Bokelskere.no

Det er en mesterlig liten bok, ganske finurlig, temmelig svart, en historie med en psykologisk nerve som i bunn og grunn handler om ensomhet, seksualitet og moral.

Boka utkom i 1905, og skapte furore. Den var uhørt provoserende for sin samtid. Både tema og det faktum at doktoren og presten framstilles helt annerledes enn det som var vanlig, kan ha bidratt til dette. Mest tror jeg likevel provokasjonen skyldes Fru Gregorius, Helga, som framstilles som en selvstendig kvinne som bestemmer over sin egen seksualitet. Det kan ha vært drøy kost for både doktorer og prester, vil jeg tro.

Naveen gaper høyt, og jeg er litt usikker på om det er lurt å gape så høyt og debutere med et såpass ambisiøst prosjekt. Men – men; det skal sies – Mala Naveen kan skrive. Hun kan skape. Hun kan blåse liv i en haug med karakterer som alle løper rundt for å finne seg selv i en kaotisk verden. Derfor blir jeg allerede nå utålmodig på neste bok av Naveen – når hun får strammet seg inn og funnet en sterkere nerve i pennen sin. For det blir litt preikete, det blir litt klumsete i oppbygningen av historien – det er flere steder hun kunne tatt skikkelig balletak på leseren (ehm…), men så glipper det – hun har ikke kraft nok…enda!

Språket kunne med hell vært strammet inn. Ikke fordi frodig ikke er bra, men fordi denne forfatteren er best når hun er nøktern, og fordi at frodig gjør at min opplevelse av boka hele tiden bremses – når jeg burde være sammen med familien Mehta, når jeg ønsker å være sammen med familien Mehta, så forhindres jeg av for mange ord.

Kate Morton er en favoritt. Hun skriver eventyr for voksne. Da jeg var ung, grep Maria Gripe meg på samme måte som Mortons bøker griper meg nå. Det er mye den samme stemningen hos de to forfatterne. Drømmer, gamle slott, store skoger, hemmeligheter, skjebner som er vevet sammen, glemte ord, landsbyer i morgentåke, folk som går seg vill, labyrinter og mennesker som en gang trådte feil. Og jeg er med. Jeg er så veldig og vanvittig med. Den gang hos Gripe. I dag hos Morton.

Kul blanding! :-) Slam er god. Og har hatt lyst til å lese Canavan-boka. Burde jeg?

Herlig! Jeg elsker denne serien, først og fremst på grunn av miljøet. Og oversetteren må virkelig trekkes fram her, hun gjør en utmerket jobb! Mer om det her.

Nei, denne var ikke helt vellykket, synes jeg. Både form, tematikk og personskildring glapp. Synd...

Les evt mer her

Har blogget om boka her: http://lunacia.net/?p=2424

Slett ikke verst. Spennende, litt kjapp mot slutten, men også med en interessant diskusjon om det norske straffesystemet. Hvorfor straffer vi, og virker det? Evig aktuelt, dessverre.

Fantastisk! Ikke bare en komme-ut-historie fra 1800-tallets England, men også en klassereise (i flere retninger), samfunnskritikk, historisk roman og sexy og full av kjærlighet så det holder.

Fantastisk!

Les evt mer her

Glimrende! Spennende, gripende, grøssende, opplysende og rørende. Alt på en gang! Jeg mener mer her...

Dette var langtekkelige greier! Les evt mer om mine synspunkter her...

Den kjøper jeg glatt! :-)

Er det nøvendig med nyoversettelser av disse? Jeg tillater meg å tvile. Men gleder meg stort til teaterversjonen av førstnevnte! :-)

Jeg lo masse av Erlend Loes Kurtby. Særlig da jeg hørte den på lydbok! Egner seg ikke på bussen om du er redd for å bli innlagt... ;-)

Jeg kan fortsatt ikke lese delen om veverens datter i Mio, min Mio av Astrid Lindgren høyt. Da hulker jeg til det uforståelige!

Og På vegne av venner av Kristopher Schau var en typisk ettertanke-bok. Flott på alle sett og vis.

Se bloggposten. Og ja, jeg sier min oppriktige mening. Her fant jeg for det første historien veldig lite troverdig, men det verste er oversettelsen, den holder rett og slett ikke mål. Dessuten er det såpass mange trykkfeil at det ikke er mulig å overse.

Nei, la nå unga slippe dette. Kjedelig, ja? Grusomt langtekkelig var det.

Morsom bok om å ha ei lillesøster. Fine illustrasjoner.

Min mening om boka her: http://lunacia.net/?p=2501

I like!

Mer her.