Bokelskere.no

Thomas didn't call. He was a lie. His cells were all lies and his being was made up of lies. Lies couldn't call out the way truth does. They feared discovery. They were constantly confused and had soft edges that overlapped. Thomas was walking, thinking, My body is made of lies. There are lies on my tongue. He no longer knew the truth.

All their stories clung like barnacles to the great whale, the whale they loved enough to watch pass by. They were people of the whale. They worshiped the whales. Whalebones had once been the homes of their ancestors who covered the giant ribs with skins and slept inside the shelters. The whales were their lives, their comfort. The swordfish, their friends, sometimes wounded a whale and it would come to shore to die, or arrive already dead. It was an offering to the hungry people by their mother sea and friend, the swordfish.

There are circles inside the mind of a man, circles a man can't escape because each time he comes to a conclusion, it is the same place and it begins over again. It courses hard.

Såså, ta nå ikke sånn på vei. Jeg ville bare la deg vite at diagnosen er stilt, og at du fra nå av blir og betrakte som et håpløst tilfelle

Og det jeg forstår, er at den nye virtuelle verdenen som barna våre vokser opp med, er så avhengighetsskapende nettopp fordi den tilfredsstiller behovet for svar og respons, og fordi den gjør det umiddelbart. På den måten når det virtuelle inn i kjernen av det sosiale, og gir oss alle det sosialen belønninger, uten at vi behøver å betale det sosiales pris

Og mens jeg tenkte på det, tenkte jeg at søsteren min var en Spania-kopp. Det var helt feil at hun hadde landa i Sørvik. I virkeligheten burde hun ikke vært der. I virkeligheten burde hun hatt på seg en blå kjole og tresko, og hun burde ha dansa foran en vindmølle. Så skjør var hun. Og jeg ble redd for at noen skulle sette henne for hardt ned på en kjøkkenbenk eller miste henne ut av glasskapet. Jeg ble redd for at søsteren min skulle knuse, at hun skulle få et hakk eller det skulle falle et skår av henne.

Da satte jeg meg ned ved siden av henne, og jeg tok beina tett inntil meg, og jeg klemte armene rundt knærne, og sånn satt jeg. Sammenklemt som et trekkspill, og jeg hadde ikke bikini på meg. Jeg var fullt påkledd, og under klærne var jeg kortbeint, og inni de korte beina hadde jeg en sur tone, jeg var sur helt inn til magen, og det var ikke noe å gjøre med meg. Det var bare å kaste meg. Ut med søpla på onsdagen. Ut med farmors stygge, lille hjerte.

Øya hennes var brune og rolige og fulle av hemmeligheter og pene ting som glinsa, og øya mine var grønne og fulle av alt, og det var umulig å få orden på noe av det jeg hadde i hodet.

To venner om sommaren er altfor lite.

Om me er kule den første dagen, blir me kule resten av ungdomsskulen, har Pelle sagt i fleire år. Me får ein sjanse, har ho sagt.

Det går bra, seier eg og smiler sånn ein skal smile til vaksne

Lærerne gikk som de gikk igjen. En vissen, grinet flokk som gjennom årene utviklet hver sin særhet til karikatur; fordi deres ensomme liv var å sitte på kateteret og strø støv på en ungdom de ikke forstod

Far min drog av meg den blå trusa og tok til å slå

Eg beit heilt til eg ikkje greidde å tenke på noko anna enn at det gjorde vondt

Skyskrapere og asfalt flimrer forbi i mørket, flyene fortsetter å kretse over Kennedy Airport, industriene arbeider, surferne glir langs strendene, bomullsfeltene, ørkenene, småbyene, trafikken i New York beveger seg sakte framover. Skjerver av lys og minner blinker fortsatt svakt i bevisstheten din. Utenfor er mørke horekvartaler, neon og jenter som jager etter vind gjennom gatene, livsgnister og hud, deres fortryllende smil og nedspydde drømmer.

Svært tidlig i livet mitt ble det for sent. Da jeg var atten var det allerede for sent. Mellom atten og femogtyve tok ansiktet mitt en uventet retning. Da jeg var atten var jeg blitt gammel. Jeg vet ikke om det gjelder alle, jeg har ikke spurt.

Da Jonas kom hjem fra skolen, alt på den første skoledagen, spurte moren hva han hadde lært. Jonas tenkte seg om. Jeg har lært å sitta stille, svarte han.

Overlærer Jochumsen sto på hovedtrappen og så utover skolegården. Skjønt han sto like meget og hørte. Han følte bruset, hørte at det steg og sank, skilte ut enkelte stemmer og kjente igjen en strøm av ansikter. De var blitt så merkelig store i løpet av sommerferien. Men for ordens skyld var det best å late som om han ikke så noen av dem. Det steg dem til hodet, hvis de ble altfor tydelig gjenkjent.

Og selv om jeg skulle ha gjort det, sluttet å kjøre bil, ville det ikke ha forandret på noe, hverken den stigende temperaturen i verden eller de døde dyrene i veibanen. Det er en arvesynd, den tilhører alle, og kan bare oppheves av alle.