Bokelskere.no

DET MOTSETTE

Eg prøvde å tenkja på
kva som er det motsette
av bomber

og enda opp
med å tenkja på korn.

Korn som veks så stille
og som kan vaia
så vakkert i vinden

og som kan
gi oss brød.

UNDERTRUISK

Som å treffa den neste tonen.
Alt spelet som finst i det samspelet
ein lang samtale er. Smil. Små rørsler.
Lyfta eit augebryn, tromma lett med
to fingrar.
Du fekk meg til å forstå at eg hadde
vore undertruisk for lenge. Eg trudde
ikkje der tru trongst. Der tru kunne opna
og famna inn ein større fylde.
Som humlene sine revebjøllekyrkjer. Elvenektar
og dagslysets manna.
Eg snudde meg for å gleda deg med
ei endring eg visste du ville lika, og du skuffa
meg med å ha vore død i mange år.
Eg kunne ikkje lenger hugsa korleis
hausten lukta, utan å minnast fargen
i kleda dine først.

HIT

Så kom eg fram
til den viktigaste dagen
av alle
Kvardagen

REGLE

Ein, to og store tre.
Alvar ved elva og ei fe.
Ein, to og store tre.

Mosemjuk og jorda fred.
Mumlar mold, nynnar straum.
Røynd er røynd. Draum er draum.

Ein, to og store tre.
Alvar ved elva og ei fe.
Ein, to og store tre.

TYDELEG

Den gylne alleen tek imot meg. Lauvet skin.
Endene pløyer elvevatnet med ungane sine.
den smale bekken fangar òg litt av himmellyset.
Framleis er livskrafta tydeleg overalt.
Det er over fire månadar sidan eg var her ute sist.
Jordfargane ved elveosen rører ved hjarta mitt.
Skyene så kvite mot det blå over stiane.
Sanddynene sine kurver er mjuke i den kalde lufta.
Mektige tre er budde på vinterstormar.

KVIFOR

Eg har ein stein
der ordet
Kvifor?
er gravert inn.
Den er litt flat
litt rund
og god å halda.
Av og til snur
eg den
slik at ordet
Kvifor?
vender ned
mot jorda.
Men i dag
tok eg den
vog den
i handa
og kasta den
med all kraft
i veggen.
Kvifor?
Difor.

Du går inn og ut av rommet ditt
Er dette mitt rom? sier du
Det ser ikke sånn ut hos meg

Hvordan ser det ut hos deg?
Det er tre rom i huset, sier du
Der du var ung?
Der jeg er ung

De skal ta bilde av hodet ditt
Må jeg være med, spør du

jeg forteller hva du skal
du er ikke et barn
ingen kan bære deg
og ingen kan være deg

Kan ikke du bare ta med hodet mitt
så kan jeg sitte her
og vente så lenge?

Noen ganger ser du meg når jeg ikke er der
jeg sitter i sofaen din
jeg svarer ikke når du spør
du prøver med mat og kaffe
det hjelper ikke
jeg gjør deg redd

IV
det hender jeg drømmer om et kraftig smell, hodet mitt
verker, jeg holder et lemlestet barn i armene, jeg roper
et annet navn enn ditt, hvor er du? når jeg våkner blir
jeg liggende og stirre ut i mørket, jeg hvisker: sover du? i
diktet står det: det er en engel inni meg som stadig
sjokkerer. hadde jeg sagt den setningen og ment det,
hadde jeg forlatt deg, hadde du latt meg gå? det er natt,
du er ikke hjemme og jeg skriver: å bo er en sorg jeg
må leve med.

GENERASJONSDIKT

det går an å stå opp tidlig
det går an å koke kaffe
og lese kinesiske dikt
det går an å bo
i denne byen
la trikken, trafikken
rytmen finne sin plass
og bare fortelle om deg,
det hender over natten;
vinteren kom
mens vi lå med hverandre
og da vi våknet og så ut av vinduet
var bakgården fylt av mennesker,
fra en av oppgangene
bar ambulansepersonell ut en båre
og på den andre siden av bakgården
flyktige fuglespor i snøen,
skrifttegn i et kinesisk dikt

Og så skjønte jeg: Sorg er noe man er alene med. Herregud, så alene man er.

Hvem vet hvorfor folk er forskjellige? Vi er født med en bestemt natur, tror jeg. Og så gyver verden løs på oss.

DYLAN PÅ KINESISK

det heter å tenke med hodet
det heter at døden lever i kroppen
det heter at ingen overlever livet
det heter ja og det heter nei
og i byen renner det to elver
ved den ene skal du gråte
ved den andre skal du bo,
det heter at et hus ikke er et hjem
men at hjernen er et slott, hjertet er et rom
og at du kan få mitt hjerte
ettersom alt jeg trenger
er en liten hage og et bibliotek
for å leve lykkelig,
men livet er å gå en omvei
livet er en uoversiktlig vev
hvor du lever slik døden lever
i en utkant av mitt hjerte

Det er en gave i livet at vi ikke vet hva som venter oss.

Da jeg kjørte hjem fra elva den dagen, slo denne tanken meg: Charlene slapp fra seg en svak dunst av ensomhet. Og den fryktelige sannheten er denne: Den hadde fått meg til å trekke meg en anelse unna, inni meg. Og jeg visste at det var fordi jeg alltid hadde vært redd for å slippe fra meg den dunsten selv.

Gleda med å vere vaksen er at ein sjølv kan velje om ein gjer noko med driten i livet.

Mennesker glemmes overraskende fort. Som oftest tar det bare et par-tre generasjoner før et menneske er totalt glemt. De fleste legges ikke i graven for å hvile der til evig tid, men til de er glemt. Så graves de opp igjen for å få plass til en annen.

Ta min seng, sier jeg
så gammel er jeg ikke, sier mor
legger seg på madrassen på gulvet
i min luft
på mitt gulv
i mitt blinkende lys
nattkjole i barnslig bomull
blodårer på hånden
halsen

ser på mor når hun sover
lurer på når hun skal dra

Én blå stripe er frihet
to striper er

rystende