Bokelskere.no

For en fin debutant! Denne likte jeg utrolig godt. Det handler om fortellingens forføring, forfatterens makt, leserens hunger – ja den den handler kort og godt om bøker! To eldre herrer er på leting etter en juvel av en bok, en myteomspunnen bok uten navn – den kalles av kjennere bare for Klassikeren. Få har sett den, enda færre lest den og det finnes bare noen få eksemplarer av den – hvis den i det hele tatt finnes?

Les les! Anbefales. Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/05/20/klassikeren-ola-jostein-j%c3%b8rgensen/

Jeg likte historien veldig godt, men jeg er litt lei av språket til Hoffman. Særlig de første førti sidene fikk meg til å frese. De tre søstrene som vandrer rundt i en symbiose som ekskluderer alle andre, men også hever dem over alle andre, de har sitt hemmelige språk (klissete konstruert latinaktig språk), de dufter av vanilje, eple og brente blader (!) og de elsker Paris. Klissete. Siden blir det bedre, da glansbildet sprekker, men hele tiden maner språket til Hoffman videre; intenst og fyllt opp med undertekst, mening og symboler som blir tatt opp igjen seinere i boka. Jeg liker det ikke. Hadde hun hatt en mer nøktern skrivestil, så hadde det fungert mye bedre for meg å lese henne.

Jeg har skrevet om boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/05/18/the-story-sisters-alice-hoffman/

Lars Mæhles "Korea" - lettlest og vakker!

http://knirk.wordpress.com/2011/02/17/korea-lars-maehle/

Jeg må innrømme at jeg ble fanget fra første side og satt oppslukt gjennom bokas femhundre sider. Personene, miljøet og historien er fengende. Svært fengende. Til tider er persongalleriet noe karikert (særlig de slemme venninnene), men det plager meg lite. Til det er personene alt for lette å bli glad i. Dessuten er boka lite forutsigbar egentlig. Jeg ble overrrasket av både personer og handling flere ganger. Det er fint. Plottet er godt og orginalt, og tiden og miljøet Stockett beskriver er interessant.

Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.wordpress.com/2010/06/02/barnepiken/

Ja, det er en litt drøy slutt - jeg kan være enig i det. Men likevel likte jeg denne boka mye bedre enn den forrige. Jeg liker også Bjørn Beltø selv om jeg får kløe av mannen innimellom. Har skrevet om boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/05/12/lucifers-evangelium-tom-egeland/

JA!

Det er mange ting jeg sitter igjen med etter 530 sider. Først og fremst en stor leserpopplevelse, en av de største, men det hadde jeg regnet med. Dette er en bok som trenger en påske, en ferie, en fordypning. Det passer fint å lese boka i påsken; den handler om oppstandelse, gjør den ikke? Jeg sitter igjen med lysten til å lese alt han har skrevet; særlig Kaptein Nemos bibliotek en gang til. På svensk denne gangen.

Jeg gjør meg også tanker rundt hans store litterære selvtillit. Den får seg en knekk i den mørke perioden, men fra han debuterer i 1961 og fram til midten av åttitallet, så virker det så lett for ham. Han skriver og skriver, og alt han tar i blir fantastisk; når han debuterer som dramatiker, settes stykket (Tribadernas natt, 1975) opp over hele Europa og seiler rett inn på Broadway. Kan hende det er derfor han faller? Fallet er langt. Enquist er befriende blottet for psykologiserende skriving; han er en forteller som har en historie på hjertet, og det holder i bøtter og spann. Han skriver utelukkende om seg selv. Lite om andre. Hadde boka vært enda bedre hvis betoningen hadde vært lagt på flere av relasjonene i livet hans? Kan hende. Han har så inn i granskauen godt språk. Og han er ekstremt god på oppbygning, og dramaturgi. Han vet hvordan han skal vente i tre hundre sider, og så skrive to setninger som gjør at opplevelsen blir så sterk. Han er morsom, tørrvittig, til tider selvironisk.

Her er lenke til mine omtaler av Enquist: http://knirk.wordpress.com/prosjekt-per-olov-enquist/

Utrolige personer, ei bok jeg heldigvis rakk å lese ut i påskeferien, ellers måtte jeg nesten blitt hjemme fra jobb... ;-)

Herlig tegneserie om ung jentes liv med enslig mor, bestevenninne og avstandsforelskelse. Både søt og morsom.

Spennende personer, men totalt uinteressant plot.

She's back, and she's pissed... Så spennende at den var vanskelig å legge fra seg. Akkurat sånn Slaughter er på sitt beste. Hurra!

Både morsommere og mer spennende enn jeg først trodde. Original vri og en god froklaring på hvorfor lærere er så merkelige. Samt en del stikk til norsk skolepolitikk for den voksne leseren.

Lo godt og mye av denne. Ravatn tar ukebladene på kornet og det med en infam humor som treffer meg godt.

Jeg liker at det starter med et mord, og at det er det hele handlingen konsenterer seg om. Det er litt klassisk krim, tenker jeg. Ikke seriemord, kvalme detaljer, barn som blir drept, horror og fælt fælt fælt. Mer Agatha Christie følelsen; et mord skal oppklares, og så følger vi hovedetterforskerens utspørring av personene rundt offeret. Jeg satt meg tidlig ned og tegnet kart over personene, og for første gang i mitt liv forsto jeg hvem morderen var. Kan hende det ikke er et pluss for Hanssen, tatt i betraktning min historie med krimsjangeren, men jeg likte det. Jeg likte også at det handlet om orgelmusikk, og jeg likte at Hanssen inkluderer aspekter ved mange av personenes privatliv som små bihistorier. Hanssen skriver godt nok, og er ganske morsom innimellom.

Så kan man si at politiet er litt treige i oppfattelsen, at Brede Monsen er litt vel klassisk sliten politimann og således lite original, at boka tidvis har litt lite framdrift, men likevel likte jeg godt Kurs Hanssen sin debut, og tenker jeg gjerne leser mer fra den kanten når den tid kommer.

Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/04/14/forglemmegei-kurt-hanssen/

Artig idé, men slutter å være morsom etter tre sider...

Ganske spennende, men ikke voldsomt nyskapende. Og i alle fall ikke en "psykologisk thriller". Grei.

Ha ha ha! Herlig! Undertittelen "fine og ufine barnerim" setter tonen. Denne kommer jeg til å bruke til alt fra eventyrstund for treåringer til klassebesøk fra ungdomsskolen. Og egen glede.

Søtt, men repetrende om svært ung kjærlighet,

For usammenhengende etter min smak. Boka vil liksom være alt, men ender opp med å ikke bli noe...

Nok en krim med Foyn i kjent stil. Litt mye fram og tilbake, men plottet er godt og løsningen både original og overraskende.

Nesser kan skildre mennesker, og forholdet mellom ektefellene som har mista dattera si, er vel det beste med denne. Men det blir både for brått og for enkelt mot slutten.