Bokelskere.no

Mia er 17 år og blir diagnostisert som manisk depressiv. Boken er delt inn i tre deler: Høst, vinter og vår. I disse delene er hun henholdsvis manisk, depressiv og til slutt noe midt i mellom. Hun er ut og inn på psykiatrisk avdeling og går til tider på mye medisiner. Midt opp i alle dette forsøker hun å finne ut av hvem hun er, og stiller spørsmål til diagnosen hun har fått og bruken av medisiner.

Løes bruker språket på en utmerket måte når hun skiller mellom de ulike sinnstilstandene Mia befinner seg i. Boken virker svært troverdig, og jeg kan ikke si annet enn at jeg likte den veldig godt.

Agnes er 17 år og blir gravid etter en voldtekt. Hun rømmer til London for å bære skammen alene. Heldigvis har hun hellet med seg, og lander en jobb som assistent for en fyrverkerimaker. I hjemmet hans må hun forholde seg de andre personene som arbeider der. Etterhvert som tiden går blir Agnes mer og mer desperat - hva skal hun gjøre med barnet? Hun legger en plan for å gifte seg med vareleverandøren til verkstedet, men husets herre ser med skepsis på dette.

En ganske treig roman. Det blir aldri ordentlig spennende, og det er mange forstyrrende elementer. Mange av personene forsvinner like fort ut av handlingen som de kommer inn. Hva var egentlig poenget med Lettice Talbot? Slutten hadde jeg ikke sett komme, så den var litt artig. Men om den var troverdig vet jeg ikke helt...

Kommer ikke til å anbefale denne videre.

Jeg er jobber på Pasientbiblioteket på Rikshospitalet, og kommer til å legge til denne boka på en litteraturliste vi holder på å lage som omhandler barn og psykisk helse. Forhåpentligvis kan den videreformidles til noen som trenger den!

Kjenner problemstillingen, derfor bruker jeg sjelden lydbøker og kun når jeg ikke kan gjøre så mye annet. Som f. eks når jeg sitter på bussen eller i senga rett før jeg sovner.

Stein Riverton er desverre helt ukjent for meg,

Jeg leser egentlig ikke så mye grøss/horror/krim, men akkurat nå holder jeg tilfeldigvis på med Menneskebarnet. Ikke så ille den.

Hei

Jeg likte også veldig godt De dødes tjern, og kan anbefale to andre bøker jeg har lest av Andre Bjerke. Skjult monster og Døde menn går i land.

Mange sier at Sort Messe av John Carr er av det ypperste innen denne sjangeren. Jeg vet ikke om jeg er helt enig i det, men den har mange positive anmeldelser i ryggen.

Om du er klar for å lese en skikkelig murstein så anbefaler jeg også Stephen King sin The Stand.

Johanne er 17 år og dødssyk. Etter at hun ble intervjuet en avis blir hun kontaktet av jevnaldrende Jenny. Hun er også 17 år, men i motsetning til Johanne VIL hun dø. Det er starten på en brevveksling mellom hun som er syk og vil leve, og hun som er frisk og vil forsvinne. Et paradoks, som Jenny sier.

Jentene skriver til hverandre om hverdagen sin, familien og døden. Johanne er mor til en to år gammel jente, og hun øver seg på å skrive et avskjedsbrev til henne. Men det er vanskelig. Jenny har hatt en vanskelig oppvekst og har vært suicidal siden hun var bare åtte år. Moren hennes er egosentrisk og lite interessert i sin eneste datter.

Jeg liker veldig godt språket til Synne Sun Løes, og selv om Johanne muligens er litt vel perfekt i måten hun takler døden på, hvor rolig hun er, synes jeg det er en troverdig roman. Om ungdom, dødsangst og om hvor vakkert livet er.

En kort bok om store ting. Margaret har to bestevenninner, en pappa og en mamma som er glade i henne. Moren er kunstner og kan trylle frem de fantastiske ting! Men i perioder ligger hun på rommet sitt og gråter, mens hun tror ingen liker henne. Det er som om hele verden går i grus, og ingenting av det pappa og Margaret gjør eller sier hjelper henne. Dette er deres familiehemmelighet. Venninnene til Margaret forguder moren hennes, men de vet ingenting om hvordan Margaret ofte må sjekke morens humør før hun kan slippe dem inn. Eller hvor ensom og lei seg hun var på julaften når moren ble dårlig igjen. Heldigvis har Margaret pappa, som alltid er der for henne. Og Bjørnar, som gir henne annet å tenke på.

Dette er en bok om å være et pårørende barn av foreldre med psykiske problemer. Jeg trakk beslutningen av moren er bipolar, ettersom hun til tider er veldig nedfor, for så å gå helt opp i noe, som å lage Margarets kostyme til teateret eller å pynte til jul. Boken er lettlest og sart, samtidig som den øyner håp. Absolutt passende for noen i samme situasjon, selv om den er fra 2002. Jeg synes forfatteren har gjort en god jobb, både språks- og innholdsmessig.

Det tror jeg forøvrig er første gang jeg har brukt ordet "fjetrende" uironisk.

Slenger ut en anbefalning til BokPod, som gis ut av Cappelen Damm. Også tilgjengelig på iTunes.

https://www.cappelendamm.no/cappelendamm/podcast/bokpod/index.action

Det kan forøvrig være i tidligste laget å komme med en anbefalning, da jeg bare har hørt ett program, men intervjuet med Kim Leine var aldeles strålende. Når en kommer over den litt nølende, men akk så sjarmerende dialekten, så er historiefortellingen til Leine fjetrende.

Den navnløse jenta i denne tynne boken har mistet moren sin, og med det alt som er trygt og godt. Familien hennes går i oppløsning, lillesøsteren har flyttet inn hos tanten fordi faren deres for det meste ligger på sofaen og ikke orker å gjøre noen ting. Hun går til en psykolog hun hater, ikke fordi hun vil, men fordi hun må. Og på toppen av det hele er hun ulykkelig forelsket. Hun prøver å stable livet på bena igjen, men det er vanskelig når hun er så alene om det. En tynn bok som rommer mye, om de etterlatte etter et selvmord og de ulike måtene å håndtere det på. Svart humor letter stemningen.

Suksessforfatteren er ute med en ny serie; Silber. Delikat cover! Liv og lillesøsteren har bodd overalt i verden, og har nå endt opp i London med moren deres. Nok en gang er jentene «de nye» på skolen, rare og fremmede. Men da moren avslører at hun har fått ny kjæreste som de attpåtil skal flytte inn hos (!), begynner merkelige ting å skje. Via sønnen til morens kjæreste (som tilfeldigvis tilhører den kuleste guttegjengen på skolen deres) blir Liv blir dratt med inn i en spennende verden av mystikk, kjærlighet og humor. Er det virkelig mulig å kommunisere i drømme? Anbefales!

Lettlest serie om Alma og Egon. Fine tegninger, enkel og oversiktlig tekst, snakkebobler. Egon har egen mobil han elsker å spille på, men Alma har ikke. Hun ønsker seg veldig en, og en dag får hun kusinens gamle telefon! Alma blir kjempeglad, men hva skal hun gjøre når noen gutter i klassen beskylder henne for å ha stjålet den? Da er det godt å ha en venn som Egon!

Dick på 15 år har satt seg et mål: å bli verdens mest negative person. Han har alltid hatt en jævel i seg, men nå skal det ta helt av. Og det går så det suser – til han treffer Vilde, og verden blir farget rosa. Det bremser prosjektet, og Dick må nå bruke alle sine krefter på å overtale Vilde til å bli kjæresten hans. Da er det godt at han har en venn, som i tillegg er bestevennen hans, til å hjelpe seg. Selv om Jønna har sine egne problemer – han er hodestups forelsket i læreren sin…
En utrolig morsom bok, full av flaue og sprø episoder. Arne Svingen er en av våre mest kjente barnebokforfattere, og her viser han seg på sitt beste, synes jeg! Like morsom for voksne som for de eldre ungdommene.

Marte sliter med (en begynnende?) angst og tvangstanker. Dette dukket opp kort tid etter at lillebroren hennes ble født, hun føler seg nemlig ansvarlig for hans ve og vel. Heldigvis har hennes kloke mor et godt råd: skriv ned tankene, alle som en.
Fin, morsom, viktig og spesiell - men hvem er den for? Hovedpersonen er 11 år, men språkmessig synes jeg kanskje den ble litt i det vanskeligste laget. Eller tar jeg feil?

Gaute Heivoll skriver om besteforeldre sine, og særlig bestefaren, som er hovedpersonen i denne boka. Snork. Dette ble altfor kjedelig for min del. Det gikk så treigt, og det skjedde ingenting! Det mest dramatiske var elgen som tråkket ned hagen... Jeg ventet lenge på det store klimakset, men det kom aldri. Visst er Heivoll en flink forfatter, måten han skildrer hagen på er nydelig, men det redder ikke etter min mening boka. At bestefaren "skånte" bestemoren for fæle og triste nyheter irriterte meg. Og det irriterte meg hakket mer at hun godtok det, sånn helt uten videre! Nei, beklager, denne kommer jeg ikke til å anbefale videre.

Dramatikeren Tordis blir dømt til tredve dager i fengsel etter en fyllekjøring. Hovedpersonen minner mistenkelig mye om forfatteren selv, Vigdis Hjorth, som også har sonet for samme forbrytelse. Dette er en både morsom og til tider tragisk og litt sørgelig miljøskildring. Her får vi høre historiene om kvinnene bak murene - fyllekjøreren, det narkomane mor-og-datter-paret, den voldsdømte. De lever i en boble hvor målet er å fylle dagene med noe, for å få tiden til å gå. Det strikkes, sys, røykes og prates. Egentlig høres det ikke så ille ut, selv om det selvsagt kan virke litt pinlig å måtte ta en pliè naken foran fengelsbetjenten for å bevise at man ikke har smuglet dop i tissen. Tordis går fra å være nervøs nykommer, til å nesten føle seg ordentlig som hjemme. Likevel distanserer hun seg fra de andre, hun vet innerst inne at hun er bedre enn dem, mer kultivert og dannet.

I begynnelsen irriterte det meg litt at historien hoppet litt frem og tilbake i tid, men så forstod jeg at det var sånn hun opplevde tiden der: som en hel sausete opplevelse, hvor tiden var noe de hele tiden forholdt seg til, samtidig som de ikke gjorde det. Til tross for at boka kunne bli litt langdryg, likte jeg boka godt.