Bokelskere.no

Takk! Det er leieleilighet, men deilig at alt ordnet seg :-)

Takk :-)

Da er det helg igjen, og her har det faktisk skjedd en del den siste uken. Jeg har tidligere nevnt flytteplanene, men nå har det virkelig gått framover. Vi fått leilighet så løpet av november er vi forhåpentligvis ute av den gamle leiligheten og godt på plass i den "nye". Dette er selvfølgelig ikke den første gangen jeg har flyttet, men det er helt klart den mest stressende. Med litt forbereding og planlegging går det forhåpentligvis ganske greit.

Helgen kommer til å bestå av litt småpakking, de fleste bøkene forsvinner nok ned i esker allerede nå tenker jeg. Målet denne helgen er derfor å bli ferdig med Mørke Krefter av Stephen King, sånn at den også kan pakkes bort. Den ble satt på pause da jeg var på foreldre-besøk, men nå er jeg tilbake. Forrige helg begynte jeg på Fagerskinna -sagaen om Norges konger, den holder jeg fortsatt på med. Den er ikke så tung som jeg først fryktet. Språket er lettforståelig (dette gjelder den nye utgaven selvfølgelig), det hjelper også med litt kommentarer og ordforklaringer mellom historiene og kvadene.

God helg bokelskere!

[Snø på hennes ansikt begynner og slutter i 2006. Selve handlingen starter i 1936, men dette er ikke atter en historie med 2.verdenskrig som bakteppe. Fra begynnelsen er vi innom alle tiår frem til det hele avrundes i 2006.
Det er Michala som forteller og det er også hun som er hovedperson gjennom hele boken, selv om hun ikke blir født før mye senere.
Dette er som du skjønner en ekte familiekrønike, og det er jo danskene gode på. Michala forteller først om sin mor Karen, og hennes oppvekst som er preget av livet i en religiøs sekt. Videre følger vi Michala på godt og vont gjennom de frie og hektiske 70 årene.

De forskjellige scenene i boken er levende beskrevet og det var lett å la seg rive med følelsesmessig. Eneste gangen jeg stusset var den lette måten hun kom ut av narkotikaproblemene sine på. Her var uansett mer enn nok av intriger å boltre seg i, og den ble aldri kjedelig. Michala er en forteller, og historiene hun dikter opp blir en del av handlingen. For meg som er en utålmodig leser, blir dette unødvendige sidesteg, men jeg ser at andre synes dette er en styrke i boken. Så forskjellig kan vi være. Boken er lettlest, med korte kapitler, og det er en veldig fin historie, men jeg tenker at dette ikke er en bok som fester seg så veldig lenge. Den danske forfatteren, Thorstein Thomsen har skrevet flere romaner og over 40 barnebøker.]1

Nei, her er jeg nok veldig uenig med deg. Barnefortellinger? Ja! Eventyr? Nei.

Eventyr er en egen sjanger som har flere sjangertrekk vi ikke finner i annen type litteratur. Ett trekk er at historiene som regel ikke er tidfestet. Mange av eventyra har ingen forfatter, men er nedskrevet av en eller flere, etter mange år som tradisjonelle muntlige fortellinger (folkeeventyr). Eventyr er bygget opp med en egen, ganske stram struktur, som f.eks. begynnelsen "Det var en gang", handlingen er verdipreget med ulike verdier satt mot hverandre (den gode og den onde der motsetningene ofte er overdrevet), og det går som oftest godt til slutt.

Men "Ajax" sine fortellinger er rene skattene, og det er like kjekt hvert år når det lille "juleheftet" kommer i postkassen, en gang i desember :-)

Jeg synes absolutt en skal ta noen sjanser, - om ikke, tenk på alt det flotte en kan gå glipp av...

For noen år siden svarte jeg på samme spørsmål, og da var svaret mitt at jeg sjelden avbrøt en bok. En av grunnene var den samme som du gir: at jeg ikke kunne dømme uten å ha lest boka. Den andre grunnen var at ofte er det ikke boka det er noe "galt" med, heller at jeg ikke er i rette stemning der og da.

Men det siste året har jeg avbrutt flere bøker. Om det er jeg som er blitt mer selektiv, eller om det er bøkene som er blitt dårligere, - ja det vet jeg ikke. Så om boka ikke fenger meg i det hele tatt, ja da avbryter jeg. Noen bøker legger jeg fremdeles "på vent" for å hente dem fram igjen senere. At en bok ikke fenger har sjelden noe med handling å gjøre, mer med måten boka er skrevet på.

F.eks. har jeg nettopp avsluttet Wassmo si nye bok: "Disse øyeblikk". Wassmo sine bøker "sluker" jeg, uansett handling. Hun skriver så vakkert, jeg er sikker på hun kunne skrevet en fengende roman om en vanlig handleliste :-)

På den andre siden har jeg prøvd meg på en av Leif G.P.Perssons krimbøker, der jeg etter snaut 100 sider ikke orket mer. Den var så full av detaljerer om ting jeg ikke klarte å se hadde noen betydning for verken bokas "budskap" eller handling og jeg orket ikke å bruke tid på å lese den ferdig. I tillegg var det så liten skrift at jeg knapt klarte å tyde bokstavene...

Det er ikke alltid godt å forklare hvorfor en bok fenger og en annen ikke. Men noen forfattere får et eget "grep" på meg uansett hva de skriver om, mens andre må slite mer. Bøker med mye skrivefeil og dårlig språk har jeg problemer med å fullføre, da blir jeg "irritert" og mister fort interessen. Men også i dag leser jeg de fleste bøkene jeg velger ut, men jeg er blitt mindre streng på hvilke bøker jeg følger fra begynnelse til slutt.

Når du skriv Ajax, kva tenkjer du på då? "Min" Ajax er Andreas Jacobsen, vår alles "Ajax" som skreiv herlege stykker på kav stavangersk. Stykkene om Johanna og broremann er like kjekke å lese i dag, og om det er desse bøkene du meiner så har du mange fine stunder framføre deg.

Desse historiane kjem ikkje under kategorien eventyr, men flotte er dei okke som :-)

Når solen går ned over Kigali, kan man ikke annet enn glede seg over verdens skjønnhet. Store fugleflokker lager yndige utsmykninger på himmelen. Vinden er mild og frisk. Gatene forvandles til lange bånd av livlige farger som glir dovent av sted, dannet av ti tusen maur som drar fra sentrum av byen og klatrer langsomt opp på åsen sin. Overalt stiger det røyk opp fra ildfatene. Hver røykspiral som avtegner seg på himmelen, forteller om et lite hus. Tusenvis av leende barn løper på de jordete veiene, sparker til sprukne baller og ruller på gamle bildekk. Når solen går ned over Kigali, når man sitter på en av åsene som omgir byen og har en flik av sjel igjen, kan man ikke gjøre annet enn å tie og betrakte.

Denne vakre skildringen forteller om Kigali i Rwanda. Men det er ikke denne skildringen vi først tenker på når vi hører navnet. Kigali vekker assosiasjoner om de verste grusomheter mennesker kan begå mot hverandre.

Gil Courtemanche har skrevet en vond og samtidig veldig vakker bok om hvordan det var å leve i Kigali under de verste grusomhetene vi har hørt om – idet hutuer og tutsier går mot hverandre og slakter og lemlester hverandre fordi man tilhører feil rase.

En tynn vannstråle rant fremdeles i dusjen og tegnet røde stier som slynget seg lik tålmodige slanger. På veggene og på gulvet var minner, påminnelser om det som hadde vært armer, et ansikt, bryster. I dette lille rommet hadde granaten som var blitt sluppet inn gjennom vinduet pulverisert kroppen i hundre små kjøttbiter. Valcourt begynte å kaste opp. Han ville gråte. Men han greide bare å sitte krumbøyd og hikste i den epileptiske rytmen til magen som tømte seg.

Dette er også beskrivelsen av Kigali og den er det stikk motsatte av den vakre skildringen vi leste i første sitat. Og det er dette Courtemanche forsøker å skildre i denne boken. Hvordan grusomhetene oppleves av de som var der mens dette pågikk – både innfødte og de utenlandske arbeiderne i landet.

Det er feil å si at jeg likte boken godt, til det er den for grusom i sin fortelling om folkemordet i Rwanda. Men jeg gjorde det. Courtemanche har et vakkert språk, som ut fra det jeg kan bedømme er veldig godt oversatt av Bente Christensen – det blir en poetisk, vakker fortelling om noe av det styggeste og mest grusomme verden noen gang har sett.

Les flere anmeldelser på ritaleser.com

Vi er så forskjellige, det er artig å se. Jeg likte ikke denne i det hele tatt. Hvis det fantes et program som kunne vaske vekk alle stygge ord, så hadde boken vært på 200 sider, da hadde jeg kanskje likt den. Det ble way too much for mine sarte ører.

Synd du ikke likte den. Jeg er enig med deg med de 150 sidene, men bortsett fra lengden, likte jeg boken godt :)

[Jordmora er en kjærlighetshistorie godt pakket inn i faktiske hendelser fra Lappland i 1944. Hovedpersonen Villøye er datter av en foraktet kommunist, og har vært utstøtt hele livet. Hun livnærer seg som jordmor. Det er den tyske offiseren og fotografen Johannes, som fanger hennes hjerte og hun følger med ham til fangeleiren Titovka. Når krigen nærmer seg slutten må de rømme og de havner på kysten av Norge i en liten bortgjemt koie i Dødmannsfjorden.

Det er et nydelig språk i denne boken, all ære til Turid Farbregs som har oversatt fra finsk. Johann og Villøye har begge en fortellerstemme, og dette fungerer veldig bra. Fremdriften i boken er god, og selv om det ikke er spenningen som driver den fremover, fant jeg det vanskelig å legge den fra meg. En liten advarsel: Kapitlene er korte og de hopper i sted og tid, frem og tilbake hele tiden. Jeg var en periode litt forvirret, og satt ofte med en følelse av at der var noe jeg ikke hadde fått med meg. Følger du med på overskriften på kapitlet slipper du denne forvirringen. (Mer på bloggen)]1

Er du glad i "tradisjonell" krim, så er dette boken for deg. Jeg synes Chris Tvedt skriver veldig troverdig og spennende. Språket er enkelt og det er ikke mye fiksfakseri, noe som gjør boken lett og rask å lese. Historien er vel av den typen jeg føler jeg har lest før, men bihistorien som dreier seg om Tommy, den gjør at nerven i handlingen øker.
Da jeg hadde lest ferdig "Av jord er du kommet", husker jeg at jeg var litt stresset pga. noen uavklarte hendelser. Disse, eller den viktigste blir avklart i denne boken.

Eg må innrømme at eg ikkje les eventyr så mykje lenger, unntatt når eg "må" i jobbsamanheng. Men eg hugser ennå mitt favoritteventyr som barn, og då eg las for ungane: Rapunsel av Brødrene Grimm.

Eg har ein del eventyrbøker i hyllene og det "fine" med eventyr er at det går alltid godt til slutt, - med dei gode, - og dei onde får "som fortent". Så eventyret i seg sjølv må jo vere pedagogisk "rett" med sin moralske peikefinger, samstundes som dei fortel om livserfaring og livsvisdom. Det kan me jo ha godt av både store og små.

Har lest noen bøker av Stephen King før, men det er en god del år siden, har også noen bøker på skal lese-listen. Husker spesielt Ildbarnet som en bok jeg likte, Christine skremte også vettet av meg. Usikker på om den hadde gjort det nå men..
Nå er jeg bare halvveis i Mørke Krefter så det kan hende jeg endrer mening, men så langt synes jeg den har vært litt treig. Allikevel er det noe som får meg til å ville lese videre.

Føler virkelig med deg, kanskje det hjelper litt å vite at noen vet hvordan du har det.
Nå har jeg aldri besvimt hos lege, men det er faktisk ikke negativt om du først skulle besvime, da ser de at du ikke overdriver.
Du får sikkert mange velmenende råd, både gode og mindre brukbare. Her er ett fra meg og :-) Prøv å bruk den energien du har på å gjøre ting som får deg i godt humør. Det er selvfølgelig lov å være deppa, men gjør det du kan for at det blir korte perioder. Humøret opplever jeg som utrolig viktig for håndtering av sykdom. Flere ganger har jeg trøstet meg med at "heldigvis er jeg ikke deprimert hvertfall". Bare ett lite velmenende råd fra meg :-)

Det er faktisk litt vanskelig å svare på uten å ha lest denne boken, men siden jeg er en av de som har lest og likt Christoffer-boken vil jeg prøve å forklare forskjellene sånn jeg ser de. Siden jeg ikke har lest "Moren" uttaler jeg meg ikke om innholdet, men om det som har kommet fram om prosessen i mediene. Her må jeg ta forbehold om eventuelle feilrapporter fra mediene.

Noe av problemet sånn jeg oppfatter det er måten boken kom fram på. Jeg er usikker på om premissene for boken var like klare for begge to. Breivik oppfattet det som at dette var hennes historie, mens det i virkeligheten ble Marits historie basert på hva Breivik fortalte henne. Om dette var Marits intensjon fra begynnelsen vet jeg ikke, men om det er tilfellet er det kynisk og misledende. Om det ikke var intensjonen fra begynnelsen er jeg usikker på om hun burde bruke den informasjonen hun fikk mens Breivik trodde hun skulle være medforfatter.

Min oppfatning er at Jon Gangdal forteller en historie med ærlighet og integritet, samtidig som han er klar på at dette er historien sånn han ser den. Det kan hende jeg har misforstått, men jeg har ikke fått med meg noen diskusjoner om dette emnet når det kommer til bøkene hans. Det kan selvfølgelig hende det har vært det. Det virker på meg som at det er avklart hva slags rolle alle har i forbindelse med boken.

Ellers så tror jeg du har rett, om den ble gitt ut om noen år ville det nok ikke blitt like stor ståhei. Jeg kan heller ikke si at jeg aldri kommer til å lese den, finner jeg den på salg etterhvert får jeg se da, men sånn det ser ut nå ønsker jeg ikke å lese den.

Denne måneden er det ingen tvil, det må bli Dagbok 1942-44 av Hélène Berr. Den ga meg en ny forståelse for redselen og usikkerheten de gikk gjennom under 2. verdenskrig, selv de som var "fri". Helene var en 21 år gammel jente fra Frankrike, men det er lett å se at tankene kan overføres til andre land og andre kriger.

Tror du det er noe som får de til å snakke om helse? Det er nok bare en morsom sak for noen, men et sted må man begynne :-)

Vet du hva, jeg synes det er en artig måte å gjøre det på jeg. Aksjonen handler ikke bare om å samle inn penger og opplyse, den handler like mye om å sette fokus på menns helse og oppfordre alle til å snakke om den. Ved å anlegge bart gjør de noe aktivt, samtidig som jeg tror de har det veldig morsomt :-)
Denne aksjonen er vel ikke gammel, men etterhvert blir det kanskje barte-pin og lignende for de som ikke vil gro bart. Eller finnes det kanskje allerede?

En bedre dag i morgen leste jeg for en stund tilbake, den er veldig sterk og veldig bra synes jeg. Så bra at du likte Den rosa boken, jeg synes også det var bra at den satte fokus på litt ukjente sider ved brystkreft.