Bokelskere.no

Pessimistens egen holdning blir en hindring
på hans vei.

Sannheten alene kan seire.
Løgn er bortkastet tid og tap av krefter.

Åndelighet er å stemme hjertet.
Det er noe som ikke kan oppnås,
hverken ved studium eller fromhet.

Lykkelige øyeblikk når vi er sammen, du og jeg.
To skikkelser, men én sjel, du og jeg.
Kjærlighetens papegøyer synger i himmelen,
og vi ler frydefult, du og jeg

noen linjer fra et dikt av Rumi

Eva Joly ble statsadvokat i Orléans, der Jeanne D'Arc er byens heltinne etter at hun 8. mai 1429 klarte å drive ut engelskmennene som hadde okkupert byen. Som 19-åring ble hun brent på bålet for hekseri og for å ha brukt mannsklær. I Orléans tredde også Joly inn i en mannsdominert, konservativ verden. Men det gikk ennå noen år før den franske finanseliten begynt å drømme om å brenne henne på bålet.

Foran henne satt 15 menn i mørke dresser. Under en kryssild av spørsmål måtte hun holde hodet kaldt. Først kom det et spørsmål om den psykiske pasientreformen og så et om skilsmisse. Så kom overraskelsen:
"Hva representerer kysset for Dem?"
"Et uttrykk for følelser", sa Eva Joly.
"Å, har De ikke hørt om Rodin?"
"Har De ikke hørt om Rodins elev Vigeland og hans livssyklus?" sa hun, og juryen ble svar skyldig, men fortsatte:
"Hva er en mannssjåvinist?"
"En utdødende rase", sa hun.
Den mannlige juryen ble sjarmert av Eva Jolys skarpe tunge.

Når det er så vanskelig å bevise at Sannheten er sann,
hvor meget vanskeligere må det ikke da være
å bevise at det falske er sant?

Tid:
I min sorg er du treg, i min glede
iler du frem
i mine tolmodige ventestunder står
du stille.

Det ble derfor til at jeg bare ble sittende der, ute av stand til å si noe som helst, jeg var dritings hver eneste kveld, for å si det som det var. Det eneste som stod igjen nå var å glane på damene. Damene!
Endelig var jeg i ferd med å bli et menneske. Endelig! Selvfølgelig var jeg et mislykket menneske! Men jeg var glad til! Ved å sitte drikke meg kanon dritings og sitte der taus og bare grine hadde jeg tross alt endelig maktet å bli et slags menneske!

Vi. Jeg lurer på hva Dante hadde sagt til en slik utmerkelse. For selv om han var ektemann, småbarnsfar og elsker, var han først og fremst Dante Alighieri; mann, friånd, filosof, politiker og dikter. Og når han skrev så vakkert om kvinnen, var det ikke sikkert han tenkte verken på konen eller Gemma eller den skjønne Beatrice. Diktene er ofte allegoriske, kvinnen symboliserer både idé, filosofi og byen Firenze som Dante så brutalt hadde blitt forvist fra. Nå er det umulig å skulle gjette hva han satte høyest. Kvinnen eller byen? De tre barna eller filosofien? Kanskje tenkte han rett og slett ikke på det ene som viktigere og høyere enn det andre. Vi har ingen skriftlige beretninger om Dantes forhold til husarbeid, barnestell, farsrollen, derfor er det bare ren gjetning når jeg ser for meg at dikteren står opp av sengen og kler på seg den orange tunikaen med grønn krage, det morsomme hodeplagget med øreklaffer og laubærblader, før han stormer gjennom stuen for å finne skinnstøvlene og de siste småpengene. Han slår døren i bak seg, løper over gaten og hopper opp i vognen som skal inn til byen. Her drikker han seg full, og smaker for første gang på det nye ordet han har fått lagt på tungen. Vi. Ikke lenger hun og jeg, men vi. Det er fremdeles bare gjetning, men jeg tror han føler en blanding av raseri og tilfredshet, av opprør og resignasjon. Han skyller det ned med en sterk øl, bestiller en til og gleder seg med ett over at han drikker opp de siste pengene hun hadde. Han tar seg i det: Vi hadde, tenker han. Det er nemlig lenge siden han var en rik og holden mann i byen. Nå er han blakk og forvist, han er ensom, men han kan ikke lenger synes synd på seg selv. For han er ikke alene. Han er vi, og hver gang han tenker på det, blir han fylt av en stor, tung og stolt ansvarsfølelse. Himmel og helvete, sier han. Det er to sider av samme sinn.

Hun og jeg, et lite barn, en gammel bestemor og en bondeonkel som helt sikkert trenger hjelp med sauene og kyrne og den undelige åkeren som spirer hver evige vår og må slåes hver forbannede høst. Aldri. I et kaldt, forfallent bondehus uten fjernsyn og varmt vann i badekaret. Nina og jeg i en kort, smal seng med harde madrasser. Sittende i en altfor varm, liten stue med gamle aviser og menighetsbladet. Aldri.

I den tilstanden han er nå, vet han ingenting. Jeg vet i stedet alt. Alle de andre er uvitende, uten innsikt i noe som helst, annet enn denne normative menneskeligheten sin. De snakker om å skrike til kjerringa si, ljuge og fortie, og samtidig er de så avhengige av hverandre, all denne dritten som folk har blitt tvunget til å vokse seg inn i, og som skal være så fordømt viktig og menneskelig, fordi det er oss det da, sånn lever vi, i elendigheten vår.

Nå merket jeg hvor uinteressert jeg var i den praktiske normaltrivialismen. Å bli viklet inn i en trist og dum historie. Det orket jeg ikke.

Han var ikke kapabel til å skjønne dybden i utsagnet. Han bare skreiv denne bisetningen sin, ikke noe mer, at "museet til Hanssen er genialt og forvirrende". Selvfølgelig, uttrykket "forvirrende", det hørte med, var helt naturlig forekommende, noe som så å si forklarte at hele dette museet mitt måtte avspises med en bisetning, der man ellers skreiv side opp og side ned om hoppbakker, blåfarger og kunstlaboratorier. For hadde det virkelig vært genialt, virkelig, ville det gjennomtrengt alt, også artikkelen, da ville jo jeg og museet fått en fyldig beskrivelse, ettersom det geniale alltid er så oppsiktsvekkende som det er, det sier seg selv. Dermed ble hele den fordømte artikkelen, hvor mitt museum og meg ikke ble omtalt annet enn gjennom en bortgjemt bisetning, en sublim bekreftelse på at det geniale ikke kan finne sted. Det geniale er per definisjon overspent og forvirrende. Derfor, i journalistens egen forståelesehorisontale verden var alt om meg og museet mitt da bare dobbel forvirring! Slik ussel retorikk ble jeg utsatt for.