Bokelskere.no

Spennende, overraskende og provoserende. Det er tre ting på en gang, det! :-)

Artig nonsense for unga. Litt skummel, til og med! :-)

Ikke en vellykka forkortelse! Handlingen henger ikke sammen og personene er ikke troverdige et eneste øyeblikk...

Vellykka lettlestbok! Enkel, kjapp og spennende. Og gode illustrasjoner.

Ronnie Sandahl skriver utrolig godt, språket er spenstig og knapt, oversettelsen til Ingelin Røssland er god. Selv historien er dyster og mørk, ligger en melankolsk undertone i teksten som løfter boka til å være noe mer enn en actionspekka ungdomsroman. Anbefales! Ps. Erlend Risvik Paulsen; jeg har vist til omtalen din i min bloggomtale her: http://knirk.wordpress.com/2011/04/03/vi-som-aldri-sa-hore-ronnie-sandahl/

Håper det er greit. :o)

Strålende tragisk og humoristisk om en usedvanlig dysfunksjonell familie og den stygge, lille kjøteren, Farah Diba.

Dette er første bind i serien "Mistborn" og jeg likte den veldig godt! Helstøpt fantasy med mye action og gode karakterer.

Vin er hovedpersonen i The Final Empire. Hun er en ganske typisk fantasyprotagonist: fattig og utstøtt, men med egenskaper og ferdigheter som baner vei for et nytt liv. Hun er en tyvejente, og forblir det gjennom hele boka selv om hun også er nødt til å bevege seg blant adelen. Sånn sett minner boka meg litt om Locke Lamora. Plottet senterer seg rundt klasseforskjellene i landet, der adelen framstår som de onde og slavene (som kalles Skaa) framstår som de undertrykte og stakkarslige. Vin ender i en gruppe mennesker som planlegger revolusjon for å styrte adelen. Boka har også en god kjærlighetshistorie. Magikonseptet til Sanderson er ganske kult; man brenner metaller i kroppen som gir deg ulike egenskaper. Alt er nøye beskrevet bak i boka som et vedlegg. Boka er første i en serie, men er befriende uten cliffhanger og kan således leses som en enkeltstående roman med en helstøpt avslutning.

Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/03/31/mistborn-bok-1-the-final-empire-brandon-sanderson/

Helt grei fantasy som tar seg opp når det gjelder originalitet etter hvert.

Helt enig. Ikke noe spesielt, men helt grei.

Jepp, stemmer, det er den med hånda. :-)

Synes både boka og filmen var ekkel jeg. Noe av det er bra ekkel; en type spennende gru som får deg til å se deg over skulderen når du sitter og leser. Men en annen type er ekkel som jeg ikke liker ekkel; mye splætter (blod, gørr, slim, monstre som spiser mennesker), men også pedofil zombie som jakter på den unge vampyrjenta som er 12 år i kroppen, men eldre i liv. Jeg liker ikke all kjønnsfikseringen på de unge hovedpersonene. Jeg skulle ønske de var eldre.

Boka er spennende i begynnelsen når plottet legges opp. Senere blir historien mer platt og lite raffinert. Jeg blir aldri overrasket rent plottmessig, og jeg synes ikke forfatteren får fram et fint vennskap mellom jenta og gutten. Det gjør visst filmen, har jeg hørt. Men – absolutt, det er bra ting med boka også. Lindqvist har en del gode beskrivelser, blant annet om hvordan tørsten etter blod arter seg hos en vampyr. Han klarer å gjøre noen scener svært spennende og det er mange fine karakterskikkelser med. Boka gikk unna, 500 sider på et par dager – den er lett å lese.

Jeg har skrevet om boka her: http://knirk.wordpress.com/2010/01/30/la-den-rette-komme-inn/

Boka hadde virkelig hatt godt av å bli strammet inn og kuttet ned hvertfall 200 sider. Jeg synes det er mye prat, til tider plapring, som ikke har noen hensikt i forhold til teksten og historien som helhet. Det er som om Niffenegger har blitt så forelska i karakterene sine at hun synes vi må få ta del i ALT i deres liv. Tannpuss, frokost, samtaler, dagligliv – og det funker ikke for meg. Så god forfatter er hun ikke at hun klarer å holde det interessant.

Tror ikke alle er enig i dette, for de fleste elsker boka. Jeg synes den var sånn ganske passe.

Jeg har omtalt boka her: http://knirk.wordpress.com/2010/04/28/the-time-travelers-wife/

Njaei, jeg synes ikke den var helt topp jeg heller. Jeg har lest Murakami før og lar meg lett forlede inn i hans drømmende, men likevel glassklare verden. Det som bremset denne opplevelsen var hovedpersonen Watanabe som jeg opplever at konsekvent ikke gir noe av seg selv. Jeg tror han topper seg selv verbalt når han en gang sier to setninger etter hverandre. Greit nok, pratsomme folk kan bli slitsomt, men det er som om Murakami lar han slippe unna igjen og igjen.

Jeg har skrevet om boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/02/08/norwegian-wood-haruki-murakami/

Godt, gammelt radioteater. Herlig! :-)

Jepp, det er Foyn. Og han er seg selv. :-)

Nok ei nydelig bok av Tracy Chevalier.

En vakker bok om døden og det å miste et kjæledyr man er glad i. Flotte illustrasjoner.

Skriver om den på bloggen

Helt ok. Skriver mer her

Til tider er persongalleriet noe karikert (særlig de slemme venninnene), men det plager meg lite. Til det er personene alt for lette å bli glad i. Dessuten er boka lite forutsigbar egentlig. Jeg ble overrrasket av både personer og handling flere ganger. Det er fint. Plottet er godt og orginalt, og tiden og miljøet Stockett beskriver er interessant. Forfatteren har selv vokst opp i et tilsvarende miljø, og det slår meg gang på gang at det er helt UTROLIG at vi her snakker om 1960, og ikke 1860. Segregeringspolitikken blomstrer, og Stockett gir den liv gjennom personene vi følger i boka. Hun viser også til historiske kilder, blant annet en lov som var gjeldende på den tiden som sier at “Ingen skal kreve av en hvit kvinne at hun skal pleie syke på avdelinger eller i værelser der mannlige negere er plassert” og “Det skal være forbundt for hvite personer å gifte seg med andre enn hvite personer. Ethvert ekteskap som strider mot denne paragrafen skal erklæres ugyldig” (s. 192). Jeg liker også utrolig godt bihistorien til Miss Celia, som har vokst opp i hvit underklasse (white trash) og hvordan hun også sliter med å finne en plass blant de andre hvite. Det gir en fin kontrast til fortellingen.