III.8.VIII Feberrus
Festen utviklar seg, vi er jo i Russland, og ikkje uventa er det Mitja som er i feberrus. Han får snart følgje av Grusjenka. Ho har det ikkje heilt lett, verken på den eine eller andre måten. Når ho utbryt «Det er synd på de fattige og krenkede!», får vi assosiasjonar til den romanen av Dostojevskij som på bokmål har tittelen De fornedrede og krenkede, om han som vil leve som om Gud ikkje eksistrete, altså tematisk i slekt med Karamasovbrørne. Ho vil be til Gud og seier «Alle mennesker er gode, alle sammen» – slik vi tidlegare har lese i forteljinga.
Alt dette har bygt opp til at politimeister Mikhail Makarytsj og statsadvokaten kjem, mens festen har nådd klimaks. Makarytsj vil arrestere Mitra, mistenkt for fadermord. Gamle Karamasov er død. Nå ser vi grunnen til at forteljaren har lagt så stor vekt på at Mitja har blod på hendene. Så får vi sjå korleis saka utviklar seg.
III.8.VII Den første og ubestridelige
Kapitlet har sikkert ein funksjon, men ennå er poenget med det litt uklart. Mitja finn i alle høve fram til Grusjenka og karane ho er saman med. Innimellom skriking og sk(r)åling snakkar personane om Polen (to av karane er polske; den eine heiter Pan Wróblewski). Oret pani (uttalen er [ˈpãɲɛ]) blir ofte brukt i ulike former – det er polsk for «herr(e)», trur eg. Polen hadde vorte delt tre gonger, og delar av landet var på denne tida undertrykt av Russland. Også ekteskapets og Gogols Døde sjeler blir diskutert, og ei gravskrift av Alexis Piron blir sitert; ho minner forresten om ei av Wessels gravskrifter. Samtalen er i grunnen sterkt forvirrande, men så er da heller ikkje deltakarane edrue.
Ein profet blir ikkje vanvørd andre stader enn på heimstaden sin, hos slektningane sine og i sitt eige hus.
[Mark 6,4]
III.8.VI Her kommer jeg!
Og denne «jeg» som kjem, for full musikk, er Dmitrij Fjodorovitsj Karamasov, Mitja; han kjem, med Andrej som kusk, til Mokroje for å finne Grusjenka, og er ikkje akkurat i psykisk balanse. Så går det opp for oss kva alt dette skal vere godt for, reint narratologisk og tematisk sett: Andrej blir samtalepartnar for Mitja om det dostojevskijske temaet straff og frelse: «[…], en har ikke lov til tråkke på et menneske og pine det. Og heller ikke andre levende vesener. Alt som lever er skapt av Gud, hesten også.» Vil også Mitja bli frelst? Dette er det store spørsmålet. «De er nok hissig», seier Andrej, «men Gud vil tilgi Dem for Deres store enfold.» Og Mitja ber: «Men la meg også få elske her på jorden.»
Dei kjem fram til Trifon Borisyts. Forteljaren beskriv vertshuset svært nøye. Her er Kalganov og Maaksinov, men viktigare er vel to ukjende karar. Og der er Grusjenka, i det blå rommet.
III.8.V En plutselig beslutning
Mitja spring til Fenja, desperat etter nytt om Grusjenka, som skal ha reist til ein tidlegare elskar. Han har blod på hendene og i ansiktet etter episoden i førre kapittel, og han lyt vel vere klar over at Grigorij Vasiljevitsj meinte han hadde grunn til å kalle han «fadermorder». Neste post er Pjotr Iljitsj Perkhotin, som han hadde pantsett pistolane hos, og som nå reagerer på både blodet og pengesedlane. Mitja drikk med Pjotr og samanliknar seg med Shakespeares Yorick før han dreg sin veg og Pjotr bankar på hos fru Morasova. Romanen får i stadig større grad trekk frå kriminalsjangeren i tillegg til dei langt viktigare dimensjonane som vi har kommentert tidlegare.
Når dei kjem inn med ei oljelampe, set dei henne då under eit kar eller under senga? For ingenting er løynt utan at det skal bli synleg, og ingenting er gøymt utan at det skal koma for dagen.
[Mark 4,21-22]
III.8.IV I mørket
Den sjalu Mitja, som spring ut for å finne Grusjenka, lurer seg fram og spionerer på faren, Fjodor Pavlovitsj, for han trur at Grusjenka er der, men det er ho ikkje. Han lurer faren til å opne, og det må skjere han i hjertet og høyre rivalen seie «Hvor er du, kjære engelen min, hvor er du?». Mitja tenkjer på kor sterkt han hatar faren («Der sto han, rivalen, hans plageånd, hans livs plageånd»), og har lyst til å drepe han. Grigorij Vasiljevitsj kjem, og Mitja slår han med messingstøytaren før han spring til fru Mosorovas hus, der nevøen til gardsguten Nasar Ivanovitsj fortel at Grusjenka har reist til Mokroje med Timofei. Konklusjon: Mitja er i ferd med å pådra seg mistanke.
Men dette med gullgruvene er litt uklart ...
Ein såmann gjekk ut for å så. Og då han sådde, fall noko attmed vegen, og fuglane kom og åt det opp. Noko fall på steingrunn, der det var lite jord, og det skaut opp straks fordi det var så grunt. Men då sola steig, sveid det av og visna, for det hadde ikkje rot. Noko fall mellom klunger, og klungeren voks opp og kvelte det, så det ikkje gav grøde. Men noko fall i god jord. Det skaut opp, voks og gav grøde: tretti, seksti, ja, hundre gonger det som var sådd.
[Mark 4,3-8]
Korleis kan Satan driva ut Satan? Kjem eit rike i strid med seg sjølv, kan det riket ikkje bli ståande, og kjem eit hus i strid med seg sjølv, kan det huset ikkje bli ståande.
[Mark 3, 23-25]
III Gullgruvene
Kapitlet begynner med ei oppsummering av forholdet mellom Grusjenka og den sjalu Dmitrij. Interessant for den litterært interesserte lesaren er forteljaren si framstilling av Aleksander Pusjkins Othello, kanskje den mest kjende sjalu mannen i bokheimen.
Vår mann Dmitrij pantsett pistolane sine i den desperate jakta på pengar. Etter å ha vorte fortald at Smerdjakov er sjuk etter eit epilepsianfall og at Ivan har reist til Moskva, går Dmitrij til fru Khokhlakova for å låne pengar, men ho vil ikkje låne ut noko. Ho nemner, i samband med diskusjonen om frigjeringa av kvinnene, at ho har skrive til forfattaren Sjtsjedrin, som var ein faktisk person i Russland. Ute får han vite at Grusjenka ikkje lenger er hos Samsonov. Han tek ein messingstøytar og pådreg seg dermed mistanke for det som seinare skal skje: «Å Gud, han vil ta livet av noen!» seier fru Khokhlakova, eit grep som jo skal føre lesaren på villspor.
II Setteren
For Dmitrij – nå, ja; han er ikkje aleine om dette – dreier alt seg om pengar. Han klarer å skrape saman litt, men får ikkje til å sette planen sin ut i livet. Han får vite av presten at drankaren "Setteren" eigentleg heiter Gortskin. Ingen god kommunikasjon, akkurat, i samtalen. Så er han tilbake i Volovja og går til Grusjenka. Litt vanskeleg ennå å vite kva Dostojevskij vil med dette kapitlet.
Ingen syr ein lapp av ukrympa tøy på eit gammalt klesplagg. For då riv den nye bota med seg eit stykke av det gamle plagget, og rifta blir verre. Og ingen fyller ny vin i gamle skinnsekker. For då sprengjer vinen sekkene, vinen renn ut, og sekkene blir øydelagde. Nei, ny vin i nye skinnsekker!
[Mark 2,21-22]
I helga las eg ferdig "Bienes historie" av Maja Lunde. Ei flott bok frå tre ulike tidsepokar. Av ein eller annan grunn måtte eg sjekke om forfattaren verkeleg var norsk, og då meiner eg det positivt. Det er eit internasjonalt "svung" over både språk og innhald synest eg. Ei nydeleg bok om relasjonar mellom foreldre og barn, men og om bier og korleis det kan gå om me ikkje tar vare på naturen...
Denne helgen leser jeg Brent av Jane Casey. En litt typisk britisk krim ser jeg for meg, både i stil og innhold. Lurte også på om jeg skulle slenge meg på den dystopiske lesesirkelen, men fant ut at jeg må konsentrere meg om de bøkene jeg allerede eier.
Tidligere har jeg nevnt Undisclosed, en pod-cast jeg begynte å følge etter å ha hørt om Adnan Syed gjennom pod-casten Serial. Den beste nyheten nå er at en dommer denne uken besluttet at han har krav på en ny rettsak. Merkelig hvor engasjert man blir i en skjebne man bare har hørt om, men egentlig ikke har noe forhold til.
God helg og god sommer, folkens!