnisten som Seeck fikk frem i hans første bok.

En helt ok krim dette, men ikke like fengende og mørk som Heksejakt hvis man ønsker noe lignende. Selv om denne ikke falt helt i smak, er jeg interessert i å bli bedre kjent med de faste karakterene og følge serien videre. Noe man ofte ser i en mislykket horrorfilm.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Synes ikke at troverdighet er alt, men noen ganger kan andre faktorer bidra til at man liker en bok. Sånn er det for meg, i hvert fall.

Er ingen tilhenger av feelgood bøker jeg heller, men ville lese denne fordi den var mørkere. Synes ikke den er troverdig. Leser ikke bøker for å finne troverdighet fordi det er vanskelig, men leser bøker av andre grunner. Så det er ikke den verste feelgood boka jeg har lest. Av de få jeg har lest så langt. =)

Grugledet meg litt til å lese Jomfruene, da Den tause pasienten ikke ble særlig likt for to år siden, men denne hadde en mer spennende tematikk
.
Jomfruene er ingen fast oppfølger til Den tause paisenten. Den inneholder bare noen få refereanser til den forrige boka, men ikke mye og ikke noe som er avslørende, så sånn sett har disse to bøkene lite med hverandre å gjøre. Michaelides skrev denne i leiligheten sin da det var nedstegning. Hvorfor det var nedstegning, trenger jeg vel ikke å forklare?

Hva gjør man ikke for å beskytte sine nærmeste?
Michaelides andre bok er om fortidens spøkelser og nye farer. Psykoterapeut Mariana, har mange utfordringer i kø. Hun er leder for gruppeterapi i London, som hun må utsette på ubestemt tid, for hun er nødt til å dra til Cambridge hvor Zoe studerer. Zoe er tantebarnet hennes, men hun og Sebastian hadde ansvaret for henne, etter at Zoes foreldre døde i en bilulykke. Nå er Mariana alene etter at Sebastian døde i en drukningsulykke for en god stund siden, men hun lever fremdeles med sorgen, og hun har ansvaret for Zoe alene. Zoe har ringt henne fordi en student er funnet drept, og Mariana bestemmer seg for å bli der noen dager. Hun blir fascinert og på vakt når det gjelder professor Edward Fosca. Han er svært populær blant studentene og Jomfruene, som er en kollokvium bestående av en gruppe kvinner som han er leder for. Disse kvinnene blir fort lagt merke til, da de er overlegne, vakre og de har en fordel av å ha profilerte foreldre.

Da et drap til skjer, blir Mariana værende for å beskytte Zoe av gammel vane, og samtidig er hun fast bestemt på å finne den skyldige, noe politiet selvfølgelig ikke liker. Mariana har sine mistanker, men kan en psykoterapeut ta feil?

Har sansen for akademiske thrillere
I likhet med forrige bok, er hovedkarakteren også denne gang terapeut, men det jeg likte bedre med i Jomfruene var den akademiske settingen. Det er noe gammeldags og uhyggelig med det. Jeg likte ikke Jomfruene fordi den er suveren eller byr på noe nytt, men mellom andre tyngre bøker, trenger man noe lett, og da er det kjekt med lett underholdning. Det fikk jeg med denne.

Det jeg ikke var like overbegeistret for var Marianas evige sorg og mas om Sebastian, avslutningen som var noe irriterende og det oppstod noen komedieaktig scener her og der. Men siden dette en thriller, skjer det jo som regel noe komisk, og ikke alt er like seriøst.

Likevel er jeg glad for at jeg ga boka en sjanse. Den har sine svakheter, men har lest verre bøker. Jeg likte mange av teamene og at han blandet inn litt gammelgresk. En utmerket pausebok, hvis man har dårlig leselyst, eller vil ha noe kjapt og enkelt.

Litt morsomt at Michaelides takker Uma Thurman i takketalen sin. Det var det eneste navnet jeg kjente til.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)l

Eg har lest ca halvparten av boka, og trur eg må sei at akkurat kjenner eg meg nesten uvel.
Oates skriv godt, likte svært godt første delen, der skildringa av Violet og pappa fekk mykje rom- der var mykje varme kjensler trass i det vonde som låg under overflata.
Men- i den delen der Violet vart så knytta til læraren, Mr. Sandman, vart det vonde litt for dominerande…..trass i gode skildringar….veit nesten ikkje om eg meistrar å fullføre..

Det er kanskje rart når en voksen person leser bøker som er beregnet for ungdom eller barn, men det er noe jeg gjør ofte, for jeg liker å holde meg oppdatert på hva som blir utgitt av bøker i alle målgrupper.

Ikke alltid bedre med flere forfattere
I det siste har jeg lest mange gode bøker for barn- og ungdom, men noen ganger skuffer det i disse målgruppene også, blant annet med Ravnene av Kass Morgan og Danielle Paige. De er to stykker som skriver en bok sammen, men likevel føltes fortellerstemmene ganske flat og lite kreativt. Noe som er godt gjort da de er to ...

Konseptet var i grunn lovende hvis man liker litt mørk, urban fantasy med en del overnaturlige elementer som hekseri, magi og tarotkort. Det var derfor jeg ville lese denne. Men synes at alt dette ble utnyttet altfor dårlig.

Ravnene er om en studentforening, også kalt søsterskap siden det er kvinnelige medlemmer i boka. Studentforeninger er vanlig når det gjelder amerikansk college. De som er medlem av slike studenforeninger får ofte fordeler som er viktige, både når det gjelder den akademiske veien og det sosiale.

Rake motsetnigner
Boka er i hovedsak om to helt forskjellige jenter. Den ene er Vivi (kallenavn for Vivian) som aldri har hatt faste venner eller fast bosted, for hun og moren har ofte flyttet rundt. Nå som hun er gammel nok til å gå på college, ser hun frem til fire år på college. Hun vil gjerne komme seg unna moren sin som ofte er å se med tarotkort og som alltid varsler noe gjennom dem. Hun prøver å snakke med Vivi om å skifte mening når det gjelder college, for hun har fått et dårlig varsel. Men Vivi er bestemt for å dra og skaffe seg sitt eget liv, og nyte friheten. Kort tid etter at hun ankommer college, får hun høre om en rekrutteringsfest for Kappa Rho Nu, også kalt Ravnene, som hvert år trenger nye medlemmer og det går rykter om at de er hekser, men er Vivi interessert i slike ting?

Den andre man blir kjent med, er Scarlett som har et ønske om å bli leder, siden det har vært en slags familietradisjon, og hun er villig til å gå langt for å oppnå det. Men tiden etter rekrutteringsfesten vil hun oppleve hindringer som setter både henne og de andre søstrene i fare.

Konseptet var for meg fristende fordi det virket som en mørk fantasy, noe den delvis er, men det var noe med fortellerstemmene som jeg ikke ble helt fortrolig med. Det ble for barnslig og opplagt. Har lest ungdomsbøker før med modnere språk enn dette. Siden boka ikke engasjerte så veldig, kunne det ta noen dager før jeg leste videre.

For ti - tolv år siden leste jeg mye urban fantasy og fantasy generelt for ungdom, og oppskriften i denne boka ligner veldig mye på de bøkene. Så føler at denne boka ble utgitt noen år før sent. Så ville nok ha likt Ravnene hvis jeg leste den da. Har lest bedre ungdomsbøker etter den tid. Denne ble for barnslig og lite overraskende. Så kommer nok ikke til å lese neste bok. Det ble for mye om sjalusi, drama og instalove.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Lenge siden jeg har lest svensk krim, og med denne boka husket jeg hvorfor jeg leste mye
svensk krim og thrillere før i tiden.

Romantisk helg forandres til et mareritt
Anna later som hun er på spahelg, men i virkeligheten er hun sammen med sin elsker, Johan og de har leid rom sammen på hotell. Hun er gift med Magnus, men i det siste har de sklidd fra hverandre. Etter at han sluttet i sin faste jobb og begynt å ta studier i stedet, har han vært irritabel og vanskelig å ha med å gjøre. Derfor sniker hun og Johan seg sammen så snart det er anledning. Johan er en tidligere kollega av Magnus. Denne gang er hun nødt til å avslutte med Johan, siden hennes sønn Sixten er et barn som trenger trygge rammer.

Noe på hjemveien skjer som kan få fatale følger. Begge kan havne i fengsel. Hvor lenge kan de late som ingenting og "nyte" friheten?

Ekman gir et klassisk eksempel på hvor langt man er villig til å redde seg selv i en mørk og tragisk thriller om hvor fort livet kan snu til det usikre, og man vet ikke hvor lenge de trygge vanene kan vare, før livet blir til noe skremmende. Spesielt hvis man vet man har gjort noe man ikke skulle ha gjort.

En bok som bør leses uten mye forhåndsinformasjon
En noe vag beskrivelse av boka dette, men det er også meningen, da dette er en thriller man bør helst vite så lite om før man leser den selv. Fordi den er noe fiffig og den minner meg litt om disse krimnovellene av Roald Dahl jeg leste som tenåring. Likte godt det turbulente forholdet mellom Anna og elskeren Johan. Man bare venter på det verste og kan det bli verre? Flere karakterer dukker opp og gjør ting vanskeligere for dem. Det var spennende å se hvordan de taklet det sammen og hver for seg, og hvordan stresset påvirker dem for folk reagerer jo forskjellig på ting. Det var spennende å lese om hvor langt noen er villig til å gå, for å redde sitt eget skinn.

Likte godt at kapitlene var svært korte og det var ofte skifting av perspektiv som gjør det hele mer interessant. Det var lett å føle med karakterene og man er bare glad man ikke er en av dem. Enkelte partier kune være noe gjentakende og hinsides, men det er det jo ofte i thrillere. Men stort sett bestod De kapable av god del intensitet og minner oss om det viktigste i hverdagen: Hva er riktig og hva er galt? En av de bedre debutbøkene jeg har lest i det siste.

Fra min blogg: I Bokhylla

Noen ganger er en god, gammeldags spøkelseshistorie det man trenger.

Jeg leser ikke horror for å bli skremt, for når man når en viss alder, er det lite som påvirker. Nå ser jeg heller etter horror med god historie, dyster stemning og kanskje inneholder noen creepy scener.

Isolert og klaustrofobisk sted
Handlingen er fra 1860 og tjuefire år gamle Elspeth Swansome ankommer Scottish island of Skelthsea som er et øde og småtrist sted. Båt til fastlandet drar til faste tider og sjeldnere da det er værkrevende sesonger. Det er et sted hvor alle kjenner alle da det ikke er mange innbyggere. Elspeth har søkt og fått jobb som barnepike for ni år gamle Mary. Mary har sluttet å snakke etter at tvillingbroren William døde. De andre håper at Elspeth vil gjøre underverker og kanskje få jenta til å åpne seg for omverdenen igjen. Hvordan William døde, er det ingen i huset som vil snakke om. I huset opplever Elspeth en trykkende stemning, og ofte føler hun at hun ikke er alene, når hun egentlig er det. Og hvorfor hater den ene hushjelpen Greer henne? Hvem står utenfor døren hennes hver kveld og nynner den samme, uhyggelige melodien? Etter hvert gir både huset og stedet henne klaustrofobi. Klarer hun å holde ut og vil hun få jenta til å snakke? Er hun stum på grunn av brorens død, eller skjuler hun noe?

Ikke nok med det. Av og til hører Elspeth en slags plystring. Er det på grunn av vinden? Kommer det fra sjøen, og er hun den eneste som hører det? Er det noe hun bør bekymre seg for?

Netley er debutant og boka ble utgitt i fjor. Den er ikke så godt synlig, men fortjener flere lesere hvis man liker horror i gammeldags stil. Som nevnt, det er ingenting som er nifst eller skremmer lenger. Spesielt ikke når man nærmer seg førti år og er oppvokst med horror og slashere. Men Netley skriver godt for hun får frem de gotiske elementene på en troverdig måte. Noen ganger er det nesten som å befinne seg på det småtriste stedet og føle på spenningen mellom karakterene. Liker også godt forholdet mellom henne og hushjelpen Greer som er meget anspent og man lurer på egentlig hvorfor. Er det på grunn av at hun er ny, er det sjalusi eller noe annet? Man blir nysgjerrig på de fleste man leser om, også de som ikke tilhører familien. Er også svak for familiehemmeligheter.

Creepy nynning
The Whistling byr ikke på noen original historie, men det er jo uansett vanskelig å finne i vår moderne tid, men likevel er dette en god historie som tar oss med tilbake i tid, byr på en mørk og dyster atmosfære og den har også noen creepy scener. Ikke at jeg - måtte - legge - meg - med - lyset - på - scener, men noe småuhyggelige er det, spesielt de scenene med den nynningen. Hadde ikke orket at noen nynnet den samme melodien utenfor min dør hver bidige kveld.

Fin horror med mye stemning og gode karakterbeskrivelser. Fikk bare ikke helt sansen for slutten da den ble noe åpenbart og veldig hastverkaktig. Det ødela noe av den krypiske stemningen jeg likte så godt tidligere i boka. Savner å lese avslutninger som gir meg gysninger. Revival av Stephen King er en av de mest gyselige avslutningene jeg har lest de siste ti årene.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tusen takk for invitasjon. Det skal jeg selvfølgelig gjøre. Kjekt at noen setter i gang et prosjekt som alle får være med på. =)

Sven G. Simonsen er nok ikke et kjent navn, men bøkene hans er helt klart verdt å sjekke ut, hvis man liker høy tempo.

For to år siden leste jeg Risiko av Simonsen og selv om jeg er litt lunken i forhold til mange andre (overrasket?), så er både Risiko og Crux actionfylte bøker med en røverhistorieaktig preg. Det engasjerer.

Sterk oppfølger med Liv Eriksson i spissen
I Crux møter man igjen Liv Eriksson som fremdeles sliter fordi kjæresten hennes Olav døde i en klatreulykke for en god stund siden. Hun prøver tappert å komme seg tilbake i hverdagen igjen, og ikke la seg dras ned av sorg og savn. Heldigvis har hun sin gode venn Marianne og broren sin som holder henne oppe.

I mellomtiden er Norge i sjokk da utviklingsminister Torkel Gjermundsen en dag blir utsatt for en ulykke på T-banen. Var det en ulykke eller planlagt? Eller enda verre, terror? Samtidig under et møte på politistasjonen får Liv vite at Dawit, en ung mann hun på en måte har ansvar for, har rotet seg inn i en gjeng som er beryktet for å være alt annet enn greie. Gjenglederen Yonas er kanskje kjekk og karismatisk, men helst ikke en fyr man gjør avtaler med. Hun vil få Dawit ut av gjengen til enhver pris. Hun klarer heller ikke å unngå å gjøre noen undersøkelser da hun tilfeldigvis får vite noe om statsråden som nettopp var i en ulykke. Han har visst ikke en helt ren bakgrunn. Undersøkelsene gjør til at Liv legger ut på en stor reise, blant annet til Haiti. Lite vet hun hva hun risikerer med alle spørsmålene sine ...

Fargerik fortellerstemme
Simonsen har en kul fortellerstemme. Er man lei av trege og tungtrødde krimbøker, er bøkene hans ypperlig hvis man vil ha noe lett; men samtidig noe med tyngde, spesielt når det gjelder dystre og realistiske temaer, morsomme og tankevekkende samtaler, og man får også en heseblesende handling. Man får en liten blanding av alt og det er alltid noe som skjer. Liker også at de fleste kapitlene var korte og skifting av perspektiv. Liker godt vennskapet til Liv og Marianne som er festlige i lag. Liv er den som provoserer, mens Marianne er den som prøver å dempe det før det er for sent.

Det eneste jeg ikke falt helt for var avslutningen som ble noe brå og enkel. Om alt ordner seg eller ikke, har jeg selvfølgelig ikke tenkt å avsløre. Den fine og jevne flyten boka ellers hadde fikk en noe brå overgang. Men er likevel spent på hva mer Simonsen kommer med, for han har en leken måte å skrive på, og det er nesten som å være med på et eventyr.

Man trenger nødvendigvis ikke å lese bøkene i kronologisk rekkefølge, for den kan fint leses som enkeltstående. Det spørs jo hvor nøye man er på det selv.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Press, mot en ærlig anmeldelse)

Då er eg glad for å ha denne liggande på vent….vart kjøpt på impuls no under Mammut, og ante ikkje noko om kva eg fekk i hus. Kjekt å ha noko å gle seg til !

Nei, man må ikke det. Jeg klarte fint å få med meg handlingen. Det ga meg mulig lyst til å lese Jane Eyre senere. Og vet jo at den var mer feministisk i sin tid. =) Ønsker ikke å diskutere boka videre for er veldig ferdig med den for øyeblikket. =)

Wide Sargasso Sea er nok en bok jeg vanligvis ikke ville ha lest, hvis det ikke hadde vært for samlesing. Som tidligere student i allmenn litteraturvitenskap, burde jeg ha brydd meg mer om klassisk litteratur, og har jo lest noen. Noen romaner, men mest klassiske horror bøker.

Selv om jeg ikke har lest Jane Eyre, så kjenner jeg jo til historien siden boka blir ofte nevnt i ulike sammenheng. Man trenger heller ikke å lese Jane Eyre først, fordi synes at Wide Sargasso Sea står fint på egne ben.

Derfor velger jeg å ikke sammenligne Wide Sargasso Sea og Jane Eyre i denne anmeldelsen siden jeg ikke har lest Jane Eyre, og liker ikke å si så mye om bøker jeg ikke har lest selv. Synes at det blir litt feil.

En slags Jane Eyre fanfiction
Wide Sargasso Sea ble utgitt i 1966, og tar for seg forskjellige temaer som rasisme, mental helse, psykisk vold og klasseskille. Man møter Antoinette Cosway som har hatt en hard oppvekst. Hun har for det meste levd et isolert liv, og familien hennes er ikke spesielt populære, da faren hennes har vært tidligere eier av slaver. Livet blir heller ikke enklere for Antoinette i voksen alder. Hun er gift og det er et arrangert ekteskap med Mr. Rochester som man aldri får vite fornavnet på. Det er ikke et lykkelig ekteskap og det fører til at Antoinette blir mindre og mindre lik seg selv. Hun blir som kjent, kvinnen på loftet.

Wide Sargasso Sea er en svært kort bok. Selve handlingen er på bare 124 sider. Før det består boka av en lang introduksjon og sidene etterpå er forskjellige notater og informasjon. Utgaven jeg leste er fra Penguin Classics og de utgavene har jeg et noe anstrengt forhold til, siden bøkene deres ofte er fulle av fotnoter. Jeg liker fakta og slikt om bøkene jeg leser, men liker ikke bruken av fotnoter fordi de minner meg altfor mye om pensum og det forstyrrer leseflyten noe. Men det var den utgaven for meg som var enklest å få tak i.

Småtørr fortellerstemme
Dessverre ble jeg ikke helt fan av boka. Jeg likte deler av den, noen av temaene og stemningen, men for det meste ble det hele noe ensformig og ikke så veldig engasjerende. Rhys fortellerstemme ble noe tørr i lengden og karakterene ble altfor flate. Derfor brukte jeg noe tid på denne boka. Det kunne gå dager uten at jeg åpnet den, for det var andre bøker som fristet mer.

Likevel er jeg glad for å ha lest den for boka var ikke dårlig, og det er viktig å utvide horisonten som leser i stedet for å lese fra favorittsjangrene sine, hele tiden. Det var også spennende å lese om en annen tid.

Det morsomme med Wide Sargasso Sea er at den er som nevnt "forløperen" til Jane Eyre og i disse dager leser jeg The Thirteenth Tale av Diane Setterfield, hvor Jane Eyre også blir nevnt. Er det på tide å skjønne hintet at jeg bør lese den, eller? Jeg har litt lyst, men samtidig ikke siden det er feministisk litteratur, og feminisme har jeg aldri interessert meg for, noe jeg selvfølgelig burde. Har bare latt andre ta seg av det.

På norsk finnes boka i to utgivelser: Kreolerinnen på Thornfield Hall og Vide Sargasso.

(Jeg har en annen utgave)

Fra min blogg: I Bokhylla

Vampyrboka Bite ble utgitt i 1996, og er nok ikke den beste av Laymon, heller en av de svakeste, men likevel underholdende.

God, gammeldags brutal horror
Laymons bøker er kanskje ikke så kjente selv om han ga ut den lange regla med bøker. Hans sjanger var horror og han mikset også inn litt slasher sjangeren. Hvis man vil ha horror med litt logiske og troverdige historier, er nok ikke Laymon det rette valget å ta, for bøkene hans er for det meste hinsides, og man vet aldri helt hva man får, og det er nettopp det som er en del av moroa. Man blir bare revet med og lar det skje uansett hvor ulogisk ting er. Hans bøker speiler veldig godt slik horrorfilmer var på 80/90 - tallet da de var på det mest vågale og kreative i stedet for alle disse oppfølgerne og remaksene man drukner i nå for tiden. Alt var jo mye bedre før ...

Er ingen storfan av vampyrer, men jeg liker dem både i bokformat og på film. Så lenge det ikke er moderne versjoner av dem. Mange synes at vampyrer er ensformige, men jeg synes at de er fremdeles mystiske og fascinerer.

Spesielt plot selv til vampyrhandling å være
I Bite møter man Sam som får uventet besøk sent en kveld. Personen som dukker opp er en ekskjæreste han ikke har sett på ti år. Cat var hans store kjærlighet som han aldri helt kom over. Foreldrene hennes måtte flytte og han har ikke sett henne siden. De var unge den gangen. Cat dukker opp i håp om at Sam kan redde henne fra en spesiell situasjon. Hun påstår at en vampyr har plaget henne i ett år og hun orker ikke mer. Hun håper at Sam kan hjelpe henne med å sette opp en felle og bli kvitt vampyren for godt. Vil Sam tro på det hun sier, og hvordan dreper man en vampyr? Avskyr de løk, trespinner og kors som mytene påstår?

Oppdraget blir mer utfordrende enn forventet og det gjør til at det hele ender med en road trip. Underveis møter de en mann som har alt annet enn gode hensikter og har skumle planer for dem. Klarer de å skjule det de har gjort, eller vil mannen oppdage det og sette dem i større knipe?

Noe diffust dette, men det er også meningen for å unngå avsløringer.

Morsomt at dette er en såkalt vampyrbok da det bare er en brøkdel av det i handlingen. Resten er road trip og det ene problemet etter det andre. Cat og Sam støter på mange problemer som setter dem i livsfare på grunn av denne fremmede mannen som dukker opp og legger andre planer for dem. Samtidig må de kjempe mot en intens hete i det hele.

I likhet med andre bøker av Laymon, er den noe voldelig og drøy. Men i motsetning til andre bøker jeg har lest av ham (dette er min tolvte bok av Laymon), manglet denne atmosfære og noe snert. Den ble litt monoton, noe som var uvant. Den var heller ikke like vågal som man er vant til av ham.

Underholdende horror der og da, men ikke noe mer enn det. Min favoritt av ham, er fremdeles Blood Games.

Fra min blogg. I Bokhylla