Bokelskere.no

Til denne dagen har lærerne trodd at de er uerstattelige.Det som holder dem oppe er illusjonen om at elevene setter pris på dem.

Barn kan være grusomme, det vet jeg, men i motsetning til voksne er de ærlige.

Man har latt meg fortelle at man til og med kan få kjøpt lappete, ja endog sundrevete bukser i forretningene. De er visst de dyreste, likevel våger noen å påstå at verden går fremover.

(...)og jeg tenkte at du må huske å være snill mot henne, Sofus, du må fortsette å huske på å se henne like mye som du gjør nå, bry deg nok om livet hun lever også om ti år, du må ikke begynne å gjemme deg vekk, for da forsvinner folk, da mister du dem, én etter én, og de kommer aldri tilbake.

Jeg ville at alt skulle ha stått stille, fjorårets støv i karmen. Men det er nesten ingenting som står stille. For fjellene reiser seg, kontinentalplatene forskyver seg hvert år, og gamle vennskap ruster i regnet.

Tenk på dem som henter søppelet utenfor huset ditt, togføreren som får deg dit du skal. Kinomaskinisten som står inne i kontrollrommet og ser til at alt er i orden når du og mor går på kino. Ambulansesjåførene. Hun som rengjør hotellrommet ditt etter at du har dratt. Du ser dem ikke. Du kjenner dem ikke. Men du setter pris på at de gjør jobben sin, ikke sant? At de passer på deg. Kanskje er det bare det jeg vil. Passe på noen. Jeg vil bare være flink.

Og jeg tenkte på om det var mulig å gjøre det slik, å kvitte seg med alt man hadde, ikke stoppe, men gå tilbake til start, få åtte tusen og starte på ny.

Hvor fortvilt går det an å bli? Det er det ingen som har undersøkt. Det finnes ingen statistikk. Det finnes ingen kurver å orientere seg etter. Ingen diagrammer med oppløftende tall. Jeg kunne fortsatt ombestemme meg. Legge meg igjen. Det ordner seg, dette, tenkte jeg. Det gjør ikke det, tenkte jeg. Det gjør bare ikke det.

Men jeg får ikke sove, ligger på ryggen, øynene lukket, håper at noen skal komme, at noen plutselig skal åpne døren, mamma, at noen skal komme inn døren med kakao, med varme hender, at noen skal ta det rotete hodet mitt i hendene, ruske det forsiktig, riste puten min, sette seg på sengekanten og si kloke, erfaringsbaserte ord som gjør at du tror at ingenting noen gang vil komme til å gjøre seg vanskelig for deg, at det bare er å løpe ut i det, at det hele vil ordne seg av seg selv.

Så gikk jeg lydig og satte meg i bilen, jeg ville bare sove, jeg ønsket bare å flyte avgårde, sveve over byen, bekymringsløst, som et barn i baksetet om kvelden, på vei hjem fra julebesøk eller fjelltur, med nevene knyttet om posene med boller og brusen skvalpende i flasken, belegget som har lagt seg på tennene og som skal pusses av når vi kommer hjem, før noen legger meg i sengen, krøller dynen opp under føttene, slik at de ikke skal bli kalde, stryker meg over håret og sier at det finnes så mye tid, du er heldig som bare er et barn, det er et hav av tid der ute, det er bare å ta den tiden du trenger.

Det er bare i fiksjonen, i filmene og romanene at man kan fastsette forandringens eksakte øyeblikk. I virkeligheten kommer valget glidende, tanken utvikler seg litt etter litt, og det var kanskje først en gang i løpet av det første året på ungdomsskolen at jeg aktivt bestemte meg for ikke å synes.

Fredag. Man skal passe seg for fredager. De lover mye. Som en slags kinotrailer. Bare unntaksvis lever de opp til seg selv. De fleste fredagene er slette oppfølgere. Back to the Future Part 3.

Hvis jeg kunne få et eneste ønske oppfylt, har jeg tenkt at jeg ville ønsket at ingenting forandret seg. Alt evig fiksert. Jeg ville ha forutsigbare dager.