Bokelskere.no

HISTORIE I

Skriv, sier vi
i avskjedens stund
Men hvem av oss har mest å fortelle:
Han som reiser
eller hun som blir, hun
som reiser eller han som blir?
Jeg vet det: den som reiser
kjøper postkort
Den som blir skaffer seg brevark

MAGIKEREN

Tiden tar seg ikke inn
Tiden tar seg bare helt ut
Men da du var barn
kunne du trylle
Du sjonglerte med dagene
til uken hadde åtte døgn
Natten la du i et skrin under sengen
og neste morgen stod solen opp av seg selv
Du kastet sekundene til værs
og fanget dem som timer
Så mye hadde du
og dette er det som er igjen: et liv
De samme timene kunne du legge i lommen
og når du vrengte den var de blitt en måned
Minuttene tredde du på et strå
og spiste søte kvarter til aftens
Du gikk arm i arm med tiden
Den lystret deg som en due

Nå er det omvendt
Nå er det tiden som vrenger lommene
og har deg i sin hule hånd
Nå er det du som står på perrongen
under klokken som faller når som helst
som på dommedag
eller sirkus

SURPRISEPARTY

De døde
fyller også år
Glem ikke dagen
Ingen blir mer skuffet
enn de døde
hvis de går glipp av en fest
Alt de ønsker seg: å bli husket
Det er en kostbar gave
Den er gratis
Gi de døde tid
Du behøver ikke engang
pakke den inn
De vet hva de får
De døde
fyller også år
De setter pris på hvert sekund
Har du med et minutt
er de takknemlige
Har du en time
snur de seg i graven
mens lys etter lys blåses ut
helt til de døde fyller null
og du må ta deres plass
i kirkegårdens
langsomme
stollek

I hvert skinnende øyeblikk av lykke fins det en dråpe gift: vissheten om at ny smerte ikke er til å unngå. Vær ærlig mot dem du elsker, vis dem din smerte.

Personlig gir jeg mest generelle råd, av typen:
Vær nøktern og pragmatisk
Ikke ta sorgene på forskudd
Aksepter det eneste sikre her i livet, nemlig at du en gang skal dø
Øv deg på å ta avgjørelser under tvil
Ikke gjør unntaket til hovedregel
Ta hensyn til deg selv
Unngå usunne avhengighetsforhold
Ikke krev at andre skal ta spesielle hensyn til deg
Øv deg på å skjelne mellom ønsker og krav
Vær fleksibel

Som en fornuftig person har sagt: "Å være bitter er som å drikke gift i håp om at en annen skal dø."

[...] i et relativt overkommelig familieselskap ble jeg såpass uvel at jeg måtte bryte opp og gå til sengs, trolig med en smule feber. Årsaken var etter alt å dømme selskapets omfang. Alle snakket samtidig, høyt og om ulike ting. Den slags klarer jeg ikkje, det har vist seg flere ganger, jeg blir ikke bare taus, men faktisk uvel. Både hører jeg dårlig, selv med apparater i ørene, og er jeg langsom i begripelsen og enda langsommere i tilsvar: det blir og ble for meget for meg.

Hvordan kan jeg vite hva jeg har glemt? Ja overhodet huske at jeg har glemt noe?

Vi tre ser ikke på hverandre. Den tiden da vi utvekslet blikk over hodet på mamma når hun gjorde eller sa noe som viste at hun ikke var helt med, var forbi for et par uker siden, da vi forsto at de øyeblikkene ville bli daglige foreteelser heretter. Jeg synes det er helt utrolig hvor fort noe som hadde vært så merkelig og fremmed, hadde blitt helt normalt. Nå var det en del av vår lille verden, den verdenen som mamma alltid hadde regjert over. Tristheten som kniper til i mageregionen, opptrer fortsatt sammen med disse øyeblikkene, men de vantro blikkene hører fortiden til.

Han er snill, og han snakker til meg som om jeg var en person. Nei, ikke det. Jeg er en person. Det jeg mener, er at han snakker til meg som om jeg er meg, og det liker jeg. Det varmer meg tvers igjennom, og jeg føler meg underlig glad. Jeg savner det å være glad - bare glad, uten å føle at hvert eneste gode øyeblikk jeg opplever nå, også må være litt trist.

Verdt å vite

De holder sammen, kuene.
Reiser den ene seg og går
følger de andre etter,
blir borte i dalsøkket.
Søker ly under de tunge
trekronene.
Hviler og vandrer.
Vet bare dette ene:

Månen i natt

Månen er så nifs i natt,
der den truer
bak et slør av skyer
og planlegger sin lysende entrè.
Trekker vannet opp fra havet
og blodet fra årene.
Slipper kreftene løs
på oss stakkarer
som aldri sover.

Mitt lengtende pastahjerte

Spagetti er ikke mat,
sier mor, bare mel og vann.
Skal noen svartkledde koner
på Sicilia fortelle oss
hva vi skal spise?
Der skinner jo sola bestandig,
der plukker de modne sitroner
rett fra trærne.
Her er det mørkt og kaldt.
Spis maten din.
Det er blodmat i dag
og torskelever i morgen.

Det hende av og til då eg stod opp

Eller då eg skulle dra gardinet frå
Ja, andre stunder på dagen med:
Eg fekk ein glimt av meg sjølv i spegelen
Eit skip drog forbi på fjorden
Langsamt, i vindusramma: livet mitt
Åsane blei, fjorden låg der,
hamna, torget, bilane på vegen
Det var ein heilt vanleg dag
Lik og ulik, slik dagane er
Det der dunkande og langsame
fylte synet. Det var eit sjokk
då alt var borte
Dette er ei glede eg forsøker å forklare deg
i desse linjene, som snart ikkje er meir

Far held auga med meg

Bak steingarden nedi træet har eg lagt meg ned
der bror min sådde gulrøter i går
Det dampar av den fuktige molda, grodamp
Eg borar handa ned i dette luftige
tar ein handfull og smakar med leppene
Eg er på veg, snart kjem eg heilt ned til deg
eg kjenner deg i alt mitt hold
kjenner korleis krafta di riv i meg
Så mykje kjærleik som er lagt ned
Så mykje sveitte som har gjennomtrengt deg
frå alle dei åra då du var det einaste vi hadde
Du fekk alt, og ga alt attende
og gir om nokon vil bruka deg
Åh, eg kjenner alt dette kjølege
som strøymer gjennom min utstrekte kropp
Korleis eg svevar over dine avgrunnar
på ei svimlande kraft
på ei fontene av damp

Hendene

Hendene mine ligg på bordet og kikkar på meg.
Kva vil du bruka oss til?
Barn har blitt rolege i dei hendene.
Kviner har sagt til meg
at varmen der har gitt dei kraft.
Men dei eg har villa gi varmen til har avslått
eller har hatt andre hender.
Og dei som ville ha
kunne eg ikkje gi det til, makta det ikkje.

Hendene. Lunken av brøddeig ligg i dei,
trælane etter spadeskaftet og fingerstyrken
etter skrivemaskintastane sine utallige repetisjonar.
Likevel kjende eg ikkje mine henders sirkel
eller kva som batt dei saman.
Nå veit eg det.
Vissa fyller meg med ei glede
eg ikkje kan forklara deg, dei må gjera det sjølv.
For dei kan vera puter
kring dei smale akslene dine.
Dei ligg på bordet og ventar
når du kjem hit og er trøytt.