For en bok!

I "Hundre år" forteller Herbjørg Wassmo historien om tre kvinner i hennes egen slekt som har hatt helt avgjørende betydning for henne selv - hennes oldemor, bestemor og mor. Det er - som tittelen henspeiler til - en hundre år lang historie.

Idéen til å skrive boka startet da forfatterens datter sendte henne et bilde av altertavlen i Lofotkatedralen - et bilde som angivelig skulle være av hennes egen oldemor. Slik var det i alle fall blitt henne fortalt gjennom hele hennes liv så langt. Altertavlen viser et bilde av en engel og Jesu kamp i Getsemane. Likheten mellom engelen og kvinnene i Wassmos slekt skal være nokså slående. Etter at arbeidet med boka var i gang, fant hun likevel ut at det ikke var hennes oldemor som hadde stått modell. Derimot var det en annen kvinne i slekta. Dette satte henne fullstendig ut - helt til hun bestemte seg for å dikte at det likevel var hennes oldemor som sto modell da presten Fredrik Nikolai Jensen malte bildet i 1869-70.

or å være helt ærlig, gjorde det absolutt ingenting, for historien om Sara Susanne som satt modell for presten mens han malte altertavla, er i tillegg til å være svært sentral i boka, også meget fascinerende! Det ble aldri noe mellom presten og Sara Susanne, men det vokste like fullt frem en inderlighet og en gjensidig forståelse mellom dem som i en tid hvor fysisk berøring ikke var nødvendig for å hensette en kvinne og en mann i den dypeste lidenskap, var mer enn tilstrekkelig til å få stor betydning for dem begge. Han boklig lærd og kunstnerisk - hun en kvinne uten særlig skolegang, gift med en mann som ikke mælte mange ord, og som lengtet etter å snakke med et menneske om noe annet enn fiske og været. Og som etter hvert satte mange, mange barn til verden - bundet til alle barnefødslene og aldri egentlig fri ...

Senere følger vi en av Sara Susannes døtre - Elida, som er gift med en mann med store taleproblemer fordi han stammet. Dvs. i virkeligheten var jo ikke Elida Sara Susannes datter, men hun var vitterlig Herbjørg Wassmos bestemor. Også Elida satte mange, mange barn til verden - ti i alt. Desto større var tragedien da hun ble sittende alene som enke, uten å være i stand til å ta vare på sine barn. Det var ikke uvanlig i det karrige nord at barna i slike tilfeller ble plassert rundt hos snille slektninger, eller hos barnløse som ønsket seg inderlig et barn. Dette ble skjebnen for Hjørdis, forfatterens mor. Historien om hvordan mor og barn som følge av dette ble totalt fremmede for hverandre, og om hvor smertelig Hjørdis opplevde det da moren - gift på ny - kom for å hente henne igjen etter flere år, er til å grine av.

Parallelt følger vi forfatteren i hennes liv, hvor tidsaspektet veksler mellom slektens kvinner som levde før hun selv ble født, og til hennes egen barndom under og etter krigen - en oppvekst som også inneholdt triste opplevelser. Garantert så skjellsettende at dette har hatt stor betydning for hennes utvikling som forfatter. "Hundre år" er for øvrig også historien om hvordan deler av slekten ga opp livet i nord og flyttet til Oslo - lenge før dette ble enda mer vanlig på 1960-tallet og i årene etter dette. Snobberiet og nedlatenheten som møtte dem i hovedstaden, der de ble tvunget til å skifte dialekt fordi "ingen" forsto deres kauderveldske språk ... At det var kultursjokk for begge parter er det liten tvil om, men SÅ stor var forskjellen dog ikke! Det fantes da dannelse også i nord - selv på den tiden.

Denne boka fengslet meg fra første stund! Jeg har alltid likt Wassmos fortellerstemme, i tillegg til at jeg i grunnen ikke får nok av å høre om tidligere tiders Nord-Norge. Enkelte steder har jeg lest at Wassmo sammenlignes med Hamsun. Det er jeg imidlertid ikke enig i. Jeg synes tvert i mot at de er nokså forskjellige i sitt uttrykk. Det Wassmo og Hamsun likevel har til felles, er at de skriver om samme tidsperiode og om samme landsdel. Det forhold at Wassmos familie kommer fra en del av landet hvor min egen morsslekt har sin opprinnelse og hvor også jeg selv er født (Vesterålen og omegn), tilførte for mitt vedkommende noe ekstra til historien. Historier om bortsetting av barn, splittelse av barneflokker, karrige og tøffe kår er kanskje ikke unikt for Nord-Norge når man går 50 - 100 år tilbake i tid, men det er noe med avstandene nettopp i nord som gjorde slike atskillelser ekstra dramatiske på toppen av det hele. I tillegg til at naturkreftene gjorde livet ekstra tøft på kysten, selvsagt. Uansett om Sara Susanne var forfatterens oldemor eller ikke (noe som åpenbart irriterer noen lesere), så inneholder "Hundre år" litterært meget gode historier om forholdene nordnorske kvinner levde under i en snart fullstendig forgangen tid. Denne boka berørte meg dypt og inderlig. Her blir det terningkast seks!

Link til blogginnlegget på boka, hvor jeg bl.a. har tatt med bildet av altertavla i Lofotkatedralen.

Bra å høre at andre er enige med meg. Jeg har Frihet stående i bokhylla og skal lese den med tid og stunder og håper den er veldig god, som du skriver! Han er jo blitt rost opp i skyene og da lurer jeg litt på meg selv og min opplevelse av bøkene hans!

I havet er det krokodiller er en inspirerende og nydelig bok som passer både for voksne og for barn. Jeg leste den ut på en kveld, men den satt igjen lenge etterpå. Det er også en viktig bok. Over hele verden finnes det barn som har opplevd, og opplever, det samme som Akbari. Barn som vokser opp på flukt, barn som har mistet sin familie. Barn uten identitet og papirer. Det må vi ikke glemme.

Hele anmeldelsen

Barnlig foreldrelykke

Forfatteren Geir Gulliksen har frem til nå vært helt ukjent for meg - inntil jeg fikk denne boka spesielt anbefalt av innehaveren i min stam-bokhandler for et par uker siden. Til min store forbaueselse kan jeg lese på Wikipedia at han har en rekke bokutgivelser bak seg - utgivelser som har gått meg fullstendig hus forbi. Mange av dem er riktignok diktsamlinger, og det kan selvsagt være noe av forklaringen. Like fullt - fire voksenromaner har han gitt ut, og "Forenkling" er den siste i rekken, som kom ut i 2010.

Boka handler om det pur unge studentparet Kristin og Kim som er dypt og inderlig forelsket i hverandre. Så dypt og inderlig at de egentlig ikke har lyst å gi plass til andre i sitt forhold enn hverandre. Hvor den ene slutter og den andre begynner, er ikke viktig for dem, for de er ett med hverandre. Kim heter forresten ikke Kim, men Kristin liker ikke hans egentlige navn og ender opp med å kalle ham Kim, som hun synes er mye finere. Det er Kim, som egentlig ikke heter Kim, helt enig i.

En dag oppdager Kristin at hun er gravid, og i den forbindelse bestemmer paret seg for å leie en mer egnet leilighet. Tilfeldigvis blir de leietakere i sokkelleiligheten til det litt eldre, barnløse paret Anna og Per. Uten egentlig å ville det, infiltreres Kristin og Kims liv i utleiernes liv. Samtidig som det å bli førstegangsforeldre er et sjokk for dem, kanskje særlig for Kims vedkommende, og Anna og Per kommer vel tett innpå, trenger de deres mer modne hjelp i en fase hvor babyen tærer på kreftene deres. Kim er farlig nær å skade barnet når han innimellom rister det for å få det til å slutte å gråte. Da de en dag opplever at de sovner i dobbeltsenga med spebarnet mellom seg, og våkner av at barnet, som fremdeles ikke kan krabbe selv, ligger på stuegulvet, regner de med at noen må ha vært inne i leiligheten deres. Gradvis bygges det opp en uhyggelig spenning mellom de nybakte foreldrene og det barnløse utleierparet ... Og det unge parets kjærlighet settes på så harde prøver at spørsmålet er om deres kjærlighet har en sjanse til å overleve ...

Geir Gulliksen skriver svært, svært godt! Og selv om han i likhet med mange av sine samtidige har gått på forfatterskole i Bø, har han helt sin egen fortellerstemme. Den mest dekkende beskrivelsen jeg kan komme på om hans måte å skrive på, er nærmest poetisk. Jeg siterer fra side 16:

"Han satt oppe om nettene mens det uformelige, det uferdige, det uforståelige vokste. Han satt som om noen ventet på ham, det måtte vel i så fall være henne. Var det sånn? At hun ventet på at han skulle ta henne igjen, at han endelig en gang skulle sitte overfor henne med åpent og avklart ansikt?

Se.

Se på meg.

Ser du meg?

Ja, jeg ser deg, og jeg lar meg bli sett av deg."

Det er virkelig en uhyggelig stemning som bygges opp etter hvert, og jeg klarte en stund ikke å legge boka fra meg. Desto større ble overraskelsen da jeg - med fare for at jeg nå røper for mye av handlingen - opplevde at spenningen til slutt forduftet ut i ingenting. Eller kanskje handlet boka egentlig om at parets indre spenninger ble projisert ut til omgivelsene? At den største faren egentlig lå i dem selv hele tiden? Styrken i boka ligger utilsomt i at vi kommer svært tett på hovedpersonene og deres følelser. Selv om jeg, etter å ha tenkt meg grundig om, ender med å gi denne boka kun terningkast fire - en sterk sådan, vet jeg med meg selv at dette er en forfatter jeg skal se nærmere på!

Forfatteren har mye å by på: Gode karakterskildringer, viktige tema om kvinners forhold til kropp, seksualitet, kunstfeltet og mennene der, skam! hun klarer å skrive godt om skam, den er romantisk uten å kategorisere folk som homo eller hetero, og har til tider gnistrende gode passasjer.

Har skrevet mer om boka her: http://knirk.no/2011/10/torst-ellisiv-lindkvist/

Terningkast fire er ikke dårlig, men jeg forventer mer av Hamsun. ;-) Kanskje hadde jeg feil forventninger til boka, som rett og slett bare er annerledes enn de øvrige. Eller det var - som jeg nevner i min omtale ovenfor - at oppleseren kom i veien for opplevelsen av boka ...

Det var raust, Annelingua! ;-)

Platekompaniet har sett at cdsalget stuper. Da er det godt å tjene penger på bok. Les mer om dette på huvenes

Morsomt at du nevner Tiller, for han treffer meg så til de grader at det gjør vondt. Og det på tross av at jeg f.eks. aldri har bodd på bygda eller opplevd bygdedyret, slik han beskriver dette. Mens jeg altså med Pettersons bøker får følelsen av en masse prat, uten at det gjør noe særlig med meg ... selv om jeg ser at han skriver godt og alt det der.

Mht. "kjølEvannet" ... rødme, rødme ... Jeg har rettet dette opp! ;-)

Jo, han skriver gode bøker, og personlig likte jeg veldig godt hans bok "Jeg forbanner tidens elv". Det jeg kanskje ikke helt forstår er hva det er som gjør at nettopp hans bøker trekkes frem gang på gang hver gang det er tale om Nordisk råds litteraturpris og andre priser - til fortrengsel for alt det andre - vel så glitrende - som skjer innenfor norsk litteratur.

Om dyp, dyp sorg

Tidligere har jeg kun lest "Ut og stjæle hester", "Til Sibir" og "Jeg forbanner tidens elv" av Per Petterson, og jeg tilhører nok en av de sjeldne som ikke helt har klart å få tak i magien i Pettersons bøker - kanskje spesielt ikke hva gjelder "Ut og stjæle hester". Mange har forsøkt å forklare meg den, og har lykkes et bitte lite stykke på vei, men ikke helt. Uansett - jeg gir meg ikke, og har nå altså lest enda en av Pettersons bøker, denne gangen ei tynn lita flis som det bare tok et par dager å komme gjennom.

"I kjølvannet" skal være en av fire - muligens fem? - bøker om Arvid Jansen og hans familie, leste jeg et sted. Bøkene er nokså frittstående og står for så vidt på egne bein, men det kan nok likevel være en fordel i alle fall å vite om de andre. "Til Sibir" (1996) og "Jeg forbanner tidens elv" (2008) er to av bøkene i "serien". "Ekkoland" (1989) er en tredje. "I kjølvannet" handler om tiden etter de handlingene som finner sted i "Jeg forbanner tidens elv", selv om den altså kom ut åtte år tidligere.

Forfatteren selv mistet mor, far, en bror og et søskenbarn i Skandinavian Star-ulykken i 1990, og med dette som bakteppe blir det kanskje enklere å forstå romanfiguren Arvid Jansen - for ikke å snakke om hvilken bragd det er å skrive en slik bok uten å bli for personlig, eller for den saks skyld å klare å ha den nødvendige distansen til hendelsen slik at man unngår å bli sentimental.

I bokas åpningsscene får vi vite at Arvids familie ble rammet av en katastrofe seks år tidligere, da foreldrene ble drept - ja, nettopp i Skandinavian Star-ulykken. Det er en ensom og desillusjonert mann vi møter i denne boka. Han er skilt, hard og forbitret der han sitter og mimrer over sitt eget levde liv, og møysommelig forsøker å komme seg til hektene etter at det meste har rast sammen. Selv unngikk han å være ombord i båten som tok hans foreldres liv, fordi han glemte å kjøpe billett. Han sliter med et uavklart forhold til sin far, som han egentlig aldri kjente, men nå er det for sent å få gjort noe med dette. Innimellom aner vi noen lysglimt, men de er heller små ... Samtidig som vi blir vitne til en voksen manns sorg over noe som skjedde for en del år tilbake, kommer vi nokså tett på i forhold til hans sorg etter å ha mistet sin kone og den daglige kontakten med sine barn.

Jeg skal ikke underslå at jeg kanskje hadde fått mer ut av denne boka dersom jeg hadde lest den selv, i stedet for å lytte til lydbokutgaven. Når det er sagt, vil jeg spesielt berømme Finn Schau for sin ypperlige opplesning! Nok en gang sitter jeg likevel tilbake og undrer meg over hva det er jeg ikke helt forstår som skal være så genialt med Pettersons bøker? Er det fordi jeg er kvinne at jeg ikke helt forstår? På samme måte som menn ikke er helt med på notene når det er tale om "dame-bøker" med mye føleri? Jeg vet ikke, men det er betimelig å stille spørsmålet. Jeg får uansett lyst til å sitere en bokanmeldelse fra Dag og Tid nr. 14, datert 6. april 2000: "I kjølvannet vil truleg bli ståande som ei av dei finaste og varaste skildringane vi har i norsk litteratur av forholdet far son, fordi det er skrive i forlenginga av ei djup og uutsletteleg sorg. Ja, kanskje derfor og nettopp derfor. Sorg kobla saman med ein grunnleggande tvil er gammalt brygg som alltid har gitt stor diktning." Jeg ender med terningkast fire - egentlig i all ydmykhet! Og er samtidig lutter øre for andre oppfatninger av boka!

Fantastisk omtale! Jeg gleder meg til å lese boka! ;-)

Og nå er den å få tak i til 99 kroner på Norli! ;-)

bokhelgen 40: Leser 125:125

Sammen med min sønn på snart tre år skal jeg lese Elias - Fiskekonkurransen av Filmkameratene og Olav Asland.

I tillegg er ventetiden over. Lydboken med Monstrene i Dunderly har kommet til Kristiansand. Av fem cder begynner vi cd 1 denne helgen.Sammen med min sønn på snart tre år skal jeg lese Elias - Fiskekonkurransen av Filmkameratene og Olav Asland.

I tillegg er ventetiden over. Lydboken med Monstrene i Dunderly har kommet til Kristiansand. Av fem cder begynner vi cd 1 denne helgen.

Hva leser du denne helgen?

Savnet etter å sende ut bokgaver som jeg gjorde rett før jul ifjor har gjort at jeg gjør det av og til fra en bok- og portohylle. Har en gående nå om å skrive ned sitt favorittdikt av Tomas Tranströmer. Gjør det gjerne her eller på huvenes

Kanskje jeg skulle lage en litteratukviss også?

Boka er fra 1983 og handler om Michael K som vandrer med sin mor for å følge henne til den delen av Sør Afrika hvor hun ble født. Hun dør på veien, og Michael blir for første gang overlatt til seg selv. Det er borgerkrig i landet, handlingen er lagt til -70/-80 tallet.

Michael K er et menneske som man ikke legger merke til. Han er en enkel sjel, han ses på som en som ikke passer inn, en idiot. Selv vil han ikke være til bry, han ønsker ikke kontakt med andre mennsker. Han vil leve i verdighet og dyrke jorda. Hvilke odds har han for å klare det i et land i krig? Det er kaos overalt hvor han vandrer og omverdnen preges av hat. Michael K er en fredlig mann. Boka handler om hvordan menneskets åndelige side lever uavhengig av den politiske og sosiale realismen. Men til slutt vil det kollidere, vil det ikke? Kan Michael K leve et liv som han ønsker, uten å være til bry for noen, eller vil samfunnet til slutt finne ham, forklare ham? Boka handler om hvilke historier vi forteller om oss selv, og ikke minst hva slags historier andre kler våre liv med.

Jeg har skrevet mer her: http://knirk.no/2011/09/life-times-of-michael-k-j-m-coetzee/