Bokelskere.no

oppskrytte greier. eller er det jeg som har blitt for gammel? det kan godt hende at han blir bra, men da må han få litt mer å si først. heldigvis var halvtarten av sidene så godt som tomme (eller gjentagelser av noe som hadde stått tidligere), så det gikk fort å bla igjennom resten da jeg fant ut at jeg ikke likte den noe særlig.

Ser den. På en annen side har jeg en teori om at vi alltid synes at originalen virker bedre - rett og slett fordi vi ikke tenker over hvor kleint det faktisk er når vi får det servert i engelsk innpakking - det er jo bare å sammenligne det med popsanger.. Hadde vært interessant å vite hva du syntes om de senere oversettelsene.

Den var vel ikke helt "min type bok" i utgangspunktet, men jeg var på utkikk etter en bok med handling fra en strikkebutikk, og jeg leser alltid ferdig de bøkene jeg starter på - dessverre, tenker jeg av og til. Men det er klart denne kan treffe noen.

pokker ble byttet ut med faen i de neste bøkene, altså :)

Gud bedre, så langdrygt dette var. Hadde sett for meg en hyggelig strikkebok, men den tok jo aldri slutt. Mye bedre strikkebøker enn dette på markedet..

Gjenlesning av Solstad skader ikke. Jeg har startet på et prosjekt med kronologisk lesning av Solstad-romanene (riktignok for første gang fra bøkene i perioden 69-83), og det er veldig interesasnt og vel verdt tiden, i hvert fall. Norges mest ambisiøse samtidsforfatterskap!

Ja. Det skyldes vel misunnelse fra en usikker ung mann som blir kjent med en sosialt trygg kvinne og som ønsker å frarive henne muligheten til å briljere fordi han forveksler å gå inn og ut av sosiale roller etter behov med å "spille en rolle". Slutten er jo også ganske uhyggelig når Geir skjærer grimaser til kvinnen han velger å bli hos. Jeg synes imidlertid han virker mer stakkarslig enn usympatisk fra sin tilskuerposisjon på siden av et sosialt fellesskap med sitt nærmest maniske oppheng i hvordan han blir oppfattet og hvilket inntrykk han ønsker å gi omgivelsene. Poseringene i kinosalen f.eks. er mest et uttrykk for sosial avmakt, slik jeg tolker det.

Ambisiøs lek med roller og identitet i Solstads debutroman, på grensa til at man mister helt oversikten over hvordan hovedpersonen Geir Brevik ser seg selv og omgivelsene utenfra (f.eks. i sekvensen med eplespising og treenighet i Benedicte Viks bil). Boka har også noen skarpe samtidsobservasjoner, bl.a. av hvordan studenter klamrer seg til pensumbøker på Blindern for å skaffe seg en personlighet, og siden blir standhaftige forkjempere for det bestående i embetsverksstillinger for ikke å bryte ned fundamentet som ble bygget opp gjennom studiene. Irr! Grønt! er også interessant i lys av de senere svært politiske 70-talls romanene, ettersom de mangler helt antydninger om hva som vil følge i de påfølgende romanene.

Proust tar deg med inni en historie som er fra en tid og jeg ikke har noe forhold til. Knausgård skiver om det livet jeg har levd og som leves nå. Å lese slike mastodont bøker er som meditasjon eller å gå på en laaang tur på fjellvidda og det som er fantastisk er at det ikke er noe mellom deg og himmelen ....

Det står jo at det er en dialogroman. Vet ikke om det er en utbredt sjanger, men det kan jo fint kalles en undergruppe av romanen på linje med f.eks. brevromanen. Jeg synes teksten får en egen dynamikk av å være gjengitt som terapeutiske samtaler, særlig siden man ikke får vite hvem pasienten er før et godt stykke ut i boka. Original, frisk og ganske forstyrrende er min vurdering.

Jeg digger at du sier du elsker henne, for sånn har jeg det også med litteraturen, rett som det er forelsker jeg meg regelrett i folk som ikke finnes men finnes likevel, der inne i boksidene, og inne i oss, og Ree er det umulig å ikke bli forelska i! Nå har jeg plukket opp en ny Woodrell-bok her, som kjæresten min ga meg til jul, en novellesamling som heter "The Outlaw Album", og jeg vi må nok skjønne at vi har en stor forfatter blant oss. Det er klart, som du peker på, at han har en McCarthy i magen sin, og Winter´s Bone står nok også i en slags hjertelig gjeld til Charles Portis gamle mesterverk "True Grit", men banjoen Woodrell spiller på, den klinger som ingen annens, som en kritiker allerede har sagt om ham. Alt vel fra Stavanger!

Jørgen: Du får et fantastisk 2012. Når Årets Mann skal kåres, sånn borti desember, da er det du som står der og skinner, for du har hatt et spinnvilt år med vår engstelige franskmann. Gratulerer med det friskeste forsettet!