Quijote siterer Å bli den du er av Eckhart (side 203)
16:00, 18. mai 2011 Ingen har det som favoritt.
Elsker du deg selv, så elsker du alle mennesker som deg selv.å lenge du elsker et annet menneske mindre enn deg selv, har du ennå ikke elsket deg selv i sannhet. For da har du ikke hatt alle mennesker like kjær som deg selv; i ett menneske alle mennesker; og dette mennesket er Gud og menneske. Slik forholder et menneske seg rett når når det elsker seg selv og elsker alle mennesker like mye som seg selv; et slikt menneske forholder seg helt rett.
Ein fullstendig oversedd litterær godbit, om oppvekst i 1950- og 1970 åra på Tøyen og Enerhaugen i Oslo. Eg hugsar ikkje heilt korleis eg vart klar over boka, i 2003, men på den tida arbeidde eg på Tøyen og gjekk fleire gonger i veka over Enerhaugen, på veg frå og til toget. Arne Danielsen skriv så fint om alle os som har bakgrunn i arbeidarklassa, kva det ville seie å vere barn og bli vaksen nettopp i denne tida. Hovudpersonen er oppteken av sjakk, eit spel eg elskar, men aldri får tid til å drive med (kan det ha noko med all denne lesinga og skrivinga å gjere, tru?), og han blir forelska i ei jente som heiter Tone. Så utviklar forholdet mellom dei to seg som eit sjakkspel, med ein nervepirrande slutt, som eg ikkje skal røpe utfallet av her. Danielsen har klasseperspektiv på forteljinga og kjem så absolutt godt frå romanen. Nei, eg er ikkje einig med han i eitt og alt, men denne boka fortener lesarar!
Og her er resten:
Sud om havet han stundom laut skrida, der var rikdom på benkjer og bord. Men kringum såg han trældomen kvida, og so vende han atter mot nord.
Lat no andre om storleiken kivast lat deim bragla med rikdom og høgd Millom kaksar eg litet kann trivast Millom jamningar helst er eg nøgd
Lat deim hava den æra dei kunna og sin rikdom og styrkje dertil når då berre dei meg villa unna og få rå om min arv som eg vil.
Arnulf Øverland: Vårt land
Hvor åpne havet velter sin bølge, vill og svær, og bryter over belter med fall og flu og skjær, har våre mødre uten gråt, men titt i uro ventet en liten, svartbredd båt.
I stuene ved vågen satt søstre små og skrev og tenkte på at nogen fikk hemmelige brev. Men dette skulle broren få, han ble så lenge borte, på bølgene de blå.
I sølvgrå sommerkvelder står tåken over myr, og langveis høres bjeller og lokking etter kyr. Så milevid en ensomhet, så åndeløse netter, så engstelig en fred !
Og sent på efteråret innunder fjellets horn har våre fedre skåret det dyrebare korn. Om noget frøs, om sneen falt, så måtte ingen klage, det kunde frosset, alt.
På hvite vinterveier går folk med øks og sag innover skog og heier ved første gry av dag. De kjendte kanskje også dem som ble i elveflommen før tømmeret kom frem.
De stille stjerner stiger i luftens frosne veld og våker over riker av sne og hvite fjell. Det er vårt land, vårt fedreland, og det har alltid tilhørt den norske arbeidsmann!
Quijote siterer Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset (side 365)
21:47, 12. mai 2011 Ingen har det som favoritt.
Hun eide ikke annet som hun rådet over nu, enn dette korset som hun hadde fått av sin far – og så sin brudering. Den bar hun på hånden enda.
Hun drog den av og så på den. Tung lå den i hånden, av skjært gull, satt med store, røde stener. Erlend – tenkte hun, og det bares for henne, nu skulle hun heller gi bort denne – hun visste ikke hvorfor, men hun syntes at hun skulde. Hun lukket øinene i pine og rakte den til Ulv:
“Hvem esler du den,” spurte han sakte, og da hun ikke svarte: “Mener du jeg skal gi den til Skule -?”
Kristin virret med hodet, holdt øinene hårdt lukket.
“Steiunn – jeg lovet – messer for henne –“
Hun åpnet øinene, så efter ringen som lå i smedens mørke neve. Og hennes tårer brast i en stri strøm, for det var som hun aldri før hadde skjønt det fuldelig, hvad den tydet. Det liv som den ringen hadde viet henne til, som hun hadde klaget sig for, knurret under, raset og trasset i – likevel hadde hun elsket det slik, frydet sig i det med de vonde og det gode, slik at der var ikke en dag uten det tyktes henne tungt å gi den tilbake til Gud, ikke en smerte som hun kunde ofret uten savn -.
Ulv og nonnen vekslet nogen ord, som hun ikke hørte, og han gikk ut av stuen. Kristin vilde løfte sin hånd og tørke sine øine, men orket ikke – hånden blev liggende på hennes bryst. Det gjorde så vondt inni der, hånden kjentes så tung, og så var det som ringen skulde sitte på fingeren enda. Hun begynte å bli uklar i hodet igjen – hun måtte se om det var at den var borte, at hun ikke bare hadde drømt hun gav den bort – nu begynte hun også å bli usikker, alt det der inatt, barnet i graven, det svarte havet med de rappe små bølgeglimtene, liket som hun hadde båret – hun visste ikke om hun hadde drømt det eller været våken. Og hun orket ikke få op øinene.
“Søster,” sa nonnen, “du må ikke sove nu – Ulv gikk for å hente prest til deg,”
Kristin våknet helt op igjen med et rykk, festet sine øine på hånden sin. Gullringen var borte, det var visst nok – men der var et blankslitt merke der den hadde sittet på langfingeren. I det brune og skrubne hold stod det aldeles klart – som et arr av tynn, hvit hud – hun syntes at hun kunde skjelne både to runde pletter efter rubinerne på hver side og som et lite riss, et M, efter midtplaten med Jomfru Marias hellige navnetegn gjennembrutt i gullet.
Og den siste klare tanke som formet sig i hennes hjerne var, at hun skulde dø før dette merket fikk tid til å svinne, og hun var glad. Det tyktes henne være et mysterium som hun ikke fattet, men hun visste sikkert likevel, Gud hadde holdt henne fast i en pakt som var blitt satt for henne, uten hun skjønte det, av en kjærlighet som var blitt øst over henne – og trass i hennes egenvilje, trass i hennes tunge, muldbundne sinn, var noget av den kjærlighet blitt i henne, hadde virket i henne som sol i mulden, hadde drevet frem en grøde som ikke elskovens stormende vredesmot helt hadde kunnet legge øde. En Guds tjenestekone hadde hun været – en vrang, motvillig terne, tiest en øientjener i sine bønner og utro i sitt hjerte, lat og forsømmelig, uten tålemod under refselser, lite stadig i sin gjerning – likevel hadde han holdt henne fast i sin tjeneste, og under den glitrende gullring var der lønnlig blitt satt et merke på henne, at hun var hans tjenestekvinne, eid av den herre og konge som nu kom, båret på prestens viede hender, for å gi henne frihet og frelse –.
Quijote om Travesuras De La Nina Mala (Narrativa (Punto de Lectura)) av Mario Vargas Llosa:
19:59, 10. mai 2011 Kommentarer: 5
No har eg lese romanen på spansk etter å ha høyrt han som lydbok på norsk. Alltid nyttig å lese eit verk fleire gonger: Sluttreplikken til "la niña mala" kastar jo lys over heile Ricardos prosjekt og stilling i og til livet. Stakkars mann ...
Quijote som svar til Karin Jensen :
19:52, 10. mai 2011* Diskusjon: Quijote siterer Mine gleders by historien om London gjennom to tusen år av Richard Herrmann av Richard Herrmann
Her er vi nok heilt like. Ny kommentar kjem når eg er ferdig med lydboka. Gledeleg gjenhør med opninsavsnittet om London og Oslo, så eg måtte finne boka, leggje ho inn i samlinga og presentere sitatet. Særleg det om Moss.
Quijote siterer Henrik Ibsens skrifter. Bd. 6 av Henrik Ibsen
19:32, 10. mai 2011* Ingen har det som favoritt.
[MYSTIKEREN MAXIMOS] giver et tegn; danserinder og fløjtespillere viser sig i forgården. Musik og dans under det følgende.
FYRST JULIAN: Maximos, - hvad er dette?
MYSTIKEREN MAXIMOS: Roser i håret! Perlende vin! Se, hist de skønne lemmer i leg!
FYRST JULIAN: Og midt under denne sansernes tummel vil du -?
MYSTIKEREN MAXIMOS: Synden er kun i dit syn på det syndige.
FYRST JULIAN: Roser i håret! Perlende vin! (han kaster sig ned på et af hynderne ved bordet, tømmer en fyldt skål, sætter den hurtigt fra sig og spørger) Ah, hvad var der i vinen?
MYSTIKEREN MAXIMOS: En glød af den ild, som Prometheus stjal. (Han lægger sig ned på den anden side af bordet.)
FYRST JULIAN: Mine sanser bytter virksomhed; jeg hører klarhed og jeg ser toner.
MYSTIKEREN MAXIMOS: Vinen er druenes sjæl. Den frigjorte, frivillige fange. Logos i Pan!
Fint, lite hefte for å motivere elevar til å velje italiensk: Maten, kunsten, litteraturen, politikken, moteindustrien, filmen, fotballen ... Også litt om språket, kanskje ikkje heilt pedagogisk framstilt? Viktig er lista over nyttige nettsider om la bella Italia. Ikkje rart at Osvald Alving priser landa i sør ...
Quijote siterer Mine gleders by av Richard Herrmann (side 9)
19:03, 10. mai 2011 Ingen har det som favoritt. Kommentarer: 2
London er stor.
Hvis vi kunne ta med oss London hjem og slippe den ned over vår egen hovedstad, ville den fylle mesteparten av indre Oslofjord og ta godt med seg av Nordmarka også. Med Buckingham Palace der vårt eget kongelige slott ligger, ville Londons utkanter true Hønefoss i nord, og ta for seg av Holmestrand i sør. I hvert fall Drammen.
Ikke engang Moss kunne føle seg helt trygg.
Quijote som svar til Tore Renberg :
18:31, 10. mai 2011 Diskusjon: Tore Renberg om Vår felles venn av Charles Dickens av Charles Dickens
Tiltrer. Og neste år er det Dickens-år!
Quijote som svar til Quijote :
08:48, 10. mai 2011 Diskusjon: Quijote om Historier om Istanbul av Thorvald Steen av Thorvald Steen
På reisa til istanbul i 2003 var denne boka flylektyre. Det var tydeleg å merke at Steen er glad i byen og at han derfor ganske engasjert trekkjer fram dei sidene ved byhistoria som ein ofte ikkje hører her i nord. Godt med ei bok som ikkje er meir enn ho gir seg ut for at ho skal vere - her er det "historier om Istanbul", verken meir eller mindre. Høgdepunkta i bysantinsk og osmansk historie og kultur blir trekte fram i passe mengder. Fordjupe meg gjer eg i andre verk. Steen fortel forresten at bysantinske kjelder er tause om besøket til Sigurd Jorsalfar ...
Etter å ha komme godt i gang med Kejser og Galilæer var det artig å repetere Steens bok om Istanbul som lydbok. Forfattaren fortel ganske godt, og enkelte ting som hadde gått i gløymeboka sidan eg las ho, kom fram att. Akkurat passe, dette.
Quijote siterer Språk og identitet av Åge Steinset (side 126)
20:33, 9. mai 2011 Ingen har det som favoritt.
Data frå andre delen av skjemaet syner at bergensar, sørlending, austlending og rogalending blir positivt vurderte både etter folk si eiga oppfatning og etter kva dei trur folk flest meiner. Berre totendialekten vart negativt vurdert i begge høve.
Quijote som svar til Tilla :
19:51, 9. mai 2011 Diskusjon: Tilla om Stolthet og fordom av Jane Austen av Jane Austen
Eg har ei engelsk eittbindsutgåve liggjande klar for dei lange toreisene. Eg jar lese Pride and Prejudice" og "Sense and Sensibility og er over halvvegs i Emma.
Unnskyld - namna står der, hos Cervantes, men dei er ikkje kommenterte i den kommenterte, spanske utgåva som eg har. Ein skal vere presis, ja.
Eg har òg denne utgåva, og skulle ha likt å samanlikne ho med den nye. Det får vente. Den spanske utgåva mi seier ikkje noko om det opphavlege namnet til riddaren.
Fint at du starta, Hedvig. Ja, då er vi i gang med handlinga. Eg har studert ein del spansk, men eg har ikkje komme så langt at eg har hatt Don Quijote på pensumlista. Så ingen har forklart meg noko om verket. Det er greitt, så langt – då kan eg tolke det sjølv og bryne meg mot andre bokelskarar:
Det fyrste som eg legg merke til, er ordspelet som kjem betre fram på spansk enn på norsk. Forfattaren nemner ikkje til å byrje med namnet på hesten, for Don Quijote har jo ikkje gitt dyret namn enno heller; Cervantes seier berre at vår venn landadelsmannen (ei gruppe adelege med svært så lyseblått blod) hadde ein “rocín flaco y galgo”, det som Grønvold og Kjær set om med “skindmager ridehest”. Ein rocín, seier kommentaren til originalteksta, er eit dyr som ikkje er verdig nemninga hest, dvs. ein øyk. Grønvold og Kjær seier at Don Quijote har ein “skindmager ridehest” – og her synest eg at teiknefilmversjonen har ein fulltreffar når vi ser at eit insekt som vil stikke gampen, slår sund brodden sin mot beinet som er rett under skinnet, altså utan kjøt mellom. Eit godt eksempel på eit filmatisk verkemiddel for å seie det same som står i boka!
Men vi er altså i La Mancha, området – “Flekken” – rundt Madrid (eg har skjønt at kombinasjonen bokelskar og matelskar ikkje er uvaneleg, så derfor: osten manchago har eit namn som viser at han kjem frå La Mancha, han som Don Quijote). Cervantes gjer narr av dårlege formuleringar i ridarromanane – som vår mann blir galen av å lese. Ja, han fordjupar seg i bøkene, til og med, står det). Eg har nok meir sjølvironi enn min litterære helt: Brukarnamnet mitt i Bokelskere, Quijote, har eg ikkje valt utan grunn: Også eg les og les og forvekslar av og til fiksjon og røyndom. Eingong håper eg kunne ta føre meg somme av dei bøkene som Cervantes gjer narr av! Vi møter forresten, i desse innleiande sidene, både soknepresten og barberen, to personar som skal komme til å dukke opp både tidt og ofte.
I desse bøkene, les vi, finst både forheksing og forvandling. Dette er viktig, for hos Cervantes finst ingen overnaturlege innslag – han er meir moderne enn Margit Sandemo! Derimot vil hovudpersonen halde fast ved mellomalderen og bli riddar; heile tida latterleggjer Cervantes ein utdatert sjanger og ei utdatert tid. Scenen i vertshuset (med dei to damene som er langt frå å vere jomfruer) er kosteleg. Dette er nesten som når Jeppe vaknar og skal ete frukost på slottet til baronen, berre omvendt, hadde eg nær sagt. Er Don Quijotes misoppfatning av verda eit barokktrekk? Kva verd er den verkelege?
Så byrjar serien av nederlag på nederlag i møtet med den verkelege verda. Prosjektet med å hjelpe guten som blir piska, mislykkast. Møtet med kjøpmennene blir ein katastrofe. Og endå er dette berre oppvarming til kampen mot vindmøllene.
Quijote siterer Henrik Ibsens skrifter. Bd. 6 av Henrik Ibsen (side 347)
17:50, 8. mai 2011 Ingen har det som favoritt.
FYRST JULIAN slår ut med hånden Jeg ved alt, hvad der står skrevet. Dette med det skrevne, det er ikke sandhed i kødet. Føler du ikke ækkelhed og kvalme, ligesom ombord på et skib i vindstille, omtumlet mellem liv, skrift, hedensk visdom og skønhed? Det må komme en ny åbenbaring. Eller en åbenbaring af noget nyt. Der å, siger jeg; - tiden er inde. - Ja, en åbenbaring! O, Basilios, kunde du bede den ned over mig! Bloddøden, om så skal være -! Bloddøden -; ah, jeg svimler i dens sødme; tornekronen om min tinding -! (han griber sig med begge hænder om hovedet, fatter rosenkransen, som han river af, besinder sig længe og sager sagte) Denne. Det havde jeg glemt. (kaster kransen bort) Et eneste har jeg lært i Athen.
BASILIOS FRA VÆSAREA Hvilket, Julian?
FYRST JULIAN Den gamle skønhed er ikke længer skøn, og den nye sandhed er ikke længer sand.
Sist sett
