Bokelskere.no

Etter å ha lest innlegg ditt annelingua, kunne jeg egentlig bare latt være å kommentere: du fikk fram akkurat det jeg ønsket å formidle. "Meropplevelsen" man får ved å diskutere med andre, eller ved selv å analysere en bok mer inngående, er unik. Da jeg startet på mitt språkstudium var jeg litt skeptisk, nettopp på grunn av "redselen" for å få leseopplevelsen ødelagt av analysering. Ja, før den tid kunne jeg skrevet nøyaktig det samme innlegget som MiaMaria. Men slik gikk det ikke, tvert imot. Ved å gå dypere inn i en bok, åpner det seg en helt ny verden som bare gir flere leseopplevelser. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive "gode leseopplevelser", men det stemmer ikke. Noen bøker gjør vondt, veldig vondt. Det er ikke alle bøker jeg føler for å gå dypere inn i, Jan Roar Leikvolls Fiolinane er en slik bok. Vond og "ekkel", og jeg var "redd" for å få denne til eksamen. Heldigvis slapp jeg det!

Når det er sagt: jeg verken analyserer eller går dypere inn i alle bøker, men jeg synes faktisk jeg får mer ut av de fleste bøker nå. Ikke for å nedvurdere andre sin leseopplevelse, men for meg har "språkdykket" gitt utrolig mye.

Eg har funne eit avsnitt hos August Strindberg, i Tjänestekvinnans son, der han skriv om Dickens,

Stemmer for Brødrene Karamasov, samtidig som jeg laster ned Middlemarch :-)

[Vi treffer Sven Hope når han gjemmer seg unna for Ingrid, hun som for tiden liksom er kjæresten hans. De skal ha en "alvorsprat", men når hun ringer klikker han bort samtalen, og bestiller en ekstra kopp kaffe, av den lekre damen på kafèen. En annen kollega ringer, og han får vite at sjefen på kontoret hvor de begge jobber, er nede for telling. Jeg føler jeg blir fort kjent med Sven, og før jeg når side 50 (mitt faste sjekkpunkt) er det full fart, og spenningen stiger kraftig.

Det gjorde ingenting at jeg ikke hadde lest den første boken i serien, og det var heller ikke massevis av henvisninger til forrige bok (sånt er irriterende, enten man har lest boken eller ikke).
Flørtingen med Solveig på kafèen utvikler seg til et forhold, men før han får mobilnummeret hennes eller vite hva hun heter til etternavn, forsvinner hun for ham. Sven surrer på nattestid rundt der han tror hun bor, og når han hører på nyhetene neste morgen at et hus i nabolaget hennes brenner, kjører han rett opp dit. Her møtes han av en storbrann og politimann Sæter (gjensyn fra Agenten) står parat med spørsmålene sine. Igjen befinner Sven seg midt i en politisak med begge beina, og han har tydeligvis ikke lært, for han holder tilbake informasjon som politiet garantert burde vite. Når jeg har kommet så langt, er jeg en smule irritert på den godeste helten vår, så jeg rett og slett må ta meg en liten pause, før jeg leser videre.
Det er uhorvelig spennende dette her, med bilkjøring, hyling og skriking, og mystiske forsvinninger. Samtidig får leseren ta del i et morsomt billedlig språk med nydelig bergensk vri.

Etter noen sekunder trakk jeg pusten.
- Synes du ikke dette er jævlig beleilig? spurte jeg retorisk og slo ut med hånden mot skiltet på døren.
- Det er lov til å ta ferie? spurte den ene konstabelen, men klappet igjen som en lettsmurt garasjeport etter et knusende blikk fra Svein Sæter.

Sven er en skikkelig kløne, som ikke går til politiet med det han vet. Akkurat denne biten synes jeg er lite troverdig, spesielt med tanke på at han var gjennom noe lignende i forrige bok. Dumheten hans fører ham ut i livsfarlige situasjoner, i jakten på Solveig og sannheten. Heldigvis kommer vi ut av den delen hvor jeg irriterer meg over Sven, og fortsettelsen er som et løpsk ekspresstog.
Mot slutten blir alle tråder nøstet elegant sammen, og det hele avsluttes på en sånn måte at leseren får pusten igjen, før siste ord er sagt.

Litt om møtet mitt med forfatteren på bloggen :)]1

Kveruler så mye du vil du, det er bare sunt å bli utfordret på holdninger innimellom :-)
For å oppklare så mener jeg erfarne bokelskere når jeg nevner "tungvektere", men jeg ser hvordan du kan mene at det er å verdibestemme bokelskere.

Den eine framgangsmåten er vel i grunnen like god som den andre så lenge vi har slike meisterverk å velje mellom? Har full tillit til initiativtakaren her! *Middlemarch" kom litt brått på ut frå leseplanane mine, men greitt for meg.

Det hørtes veldig koselig ut, og jeg er sikker på at ungene satte pris på det :-)

Nå merker jeg at julen nærmer seg med stormskritt, idag er det Luciadagen og da burde selvfølgelig lussekattene stått i ovnen. Siden jeg ikke har mulighet til å bake så satser jeg på å ta det igjen til neste år. Er det noen som har alt på stell til jul?
For min del blir det en avslappende adventstid framover, det meste som må gjøres er gjort og alt som burde gjøres er gjemt bort.

Da er alt klart for en god lesehelg. Jeg begynner, eller fortsetter med Abducted av T.R. Ragan, dette er første bok i The Lizzy Gardner Series. 17 år gammel blir Lizzy kidnappet av en seriemorder, hun slipper unna, men 14 år senere ser det ut til at han er tilbake igjen. Denne er dessverre ikke så spennende som den høres ut, men forhåpentligvis tar den seg opp.

God helg bokelskere!

Poenget med leseprosjektet, for meg, er å utvide min bokverden og få nye impulser, forhåpentligvis gode diskusjoner og ny innsikt. Jeg har vært med på felleslesninger her tidligere og fått mye ut av det.
Jeg har sett gjennom forslagene og har ikke noe å utsette på noen av de, flere av de har jeg hatt lyst til å lese en god stund. Mange av de som har meldt interesse er bokelskere som jeg kjenner til og jeg mener å ha en viss ide om at bøkene de har foreslått er verdt å få med seg. Derfor velger jeg å bli med uten å foreslå bøker. Om du ser på det som å dilte etter så gjør jeg gjerne det i dette tilfellet.

Sånn jeg har forstått det er det fullt mulig å være med i lesesirkelen uten å komme med bokønsker. Ligger det ikke i demokratisk valg at man kan velge å ikke stemme?

Etter å ha lest novellesamlingen satt jeg og klødde meg i hodet for å forfatte noen bevingede ord om boken, det var ikke lett å si hva den handler om, så jeg trengte litt hjelp. Forlaget sier heller ingenting om boken, annet enn å gi oss litt tekst fra boken som eksempel på skrivestilen hans. Jeg tar det som et tegn på at jeg ikke er den eneste som ikke klarer ordlegge meg.
Tekstene er til forveksling lik. Det vil si, han er trygg på sin egen skrivestil, og stilen er det mest fremtredende med det jeg har lest. Når boken er ferdig, og jeg tenker tilbake så kunne det vært en historie ikke tretten.
Den underfundige, tankefulle stilen minner meg om Merethe Lindstrøm, og henne liker jeg godt, så dette skulle være duket til en stor opplevelse.
Det som gjør at denne novellesamlingen ikke når de store høyder i mine øyne, er at jeg sitter å lurer på hva det er som skjer, og mot slutten blir jeg hengende litt, uten konklusjon. Språket er fullt av følelser, med spire til spenning fra tid til annen, men det veier ikke opp for mangelen på begynnelse og slutt.

Dette blir jeg gjerne med på, jeg ser at det er en del "tungvektere" som er med så jeg satser på at de bøkene dere velger er verdt å få med seg.

Jo, kan nok melde interesse, men eg har lese ein god del av dei bøkene som har vorte nemnde, så det blir vel til at eg følgjer med i utviklinga og blir med i diskusjonen der det passar. Godt initiativ!

[I denne boken hoppes det i tid og det er tre forskjellige fortellerstemmer. Dette er tydelig markert med navnet på den som forteller, så det er ikke forvirrende. Boken er skrevet på en måte som gjør den vanskelig å legge fra seg, plutselig hadde jeg lest halve boken. Jeg synes det er veldig interessant, og skjemmes litt over hvor lite jeg kan om hvordan det var i Chile på denne tiden. En spennende og lærerik bok, som anbefales på det varmeste.
Soledad, Sol og nyfødte Tania ble i 1974 innvilget flyktningestatus i Canada, og reiste i eksil. Kun på denne måten slapp Sol ut av torturfengselet, og kunne ta seg av babyen sin. I boken ramses det opp 6 land som tilbød seg å ta imot flyktninger, Norge er ikke med på listen, men jeg gikk selv i 1. klasse i 1974 og kan huske for første gang å se utlendinger i nabolaget. Uten at jeg lærte meg ord som innvandrer, flyktning eller asylsøker, ble disse barna inkludert i skolemiljøet vårt.

Chiles døtre er en roman som er sted- og tidfastsatt i virkeligheten. Forfatteren skriver levende og overbevisende, og får meg til å tenke tilbake og føle sterkt for de som kuppet gikk hardest ut over. Den er også aktuell, for mange av Pinochets lover og bestemmelser gjelder fremdeles. I 1981 innførte diktatoren en reform som gjorde utdannelse til handelsvare, og i disse dager sloss studentene for at staten skal ta ansvar for høyere utdannelse til befolkningen.]1

Vel, for min del har det verken med kristen prippenhet eller at jeg ikke er ute blant folk å gjøre. Og å kalle meg puritansk viser vel bare hvordan du bommer med dine benevnelser på dine medmennesker. (Du skriver ikke at jeg er puritansk, men jeg viste støtte til trådstarter, så da gjelder det vel meg også.)

Men jeg forstår ikke helt vitsen med å "pepre" bøker med betegnelser på kjønnsorganer e.l. når det ikke har noe å bety for bokens innhold. I flere bøker er det naturlig med både sex og bannskap, og jeg forstod trådstarter slik at det ikke var disse bøkene hun mente. Men i andre bøker virker det som om forfatteren bare har gulpet opp noe uten at det passer inn i konteksten. Denne formen er det jeg reagerer på. Samtidig så ser jo jeg også at vi har ulike grenser, både i privatlivet og hva vi leser eller ser (film).