Bokelskere.no

Reddet, enn så lenge, tenkte jeg. Men all forsiktigheten livet vårt består av, hvor mye er den verdt den dagen ulykken allikevel rammer, den som viser seg å ha vært det mørke endepunktet for alt sammen? Alle anstrengelsene man har lagt ned i å beskytte seg selv og sine, og som man kan rose seg av, helt til skjebnen plutselig slår til, som et rovdyr som har ventet i skyggen hele tiden.

Det var over. Allikevel fortsatte det. Det var som en kraft som ikke kunne hindres fra å hamre videre, måten toget trakk lasset sitt på gjennom de forbifykende remsene med vann og land. Fortere og fortere gikk det, mens jordene utenfor skiftet farge, fra gult til grønt, fra grønt til rødt. Så fór vi gjennom byer, hele rekker av byer, hvor lysene glimtet til og sluknet om hverandre. På motorveien i utkanten av en av dem lå en veltet bil, sperringer var satt opp, og mennesker løp til og fra i blålyset fra to ambulanser. Men jeg så på det, uten at det gikk inn på meg. Som om alt jeg hadde hatt av følelser var oppbrukt. Som om ingen av de rasende kreftene der ute kunne nå inn til meg lenger. Hva skulle kunne ødelegge meg? Alt som kunne hende, det hadde allerede hendt.

Og jeg tenkte: Hva tenkte du på før, all den tiden du ikke tenkte på henne? Når du lå i sengen og ventet på søvnen? Når du gikk turer i skogen om kveldene? Hva fylte hodet ditt på alle strekningene du tilbakela, hit og dit? Alle dagene på vei til og fra arbeidet, i bilkupeens svevende varme, der hvor jeg nå ikke hadde tanker for annet enn henne og fantasiene om alt jeg ønsket skulle skje, akkurat som det bare var hendene mine som kjørte, resten av kroppen oppslukt i lykken, et annet sted, med henne?

Det var så mye jeg ikke forsto. Brutaliteten i alt: i butikken, måten folk skjøv handlevognene foran seg på, måten de rotet rundt i frysedisken på, eller de sto borte ved grønnsakshyllene og snakket høylydt sammen, som om ingenting var skjedd. Ute på gaten, den infernalske trafikken, bilførerne som peiset på alt hva remmer og tøy kunne holde og som lå på hornet straks noen foran i køen brukte litt for lang tid ut av lyskrysset. Skoleungdom som kom i store flokker og som så ut som de holdt på å sprekke av lykke. Bråk overalt, biler som kjørte, mennesker som snakket, høy musikk. Alt for å overdøve det veldige sluket av stillhet som ville ha åpnet seg hvis alle hadde sluttet med det de drev med. Mennesker som snakket, men ikke én av dem om Ole-Jakob. Helvetes jævla drittsekker. Hvordan var det mulig? Hva hadde de å snakke om, nå da han var død?

tiny: maybe there is something you're afraid to say, or someone you're afraid to love, or somewhere you're afraid to go. it's gonna hurt. it's gonna hurt because it matters.

i get it now. i get it. the things you hope for the most are the things that destroy you in the end.

Jeg husker at jeg satt med hodet bøyd mellom knærne. Holdt hendene for ørene for å stenge klirringa fra flaskene og musikken ute. Da var jeg fire år.

På en måte ønsket jeg at de fant en fire kilos svults. Da var det ingen som kunne hate meg og ingen som ville skamme seg og stenge meg ute. Jeg ville ha en sykdom som alle forsto, som ikke gjorde at foreldre tok barna sine i hånden og dro den unna når jeg kom for nære.

Man hadde piller mot symptomer, piller mot sykdom, piller mot bivirkninger, piller for å få sove, piller for å våkne, piller for å le, piller for å gråte, piller for ikke å slåss, piller for å leve!

Språk er noe svært personlig. Språk er lik kropp. Der hvor de brenner bøker, vil de ende opp med å brenne mennesker.

You know the truth, and the truth is this: some Negroes lie, some Negroes are immoral, some Negro men are not to be trusted around women- black and white. But this is a truth that applies to the human race and to no particular race of men. There is not a person in this court-room who has never told a lie, who has never done an immoral thing, and there is no man living who had never looked upon a woman with desire.

Who beat you up? Tom Robinson or your father?