Et maktvakum har oppstått etter første bok sin store finale. Og heldigvis står det nok av adelsmenn i kø for å sikre at andre bok ikke får et spenningsvakum.
Vår hovedperson Vin får derfor nok av utfordringer å bryne seg på, for ikke bare står et sammensurium av ufine karakterer klar for å hogge hodet av alle, i tillegg er ikke denne elektrolytt-kuren hun går på så lett å finne ut av.
Det nærmer seg altså hærer fra alle himmelretninger, og i blant de, er ikke noen av de veldig blå i huden? Og høye? Veldig høye? Sanderson går fra lett lek med elektrolytter i første bok til maksimum fantasy-sjanger i andre bok.
Samtidig som all denne krigingen foregår, ligger tåken enda tykkere, nå blir den heller ikke borte om dagen, det er noe fryktelig muffens på gang her folkens.
Ikke for å snakke stygt om Sanderson, Jeg har jo tross alt nettopp begynt å lese på han. Det er jo solid opplegg dette, episk på alle fronter omtrent, kanskje bortsett fra på terningen. Igjen blir det en vanlig solid 4-er på en vanlig D6.
Avstanden ligger i karakterene til Sanderson, som er gode. Bare ikke gode nok. Så får jeg fullføre trilogien før jeg triller alle rollespill-terningene, men jeg begynner å tvile på at jeg møter noe særlig til overraskelse.
En eller annen gang i fortiden, eller fremtiden, er det meste gått til helvete. Altså det regner aske, og om kvelden kommer tåken. Den går du ikke ut i.
Vistnok skal Sanderson ha fått ideen om denne verdenen av å lese Harry Potter, og se for seg hvordan det hadde sett ut om Voldemort hadde vunnet.
Er du heldig er du født inn i nobiliteten, og kan kose deg på ball, er du uheldig er du født utenfor og med mindre verdi en skosålen du sparkes ihel med.
Det er altså leie greier det her når vi blir presentert for Vin, en tyvejente i et ganske udugelig tyveguild. Det viser seg dog at Vin har såkalt utviklingspotensiale og blir raskt rekrutert videre av et mer profesjonalisert tyveguild som i motsetning til meg, også har sponsor.
Vin må videre gjennom et ganske krevende innrulleringprogram for nye rekrutter men består og blir premiert med å bli magnetisk. Dermed er alt tilrettelagt for en episk kamp mellom god og ond.
Det er kanskje ikke drager i denne boka, men ellers triller Sanderson 2 x 20 på magisk innhold. Jeg tror kanskje jeg triller lavere for den totale leseopplevelsen, men høyt nok til å vurdere å fullføre det som selvsagt er en serie på minimum 3 bøker.
Nå er det litt mye sakprosa i monitor her, men samtidig føler jeg at jeg burde fullføre denne serien med bøker om fattigdom med å lese Maria Lavik sin "Vi, de fattige". Den har tross alt ligget på leselisten lengre en JD Vance.
Vi som er så heldige i å tilfeldigvis befinne oss i den norske middelklassen slipper lett unna, som når Thomas Espedal skriver om kaffetrakteren som overdøver nyhetssaken om de druknede barna i middelhavet.
Desmond har tidligere skrevet om leiemarkedet i Michigan, eller litt bredere forstått, om hvordan det å være fanget i leiemarkedet forhindrer sosial mobilitet. Denne gang graver han dypere.
Kort oppsummert handler dette om fattigdom som resultat av en villet politikk. Ikke nødvendigvis at vi har fattige fordi vi vil, men fordi vi ikke vil gjøre noe med det.
Poverty, by America handler om at vi peker på de fattige og sier de har sugerør i statskassa, samtidig som det er den gruppen som henter ut minst, med ganske stor margin. Samtidig gjør vi ikke jobben ovenfor de med høyest inntekt.
Jeg klipper syv av ti slips for Desmonds siste, så får vi se da ...
Første del av tre bøker om Vernon Subutex, tidligere eier av platebutikk nå blakk og uten bostedsadresse.
Med seg i bagen sin får han med seg noen private videokassetter av sin avdøde kompis, tilfeldigvis også rockestjerne og nasjonalt ikon. Her er det altså en potensielt gullgruve, men kan han tillate seg selv å dele en kompis sin fortrolige siste hilsen med offentligheten?
Det får vi ikke vite i denne boka, men vi får møte et urimelig stort knippe andre karakter, alle som forfatter Despentes, må jeg innrømme, skriver skikkelig godt om.
Noe annet om Despentes. Her har Aune Sand møtt konkurranse, for her humpes det avgårde i øst og gevær. Hun virker jo helt besatt!
I det store og hele skrives det virkelig godt, men flyter litt mye mellom litt for mange karakterer som gjør meg usikker på om jeg gidder en eller to bøker til.
Jeg ender med å trille til terningkast fire for denne boka i krysningen mellom Sult og Jordbærmus.
Det trendes hardt for denne debutanten med en antageligvis meget ressurssterk markedsavdeling i ryggen.
På et påkostet eldresenter sitter fire pensjonister og koser seg med fersk bakst og krimgåter. Så har de flaks, senterets vaktmester blir klubbet til døde og endelig kan de vri de små grå rundt en virkelig sak.
Jeg tenker først, snakker vi Agatha Christie her? Bernard Borge kanskje? Kultiverte pensjonister som løser et mord over noen glass porter med ild i peisen og øye for detaljer?
Det viser seg at det vi får se, først og fremst setter forlagets markedsavdeling i et godt lys. For en jobb de har gjort. Reise dere opp. Ut i bakgården. Klapp! Klapp høyt for krim og kaprede markedsandeler!
Men la oss også se litt på det litterære. Tenk Agatha Christie, tenk Bernard Borge. Og så, tenk det motsatte, da har du dette. Høyt tempo som all krim på toppen av salgslistene har. Ingen evne eller interesse til å gjøre noe interessant ut av karakterene, og ikke minst, ting skjer, uten at hvordan eller hvorfor er viktig å si noe om.
Som Thomas Espedal sier, disse bøkene må vel leses disse også, kulturkuker (1).
Terningkast: Allerede glemt hva den handlet om, så det er vanskelig i si noe om.
1) Sitat fritt fra hukommelsen (2).
2) Hukommelse ikke min sterkeste side
Splitte mine bramseil! Jeg snublet over en bokserie om Horatio Hornblower. Ti bind om å gå over stag, reving av seil, flogging av rygg og ikke minst særdeles strenge regler for konversering jeg vet minst en instagramkokk vet å sette pris på.
Denne Horatio er ikke noen typisk forkjemper for relasjonsledelse. Det er mulig den ledelselsstilen hadde en dupp rundt napoleonskrigene. I ett av bindene vil eksempelvis ikke Hornblower nedlate seg til annet enn å harke til sine nestkommanderende. Det i seg selv er vel heller ikke ulovlig i dag og kanskje kan vi ha noe å lære av en mer direkte lederstil, selv om henging av korpsmusikkere som tar feil av notene kanskje bør diskuteres før det automatisk gjeninnføres. Eller?
Uansett, av suksesskriterie for god bok (nynorsk eller seilbåter) kan disse ti bøkene hake av for en av de, og det er da ikke annet å si at Hornblower-serien er en lesefest uten like.
Føler meg litt teit her, for jeg trodde først og fremst dette var et dataspill, som noen så hadde filmatisert, for videre å gi det ut i bokform for å melke suksessen fra spillet i det uendelige. Du vet, omtrent slik som med Jurassic Park.
Uansett, handlingen skal ligge en del tusen år frem i tid hvor en populær krydderblanding fører til en lang rekke forviklingar. Rett nok skal krydderblandingen ha en slags hallusinogen effekt, du vet, omtrent slik som med muskatnøtt.
Det er naturlig nok kamp om denne muskat-aktige krydderblandingen, ikke bare på kommunalt og nasjonalt nivå, nei her snakker vi interplanetarisk konfliktnivå. Heftige saker altså, du vet, litt slik som rockebandet We, et naturlig referansepunkt når en trekker frem hallusinogener og utenomjordiske reiser.
Boken starter med et oversiktskart, som nok må være noe av det mest uoversiktlige noengang forsøkt festet til et papir. Selv ikke når jeg var ferdig gav det særlig mening. De første kapitlene bidrar også godt til kaoset og gir pekere mot høyt konfliktnivå både i familie, kommune, stat, planet og univers. Heldigvis strammer den seg opp etter dette, og en begynner å se muligheter for å henge med i historien.
En må jo anerkjenne Herbert for høyt ambisjonsnivå, for til tross for relativt innfløkt opplegg er det en stram og lettfordøyelig historie han legger igjen. At en fjerdedel av boken også er vedlegg i form av essays og ordbok, vitner om at han legger til rette for spinoffs og ikke minst salg av store mengder merchandise.
Tenker at jeg i kveld kommer til å se ca fire sjettedeler av orginalfilmen, med innslag av litt frisbeegolf innimellom.
En av flere utgivelser denne høsten det er ganske vanskelig å si noe morsomt om. 304 dager er en roman, men en av historielinjene er tett opptil en virkelig historie om en norsk krigsveterans reise, først oppvekst, så afganistan, og så PTSD og Nav.
På motsatt side forteller Stranger om Armans oppvekst i Afganistan. Først oppvekst under Sovjets invasjon, så borgerkrig, Talibans inntog og ikke så valgfri innrullering i motstandskamp. Den forteller ikke noe om Armans eventuelle møter med kommunalt og statlige hjelpeorganer for behandling og stønader.
Samtidig nøster Stranger inn et historisk innblikk i Talibans fødsel og fremvekst, fra Israels invasjon av Palestina i 1948, og helt frem til august i år, noe som i seg selv er imponerende, da jeg trodde det tok betydelig lengre tid å ferdigstille en bok.
Når Stranger da også forteller på en skala fra medium bra til meget bra, så er det ikke mye igjen å vitse om. Hva med de greiene om hesteterapi da, tenker du kanskje? Men nei, ikke i dag. Orker ikke.
Jeg triller tre av tre terapautiske hester for Stranger sin virkelige gode bok om angst og hvor (eventuelt latterlig) utilstrekkelig hjelpeapparat vi har også her i Norge.
Noe sur for drapet på sin far, plasserer lille Gest øksa si i nakken på den lokale høvdingen. Kortvokst og bare tretten år gammel får han ingen oppfølging av den lokale BUP-avdelingen men lyses heller fredløs.
Jeg forstår, tenker du nå. Her har mange tiår med underfinansiering av psykiske helsetjenester krevet nok et offer, tenker du. Eller kanskje er det foretaksmodeller, NPM og privatisering du tenker er naturlige årsaker til at Gest, som kunde, eller bestiller, ikke får god individuell oppfølging.
I de fleste tilfeller ville du hatt rett, men her er handlingen lagt tusen år tilbake i tid, og dermed en stund før opprettelsen av velferdsstaten.
Uansett, Gest stikker av, og fortsetter med det stort sett resten av livet. Samtidig har han en uheldig evne til å blande seg inn i jarlene og storbondene liv og levnet. Ikke veldig rart at han stort sett blir funnet og må fortsette reisen.
Det er en ganske utypisk vikingsaga dette, for hver gang Gest får muligheten til å sloss litt så - "Nei jeg går heller litt bort her jeg og spikker litt". En slags omvendt knarresmed, eller baklengs Jack Reacher om du vil.
For en som kun har lest Roy Jacobsen når han skriver om sommerferie i Oslo på femtitallet, eller bind etter bind om å få barn til å vokse opp på en øy på Helgelandskysten, så er det kjekt med forandring, men mest spenstig er denne historien er fordi den er så ulik andre episke vikingsagaer. Ikke nødvendigvis bedre, men kjekk lell.
Historien forteller om lille Pelle og faren som ankommer et slavehandel-lignende marked i Danmark. Der blir de plukket sist og må ta til takke med en heller ussel fremtid.
Usselt fortsetter det også når Peller vokser opp og prøver seg som skomaker. Han går derfor inn i rollen som politisk agitator. Sterkt misfornøyd med mangel på regulering av arbeidslivet angriper han den personlige friheten, som riktignok er begrenset til å kunne velge mellom å dø av kulde eller av matmangel.
På mange måter er Pelle Erobreren det motsatte av Ayn Rands Atlas Shrugged. Sistnevnte har jeg blant annet ikke lest, som jo er rimelig motsatte av å lese en bok to ganger. Ulikhetene går også noe utover dette, og en kan jo undres hva det hadde blitt ut av Torbjørn Isaksen, Sylvi Listhaug og Siv Jensen om de hadde valgt å lese en annen bok i ungdomsårene.
Så mens en undrer seg over om Pelle Erobreren er en typisk terningkast fem eller terningkast seks bok, kan en stikke nedom garasjen og sette DeLorean-en til lading.
Lille Luke er ikke som andre nesten tenåringsgutter. Ikke bare skal han starte på to ulike universiteter til høsten, han kan også få en tallerken til å .. vel kanskje ikke fly, men hvertfall bevege på seg, litt hvertfall.
Kult opplegg, helt til han våkner i sitt eget rom. Eller det ligner, litt hvertfall, men ikke helt. I gangen utenfor møter han andre barn som også har våknet i rom som er som sitt eget, men bare nesten.
Det viser seg at disse ungene i tillegg til egenskapen av å kunne våkne i rom som nesten er som sine egne, også kan flytte på ting uten å ta på de. Ikke så veldig tunge ting da. Noen kan også se hva andre tenker og uten at det er et tema i denne boka, men tenk en klasse med tenåringer hvor alle kan se hva hverandre tenker. Fy faen.
Uansett, det betyr jo trøbbel dette da. Av type deep state. Håper det finnes en trøblete politimann som kan få ordnet opp i dette.
Det er ikke så lett å vite hva en får av Steven King. De fire Mr. Mercedes-bøkene var virkelig en berg og dalbane. The Long Walk og The Stand ganske gode. The Regulators var umulig å komme seg igjennom og de bøkene og filmene om den klovnen vil jeg selvsagt ikke ha noe med å gjøre.
The Institute får terningkast som lander mellom The Long Walk og The Stand. Temmelig ikke så verst altså. Har du tips til andre bøker av King som ikke er så verst, del de gjerne.
Tror jeg hadde denne serien i bokhylla i ti år før jeg dumpet de på Finn. Men nå i vakumet etter Joe Abercrombie så jeg behov for å plukke opp noe nytt av episk karakter til å fylle pendlertiden til og fra jobb.
Vi møter Ayla, en forlatt liten cro-magnon jente, som snubler over en Neandertal-stamme hvor hun møtes med den største forundring og skepsis. Hva er disse rare lydene som kommer ut av munnen hennes, og hvorfor er hun så høy?
Heldigvis viser det seg at disse Neandertalene, til tross for manglende frontal-lapp (eller på grunn av?), var dypt religiøse, og funnet av Ayla ble derfor regnet som tegn fra .. et eller annet sted, og hun slapp derfor å bli klubbet til døde.
Det at Ayla har et annet format på hodeskalle skal vise seg å by på adskillige forviklingar og her møter leseren eller lytteren på et skikkelig Ken Follettsk(?) de onde er onde og snille er snille, og lite midt i mellom. Så må kanskje Jean Auel unnskyldes da hennes karakterer, i motsetning til Ken Follett sine, faktisk ikke har frontal-lapp og kapasitet til sosial utvikling.
Til tider ganske lesverdig og innimellom drama av type jeg ikke setter pris på. Jeg sitter altså på gjerdet om jeg skal fortsette videre i serien eller se det an en ti års tid.
I det som raskt kunne vert del av bokserien "norske albumklassikere" forteller Don Martin og Shakar historien rundt albumet "En gang Romsåsgutt, alltid Romsåsgutt".
Eller, det er ikke helt rett, for albumet handler om å vokse opp på Oslo øst med det som følger med av sosiale fordeler og ulemper. Men kanskje mest det å leve med de fordommer en møter med de postnumrene som adresse. De historiene tar denne boka for seg óg, så det blir ikke rett å begrense det til en bok om musikk.
Boka er god på å ta opp sosial ulikhet, og det er litt skremmende hvordan boka som er ny, beskriver en virkelighet som er mer enn ti år gammel, men likevell nyhetsfersk. Fattigdommen er ikke borte selv om noen fra FRP tar med seg journalister dit en gang hvert fjerde år.
"Ran av barn gir barneran" sier Don Martin for å illustrere hvordan det å tømme bydelene for ressurser formørker fremtidshåpet for barn og unge på Oslos østkant. Nå har nyhetene slutta å dekke matkøene i Oslo, tvilsomt at det skyldes at de er borte.
Det som en trodde var en bok om Urban, vistnok en musikksjanger, er like mye en politisk bok. Jeg tar seks av ti turer med heisen på Romåssenteret for denne boka med noe uforløst potensiale.
En kan ikke si at han later seg han Stephen, han skriver raskere enn jeg klarer å lese, men alt må kanske ikke leses heller?
I Later møter vi en guttunge som ser døde menneskere, en skikkelig gyserhistorie skal det være i følge hovedpersonen selv. Møtene med de døde viser seg også å være alt fra det ubehagelig sentimentale, til maksimum ukoselig.
Guttungens alenemor får etterhvert fast følge med en ustabil politikvinne. Det er vist ikke å lett å holde på jobben sin for denne politikvinnen som samtidig gjerne takker ja til raske penger. En kan plutselig se profitt i en guttunge som kan snakke til de døde.
Her åpner historien for en rekke komplikasjoner for guttungen, ja en kan si at de vanlige problemene en kan møte i oppveksten blir små i forhold. Nok til å skrive en bok om hvertfall.
Denne historien er merkbart kortere enn hva Stephen King vanligvis leverer fra seg. Det er kanskje mer som en lang novelle å regne, og det som får lide er både historie- og karakterutvikling. Det jeg synes Stephen King kan være god på, er det ikke mye plass til i denne sparsommelige boka.
Jeg blir jo derfor tvunget til å si at dersom du spør hvor i rekken av Stephen King-bøker denne skal leses, må svaret bli "Later".
Ops! Nå føler jeg meg litt fjollete må dere tro. Jeg har jo trodd en stund at jeg hadde J. D. Vance sin oppvekstroman på leselisten i mange år. Det viste seg å være feil, det var nemlig denne, samme tema men håndtert virkelig forskjellig.
Om vi skal si det er noen likheter så er det at fokuset for begge bøkene i hovedsak er den hvite befolkningen i det såkalte rustbeltet. Men hvor J. D. Vance anstrengte seg for å ikke si noe politisk, anstrenger Metzl seg for å ikke si noe anektodisk. Ja, Metzl har tråkket i sakprosa-beddet.
Metzl vil utforske hvorfor befolkningen i dette området stemmer frem politikk som statistisk påvirker deres egen sikkerhet, oppvekst og helse negativt. Han dykker dypt i temaer som våpenpolitikk og selvmord, helseforsikringer og budsjettkutt i offentlige skoler.
Det er kort oppsumert like solid fremstilt som det er sjokkerende å lese. Men der denne boka kanskje skiller seg fra andre politiske bøker er at den med intervuer som redskap ønsker å skaffe forståelse for hvorfor folk stemmer som de gjør, og ikke bare latterliggjør dem.
Jeg liker selv å tenke at verdien av en politisk bok kan måles av antall meningsmotstandere som leser den. Her har hvertfall Metzl gjort et forsøk og jeg legger tre av fire Bushmaster Mannekort på bordet for denne boka.
Bok nummer én av tre og da kan du kanskje gjette hva slags sjanger dette er? To gode indikatorer på at du leser fantasy, er at både kvalitet og sideantall er over gjennomsnittet, og det stemmer ikke så verst med denne serien óg.
Ganske raskt bryter Fonda Lee med den klassiske fantasy-oppskriften. Her er den mørke middelalder byttet ut med storby i delvis moderne tid. Vi er nærmere Sopranos enn Ringenes Herre, ikke er det noen drager her heller.
Vi møter en klan, eller familie om du vil, som kjemper om kontrollen over byen Kekon. I de mørke sidegatene lurer selvsagt en annen familie, klar til å ta alle skitne triks i bruk for å ta kontrollen over byen.
Kampene må utkjempes på med kniv på gata, men óg politisk og økonomisk for å unngå at den andre familien får et overtak. Viktig er og å ha kontroll over utdanningsinstitusjonene for å sikre rekrutering til egne rekker. En begynner å forstå hvorfor dette er mer enn én bok.
Til slutt sitter vi igjen med en ganske velskrevet alternativmesse-sopranos-fusjon, og det hele fungerer ganske bra. Om krystallene vil kommer jeg nok til å gå gjennom resten av serien i løpet av min levetid.
Første bok om nynorsk-fundamentalistene i Vassbygda/Vassbygdi. Jeg var så heldig å slumpe borti siste bind først, og den viste seg å være av helt episk kaliber, men klarer Kolerud å følge opp dette siste bindet med å skrive to like bra, eller bedre bøker, for ti år siden?
Det knives internt i Vassbygda/Vassbygdi, om status for i- og a-endingene. Til nå har de funnet et kompromiss, men en ser fremdeles Toyoti og Auda-er i gatene, mest på utkikk etter bokmålbrukere.
En dirigent som ikke overholder nynorsk-graden blir på det groveste irettesatt, samtidig ser de også ut av bygda, etter eksterne farer og andre muligheter til å spre målformen.
Blant annet med et heller kostelig besøk på et stadion de mener oppkalt etter selveste Ivar, Aar Aasen, og klubben Veslestraumen.
Men vent, i en dyrepark dukker det plutselig opp en ny Ivar, den nusseligste lille foreldreløse bjørnunge, på vei til å bli hele Norges nye Julius. Dette kan ikke aksepteres. Ivar sitt navn må forsvares, attentat må planlegges.
Denne Vassbygda/Vassbygdi-sagaen må da være noe av det flotteste i norsk litteratur, ja kanskje enda bedre enn hva Ivar Aasen selv har skrevet.
Siste og andre del av Koleruds trilogi om nynorsk-ekstremistene i Vassbygda/Vassbygdi.
Denne gang oppdager Bendik Uføre, eier av den lokale åleri og tjuvfiskerestauranten at ungene leker med kort. Kort med bilde av monstre på. Det virker helt sykt populært med disse kortene som kriger mot hverandre.
Bendik Uføre lar aldri en mulighet svinne for å spre nynorsk, eventuelt for å støve ned riksmålet, og her er det åpenbart. Kort en kan krige med, som kan puttes inn i en bok, med bilde av de største nynorske dikterne, og deres feteste dikt.
Selvsagt, det blir forviklingar. Riksmålsforbundet lar hardt stå mot hardt, og hva med tilhengerene av de nynorske dikterne som ikke fikk sitt eget kort? En må vel kunne si at de overreagerer "litt".
For en som har vokst i midten av denne konflikten, må en bare konstatere
at det nå er nynorsken som er dominerende innenfor konseptet "bok". Det blir spennende nå å se hva riksmålet slår tilbake med.
Når det gjelder Kolerud, får jeg i god Bergens Tidende-ånd si: Av det beste som er skrevet! (Fem av seks hjerter).
Det er mulig at jeg tidligere har lagt litt mye trykk på om noe er skrevet på nynorsk eller ikke, og det er akkurat som om forfatter Arnfinn Kolerud har fått med seg dette og tenkt "Javel? Syns du nynorsk er kjekt? Hald denne skåla med stua ål eit augob.. augebli.. augneblin.. littegrann".
Vassbygda er Norges siste nynorskbastion og er i endeløs konflikt med Riksmålsforbundet. Det spisser seg til når selveste kongen og hans fineste bopel blir utsatt for sabotasje. Kongen svarer med diktlesning av A O Hauge og medlemmene rømmer fra riksmålet.
Samtidig i Vassbygda er arbeidet starta på deres egen Mount Rushmore, uten at de er helt sikre på hvilke nynorskfjes som skal få plass der oppe.
Som dere forstår, her blir det forviklingar, på nynorsk. Og selv om Kolerud er ny for meg, har mange andre vist at det nok ikke finnes noe bedre skriftspråk for skrøner enn akkurat nynorsk.
Gledelig nok er dette del av en serie på tre bøker om nynorsk-ekstremistene i Vassbygda. Uheldig nok er dette den siste av de tre, men gode skrøner kan nok også leses baklengs(?).
Gamle menn i syningom(?) er ikke bare en god skrøne, den er mesterlig, som i at en må lete frem rollespillterningene, kanskje flere av dem, for å finne et terningkast høyt nok.
Jeg vil bare først nevne at jeg har levert tilbake Tiller sin siste roman "Flukt" til biblioteket, ikke ferdiglest og jeg vil derfor ikke kunne si noe særlig om hverken bok eller forfatter. I denne omgang. Den boken var forøvrig nominert til bokhandlerprisen, men ble slått av Abid Raja sin biografi. Mildt sagt ikke pent for CVen til Tiller å bli slått av Raja i det litteratur først og fremst er, en konkurranse. Uansett, i stedet har jeg igjen lest en type litteratur som er mye mer tilgjengelig, men ikke nødvendigvis like lett å fortelle om, nemlig den historiske roman.
I denne bokserien følger vi sakføreren Shardlake. Han elsker eiendomsrett og å stelle med krokusene sine i hagen, men ender som regel med å rote seg inn i en sak hvor han risikerer å skaffe seg fiender på begge sider av de religiøse fløyene. Det var heftig populært med religion på 1500-tallet, men samtidig kunne en bli heftig upopulær om en gjorde religion på feil måte.
Også i Åpenbaring må Shardlake navigere mellom nåværende og tidligere nærmeste ledere med en vaktsom tunge, for ikke å ende opp som noen av sine tidligere nærmeste ledere, som har sitt hode hvilende på en stake, glanende utover Themsen. Det er generelt en guffen tid, også hygienisk, og en kan spørre seg hva slags holdninger og rutiner de har til krysskontaminering og fem sekunders regelen på kjøkkenet når de åpenbart trøbbler med grunnkompetanse på håndvask og ta av seg skoene sine.
I tillegg til at stakkars Shardlake heller ikke denne gang klarer å få jobbe med eiendsomrett i fred, og i stedet må unngå å bli halshogd av reformister på den ene siden og papister på den andre, får også han en sak hvor et foreldrepar har fått sperret inne sin sønn på den lokale DPS fordi han er blitt for henfallen til bønn, og de frykter at han skal pådra seg skarpretterens vrede. Som alltid uroer det veskebalansen å lese om underfinansieringen av psykiske helsetjenester, men en må innrømme at de har faktisk kommet et stykke siden 1500-tallet. Så oppsummert, det er krim, i historisk setting, kan leses i bulk, når annen tilgjengelig litteratur er for krevende. Typisk terningkast tre eller fire.
Sist sett
