Bokelskere.no

For meg var Did You Ever Have A Family av Bill Clegg den beste i år, men den havnet desverre ikke på shortlist en gang. Jeg likte godt McCarthys Satin Island, men jeg tror jeg var en av de få. Mange mente den var pretensiøs - personlig synes jeg de tok den litt for seriøst, jeg synes den til tider var ganske morsom. A Brief History of Seven Killings virker som et godt valg basert på det jeg har lest om den. Selv heiet jeg på Yanagihara, utelukkende fordi The People in the Trees var den beste boken jeg leste i fjor og det virket ikke som om noen la merke til den. Dermed var det gøy å se at hun fikk anerkjennelse i år, til tross for at det var for en bok jeg foreløpig ikke har lest.

Jeg skjønner ikke hvordan Jackie klarte å finne tilbake til rommet hvor Erik ble holdt fanget 8-)

Jeg trodde i utgangspunktet det skulle være vanskelig å velge ut kun en bok, men etter å ha sett gjennom listen over bøker jeg leste i fjor er det ganske åpenbart hvilken bok som ble min største favoritt: The People in the Trees av Hanya Yanagihara. En særdeles imponerende debutroman som tar for seg en rekke etiske problemstillinger knyttet til vitenskap og kulturkollisjon. Den gir ingen tydelige svar, men tvinger leseren til å tenke.

Usikker på hva som kan passe for en 14-åring, men her er noen eksempler på god britisk humor (har ikke lest alle selv, men har lest nok om dem til at jeg tør å påstå at de ikke mangler litterære kvaliteter, alle er vel regnet som klassikere):

• Jerome K. Jerome: Three Men in a Boat
• Douglas Adams: The Hitchhiker's Guide to the Galaxy
• Kingsley Amis: Lucky Jim
• George Grossmith: The Diary of a Nobody
• E.F. Benson: The Mapp and Lucia novels
• Sue Townsend: The Secret Diary of Adrian Mole, Aged 13 3/4 (ungdomsbok)

Three Men in a Boat er tynn og fantastisk, noe av det morsomste jeg har lest (som ikke er Wodehouse - jeg deler din begeistring for han). Eventuelt noe av Stephen Fry, annet enn selvbiografiene).

Bøker med upålitelige fortellerstemmer synes jeg ofte er ganske interessante å lese. De som enten husker detaljer feil eller bevist vrenger på sannheten for å stille seg selv i et bedre lys. Noen forfattere er flinke til å få det frem på en subtil måte som overrasker leseren, deriblant Kazuo Ishiguro.

Jeg leser ikke så mye nytt, så dette var ikke helt enkelt. Mine tror jeg må bli:

1. Christopher Hitchens - Mortality
2. Jim Crace - Harvest
3. Alan Bradley - The Dead in Their Vaulted Arches

Jeg ble litt skuffet for jeg trodde boken handlet mer om konkrete tips til treningopplegg enn den gjorde.

Nesbø har valgt å strukturere romanen ved å dele den inn i fem deler. Hver del har sin fortellerstemme, og gir oss innblikk i hovedpersonen fra ulike vinkler. Jeg får inntrykk av at Nesbø har valgt denne inndelingen etter inspirasjon fra klassisk dramaturgi, og hvordan man kan bygge opp en fortelling gjennom fem deler. I den første delen introduseres vi for viktige karakterer, deres bakgrunn og historie, blir kjent med omgivelser og sted. Her presenteres vi for Johannes og faren, og gjennom tilbakeblikk blir vi også kjent med hva som har skjedd på gården i tidligere år. I del to skjer det en opptrapping av handlingen og plottet. Temperaturen stiger. I boken illustreres dette med drapet på en hjort, en handling som har stor symbolsk verdi for romanen. Del tre representerer klimaks og vendepunktet. Her blir vi vist hvordan livet har endret seg på gården, og for Johannes, og ikke til det bedre. I del fire roer handlingen seg noe ned, og i del fem, som representerer avslutningen og konklusjonen, er det Johannes' mor som kommer med innsikten.

Skårgangar er skrevet i en litterær tradisjon fra 1940 - og 1950-tallet, og det er vanskelig ikke å trekke sammenlikninger til Tarjei Vesaas. Vesaas var kjent for sin symbolikk, og brukte ofte dyr som bilder i teksten. Nesbø gjør også mye bruk av dyr for å forklare. I starten er det sauene. Etter hvert er det en hjort som virker som metafor, og senere er det en uhyggelig scene med en død mus.Vesaas var også opptatt av naturen, og i Nesbøs roman står også naturen sentralt, og ham bruker blant annet været for å understreke handlingen i romanen. I første del av romanen får vi også noen ymt om hvor handlingen går, representert av en gravhaug som gir meg som leser en snikende uhygge om det som venter. Mennesket står også like sentralt hos Nesbø som hos Vesaas. Mennesker som kjemper mot seg selv, og mot hverandre. Mennesket mot naturen, naturen mot menneskene, og omkringliggende krefter. Romanen tar også opp flere eksistensielle spørsmål.

Skårgangar er en svært innsiktsfull roman når det kommer til menneskelige relasjoner, og det ligger en livserfaring i teksten som man oftest finner hos forfattere som har skrevet og levd i mange år. Denne opplevde livserfaringen gir seg også utslag i et veldig godt blikk. Spesielt viser Nesbø dette i en av bokens, etter min mening, beste scener, som utspiller seg mellom Johannes, faren, moren og en søster ved kjøkkenbordet. Gjennom denne helt hverdagslige scenen får Nesbø sagt utrolig mye med få ord, og dialogene her er også gode. Generelt virker det ikke som om et eneste ord i boken er overflødig.

Språket er vakkert, av og til poetisk, og skaper stemninger og følelser hos leseren. Nynorsken høyner bare leseopplevelsen. Det ligger en lengsel og et stort vedmod i teksten, som jeg som leser ble sterkt grepet av. Dette er en type bok du ikke gjør deg ferdig med sånn med en gang, og som gjør det vanskelig å kaste seg over noe nytt.

Skårgangar er en innadvendt roman. Det skjer ikke så mye av ytre handling, og det er veldig mye som sies mellom linjene.Nesbø formidler historien og menneskene i den med en sikker stemme, og er et stort forfattertalent jeg gleder meg til å følge fremover. For meg var denne boken en av høstens, om ikke årets, største norske leseropplevelse.

Hele omtalen her

Asbjørn Hansen bokdebuterer med en dokumentar om sine erfaringer som Kripos-etterforsker. Resultatet er blitt en gripende bok som også gir et godt innblikk i norsk politiarbeid.
(...)
Det er fort gjort at en bok som omhandler reelle drap kan bli spekulativ. Det er sterke saker Hansen tar for seg i boken. Mange av drapsofrene var unge, og ble utsatt for meningsløse forbrytelser. Omstendighetene rundt drapene er i mange av sakene forferdelige.Likevel klarer Hansen å skrive om de ulike forbrytelsene på en svært respektfull måte. Her er ingen grafsing i blodige og grusomme detaljer. Med et nøkternt språk presenterer han de faktaene som han har anledning til å gå ut med. Dette gjør boken enda sterkere for leseren. Spesielt sterkt er slutten på kapittelet som omhandler Baneheia - saken. Her skildrer Hansen avslutningen på et avhør av en av de drapsdømte i saken. Et avhør som ble gjort på åstedet for forbrytelsene.

Boken har en god oppbygging. Selv om sakene i seg selv byr på mye dramatikk, øker Hansen spenningen ved måten kapitlene bygges opp på. Her gjøres det flere ganger bruk av cliffhangere, mens historien glir inn i ulike sidespor. Det gjør boken vanskelig å legge fra seg. Når jeg likevel måtte ta pauser i lesingen, hadde det kun sammenheng med at sakene som ble skildret er sterke og at jeg ble grepet av skjebnene til flere av dem som omtales i boken. I utgangspunktet er dette en bok som man fint kan lese ut på en kveld. Det er også veldig mange gode refleksjoner og bilder i teksten. Jeg ble fascinert av forfatteren på grunn av dette.

Apropos ofrene: Det som hever denne bokens kvalitet, er måten Hansen tar for seg nettopp ofrene i de ulike straffesakene. Han viser dem som mennesker som aldri skulle ha behøvd å bli utsatt for det de ble utsatt for. De skildres på respektfullt vis. Jeg synes også Hansens beskrivelser av sine møter med de som senere er blitt dømt i flere av sakene også er gjort med respekt. Han viser dem som mennesker. Ikke som monstre.

Sakene Hansen tar for seg i Menneskejeger er saker media har skrevet mye om tidligere, og jeg kjente til flere av dem fra før. Det blir likevel noe annet når man får dem presentert fra en som var med på å etterforske og, i flere av tilfellene, oppklare forbrytelsene. Det gir en annen vinkel.

Jeg synes også det var særlig interessant å lese om det nitidige arbeidet som ligger bak en hver oppklaring i en kriminalsak. Kriminaletterforskning er ikke like spennende som den man blir presentert for i krimbøker. Her er det snakk om dager, uker og i noen tilfeller år med rutinepreget arbeid, og lange tider borte fra egen familie. Ikke minst er det interessant å se hvordan politiarbeidet har utviklet seg fra sak til sak, etter som teknikken har kommet lenger og lenger. Hansen gjør også sammenlikninger med politiarbeid i andre land, som i USA. Menneskejeger oppleves ikke bare som en utgivelse i true crime - sjangeren. Aspirerende krimforfattere vil også kunne ha god nytte av å bruke boken i sin research rundt politimetoder.

Mitt ankepunkt til boken er at den burde vært gjennom en grundigere korrekturlesing før den ble utgitt. Det er litt for mange skjemmende skrivefeil i boken. Det er synd, fordi dette er ellers en veldig god bok. Menneskejeger er en bok som gjør inntrykk, og som man ikke glemmer med det første. Da hadde det vært greit å slippe å irritere seg over skrivefeil og manglende ord i teksten. Den manglende korrekturen er dermed årsaken til at jeg ikke gir boken mer enn 4. Innholdsmessig står den til en femmer.

Hele anmeldelsen her

Det er en liten forskjell der. Når jeg skriver om en bok her inne, så har ikke jeg noen som helst egeninteresse i den boken (så lenge jeg ikke selv har skrevet den, eller deltatt i utviklingen av boken). Med min egen blogg har jeg klart en egeninteresse i, og den reklamerer jeg for når jeg legger ut link til bloggens nettside.

Jeg vet ikke om de siste setningene dine ift "man" er ment å være et humoristisk spark eller noe annet, det er faren med nettet - man ser ikke ansiktet til den som skriver. Mine kommentarer er ikke ment personlig mot noen. Hvis det er en forhistorie her ift dette nettstedet, så kjenner ikke jeg til den da jeg ikke er så aktiv i diskusjoner her inne.

For å presisere så har jeg ingen problemer med at man linker til sin egen blogg, så lenge man også tilbyr bokelskere.no et stort eller lite utdrag av anmeldelsen. Det jeg kommenterer på er kun å legge inn en link i feltet for bokomtale og ikke noe annet.

Selv om man ikke har en fortjeneste i form av økte inntekter ved å linke til egen blogg, så blir det like fullt reklame. Reklamebegrepet er ikke avhengig av at man tjener økonomisk på å vise seg frem. Man legger jo ikke ut linken for å være snill mot bokelskere.no. Man legger ut link fordi man vil ha lesere til egen blogg, og dermed er det underforstått promotering av ens egen side. Jeg ville ikke lagt ut link under mine bokomtaler her inne hvis jeg ikke ønsket at folk skulle klikke inn på siden min.

Jeg har stor forståelse for ønsket om å legge bokomtaler her inne på nettstedet. Hvis "alle" bare skulle linket til bokomtaler utenfor nettstedet, eller gjort det samme i andre diskusjoner, så ville det ikke tilført nettstedet så mye av verdi. Et nettsted er avhengig av at folk diskuterer og legger igjen omtaler der, slik at stedet blir levende. Ikke bruker det som et linkebibliotek.

Jeg synes det er mest ok å legge inn hele eller store deler av omtalen på en bok her inne, de gangene jeg gjør det, også legger jeg ved en link nederst i innlegget hvor det står "Les hele omtalen her". Da har jeg tilført bokelskere.no en verdi, samtidig som nysgjerrige også kan besøke bloggen min.

Jeg har også vært på mange andre nettsteder, og felles for dem er at det blir oppfattet som spamming hvis man bare legger ut en link til en annen side og ikke noe mer, samt at det blir regnet som svært dårlig nettetikette. Alle nettsteder ønsker, som sagt, å ha en levende side, og det får man ikke om folk lenker til innhold utenfor siden.

Mine favoritter er Marekors, Sorgenfri og Frelseren.

Selv om troen er personlig er det likevel et tema det går an å diskutere, og når ikke-kristne blir anbefalt å lese boken inviteres det jo til diskusjon.

Ellers kan jeg ikke se at Hilde S sitt innlegg er et angrep på troen, hun forsøker å svare på kommentaren til MiaMaria. Deler av svaret er dog kanskje noe urelevant, men et angrep er det da ikke. Det er også forskjell på å respektere andres rett til å tro på det de vil og å respektere innholdet i troen.

I dette spesifikke eksempelet fikk personen som skrev omtalen to hovedkommentarer så vidt jeg kan se, og den ene er et spørsmål om hvorfor han anbefaler ikke-kristne å lese boken. Dette mener jeg er et helt legitimt spørsmål. Den andre kommentaren handler om forfatterens perspektiv og hvorvidt det finnes andre perspektiv som kanskje burde vært inkludert i en slik bok dersom ikke-kristne skal ta den seriøst, noe som også burde være en legitim kommentar i og med at boken blir anbefalt til ikke-kristne.

Ellers er jeg enig i at slike diskusjoner kan skli helt ut, men jeg synes absolutt at man bør kunne diskutere tema så lenge diskusjonen ikke er irrelevant for omtalen av boken eller boken i seg selv. Og jeg synes ikke at det er irrelevant at man er uenig med forfatterens fremstilling av tema. Hvis en historiker skriver en bok om en viss historisk hendelse og man er helt uenig med forfatteren angående hvilke faktorer som førte til denne hendelsen, er ikke det da en relevant diskusjon å ta eller et relevant tema å ta opp? Hvis noen roser boken opp i skyene og man selv ikke har lest boken kan det likevel være interessant å gi et annet perspektiv så lenge man vet noe om emnet og det er relevant for det som blir skrevet i omtalen.

Jeg er midt i forsøket på å lese flest mulig av de bøkene som havnet på The Man Booker Prize sin longlist og kommer denne helgen til å lese ferdig Unexploded av Alison MacLeod. Forhåpentligvis rekker jeg også å begynne på The Luminaries av Eleanor Catton.

Så lenge diskusjonen relateres til det som står skrevet i omtalen av boken er det vel ikke noe problem? Skal man ikke kunne stille spørsmål til eller kommentere momenter fra omtalene andre legger ut?

I det eksempelet du kommer med kan jeg ikke se at diskusjonen er irrelevant i forhold til omtalen av boken.

Children of the Jacaranda Tree følger flere personer over en tidsperiode fra 1983 til 2011. Romanen starter med en svært sterk skldring av Azar som skal føde sin første datter i fengsel. Neda, som datteren blir kalt, blir en positiv distraksjon for Azar og de andre kvinnene som sitter fengslet, men lykken skal ikke vare. I romanen stifter vi også bekjentskap med andre karakterer som hver på sitt vis blir påvirket av måten regimet i Iran behandler opposisjonelle, eller mennesker myndighetene anser som en trussel.

Delijani har skrevet en svært sterk og bevegende bok. Åpningsscenen sitter rett i magen, og hun skriver og skildrer med så sterke følelser at det er umulig ikke å bli grepet - ikke til å undres over egentlig, siden forfatteren har sagt at hun skriver om sin egen slekt. Skrivestilen er intens og tett. Det er mange sterke skjebner i denne boken, og det de opplever gir også et innblikk i måten regimet i Iran opererte på. Jeg leste ut boken på en dag, men den satt i meg en stund etterpå.

Det er flere temaer som behandles i romanen: det handler om hvordan urett kan påvirke og i visse tilfeller skade fremtidige generasjoner. Det handler om kjærlighet, mellom mann og kvinne og mellom barn og deres foreldre. Det handler om å ta farvel og hvor vanskelig dette kan være. Children of the Jacaranda Tree skildrer håpløshet og lengsel, men er samtidig en bok om å finne håp på de mørkeste steder. Delijani har også mange ord til ettertanke og refleksjon, noe hun deler med Khaled Hosseini. Det er flere sitater å merke seg i boken, som dette:

Hele anmeldelsen her