Bokelskere.no

Satanic Panic var et kjent uttrykk på 80 - tallet, og det er også et uttrykk som brukes en gang i blant i moderne tid. Whisper Down the Lane av Clay McLeod som ble utgitt i 2021, var også inspirert av McMartin saken som varte i hele sju år.

Clay McLeod Chapman har hittil vært ukjent forfatter, og noen ganger lønner det seg å bevege seg i ukjent terreng, for noen ganger får man belønning for det, som denne gang.

Whisper Down the Lane er beskrevet som psykologisk horror, men synes at den heller mer mot thrillersjangeren. En mørk thriller. Den har også to tidslinjer, 1983 og 2013. I 2013 møter man Richard som er kunstlærer, og er gift med Tamara som også er lærer ved den samme skolen. Fra før av har hun sønnen Elijah, som er en av kunstelevene til Richard. En dag blir ikke livet til Richard det samme som før, da skolens kanin blir funnet flådd, og på åstedet ligger det en personlig hilsen til Richard. Noen vet om fortiden hans.

Ødeleggende løgn
I 1983 blir man kjent med Sean. Han er en liten gutt på fem år, som bare har sin mor i livet, og sammen flytter de til et nytt sted. Noe skjer som gjør at han serverer sin mor en liten løgn. Han gjør det for at hun skal ha rett, og han er for ung til å skjønne konsekvensene av det. Løgnen blir til en slags snøballeffekt og blir til noe større, og det er for sent for Sean til å ta den lille løgnen tilbake. Hans løgn endrer hele samfunnet og ødelegger en del familier.

Tidslinjene er delt opp i egne kapitler og er oversiktelig satt opp. Personlig likte jeg å lese om 2013 bedre enn 1983 tidslinjen, fordi handlingen i 2013 engasjerte mer. Spørsmålet er om disse tidslinjene har noen sammenheng eller ikke ...

Et forfatterskap man blir nysgjerrig på
Til tross for at dette ikke akkurat er horror, var det likevel god bok. Likt de fleste i persongalleriet bortsett fra Tamara, Richards kone som var noe hurpete for å si det mildt. Tematikken var også interessant å lese om og hvordan en liten løgn kan forandre alt. Det er ingen tvil om at McLeod Chapman skriver godt. Tempoet er noe ujevnt innimellom, men tempo er heller ikke alt. Man ble godt kjent med karakterene og man var hele tiden nysgjerrig på hvordan denne smørja ville ende. Om man hadde rett eller ikke, så leser gjerne mer av denne forfatteren, og har allerede The Remaking i boksamlingen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Noen ganger kommer det bøker med et kreativt konsept, blant annet denne. Men er et kreativt konsept viktigere enn alt annet?

En herlig vending i livet
Hidden Pictures er en slik bok. Den ble lagt merke til i fjor fordi den bydde på et konsept som var litt annereldes og som man lett ble nysgjerrig på. Den er om Maollry som begynner et nytt liv etter å ha vært avhengig av OxyContin og heroin, men hun har nå vært helt ren i over ett år. Hun har sponsoren Russell som følger henne opp for å se hvordan det går, og han er også den som kobler henne til en familie som søkter etter barnepike. Mallory vil gjerne ha jobben da nabolaget er svært pent, med store, fine hus og idylliske omgivelser. Da hun er så heldig å få være barnepiken til deres Teddy, får hun bo i gjestehuset i hagen deres.

Moren til Teddy var overbegeistret for Mallroy fra begynnelsen av og før Mallory fikk jobben, var faren i huset noe skeptisk med tanke på hennes bakgrunn. Men ting virker å gå fint og Mallory og Teddy har god kjemi. De leker, og har det kjekt sammen. Helt til det viser seg at Teddy er helt besatt av å tegne. Det er ikke selve hobbyen som det er noe galt med, men illustrasjonene som stadig blir nifsere og dystrere for hver tegning som blir lagt. Samtidig er det et rykte som går i nabolaget, om at en kvinne ble drept for mange år siden. En slags vandrehistorie. Er det den kvinnen Teddy tegner og kommuniserer med når han er alene? Og bør hun fortelle foreldrene hans om hva det er han tegner, og hvor mye kan hun egentlig blande seg inn i familien som deres barnepike?

Vant for beste horror i fjor
Hidden Pictures av Jason Rekulak er horror som ble utgitt i fjor og som vant Goodreads Choice Awards for best Horror samme året. Å kalle dette horror, er å ta det med en klype salt. Synes ikke det er horror i det hele tatt. Det er vel heller thriller. Thriller med noen få horrorelementer, er nok den nærmeste forklaringen man kan komme. Boka startet godt. Jeg likte de første hundre sidene som nesten fløy av seg selv, konseptet og barneillustrasjonene som er tegnet av to voksne. Det er brukt to illustratører siden illustrasjonene tar en utvikling.

Når noen henger opp en tegning på kjøleskapet, får vi som leser også se de. Blar de gjennom en tegnebok, får vi også se illustrasjonene sammen med dem, i stedet for at illustrasjoene blir beskrevet med ord. Sånn sett var det et artig og forfriskende konsept.

Dessverre det som var et lovende konsept, ble til noe typisk og noe komedieaktig leseopplevese. Det blir for mye instalove, hvem det gjelder nevner jeg ikke da det blir for avslørende, og den siste delen av boka, og slutten ble bare tullete. Det ble som å se en dårlig komedie. Det som var spennende, intenst og forfriskende, slo over til noe typisk og avslutningen var bare dum.

Hidden Pictures var en bok jeg likte svært godt i begynnelsen, til å bli en av mine verste bøker så langt i år. Tro det eller ei ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er ikke ofte at skrekkbøker blir utgitt her i landet, så det er en lettelse å se de få gangene det skjer.

Vet jo at det er en sjanger som dessverre ikke blir tatt seriøst da mange ser på sjangeren som noe tullete og mye av det samme, noe som er synd, for den sjangeren er ikke så ensporet som mange hevder at den er.

Bare en fase eller en ordentlig fantasivenn?
Tom: den andre viljen er om en familie som er fortvilet og det føles ut som en slags splittelse er i ferd med å skje. Christine er bare sju år, men foreldrene merker at det er noe annerledes med henne. Hun leker ikke med andre og snakker ikke til dem, eller noen. Hun har vennen Tom. Det er en fantasivenn av henne. På grunn av dette blir hun henvist til BUP, men vil det i det hele tatt hjelpe? På grunn av denne Tom og Christines reserverte oppførsel, får familien oppleve en del ubehagelige og skremende ting. Samitidig blir man kjent med noen fra lenger bak i tid. En som heter Thomas. Han bor i kjellerleiligheten sin, og forlater nesten aldri leiligheten, og han unngår de som eier huset. Har disse karakterene noe til felles i handlingen?

For det første kan jeg nevne at jeg ikke er fan av nynorsk. Det er fint å høre på, men verre å lese det og skrive det, men har blitt flinkere med åra til å like og lese det. Det tar bare litt tid, og er nok en vanesak. Likevel er jeg glad for å ha lest boka. Har aldri hørt om forfatteren før, men han skriver godt, både når det gjelder stemning og familiedynamikk.

Spennende fortellerstemme
Selv om fantasivenn ikke er spesielt originalt i skrekksjangeren, har en en interessant vinkling på det hele. Han presenterer temaet på en litt annen måte, som var forfriskende. Det handler ikke bare om Christines fantasivenn, men også enkelte spørsmål om psykatri, foreldrenes forhold og morens som har en litt annerledes jobb enn de fleste.

Tom: den andre viljen, er en bok jeg dessverre ikke har sett mange lese, og derfor har den ikke vært spesielt synlig. Grunnnen er vel at ikke mange leser skrekk, men den kan også fint leses som roman da dette er karakterdrevet plot. Så håper det er flere som får med seg denne, for den er både interessant og fengslende.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

Norske elever får bedre og bedre karakterer. Så hvorfor jubler ikke forfatter Andreas Outzen?

Fordi han mener karakterforbedringen ikke betyr at elevene blir flinkere og flinkere år for år. At karakterene aldri har vært bedre enn under korona-årene, er ikke til å tro. (Hvis elevene aldri har vært flinkere enn under hjemmeskolen, hva skal de med klasseromsundervisning?)

Andreas Outzen har bakgrunn som lærer og tillitsvalgt, og går grundig til verks i sin gjennomgang av hvorfor karakterene blir stadig bedre. Hans hovedpoeng er at skolen i alle ledd er for opptatt av det som måles, mer enn hva elevene faktisk lærer.

Og når skolen bygges opp på den måten, formes elevene deretter. De blir "stadig mer resultatorienterte og stadig mindre læringsorienterte", ifølge forfatteren. De vil vite nøyaktig hva de vil bli testet i. Alt som ikke er relevant for vurderingssituasjoner (det som vi kalte "prøver" i gamle dager), ser de bort fra. Som du skjønner: Kritikere av new public management får mange liter vann på mølla av å lese Vitnemålsfabrikken.

Tronstad er en produktiv forfatter for unge lesere, og hennes nyeste bok: Oppskrift mot ånder som knuser ting, er så langt hennes beste.

Særegen fortellerstemme
Tidligere har jeg lest Det blir pinlig uansett som hun skrev sammen med Bjørn Sotland og Flaggermusmusikk som hun skrev selv. Selv om jeg ikke har lest alt av henne, så har jeg fått med meg at hun har en særegen stil. Plottene i bøkene hennes er noe annereldes, og jeg synes hun har en kreativ fortellerstemme.

I Oppskrift mot ånder som knuser ting, møter man Henry som lever i en utfordrende tilværelse. Han kan ikke si morens navn uten at det skjer noe. Da blir noe ødelagt, ting knuses og eventuelt ulykker skjer. Noe som nettopp skjer på skolen med hans bestevenninne Viktoria. Hun tvinger ham til å si navnet hennes uten å tenke over hva det kan føre til, og siden han føler seg provosert, skjer det da noe som det alltid skjer når morens navn nevnes. Katasofen inntreffer. Viktoria faller ned trappa og skader ankelen sin alvorlig. Stakkars Harry da det gir ham konsekvenser, noe det siste faren hans trenger, da det ikke går så bra med karrieren hans.

Et annet sted blir man kjent med en annen jente som opplever det samme når bestefarens navn nevnes. Ved en tilfeldighet blir noen kjent med en dame som vet noe om dette og kaller det knuseånder, og hun har en oppskrift på hvordan de kan løse problemet.

Underholdende barnebok
Aller først vil jeg nevne at jeg ikke er i målgruppa, men likevel leser jeg ofte barnebøker og ungdomsbøker for jeg liker å holde meg oppdatert når det gjelder bøker for fleste målgrupper. Dette er en barnebok jeg likte overraskende godt på grunn av at den inneholder en smule overnaturlige elementer. Det er ikke mye av det, men noe. Jeg likte også karakterene som var en liten grad sære, men som også var underholdende å lese om.

Oppskrift mot ånder som knuser ting, er ikke spesielt troverdig med tanke på at den handler om knuseånder, som er omtrent det samme som poltergeist, som er en ånd som er mer voldelig av seg enn spøkelser, men så er jo dette fantasy. Tronstad skriver med stor kreativitet og innlevelse, så man blir lettt revet med, til tross for at handlingen ikke er realistisk, men det er heller ikke målet med boka.

Liker også balansen mellom tristhet og festligheter. Man får litt av alt. Man blir også godt kjent med karakterene i den korte stunden fordi Oppskrift mot ånder som knuser ting er bare på 202 sider, svært overkommelig og lettlest, spesielt med tanke på at kapitlene er så korte.

En fin og festlig bok om samhold, vennskap og finne løsninger på noe som er uforståelig og vanskelig. Gjerne les den rundt Halloweentiden eller mens det fremdeles er mørketid.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Jau, viljestyrken blir svak når det gjeld Mammut- så det vart nok eit par bøker på meg og. Gemalen kom også heim med ei. Bøkene som vart innkjøpte er: «304 dager» av Simon Stranger, og «Kveldens ubehag» av Rijneveld. Ein forfattar som er heilt framand for meg, men eg las eit par positive omtalar, så då….

No les eg: «Arsenikktårnet» av Anne B Ragde….ei bok eg har lese for mange år sidan, men skal diskuterast mellom nokre damer neste veke.
God helg!

King er mest kjent for horror, men han har skrevet mange andre sjangre også, blant annet fantasy. Han beviser gang på gang at han ofte mestrer de fleste sjangre. For min del synes jeg han er best når han skriver horror og thrillere.

Fra novelle til film
1922 er egentlig i en novelle, men siden den ble utgitt som egen bok i 2021, teller jeg den som en bok. 1922 ble for første gang utgitt i novellesamlingen Full Dark, No Stars som ble utgitt i 2010. Nylig har novellen blitt filmatisert. Det meste av det King skriver blir til film eller Tv-serie. Noe som ikke er rart. Han heter jo ikke King uten grunn ...

I 1922 møter man Wilfred Leland James og det er hardt år. Som bonde tjener man ikke mye og det meste dreier seg om overlevelse. Greie seg med det man har. Hans kone Arlette drømmer om å selge jorda, flytte til en av de nærmeste byene som Omaha eller St. Louis, og åpne en butikk, men Wilfred og deres sønn Henry, vil helst beholde gården og bli boende.

Ingenting er det samme som før
Etter en del ueningheter, ender det hele opp med drap. Wilfred dreper sin kone og Henry blir en slags medhjelper. Wilfred blir spist opp innvendig av dårlig samvittighet, og han er redd for at Henry skal sladre til en jente i nærområdet som han er forelsket i. De prøver så godt de kan å leve videre med det de har gjort, dårlig økonomi og føle på at hele tilværelsen er forandret.

Vil fortiden innhente dem til slutt, eller tilstå de frivillig?

Noe vag beskrivelse om handling, noe som er meningen fordi novellen er på bare 154 sider, og det er ikke mye man kan skrive om før noe blir avslørt, noe jeg prøver å unngå. Denne novellen er blitt stemplet som horror, men synes den er mer psykologisk thriller med horrorelementer fremfor ren horror. Karakterene er fascinerende å lese om, og King er god til å beskrive følelsesregistrer uansett situasjon.

I et notat i boka skriver han at han ble inspirert av boka Wisconsin Death Trip av Michael Lesy. I 1922 ville han få frem den samme hardheten og bedrøvelsen som den boka hadde, og det tror jeg King sannelig har klart.

Fra min blogg: I Bokhylla

Heia!
Eg har leita litt i hyllene mine og synest det er vanskeleg å velje….
Men- trur eg landar på kilden av gabriel scott
eg kan ikkje sjå at den har vore diskutert før, men det er iallfall ei bok som gjorde Scott velkjend som forfattar.
Den handlar om fiskaren Markus som lever eit stille, roleg liv i selskap med havet og fiskeutstyret sitt.
Eg har lese den. Inst to gongar før, men den toler godt eit gjensyn- ei vakker bok med gode skildringar.

(Om vi har hatt den før, så kan eg finne noko anna)

Machiavelli er misforstått!

Alt han vil med denne boka er å komme inn i varmen igjen hos makthaverne i Firenze, etter at han ble tvunget i politisk eksil. Derfor skrev han Fyrsten, en bruksanvisning i hvordan makthavere skal holde på makt. Den er tettpakket med praktiske tips, og har så mange stilige enlinjere at man skulle trodd boka var skrevet for å bli sitert som memes på sosiale medier.

Boka har fått mange merkelapper i de 500 årene som er gått siden den ble skrevet, og er slett ikke noen svartebok som vil forderve leseren. I likhet med noen andre politiske filosofer har Machiavelli en nokså skjematisk sjakkspillforståelse av virkeligheten. Hvis A, så B. Virkeligheten er sjelden slik. Boka har heller ikke noe forhold til ideologier, men prøver å skape orden i det politiske kaoset som Europa var før de sterke nasjonalstatenes framvekst.

Men ja, Machiavelli er bløt om hjerterøttene selv om alle i dag tror han er en kyniker. Boka begynner med en über-smiskete hilsen til "den Ærverdige Lorenzo de' Medici", som boka er tilegnet. Og helt til slutt, etter 150 sider med matematisk dosering av hva som skal til for å beherske makt-faget, kommer kapittelet som rett på sak heter "Oppfordring til å befri Italia fra barbarene", hvor alle følelsene kommer ut: Hvorfor skulle Italia, Romerrikets etterkommere, bli herset med av all verdens naboland? "I hver manns nese stinker barbarveldet." Who ya gonna call for å hive utlendingene ut og gjøre Italia great again? Medici-slekten, mener Machiavelli.

Til tross for Machiavellis lærebok skulle det gå mer enn 300 år før Italia ble samlet. Det er fortsatt et av Europas mest regionaliserte land, med "fyrstedømmer" som får hjertene til å banke hardere enn staten klarer.

Nyttårsaften er bare trivelig, eller?

Nyforelskede tenåringer
Ebba er tenåring og har fått seg kjæreste. Foreldrene deres har aldri møtt hverandre, noe Ebba syns det er på tide å gjøre noe med. Derfor arrrangerer foreldrene hennes nyttårsfest og inviterer Marlon og hans foreldre. Foreldrene til Ebba får seg litt av et sjokk da de får se hvem foreldrene til Marlon er. Det er et par de kjente en gang for lenge siden. Får man vite hvorfor kontakten mellom dem ble brutt og hvorfor det er så anstrengt mellom dem? Ikke nok med det, det har vært innbrudd hos jobben til Ebbas mor. Medikamenter skal ha blitt stjålet og det hintes i at hennes legitimasjonskort er blitt brukt under innbruddet. Klarer hun å skape en normal nyttårsaften, til tross for alt stresset som oppstår?

Martin Österdahl har hittil vært et ukjent navn. Jeg ville lese Parmiddagen for konseptet virket noe underlig og sært, og hele handlingen var det. Det er en blanding av psykologisk thriller og suspense. Man skjønner at noen dør ut i fra coveret. Man undrer på hva som kan gå så galt under selve nyttårsaften.

Treg handling og uinteresant tema
Handlingen var svært treg og noe tungtrødd. Grunnen er at enkelte samtaler og hendelser er noe repeterende, og her var karakterene mer interessante enn selve plottet. Det ble for mye om graviditet for min del, og det er jeg ikke så veldig interessert i å lese om, dessverre.

Under hele handlingen veklser man tiden mellom nå og for sytten år siden, og Österdahl gjør det på en oversiktelig måte. Han prøver også hardt å kjøre på med suspense og twister, men det ble altfor lett å gjette seg frem til det hele, også hvem som dør. Derfor ble det ikke så mye spenning i teksten. Jeg likte å lese om karakterene fordi de var noe underlig og kavende, så ville likt å lese om dem i en annen setting. For denne settingen og en del av temaene ble for forutsigbart og kjedelig. Det engasjerte ikke.

På grunn av at boka er veldig kort og repeterende, blir dermed anmeldelsen også noe kort, for å ikke avsløre noe.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Tre kvinner i Toronto får livene sine ødelagt av Zenia, som tar mennene deres (og mer til), en etter en. De tror hun er død, men plutselig er hun tilbake i byen. Det er tid for et oppgjør med Zenia.

Dette er den åttende Atwood-boka jeg leser på kort tid, og nå vet jeg hva jeg går til: I Atwoods bøker er nesten alle mellommenneskelige relasjoner maktkamper. Det er like greit å tro det verste om andre og lete etter deres egentlig motiver, godhet og raushet er for idioter som ber om å bli utnyttet. De tre hovedpersonene i Røverbruden har sår fra oppveksten, og bakgrunnshistoriene deres er skikkelig fine. De tror de har funnet en venn i Zenia, men hun er destillert kynisme. Vend det andre kinnet til, og du får en på trynet der også.

Jeg kan godt like å lese om sleipinger, men synes ikke denne boka lykkes helt. Zenia blir bare kjip, uten særlige motiver å bli klok på. De tre kvinnene som blir manipulert er litt for teite til at jeg synes synd på dem. Jeg synes avslutningen lar for mye bli hengende i lufta, og forfatteren kommer nesten ut av boksidene i sitt forsøk på å tolke fortellingen for oss.

Enig. Jeg likte begynnelsen som var noe horroraktig, men så ble det mye snakking med seg selv, og retninger som ble vel forutsigbart. Noe som er synd da jeg stort sett liker bøker om isolasjon og vintersesong. =)

Adam Cesare er youtuber, og som mange andre youtubere, bruker han plattformen til å bli forfatter.

Selv følger jeg ham ikke. De jeg følger på YouTube er bokfolk jeg har fulgt de siste ti-tolv årene. Cesare har gitt ut noen horror bøker allerede, og i 2020 utga han Clown in a Cornfield, som er en blanding av horror og slasher for ungdom.

Å flytte til et småsted kan være utfordrende
Quinn og faren hennes flytter til et lite og ukjent sted. Kettle Springs er et dødt sted, og en smule splittet. De voksne og ungdommene har ikke samme syn på stedet. De voksne vil at Kettle Springs skal bli som før, men ungdommene lever livet mens de kan før de er gamle nok til å flytte vekk. Ved en tilfeldighet havner Quinn sammnen med den populære gjengen fra skoen, og med tiden viser det seg at de kanskje ikke er så eksemplariske. Det planlegges en slags låvefest for ungdommen.e De fleste fra skolen drar dit, og festen blir til et mareritt da de får besøk av en klovn, og klovnen er ikke der for å feste ...

Dette er en ungdomsbok og som nevnt tidligere er det en blanding av horror og slasher. Både coveret og innnholdet minner meg om herlig slashere fra 80-tallet. Cesare beskriver godt hvordan det er å bo i et lite sted hvor ting kan fort bli kjedselig, og om ungdommer som finner på forskjellige måter å kvele tid på, siden de ikke har like mye å gjøre der som ungdommer i byer har. De må være ekstra kreative på fritden for å underholde seg selv. Han beskriver også godt følelsen av å være ny et sted, begynne på en ny skole og havne tilfeldig i en slags gjeng.

Småkomisk horror
Men som horror og slasher bok, tilfører ikke Clown in a Cornfield noe nytt. Den oppleves et snev som en satire, og ikke alle har klovnefobi. Jeg har ikke det, men kan forstå at noen har det, og hvorfor. Man vet aldri hvem som er bak en maske eller hva den personen eventuelt tenker. Selv om det er mye som skjer, og det kan bli noe voldsomt, ble boka dessverre noe komisk.

Clown in a Cornfield var nok mer gøyal enn skremmende. I fjor utga Cesare oppfølgeren Clown in a Cornfield 2.

Jeg hørte denne på lydbok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Enig i det. Stephen King er min favoritt. Skal prøve meg på andre bøker av Malerman som jeg har liggende, men Lukk øynene hadde ingen spenning for min del. Har ikke orket å se filmatiseringen heller selv om jeg liker Sandra Bullock. =)

Bone Harvest av James Brogden ble utgitt i 2020.

Ensomhet og alderdom
En noe annereldes horror om å bli dement og om ensomhet, noe Dennie Keeling føler på. Hun bor alene med hunden sin etter at hennes mann døde for mange år siden. Hun har en voksen datter som er opptatt med mann og jobb. Tre fremmede er kommet til landsbyen og lager en slags kolonihage i nærområdet hennes.

Hennes naboer merker at det er noe rart med henne da hun kan fremstå som fjern noen ganger, og derfor blir datteren hennes kontaktet for å se innom henne. Dennie føler ikke bare ensomhet, men føler seg noe alene om de nye innbyggerne. Etter at de kom, har hun merket rare ting. Blomster og ting blomstrer lenge før det er vanlig, hun ser skygger om natta, og i skuret hennes oppdager hun en skapning som hun ikke aner hva det er. Men hun føler at ingen vil tro henne hvis hun forteller dette til noen. Vil hun føle seg trygg, eller er det virkelig noe galt med de nye innbyggerne? Er de satanister eller medlem av en slags sekt?

Handlingen strekker seg helt fra første verdensrkig til 2020, og forfatteren veksler tidslinjene på en fin og oversiktelig måte. Denne såkalte sekten, eller hva man egentlig skal kalle det, er mystiske og hemmelighetsfulle. Det er lett å bli nysgjerrig på dem og hva som er deres mål i det hele.

Lite horror
Med tanke på at boka er på nesten fem hundre sider, forventer man noe grufullt og noe grøssende, men følte jeg ikke fikk noe av det. Det kan nesten ikke kalles horror, for det er nesten ingen horrorelementer før de hundre siste sidene i boka. Før den tid er det mye landsbydrama til det kjedsommelige.

Brogden er god på å forklare Dennies tilstand, fornektelsen og tiden som forsvinner. Hun er i klar i det ene øyeblikket, og i andre øyeblikk, er ikke ting like klart for henne. Hun føler seg ofte forvirret og fortvilet over sin egen situasjon, samtidig vil hun ikke innrømme noe eller ha hjelp fra andre. Så det er fint at horror tar for seg viktig tema og ting som er aktuelt. Ting fra virkeligheten.

Men her slet jeg med fortellerstemmen og er nok hovedårsaken til at Bone Harvest ikke helt falt i smak. Jeg har ikke noe i mot stillestående horror, men denne var vel stillestående og hadde i det hele tatt lite utvikling. Det er ikke mye som skjer i de mange sidene, ikke før de hundre siste sidene da det ble både horror og en del action, men da var tålmodigheten nesten over.

Horror med spennende tema som dessverre døde bort i kjedelig språk og gjentakelser.

Fra min blogg: I Bokhylla

Bjørn Bakken er selvpublisert forfatter og braket til med Lang lang rekke i 2020. Hadde bok nummer to den samme gnisten?

I Forklarelsens øyeblikk møter man den samme gjengen, noen i mindre rolle enn i forrige bok. Det skjer fine ting i livet til drapsetterforsker Renate, men samtidig, som med alt annet, trues det på grunn av noe hun og noen andre gjorde i forrige bok. Forklarelsens øyeblikk kan fint leses som frittstående, men bør nok lese Lang lang rekke først for å få full utbytte i diverse hendelser.

Som katt og mus
Drapsetterforsker Renate får mye å gjøre fremover. En kvinne skal ha skutt og drept en mann. Spørsmålet er om det er gjort med vilje eller ikke. I mellomtiden foregår det en slags hevnaksjon mot menn som skal være skyldig i noe som skjedde for mange år siden. Det denne personen ikke vet, er at denne personen og Renate jakter på hverandre.

Igjen leverer Bakken mørk krim, så det er nok ikke for hvem som helst. Det spørs vel hva man tåler. Jo mørkere, jo bedre, synes jeg, da. Til tross for at denne var mørk, og Bakken skriver fremdeles skriver godt, klarte jeg ikke å leve meg inn i denne boka på samme måte som jeg gjorde i Lang lang rekke. Det var fint med et gjensyn med gjengen igjen, men noe ble noe gjentakende, og følte at boka kanskje ville litt vel mye? Det blir mye på en gang. Ikke slik at man ikke klarer å holde følge, men det ble litt mye av alt. Litt for mye av det "gode", eller kanskje vi kan kalle det fæle denne gang. Dere skjønner sikkert hva jeg mener ...

Kreativ forfatter
Med dette sier jeg ikke at det er en dårlig krimbok, det er det ikke. Det var bare selve saken som ikke engasjerte helt, og noe av stemningen føltes som en slags repetisjon av forrige bok. Ser at denne oppfølgeren har høstet mye skryt, noe som er forståelig, men det var nok ikke helt krimboka for meg denne gang. Men er spent på hva mer han kommer med neste gang. Det er ingen tvil om at denne forfatteren oser av kreativitet, noe som er fint å se.

Fra min blogg: I Bokhylla

(PDF fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse)

Eg var så heldig at De kaller meg ulven av Zeshan Shakar var ein av pakkane som låg under juletreet sist jul. Har lese i den eit par dagar, og likar den godt. Forfattaren skriv godt og får fram
konflikten som kjem fram når to ulike kulturar skal leve saman. Det er ikkje alltid lett- hverken i heimen eller ute mellom vener og kjende.
Boka fortener mange lesarar!

Vil ynskje både deg og alle andre leseglade ei god helg!

Ei svært sterk bok som gjer inntrykk! Har lese den meir enn ein gong….

Hva er poenget med å lese et helt forfatterskap i kronologisk rekkefølge? Den største gleden er å se hvordan forfatteren kretser rundt mange av de samme motivene, men gjerne med større intensitet og naknere desto mer modent forfatterskapet blir.

Katteøyet er den dystre tvillingromanen til Dronning Orakel, som hun skrev 12 år tidligere. Miljøet, scenene og romanfigurene ligner kraftig, men denne boka vrir seg ikke over i komikken. Den går rett inn i det grusomme og holder oss der. Som alltid hos Atwood handler det om makt mellom mennesker, og mest om nådeløsheten mellom barn. (Når dine barns venner er ekstremt høflige mot deg, lytt til den lille alarmklokken du hører.)

Det er også noen meta-nivåer her. Når hovedpersonen, kunstneren Elaine, blir intervjuet av et magasin, nekter hun å godta noen av premissene som journalisten legger. Aller minst vil hun bli stemplet som feministisk kunstner.

Jeg innbiller meg at det er forfatteren selv som snakker, tre år etter verdenssuksessen Tjenerinnens beretning.

Tempoet i boka synker utover boka, og den kunne godt vært kortere. Men det er ikke nok til at jeg dropper sekser-terningen.

Julebøker har blitt svært poplære, spesielt juleromanser. Selv er jeg ingen fan av sjangeren, men likevel prøver jeg få med meg noen juleromaner i året. Denne gang ville ha litt annerledes julebok, og dermed fant jeg en spøkelseshistoriesamling med jul som tema.

En blanding av kjente og ukjente navn
Denne samlingen består av tretten spøkelseshistorier. De er ikke typisk julete, men har et snev av jul som bakgrunnsteppe. Det er ikke ofte jeg leser novellesamlinger, fordi jeg ofte foretrekker "hele" bøker. Jeg leser kun novellesamlinger av favorittsjanger, og av forfatterere jeg leser mye av. Jeg liker at novellene er en lett blanding av klassiske spøkelseshistorier og noen moderne. Navnene for meg var ikke spesielt kjente. Kun Neil Gaiman som jeg har lest en del av fra før og M.R. James som jeg ikke har lest noe av selv ennå, men har en bok med spøkelseshistorier av ham i boksamlingen min. De andre kan jeg ikke huske å ha hørt om før, noe som var spennende.

Baksideteksten lovte på en måte uhygge, men i stedet fikk jeg humor og rare spøkelseshistorier. Skjønner at noen av spøkelseshistoriene er fra en annen tid, og det har sin sjarm det også, men syntes mange av disse spøkelseshistoriene manglet stemning og uhygge. I stedet opplevde jeg dem som vittige og komiske, noen hadde også gode poeng. Men man ble ikke sittende å se seg over skulderen, og det gikk fint å legge seg uten å ha lyset på hele natta. Syntes også enkelte av spøkelseshsistoriene var mer krimaktige enn spøkelseshistorier med overnaturlige elementer.

Novellene har svært forskjellige lengder. De lengste er vel på over tjue sider, mens de fleste novellene er på bare noen få sider. Neil Gaiman har den korteste på to sider, men siden det er en tekst på hver halve side, så telles vel den egentlig som en side. Selv om jeg liker både gammeldagse spøkelseshistorier og de moderne, var det ingen som var spesielt uhyggelige eller gyselige, noe som er synd, for jula er en fin tid for litt grøss da også. Men denne samlingen ble noe anonym og fikk ikke skinne.

Spennende innledning om spøkelseshistorier
Ghosts of Christmas Past har en fin innledning skrevet av Tim Martin som har valgt ut disse historiene. Han forklarer om tradisjon angående spøkelseshistorier, og syntes det var interessant å lese om. Syntes den biten var mer fengende å lese om enn selve spøkelseshistoriene han hadde valgt for boka. Personlig trenger jeg gyseligere spøkelseshistorier enn denne samlingen.

De tre historiene jeg likte best: The Shadow av E. Nesbit, Someone in the Lift av L.P. Hartley og The Step av E.F. Benson.

Fra min blogg: I Bokhylla