En dag forstår du at du må redde deg selv før du kan redde noen andre. Og den dagen blir du endelig fri.
"Poenget mitt er at alle foreldre ønsker det som er best for barna deres - men dessverre ser vi også tingene gjennom den linsen som er vårt eget liv og våre egne erfaringer. Av og til glemmer vi at barna har sitt eget liv å leve."
Jeg har alltid tenkt at det er disse barna - de som forstår at bøker er magiske - som kommer til å få det beste livet.
Livet former seg etter de avgjørelsene vi tar, de unike øyeblikkene som forvandler alt.
Père Clément rynket pannen. "Dere må forstå at Gud alltid vil vite hvem de er."
"Sikkert," sa Rémy med et skuldertrekk. "Men Gud har mange ting å ta seg av nå for tiden. Det kan da vel ikke skade å gi ham en håndsrekning?"
FRAMLEIS
Eg speglar meg og stirer
forundra på meg sjølv
Framleis veks negler og hår
framleis pustar eg nok dogg på spegelen
til at eg kan skrive
eg elskar deg
SISTE DANS
Trekkspelmusikken durar gjennom aldersheimen
Personalet byr kvarandre opp til vals
Dei gamle sit langs veggen og ventar på Stones
SEGL
Den rynka der hadde du
ikke første gang vi møttes.
Om du en dag dumper meg
og glemmer at jeg finnes,
bærer du en del av meg
i deg når du smiler.
MOT
Du som er så redd,
er den modigste
av oss alle.
Det lille du tør,
hadde vi aldri turt
om vi var like redde.
I ÅR ER MAI OKTOBER
I dag er hun skjør.
I år er mai oktober.
I dag er hun vasen
som gikk i gulvet.
Den han limte sammen
og stadig setter blomster i,
selv om den lekker litt.
En og en dråpe langs kinnet.
SKJE DIN VILJE
Min hårete mage presset mot
din ryggs nakne bue.
De siste to brikkene av
sju milliarder.
Jordklodens kurve kneppet
på plass,
mot himmelens uendelighet.
ALT SOM ER VAKKERT
Dra fra gardinene.
Åpne vinduet.
Kle av deg
det harde blikket.
Ta på deg klærne.
Lås opp døra.
Alt som er vakkert
leter etter deg.
Ein politibil kjem til eit torp i dei svenske skogane. På trappa
sit tre vaksne brør, som er våte og fulle av blod. Dei gret. Ved
sida av trappa står ei urne. Ein urovekkjande start på ein
roman.
Kapittel for kapittel blir historia om korleis dei hamna her på
trappa fortalt. Dei kapitla som handlar om barndommen,
beveger seg steg for steg framover mot hendinga som gjorde
at dei ikkje har vore her på over tjue år. Kapitla frå notida
begever seg bakover i tid.
Til saman avdekker kapitla korleis hendinga og rammene
rundt livet deira den gongen har prega dei tre på ulike måtar.
Romanen skildrar eit liv på grensa til omsorgssvikt sett
gjennom ein vaksen som ein gong var ungen som tok på seg
for mykje ansvar, eit ansvar som foreldra skulle tatt.
Boka har korte kapittel, og er svært godt skriven. Dette er ein
roman det ikkje er lett å gløyme.
Den gamle restauranten The Hills har generasjonar av gammal historie bak seg, og ikkje ulikt slike stader med lange tradisjonar vert ein del av stadens image å halde på ting slik det alltid har vore. "Dette er stedet for de lange linjene," som ein av stamgjestene uttrykkjer det. Ein av dei som syter for at ting blir ved det gamle, er eg-forteljaren i romanen, kelneren som har arbeidd her dei siste tretten åra, og som er glad i alle rutinane jobben hans fører med seg. Men også han, som fleire andre, både stamgjester og personale, vaklar når ei ung, smellvakker, ukjend kvinne ein dag stig inn i restauranten, og gjer ting på andre måtar enn det som er vanleg. Den til dels fisefine måten stamgjestene og personalet både snakkar og forheld seg til verda på vert skildra svært humoristisk, og ei lita stund vert det som skjer nærast ein farse, men etterkvart kjem også både såre detaljar og tid til ettertanke fram i teksten. Faldbakken skriv eit særs godt språk, og eg anbefaler deg sterkt å lese denne romanen.
[I]ngen ser klart før de står alene. Da var det vel slik med Consuelo også, at hun måtte våge å kjenne på smerten inni seg før hun kunne forstå at det var noe mer, og hva det noe var."
Eg vågar å fortelje deg kva som kjem etterpå berre fordi sjansane for at dette brevet kjem fram til deg, er små - det at det er umogleg for deg å lese dette, er det einaste som gjer det mogleg for meg å skrive det.
Mamma. Ein gong sa du til meg at minnet er eit val. Men viss du var gud, så ville du vite at det er ein flaum.
"Alt som er bra, er ein annan stad, skatten. Eg seier det berre. Alt."
Et gjemmested
Livet ditt, mor, det slår ikke en strek over deg,
men glemselen, den ber deg gi tilbake
alt du har gjennomgått.
Om trøst som ikke bærer i seg sannhet
Det er som å si
at ensomheten inneholder
en helbredende kraft.