Bokelskere.no

Nei, det var "Gode ord" utgitt av Bokklubben. Det er en sitatbok så det er godt mulig at det opprinnelig kommer fra Sommar i Thereses gate.

Nei,i ein del samlesingar har feltet ein tendens til å flate ut. Vi hadde vel nesten mest engasjement da vi las om Pickwick-klubben, den fyrste i rekka. Eg kan trøyste deg med at eg ennå har att mange sider i Our Mutual Friend - og at eg nå i romjula prøver å få sett opp att dvd-en med BBCs filmatisering. Eg har lese boka tidlegare, men tenkte at eg skulle lese alt av Dickens litt før, i og - viser det seg - ganske mykje etter jubileumsåret 2012. God lesing!

[Diane Setterfield har skrevet Den trettende fortellingen, en roman som jeg likte veldig godt. Dette var utgangspunktet for at jeg ba om en lydfil på denne boken. Jeg ville gjerne bevege meg litt i julen, og da er lydbok på øret en fortreffelig oppfinnelse.
Har du lyst å vite hva Lydbokforlaget vil fortelle om handlingen, klikker du på lenken. Jeg for min del synes at de røper litt for mye. Jeg leste det da jeg hadde lyttet noen timer, og angret i samme øyeblikk. Min lille omtale inneholder ingen "spoilers", men kun litt synsing.

I begynnelsen av denne litt dystre historien, som finner sted i England tidlig på 1800-tallet, blir vi kjent med William Bellman. Han er 10 år og skyter en kornkråke med sprettert, noe som skal få følger utover i romanen. Gutten er farløs, men onkelen som sammen med en grumpy bestefar, eier et spinneri tar ham under sin vinge. Det viser seg at William er et funn for bedriften, og gjør det godt.
Han vokser opp, arver onkelen sin, og hans mor dør. I alle begravelsene han går i, ser han en sortkledd mann som holder seg litt i utkanten. Når så en epidemi tar nesten hele familien hans, og han hele tiden ser den svartkledde i begravelsene, gjør han til slutt en avtale med mannen, og da snur hellet hans seg til det positive. I mange år går forretningene strålende, og vi får et bilde av en flink men overarbeidet Bellman, som ikke greier å føle eller ta pauser.
Historien er av det mørke slaget, en hverdagshistorie ispedd litt spøkelseshistorie. Jeg famlet litt, og leitet etter skillet mellom virkelighet og fantasi. Det var tydeligvis bare Bellman som så Mr. Black, så var han et resultat av hans dårlige samvittighet, eller hva? Jeg opplevde boken som fascinerende i perioder, når det handlet om oppbyggingen av spinneriet, kurering av pest og oppbygging av butikken i London. De små epistlene som dukket opp med jevne mellomrom,som handlet om kråker, kunne jeg klart meg uten.

Helt ok underholdning dette, men ikke på langt nær så bra som Den trettende fortellingen. Les gjerne Lena sin omtale, hun har lest boken.]1

Eg syntest at BBCs Little Dorrit var fantastisk, men Bleak House var - om mogleg - eit hakk betre. Aldri elles i desse filmatiseringane har rollefigurane (at nokon kan omsette det engelske characters med "karakterar" har eg aldri klart å skjønne) vore så individualiserte, aldri har det vore så god veksling mellom senene - nei, inga filmatisering er meir dickensk enn denne. Godt nytt Dickensår til alle!

[Etter en liten intro i året 1918 fortsetter historien fra 1923. Oscar som har vært i krig i Afrika bor nå i Berlin sammen med sin kone Christa og tvillingguttene deres. Harald, den eldste sønnen til Lauritz og Ingeborg bor også hos dem. Foreldrene hans bor i Sverige og er med på å bygge opp et nytt fint samfunn i skjærgården. Sverre bor også i Berlin, og er i likhet med Oscar med på å bygge opp byen. Han er en kunstnersjel og fyller tomrommet etter sin tapte Albie med kunst, dans og musikk. Han arbeider som arkitekt og er i likhet med brødrene sine veldig suksessfull.
Coveret på boken kan antyde lyse tider, og det er det òg, men det henger mye bitterhet igjen i det tyske samfunnet, så der finnes spøkelser i alle kroker. De menneskene som har midler posisjonerer seg etter beste evne, og det politiske snakket er fremtredende.
Boken slutter i 1939, og da har vi tatt del i en fantastisk historisk reise frem til starten på
2. verdenskrig. Det er interessant å lese om hvordan det er å være ung i Berlin i disse årene, og hvordan den norsk-tysk-svenske familien i Sverige tenker og føler rundt det som skjer. Guillou har skrevet en roman, med alt som skal til for å fengsle leseren, i et spennende scenario. I mine øyne er det veldig troverdig det han skriver om politikk og historiske hendelser, så jeg stiller ikke spørsmål ved de faktiske forhold.

I 1928 gitt nazistpartiet tilbake fra 14 til 12% og de utgjorde ikke noen politisk trussel. Sosialister og kommunister var fremdeles uten arbeid og ganske fattige, så fristelsen ble stor for mange når nazistene lokket med gratis øl, små jobber, suppekjøkken og uniform på avbetaling. Jobbene besto i å delta på "straffeekspedisjoner", det vil si, stelle i stand trøbbel, på offentlige møter og i gatene.
Dette året foretok staten den første jødetellingen. Myten at jødene var mange, de viste å sno seg, de var rike og at så få unge jødiske menn deltok i den første krigen, irriterte befolkningen. Det viste seg at det bodde 560 000 jøder i Tyskland, 1 % av befolkningen! 180 000 av dem deltok i krigen, hvorav 35 000 ble dekorert for innsatsen sin. Resultatet av tellingen i 1928 be dysset ned.
Kjente navn fra historien dukker opp, som krigshelten Hermann Gøring og senere Bertolt Brecht, dette synes jeg er gøye knep for å gi liv til historien, selv om det selvfølgelig er oppdiktet.

Jeg likte denne tredje boken veldig godt. Her er litt politikk, men det er diskusjoner menigmann i mellom, som speiler tilstanden for befolkningen i landet. Boken er spennende, og driver seg frem av seg selv. Ved hvert kapittel hopper vi frem 2-3 år, dette gir fin fremdrift og gjør boken lett å lese.

Dette er tredje bok i serien "Det store århundret", som i følge forfatteren skal huse
13 bind. Har du lest disse bøkene?]1

Enig med deg, men jeg strekker meg til en 4`er :)

Kjøpestopp beundrer jeg deg for. Har selv vært inne på tanken, men jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet det ikke går. Målet er uansett å være flinkere til å tenke meg om før jeg kjøper noe tull bare fordi det er billig :-)

Forskjellen er også at jeg har hatt 4 år til å venne meg til situasjonen på. De første årene var faktisk de tyngste for meg, det tok veldig lang tid for meg å godta at kroppen ikke fungerte som jeg ville. Da var både humør og optimisme vanskeligere å finne enn det er nå. Og det er lov å være både frustrert og sint når man er i denne situasjonen.

Lesehelg-innleggene hjelper også meg til å skille ukedagene fra helg så de fortsetter nok til neste år, så lenge det er bokelskere som ønsker å dele :-)

Flott dikt som sier mye med så lite.

I en bok jeg ga til min farmor til jul kom jeg over dette flotte ordtaket" "Hvorfor være inne når alt håp er ute?". Det ga både meg og familien en god latter før julekvelden :-)

En veldig sterk bok!

[Romanen handler om de fire damene, om forholdene og barna deres, om karriere og leveforhold, men innimellom all denne konkrete handlingen, får en så mye mer.
Jeg syntes det var befriende å lese en bok fra Bombay som ikke var tuftet på kastesystem, fattigdom, sult, slum og fornedrelse. Her skildres en side av India jeg ikke har lest mye om.
Laleh, som er gift med barndomsvennen Adish er begge parsere, en minoritet i landet. Nishta, som var hindu giftet seg også med en venn fra universitetet. Iqubals familie var muslimer men han var ikke praktiserende. Dette skulle komme til å bli fatalt for Nishta, og det er fascinerende å lese om hvordan Nishta ender opp som fengslet i sitt eget hjem. Vi får livaktige beskrivelser av Hindu-muslim-opptøyene i Bombay i 1993, og selv om jeg ikke kan forsvare Iqbals oppførsel er det hjerteskjærende det som skjedde med muslimene disse opptøyene på 90-tallet.
Handlingen rommer mye følelser og eksistensielle tanker, og bygger opp til reisen som de tre venninnene skal ta til Amerika for å besøke dødssyke Armaiti.
Alle fire venninnene har sine utfordringer, men det er spesielt Nishta sin historie som bærer boken. Bortsett fra henne, er de andre damene karrierekvinner med gode lønninger, så historien får en helt annen kulør enn andre romaner fra India. En bok til ettertanke, som belyser problemer rundt kvinner som mot sin vilje må ikle seg burka, og holde seg innendørs. Anbefales![1]

Det trur eg må bli Carmen Zita og døden av Karin Fossum. Årsaka til det er at dette er så mykje meir enn "berre" ei krimbok, her har me ei bok med meining i, om det går an å seie noko slikt om ei krimbok.

Om eg hugser lengre tilbake i tid finn eg kanskje ei anna bok, men det er ofte dei seinaste leste ein hugser best sånn i farta.

Takk! Så lenge folk ønsker lesehelgen og bidrar så ser jeg ingen grunn til å ikke fortsette tradisjonen inn i 2014 :-)

Du har hatt litt av ett år ja, det er det ingen tvil om. Jeg skjønner godt at det ikke frister å reflektere over året som har gått, men kanskje det er da det er viktigst å gjøre det?
Etter 5-6 år som syk er jeg fortsatt evig optimist. Hvert år er jeg overbevist om at dette året skal jeg bli frisk, og om ikke det skjer så håper jeg hvertfall at jeg skal bli flinkere til å takle symptomene. Det blir kanskje en liten nedtur når året er omme og jeg fortsatt er syk, men det er min måte å takle det på :-)

Monstermenneske leste jeg for en stund tilbake og likte den veldig godt. Jeg leste den først og fremst fordi den til en viss grad skulle handle om ME, men den handler om mye mer enn det. Jeg vil tro det er mange som kan kjenne seg igjen i den. Hun befant seg jo på venteværelset til livet hun og.

Takk for takken :-)

Vi møtte Ira Torgrimsson for første gang i forfatterens debutbok, Presteskapet. Nå er hun gravid og hun vet ikke hvem faren er. Er det seriemorderen som ble satt i fengsel i Presteskapet? Eller er det den andre mannen som hun lå med den samme uken?
Hun bor alene sammen med adoptivsønnen sin, Kevin – og i vinterferien skal de får besøk av barnehjemsgutten Sondre. Men like etter at Sondre kommer, forsvinner han og Ira legger ut på leting.
Parallelt fortelles historien om den unge Peder – som under krigen i Levanger ble vitne til at folk ble skutt i Falstadskogen. Han savner Hans – og mener bestemt at han så Hans bli skutt i skogen like etter krigen. Men alle nekter, og sier at Hans reiste tilbake til Tyskland. Han blir stemplet som evneveik og tyskerunge og blir plassert på Ekne skole for evneveike gutter.

Fortid og nåtid knyttes sammen etterhvert som historien går sin gang i boka, og løsningen på dagens krimgåte kan være å finne igjen fra krigens dager…

Sonja Holterman har utviklet seg fra bok nummer en. Den var, som jeg skrev i min anmeldelse, noe treg i starten og litt vanskelig å bli fanget av historien – mens denne har spenning helt fra begynnelsen.
Dessverre havner den i en del krimromanklisjèfeller: kvinnelig journalist med et turbulent privatliv, klarer (selvfølgelig) ikke å holde seg borte fra politiets arbeid og unngår til og med å melde fra til politiet om helt vesentlige ting fordi hun tror hun vet svaret allerede… (noe som selvsagt viser seg å være feil). Dette er en bok som samler seg i mengden helt grei krim, god tidtrøyte for å slappe av med lett krim – men den gjør seg ikke spesielt bemerket i mengden krimromaner på markedet. Men det er godt å se Holtermans utviklingen innen skrivingen, og jeg ser frem til mer arbeid fra hennes side hvis utviklingen fortsetter.

Les alle mine bokanmeldelser på ritaleser.com

Julen er over for i år, nå er det tid for å reflektere over året som er gått og hva man vil endre i året som kommer. Eller er det bare en klisje?

For meg har det vært et noe variert leseår, men med både gode og dårlige perioder vil jeg si at alt i alt er jeg fornøyd. Endringen jeg ønsker å gjennomføre er den samme som i fjor, jeg skal lese flere av bøkene jeg allerede har i stedet for å kjøpe nye.

Denne helgen regner jeg med å fullføre Outlaw av Troy Mason. Den er jeg nesten ferdig med så jeg regner med at Death with Interruptions av Jose Saramago blir siste bok i 2013.

Dette er siste lesehelg-innlegget for 2013 og jeg vil benytte muligheten til å takke for alle som bidrar til at bokelskere.no er ett så inkluderende og hyggelig nettsted. Ekstra stor pris setter jeg på de som også bidrar til lesehelg-innlegget, både de faste og de mer sporadiske :-)

God helg og godt nyttår!

Jeg har hørt boken på lydbok på norsk. Denne boken var bygget opp på samme profesjonelle måte som voksenbøkene.
I begynnelsen blir vi kjent med 15 år gamle Mickey og forholdet rundt foreldrene og onkelen, Myron. Myron Bolitar kjenner jeg jo fra de andre bøkene jeg har lest om ham, og det var et kjært gjensyn med denne karen. Det fungerte veldig fint å flette inn en gammel helt i denne nye serien, og jeg frydet meg etterhvert som jeg kjente igjen noe av gode gamle Myron. I denne boken er det selvfølgelig Mickey som er hovedpersonen, og han er ikke spesielt glad i sin onkel. Han er tvunget til å bo hos ham, men de lar hverandre i fred så godt det lar seg gjøre. Gammelt grums fra Myron og brorens fortid blir nevnt, men vi får nok lære mer om dette utover i serien.
Beskytteren er en typisk første bok i en serie. Her er mye bakgrunnsinformasjon, som sikkert ikke er med i de neste bøkene, og det hele avsluttes på en særdeles spennende måte, så du bare må ha neste bok så fort som mulig. Jeg er jo ikke akkurat i målgruppen for denne serien, men selv om språket er litt tilpasset unge, så glemte jeg underveis at det ikke er en voksenbok jeg leser.
Lydbokforlaget anbefaler den fra 14 år, men jeg ville sagt 10 hvis barnet har lest litt krim før. Her er ingen banning, skitne ord, sex eller vold, bare masse spenning, og det tåler de jo. Innleseren Jan Martin Johnsen gjør en overbevisende jobb. Stemmen hans passer veldig bra til dette litt røffe miljøet, og den spennende settingen.

Jeg fikk ikke boka som stod på ønskelista, men fikk to andre flotte bøker: Tore Renbergs Vi ses i morgen og Roy Jacobsens De usynlige. Disse stod på "lånelista", så jeg ble utrolig glad for dem begge! Starter opp med Jacobsen nå i dag (2.juledag), har "fri" til i ettermiddag :-)