Bokelskere.no

Mine favoritter er Marekors, Sorgenfri og Frelseren.

Kaffe med musikk er ein lettlesen underhaldingsroman med mykje humor. Kan tenkje meg at Karin B.Holmqvist sjølv har tatt busstur til julemarknad til Tyskland for å studere forhold og typer.

Denne siste boka til Gaute Heivoll er fengslande og tankevekkjande. Eg lika henne like godt som boka Før jeg brenner ned.
Eit ektepar tek seg av fleire "åndsveike" personar. Deriblant ein søskenflokk på fem, som alle er åndsveike. Dei behandlar alle med godhet og respekt, dei blir som ein del av familien. Eg-personen i romanen er sonen til dette ekteparet, ein person som Heivoll har hatt samtalar med. Handlinga spenner over eit tidsrom frå 40-åra til 1996. Vi får innblikk i små og store hendingar i familien. Heivoll sjølv seier at romanen handlar om "fødsel, om død, tap, gjenforening og det å være menneske uansett om man er åndssvak eller åndsfrisk". Han seier òg at dette er hans muntraste roman. Ein kan "humre litt oppi det tragiske".
Handlinga i romanen føregår i nabobygda mi. Vi les om navngitte personar som ein har høyrt om. Dei omtalte prestane budde forresten i den gamle prestegarden som ligg rett over vegen for meg. Lesinga blei på dette viset meir "nær".
Boka er fin og medrivande, eg klarte mest ikkje å legge henne frå meg før ho var ferdiglesen. Vi får òg mange gode naturskildringar. Absolutt ei bok¨å anbefale!

Bonnie Jo Campbell serverar ei sterk historie på eit fint og malerisk bakteppe av natur og elv. Karakterane er for det meste interessante og truverdige. Hovudpersonen, Margo, møter mykje motgang, men ho ser ikkje på seg sjølv som offer. Ho er sterk og sjølvstendig med stor overlevelsesevne. Romanen har ein slutt som kanskje tyder på at det kan komme ein oppfølgjar...

Children of the Jacaranda Tree følger flere personer over en tidsperiode fra 1983 til 2011. Romanen starter med en svært sterk skldring av Azar som skal føde sin første datter i fengsel. Neda, som datteren blir kalt, blir en positiv distraksjon for Azar og de andre kvinnene som sitter fengslet, men lykken skal ikke vare. I romanen stifter vi også bekjentskap med andre karakterer som hver på sitt vis blir påvirket av måten regimet i Iran behandler opposisjonelle, eller mennesker myndighetene anser som en trussel.

Delijani har skrevet en svært sterk og bevegende bok. Åpningsscenen sitter rett i magen, og hun skriver og skildrer med så sterke følelser at det er umulig ikke å bli grepet - ikke til å undres over egentlig, siden forfatteren har sagt at hun skriver om sin egen slekt. Skrivestilen er intens og tett. Det er mange sterke skjebner i denne boken, og det de opplever gir også et innblikk i måten regimet i Iran opererte på. Jeg leste ut boken på en dag, men den satt i meg en stund etterpå.

Det er flere temaer som behandles i romanen: det handler om hvordan urett kan påvirke og i visse tilfeller skade fremtidige generasjoner. Det handler om kjærlighet, mellom mann og kvinne og mellom barn og deres foreldre. Det handler om å ta farvel og hvor vanskelig dette kan være. Children of the Jacaranda Tree skildrer håpløshet og lengsel, men er samtidig en bok om å finne håp på de mørkeste steder. Delijani har også mange ord til ettertanke og refleksjon, noe hun deler med Khaled Hosseini. Det er flere sitater å merke seg i boken, som dette:

Hele anmeldelsen her

Eg har tidlegare lese Glassblåseren av Murano av Marina Fiorato og var mellomfornøgd. Sienas datter er eg direkte skuffa over.Romanen minner om ein del ungdomsbøker eg las i mi lærartid. Kampen mellom vonde og gode, der dei gode sigra. Innhaldet er lite truverdig og, som du skriv, - språket er fullt av klisjear. Historia er forsåvidt spennande, - måtte lese for å sjå korleis det gjekk. Hadde i grunnen venta meir av ein forfattar som har studert italiensk historie....

Snø a Maxence Fermine er ein vakker, poetisk og gripande roman. Eg "las" han som lydbok. Historia om haikudiktaren Yuko er kort (ein CD). Ho er enkelt skriven, ikkje noko overflødig. Ein kan vel nesten seie i "haiku-stil". Ei bok eg garantert kjem til å lese omatt!

Da duene forsvant er en ambisiøs historisk roman med handling fra Estland i tiden under og etter 2. verdenskrig. Sentralt i historien befinner fetterne Roland og Edgar seg, samt Edgars kone Juudit. Vi følger dem i valgene de tar under den store krig, og hvordan disse valgene senere preger dem.Tittelen på boken, Da duene forsvant, henspiller på den tyske okkupasjonen av landet. Tyskerne spiste nemlig duer.

Dette var mitt første møte med Oksanen, og det blir neppe det siste. Jeg elsket Oksanens intense skrivestil, og hennes evne til å dra meg inn i historien og holde meg fanget. Språket hennes er som den rikeste moldjord,saftig, av og til mørkt og det får historien til å spire og vokse seg bredere. Boken er en sidevender, når man først kommer inn i den, men det tok meg litt tid å bli engasjert i historien grunnet endel skifte i synsvinkel og mange karakterer i starten av boken. Det er liten tvil om at det ligger en stor mengde research bak boken, og den har en detaljrikdom som setter stemning for leseren.

Romanen tar for seg flere tema: det handler blant annet om forræderi; overfor seg selv, sine nærmeste eller landet sitt. Oksanen skildrer kampen for å overleve, og skriver om hva redsel kan føre til samt hvordan det er å være i en situasjon hvor man ikke har noen man kan stole på. Dette er også en bok om lengsel, og om frihet. De fleste karakterene i boken streber etter en form for frihet, enten på det indre eller det ytre plan.

Bakerst i boken er det en liste som forklarer noen av begrepene i boken nøyere.Det var interessant. Da duene forsvant er en mørk og interessant berettelse som absolutt er å anbefale.

Hele anmeldelsen min finner du også her

Veldig fin bokomtale! Eg er einig i det du skriv. Solfuglen er ein gripande og medrivande roman. Ein sterk debut av Christie Watson. Ho har òg mottatt nokre prisar for boka. Ho viser at ho har god kjennskap til landsbyliv i Nigeria. Det var interessant å lese om ungjenta Blessing og om livet hennar saman med familien i den vesle landsbyen i Nigerdeltaet. Romanen inneheld dramatikk og tragediar, men òg mykje godhet, klokskap og kjærleik.
Boka er omsett til fleire språk. er også utgitt i Nigeria, der ho er godt mottatt.
Nå er forfattaren i gong med ny roman, Where Women are Kings. Eg gledar meg til den kjem.

Norske stiler av Lars Saabye Christensen er ei artig lita bok. Eg lo så tårene trilla mange gonger. Forfattaren er ein stor humorist. Trur ein kan svare Ja påspørsmålet Dagbladet stilter på framsida av boka:`"Blir dette årets morsomste bok?"

Har les denne boka på norsk. En sang fra fortiden. Tidlegare har eg lese Arven og Det du ikke ser av Kathrine Webb, men denne siste tykkjer eg absolutt er best.Fortids og nåtidshistoriene er fint fletta saman. God komposisjon og godt språk med lite klisjear. Karakterane er godt skildra. Romanen er lang, men har god driv. Mange hemmeligheter som blir fint og tildels overraskande avslørt. Vel verd å lese.

Fyldig og veldig god bokomtale! Eg òg las Mississippi som lydbok. Boka fenga meg. Då eg berre lytta til boka i bilen, blei det til at eg til tider køyrde veldig langsomt, og kunne bli sitjande i garasjen ei stund. Eg er einig i både dei positive og dei negative sidene du la fram. Var noko skuffa over slutten, som var ganske open. - Eg valde ei positiv tolking... Kjem til å følgja forfattaren Hillary Jordan vidare.

Eg skjønar ikkje at Syv dager med tirsdagsdamene er blitt så populær. Det må vel vere reklamen.
Boka fenga ikkje meg..

Er einig i at Tjenestepiken som forsvant er lettlesen og fornøyeleg. Handlinga i boka er lagd til India. Hovedpersonen er privatdetektiven Vish Puri, middelaldrande, busett i Dehli. Ein likandes type. Forfattaren, Tarquin Hall, har god kjennskap til India, og skapar eit truverdig miljø. Han har skrive tre bøker om denne detektiven. Dette er nummer to.
Eg las boka i påskeferien, og tykte det var koseleg ferielektyre.
Ein kan vel seie det er ein slags indisk parallell til Damenes detektivbyrå av Alexander McCall Smith.

I sin første roman skrev forfatteren om Jack the Ripper og mye tyder på at hun har latt seg inspirere av ham når hun har skapt morderen i denne boken.

The Gods of Gotham er ikke en oppløftende kriminalroman. Den er like gjennomført mørk som mange av bakgatene Timothy Wilde må bevege seg gjennom i jakten på barnemorderen. Det er noe trøstesløst over det hele, og de fleste karakterene som opptrer i teksten har sine plager og mørke rom. Til tross for dette rommer boken også en kjærlighetshistorie, den flimrer som et lite lys som kjemper mot stormkastene.

Det er god dybde i personskildringene, og de fleste karakterene har en troverdig utvikling gjennom boken, og byr også på flere overraskelser. Det er vanskelig ikke å trekke frem helten i historien, Timothy Wilde. Han har trekk man kan finne igjen hos klassiske krimhelter og han bærer historien godt. Litterært ligger romanen milevis over mange andre i samme sjanger og den er like mye en skjønnlitterær roman som en krim.

Med sikker penn skildrer forfatteren livet på skyggesiden i New York på midten av 1800-tallet. Hun er god på å skape atmosfære, og gjør nytte av datidens slang for å sette stemning i historien. Det er også mange små historiske detaljer i teksten, som vitner om at hun har satt seg grundig inn i temaet, og enkelte karakterer og hendelser er tatt fra virkeligheten. I starten av hvert kapittel er det utklipp fra avisartikler og bøker som gir innblikk i livet i New York på denne tiden.

Det skremmende med handlingen i The Gods of Gotham er parallellene man kan trekke frem til vår egen tid. De irske immigrantene var de laveste av de lave i New York, og måten de ble behandlet på gir assosiasjoner til hvordan innvandrere blir behandlet i vårt samfunn i dag. Boken er således en studie i hva fremmedfrykt kan føre med seg.

Dette er også en bok om menneskeverd og om kampen for rettferdighet i et samfunn hvor alt for mange vender ryggen til. Det handler om å stå opp for det man tror på, når man endelig finner en mening med det livet man lever, og hvordan man kan kjempe seg opp igjen når man har nådd bunnen.

The Gods of Gotham er den første boken i en krimserie, og det er bare å glede seg til fortsettelsen. Dette er en litterær godbit for alle som er glade i krim og historiske romaner.

Smertelig sterk krim

Med Smertehimmel tar Asle Skredderberget et stort steg opp fra sin debut Metallmyk.

Ingrid Tollefsen, ansatt i et legemiddelfirma, blir drept på et hotellrom i Roma. Økokrimansatte Milo Cavalli blir sendt ned til Roma som norsk representant for etterforskingen, og finner blant annet en «eskepost» som Tollefsen klarte å kvitte seg med før hun ble drept. Det viser seg også at Tollefsens yngre bror ble brutalt henrettet to år tidligere. Mens Milo graver seg ned i saken, får han også nye opplysninger om sin familie. Gamle familiehemmeligheter skal snu opp ned på alt det Milo tidligere holdt for sant.

Smertehimmel er bygget over samme lest som Metallmyk: økonomisk kriminalitet og grådighet står i sentrum kombinert med et kritisk blikk på en bransje som sitter på mye makt og penger. Det hele formidlet i en effektiv språkføring. Skredderbergets talent er at han klarer å ta komplekse temaer og gjøre dem interessante, spennende og forståelige for den vanlige leser. Boken er spennende, har mye action, og er vanskelig å legge fra seg.

Skredderberget har sagt i et intervju at han primært er opptatt av å underholde. Jeg vet ikke om jeg fester lit til den uttalelsen, for jeg opplever at han har et budskap utover det underholdningsmessige, og det er ikke vanskelig å se journalisten Skredderbergets penn skinne gjennom i boken.

Veldig mange av historiene i boken synes å ha sin inspirasjon fra aktuelle nyhetssaker de siste årene. Et godt eksempel på dette er den papirløse flyktningen fra Tsjetsjenia, hvis historie minner svært mye om Maria Amelie.Selve løsningen på krimgåten er også aktuell. Smertehimmel vil appellere til flere segmenter av lesere, men for de leserne som er opptatt av og oppdatert på nyhetsbildet og samfunnsforhold generelt, vil boken ha et ekstra lag.

Jeg kom mye mer under huden på Milo i denne boken, og jeg er blitt aldri så lite betatt av romanfiguren. Han er tiltrekkende, intelligent, og ikke minst så har han humor. Generelt er Skredderberget flink til å flette inn humor i boken for å lette tunge sekvenser, og han har mange skarpe replikker.

Et annet genialt trekk er katolske Milos mange skriftemål. Ikke bare sørger disse for at vi kommer mer under huden på Milo, men Skredderberget bruker også disse dialogene for å sette søkelys på bokens budskap og tema. Plottet i boken er komplekst. Det er mange løse tråder som ikke synes å ha noen sammenheng, men forfatteren vever dem sammen på elegant vis.

Smertehimmel tar opp flere dagsaktuelle temaer. Jakten på det perfekte, og hvor langt folk er villige til å gå for å nå sine mål. Aner vi et lite spark til de mange Birken – streberne her? Skredderbergets budskap er at av og til kan det lønne seg å sette egne behov til side for å tilfredsstille en større sammenheng.

Hvis jeg skal trekke frem noe jeg ikke var så fornøyd med, var det måten oppklaringen av saken blir presentert på. Det ble litt for mye amerikansk filmpreg over det, men alt i alt er dette blitt en knallsterk og spennende krim, som for øvrig har en av de mer originale biljaktscenene jeg har lest i en norsk krimthriller.

Asle Skredderberget har valgt å skrive krimthrillere fra et område hvor Tom Kristensen har vært nærmest enerådende i Norge. Det kan fort vise seg å være en svært lukrativ avgjørelse, for i Skredderberget har Kristensen fått en sterk utfordrer. Aner vi en ny Riverton – nominering i 2014?

Takk for tips. Den har jeg lest og likt!

Eg lika Himmelens fange like godt som Vindens skygge. Zafon skriv veldig godt og medrivande. Historia om Fermin blir rulla opp i denne boka. Her er mykje tragedie. Fengsel og pinsler. Men også ein del humor. Det var vanskeleg å legge boka frå seg før ho var utlesen....

Jeg har akkurat sett den utrolig spennende filmen "Argo", og inspirert av den har jeg lyst til å lese spennende spionromaner fra Iran i tiden fra 1979 og frem til 2000-tallet. Er det noen som har gode tips? De trenger ikke å være på norsk, gjerne på engelsk.

Denne bokhandelen høyrest ut til å vere interessant. Synd eg bur så langt vekk... Elles kan du glede deg til å lese om Innhaugfolket på nytt. Eg tykte "gjenlesinga" var flott. (Lydbok)