Bokelskere.no

Spennende nok til at den ble lest på en kveld, men synes løsningen på krimgåten ble alt for enkel. Den svakeste av de tre.

Jeg blir så fascinert av hovedpersonene til Thomas. Det treffer denne gangen også. Men den populærvitenskapelige tematikken treffer ikke like godt i denne som i The end of Mr. Y og PopCo. Mistenker at hun har forsøkt å gjøre dette til en "storyless story", et av temaene som diskuteres i boka... :-)

Dette var en merkelig opplevelse. Jeg synes Erik Wahlström skriver godt - spesielt godt – men likevel legger jeg boka vekk etter 130 sider og sier meg fornøyd med det. Hva skjedde?

Erik Wahlström er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris av Finland. Boka handler om Johan Ludvig Runeberg, Finlands nasjonalskald som levde fra 1804 til 1877. Han skrev dikt og salmer.

At Erik Wahlström skriver godt er det ingen tvil om. Han har en kraft i språket som gjør at mye av det han skriver blir stort. Språket til Wahlstöm gjenspeiler på en måte inntrykket jeg får av storheten i Runebergs personlighet og diktning.

Wahlström er også en mester til å variere formen på teksten. Hvem som forteller historien veksler hele tiden og innenfor samme kapittel. Alt fra hovedpersonenes synsvinkel som jeg-fortellere, til en allvitende tredjepersons fortellerstemme, til at plutselig arten ‘hund’ som i ‘canis lupus familiaris’, uttaler seg. Han blander fortellende stil, dialoger, klassisk scenetekst, argumentasjoner og tanker – alt flettes sammen samtidig som tidsperspektiver hele tiden skriftes. Her finnes ingen kronologi.

Jeg følger de fortellende delene best. Da er jeg helt med. Jeg sliter mye i andre deler av boka. Rett og slett fordi jeg ikke forstår. Meningen forsvinner. Jeg forstår ikke alltid hvem jeg leser om, hvilken kontekst og hva det handler om. Jeg leser mange sider med for meg meningsløse ord og setninger. Feilen ligger ikke hos Wahlström. Det er en kombinasjon av uvanlig konstruert tekst, svensk språk og innholdet som nok lettere gir mening til de som har vokst opp i en kulturell kontekst hvor Runeberg er en del av en nasjonalarv du får med deg fra du er liten. Som Wergeland eller Ibsen hos oss.

Her har jeg skrevet mer om boka: http://knirk.wordpress.com/2011/02/21/flugtamjaren-erik-wahlstrom/

Det er faktisk en veldig merkelig opplevelse å lese ‘Korea’. Tidvis rører fortellingene meg så dypt at jeg må ta små pauser, og jeg forstår egentlig ikke helt hvorfor. Det er noen setninger innimellom som gjør at små ord får stor slagside. Mæhle skriver med et blottlagt språk, han virker uredd i forhold til å skrive så nært, direkte og åpent. Han tar en slags risiko ved å gjøre det, han blottstiller seg på en måte som er ulikt andre norske samtidsforfattere (som jeg har lest). Det er kort vei mellom fortellingen, språket og følelsene – det er ikke kjølig og distansert med et tilbakelent, catchy språk. Det er nært, beina på bakken, henda i jorda – det er en veldig liten distanse mellom meg og de personene det skrives om. Det liker jeg veldig veldig veldig godt.

Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/02/17/korea-lars-maehle/

Jeg likte boka godt, men synes den også var vanskelig å forstå. Det er så vanvittig mange personer, referanser og surrealistiske krumspring at det er vanskelig å gripe noen helhet. Det er kanskje ikke meningen heller. Neil Gaiman må ha gjort litt av en research for å skrive denne romanen. Jeg kan jo nevne at mannen min leste den og mener det er en av de beste bøkene han har lest.

Anbefales!

Okei! Takk for tips!

Fascinerende om å vokse opp i en jødisk ortodoks landsby. Humor og litt fantasy gjør den ikke dårligere. Andbefales!

Er det tre til etter Asssassins bøkene?

Dette er bok nummer to i The Farseer Trilogy av Robin Hobb. Noen ganger trenger man så mange sider for å bygge opp dramaturgien i historien, for å gi store løft når det virkelig gjelder. Robin Hobb kunne med fordel kutte to hundre sider med beskrivelser og unødvendige detaljer.

Men når det er sagt, så likte jeg denne boka mye bedre enn den første. Nå har jeg blitt kjent med bastarden Fitz som er kongens leiemorder og jeg kjenner universet. Robin Hobb har mange utrolig kule grep (magikonseptet spesielt som skiller mellom den høyverdige Skillegenskapen og den ulovlige Witegenskapen), og det er noen uforglemmelige scener i boka (blant annet slutten).

Hobb skal også ha skryt for gode karaktererskildringer. Det er en av de tingene som for meg tipper så utrolig mange fantasybøker feil vei (den sterke helten, og den sårbare kvinnen….hjælp, hvor er spybøtta). Robin Hobb skriver ganske komplisert fantasy. Plottet er ikke spesielt avansert, men hun er omstendelig. Jeg hadde slitt med skrivemåten hennes da jeg var yngre.

Om prinsessen som ikke får en eneste passende frier og dermed reiser ut i verden for å finne drømmeprinsen sin selv. Og hva kommer hun hjem med? Surprise! :-) Elsker illustrasjonene. Og teksten. Og helheten. Flott bok!

Liker Taekwondo-bøkene til Lise Blomquist! Både tøff kampsport og mellommenneskelige temaer skildres på en overbevisende måte. Denne gangen er det Terje, også kalt Sluggern, som står i fokus. Det handler om å se bak fasaden og om å ta vare på hverandre. Nært, varmt og med humor.

Merkelig, men også vakkert om døden. En undrebok. Skulle gjerne hatt bare én setning til til slutt...

Om det å høre at en likner på alle i familien når en aller helst bare vil likne på seg selv! Mye humor og et par spark til voksne som ikke lar unger være nok som de er. Herlige illustrasjoner.

Aldeles nydelig om å være redd for alt. Kanskje pga en heller overbeskyttende mamma? Trist, mørk og deilig glad. Tekst og bilder utfyller hverandre på en flott måte. Den har alt, denne boka!

Herrlig! Var litt redd for at dette skulle bli bare klisseromantikk med litt tidsreisespenning ved siden av, men så var det spenning med litt romantikk attåt. Jeg vil vite hvordan det går! :-)

Det var derfor jeg lånte den på biblioteket i stedet for å kjøpe den... ;-)

En del småtterier som burde vært ryddet opp i av redaktøren til tross, dette var både spennende og originalt!

Blir litt sliten av dama, men hadde hørt at denne skulle gi tips til hverdagsmat. Ble da noe inspirert, selv om jeg synes det ble vel mye tekst om hva og hvorfor og litt lite oppskrifter.

Fortsatt ikke overbevist av Läckberg, men denne er ikke så verst. Krimintrigen tar seg opp, og etterforskernes privatliv tar ikke over i samme grad som i de tidligere jeg har forsøkt meg på.