Fra medisinen så lærer vi at det ikke finnes virkninger uten bivirkninger. Og sånn sett tror jeg åpenhet, som er så viktig, også har bivirkninger hvis åpenhet er åpenhet som ikke er i det trygge rom. Åpenhet kan også bli lekkasje, at folk bare driver og skvetter, og så vet vi ikke hva vi skal gjøre med det
Uansett, for en stund siden var jeg mye sammen med en fyr. Følte vi hadde det LOL. Han fortalte plutselig at han hadde møtt en morsom jente, fra Jessheim. Da kunne jeg ikke dy meg og sa: er det meg?
(Psykolog)La meg gjette: det var ikke deg?
Han var høflig. Han trakk for gardinene da han hang seg
Hvordan griper man inn i privatlivets fred?
Det er størrelser som ikke lar seg stanse, ensomheten og raseriet
Få setter privatlivets fred høyere enn Dr. Lund. Dit skal ingen uvedkommende slippe inn. Uvedkommende er politikere, tiggere, misjonærer, selgere, ligningsfunksjonærer og journalister. For leger er det imidlertid annerledes. En lege må ha adgang til privatlivets fred. Det er der de fleste ulykker skjer
Har begynt på denne nå, og har tidligere kun lest èn av bøkene som handler om Arvid Jansen: "Jeg forbanner tidenes elv". Føler derfor at jeg mister tråden litt allerede i starten av boka. Dette tror jeg kan ha noe med at jeg ikke har lest "I kjølevannet", og det stadig refereres til hendelser fra denne. Jeg oppdaget ikke Per Pettersons bøker før for et par år siden, og har lest en del av det han har gitt ut, likevel har jeg gått glipp av de tidligere bøkene om Arvid Jansen, som er blitt en sentral karakter i Pettersons forfatterskap. Etter å ha gjort litt research oppdaget jeg at hele historien om Arvid begynner i novellesamlingen "Aske i munnen, sand i skoa", og fortsetter i Pettersons første roman "Ekkoland". Jeg har ikke lest noen av disse, og det har ikke vært et problem i lesingen av de andre bøkene hans, (naturlig nok, da disse ikke handler om Arvid). Likevel tror jeg det kan være en fordel å lese bøkene om Arvid i kronologisk rekkefølge. Slik kan man bedre forstå hans tanker og handlinger og følge utviklingen hans fra barn til voksen.
Jeg legger derfor bort "Menn i min situasjon" enn så lenge, og går tilbake til begynnelsen om historien om Arvid i "Sand i munnen, aske i skoa", med påfølgende lesning av "Ekkoland" og "I kjølvannet". Spørs om jeg også må ta frem igjen "Jeg forbanner tidenes elv" og se om jeg får en annen forståelse og leseopplevelse etter å ha lest de tidligere bøkene.
Jeg går inn på badet, vrenger av meg skjorten, trusen, hadde jeg kunnet, ville jeg vrengt av meg huden og kjønnet også. Jeg ville vrengt hele meg, gått med vrangsiden ut, det spiller ingen rolle hvordan den ser ut, bare den er ren
Kan jeg klandre alle mennesker som vil trøste seg med et liv etter døden, som trenger det for å dø, og enda viktigere: for å leve
Hva hjelper det med gods og gull, hvis man ikke er glad, pleide far å si. Bismarkene hadde nemlig ikke lært seg glede, det var ingen i slekta som kunne det. Far mener det er noe som må læres, på linje med å sykle eller svømme. Men han klarte ikke lære mor det, hun hadde sperrer for gleden, ble nervøs bare den nærmet seg
Til slutt trer jeg mors giftering på ringefingeren, tidligere har jeg tatt den i bruk for å slippe tilnærmelser, men i de siste årene har jeg kun benyttet den når jeg skal forestille en etablert samfunnsborger med familie og nettverk
Mitt utsyn er ødelagt av innsyn
Jeg vil kjenne hvordan det er å ikke bli regnet med, at ingen har forventinger til meg, og hvordan det føles å være utrygg i sitt eget hjem. Jeg må rokke ved denne bunnsolide tilværelsen, hvor det verste som kan skje, er at eggene hardkokes, eller at naboen hogger to grener for mye av treet rett utenfor vinduet mitt
Hvorfor snakke sammen hvis man heller kan skrive bøker
Og Cecilie tenker at enkelte mennesker, de har dette ved seg, de styrer stemningen der hvor de er. Så fantastisk det er når de er oppe, når de skinner, og så tungt det er når de er nede
Det er dager for alt. Dager for å elske, dager for å dyrke mark, dager for å utforske liv på andre planeter, og det er dager for å partere lik
Verden er ikke noe sted for skada gods som oss
Utenfor sesongen hadde han vært siden han var liten kid. På fotballen var han for lang. Fikk aldri de jævla beina med seg. På skolen var han for dum. Fikk aldri den teite skolten med seg. I bursdager var han for bråkete. Endte alltid med at en eller annen forelder klikla og sa «eg vett altså ikkje ka eg ska jørr med deg, eg tror nesten du må gå jem». I komfundervisningen sovna han bare. Endte alltid med at presten trampet i gulvet og sa «altså, hvis du ska vær her Rune, så må du vær greie å følga med, sant?»
Etter all skigåingen på Haua, gikk jeg lei det det der å aldri ha fri og sånn, jeg drømte bare om skismøring og skispor, så torsdag i februar brant gården på Dravlemyr ned og far gikk i hundene og blei regelrett steingalen. Ja, en kveld begynte han å tygge på spisebordet, på kanten av spisebordet, som om han hadde rabies, og mor, ja, hun gikk i skogene og ropte og skreik på en hun kalte gokkejokjosen. Ja, Beelzebub sjøl vet hvem det var. Gokkejokjosen. Nei, du, til dags dato er hele den gokkejokjosen en stor hemmelighet i familien på på Haua. Men uansett, etter hvert ble farmor óg steingalen, hun tok med seg godstolen og satte den i fjæra og nekta og å flytte seg, og søstera mi ble kokkelærling på Nordmøre og gift med en kar fra Lofoten som er kjempestor på det med skrei, og jeg selv, ja, du, jeg begynte å kjøre taxi i Farsunds-området for å komme meg litt vekk. Men en dag kjørte jeg ned en unge utenfor en barnehage, og da svartna det for meg og jeg stakk til skogs og hamra pannen i et tre til treet falt og etter det har jeg stort sett gjort forskjellige ting
Han spør om ord han ikke forstår, og ber meg ofte forklare noe. Forskjellen på preteritum og perfektum. Hvordan brøkregning fungerer. Han leser veldig sakte. Så sakte at jeg trodde han tulla første gang. «Les ordentlig da», sa jeg til han, men da så han på meg på en måte som ikke var tull