Det er uten tvil Donna Tartts "Den hemmelige historien"! I boka beskrives en snikende uhygge, som krøp inn under huden på meg. Et mesterverk!

Det er noen år siden jeg leste denne boka, men det jeg husker er at den gjorde et dypt, dypt inntrykk på meg! Kampen for overlevelse, sultkatastrofer når ris-sesongen slo feil - dette ga for mitt vedkommende nyheter vi hører på TV et slags menneskelig ansikt. For uansett hvor fattige disse menneskene var, var de opptatt av de samme, store spørsmålene som menneskeheten for øvrig er opptatt av. Av slektens gang, hvordan sikre seg mot all verdens ulykker, sørge for såkorn og nok mat til neste sesong etc. En sterk bok!

Jaaa, Agaton Sax! Han hadde jeg nesten glemt. Fantastisk barndomslesning.

Denne boka er absolutt en favoritt hjemme hos oss.

En interessant tråd Brit!

La oss si det sånn at jeg velger å tro på at skjønnlitteratur kan ha en funksjon utover det å underholde. Det er første forutsetning. Jeg er bibliotekar, jeg tror på skjønnlitteraturen, hvilket beskriver min leserholdning. Men forfatterens holdning spiller også inn: Hvis han sier at han ikke tror på skjønnlitteraturens funksjoner utover det å underholde; behøver vi å gi ham rett i det? Det er igjen en ting som påvirkes av min leserholdning. Forfatteren kan ha en viktig beskjed i boken sin, nettopp fordi han er som han er. Men hva om hans holdning også farger det han presterer så pass at skjønnlitteraturen ikke har noen annen funksjon enn underholdning? Selv med vår beste og ambisiøse leservilje? Det hender, og det hender alt oftere.

Henrik Ibsen. Som forfatter var han selvsagt overbevist om at hans litteratur ville og kunne ha noen funksjon utover det å underholde. Og holdningen hans betalte seg: Det kan faktisk tenkes at hans litteratur den dag i dag spiller en stor rolle når stykkene hans settes opp i resten av verden! For oss som bor i Norge vil han kanskje ikke spille en så stor rolle, tror vi, men hva om vi gikk inn i en terapeutisk analyse ala den de gjør på BI. Et lurt trekk av de på BI! (et godt eksempel Hilde!)

Hvem formidler om et stykke skjønnlitteratur kan (eller bør) leses inn i en faglig kontekst, og virkelig spiller en viktig funksjon? Ikke så mange. Det har sine tradisjoner i en nasjonal presentasjon; si meg noe om landets skjønnlitteratur og jeg skal si deg mye om folket som bor der. Hvor viktig skjønnlitteratur plutselig kan bli oppdager man veldig lett når et diktatur plutselig blir så fryktelig redd for sine forfattere, og helst vil ha dem bak lås og slå - eller med knekt skriverhånd. Det er min mening at nærlesning av skjønnlitteratur kan ha så mange arenaer som helst: Innen Helse- og omsorg, ikke minst. Skjønnlitterære tekster med ambisjoner, vel og merke.

Hei gretemor! Tenkte først at jeg ikke skulle svare på kommentaren din, dessuten kom jo Ellen E. Maartol ilende til med et forsvar (takk for den Ellen!). Men det er noe med at jeg nå engang har tenkt at jeg skulle delta i bokelskernes meningsutvekslinger: dessuten er jeg engang medlem i Mental Helse. Jeg har også noen tanker om hvorfor det aktuelle skillet mellom selvbiografier/romaner som jeg ville lufte ...

Din reaksjon finner jeg merkelig gretemor. Kan det skyldes at du har gått vel langt i argumentasjonen din for å diskreditere "En dåre fri"? Vi vil ikke kunne reise noen som helst folkebevegelse her i bokelskere, annet enn når det kommer til stykket å forsvare "boken", som et generelt begrep. Men jeg forvarer altså som du skjønner årsaken til at Mental Helse vil benytte seg av "En dåre fri".

Litteratur kan virke veldig befriende for folk som har, eller har hatt en fase der de ville beskrive seg som syke. Om det er omgivelsene eller ens egen vurdering, som aksepterer sykdomsbetegnelsen.

Om du som leser ikke klarer å akseptere fortellerstilen til Grimsrud, er derimot din egen frie tolkning. Men du kommer aldri til å kunne skape presedens til å kunne si at Grimsrud må være en bløffmaker! Du kan rent personlig føle det sånn (av mange forskjellige årsaker), og jeg leser gjerne hva du har å si.

Men reaksjonen din ovenfor mitt innspill gir meg en følelse av at du gir din egen mening en alt for stor betydning. Det er riktignok en felle vi alle kan - og skal gå i. Men det betyr ikke at vi skal glemme at vi i iveren etter å fremføre våre leserstandpunkter, kan tråkke på andres rett til å fremføre meninger.

Nå har jeg også lest nr. 4, like god som de foregående. Og, da jeg hver gang har lånt bøkene på biblioteket, var jeg nødt til å gå ut på markedet og kjøpe boka som nå er kommet ut med alle 4 bøkene i ett. For denne boka skal jeg definitivt lese omigjen!

Om krigens meningsløshet

For å få fullt utbytte at denne boka, er det viktig med noe bakgrunnskunnskap om den. Hemingway var ambulansesjåfør under første verdenskrig, og i den forbindelse så han mye elendighet forårsaket av krig. Han opplevde på nært hold hvor lite heroisk krig var, hvordan opplevelsene ødela mange for resten av livet og hvor meningsløst alt egentlig var. Dette har han skildret i to bøker - i første rekke i "Og solen går sin gang", som han debuterte med, og i neste rekke i sin andre bok "Farvel til våpnene", som anses som nærmest selvbiografisk.

Boka vakte naturlig nok oppsikt da den utkom, fordi det fra før av var opplest og vedtatt at det å delta i krig var forbundet med heltestatus. I Hemingways bøker er det ikke mange helter - bare desillusjonerte, skuffede og kyniske mennesker. Begge bøkene handler for øvrig om det man den gangen kalte "den tapte generasjon".

Amerikaneren Frederic Henry har vervet seg frivillig til den italienske hæren under andre verdenskrig. Han jobber som ambulansesjåfør på grensen mot Østerrike-Ungarn, og hadde nok forventet noe annet og mer heroisk av krigen. Mens han er på perm, møter han sykepleieren Catherine Barkley, som er engelsk. Mellom dem oppstår det sterke følelser, og det eneste Henry egentlig ønsker er å starte et liv sammen med henne, langt borte fra alt som heter krig.

Senere blir Henry såret og brakt inn til et sykehus i Milano. Der møter han atter Cathrine Barkley, og han skjønner at hun er og blir kvinnen i hans liv. De stjeler seg til hete stunder sammen på nettene når de fleste sover, og alt som betyr noe er stundene de får sammen. Den dagen Catherine blir gravid, bestemmer Henry seg for å desertere. Han vil bort fra all elendigheten sammen med henne. Spørsmålet er imidlertid om de klarer å komme seg over til Sveits tidsnok ...

I tillegg til å være selvbiografisk samt at den avkler de fleste myter om det å være soldat i en krig, er "Farvel til våpnene" også noe så sjeldent som en kjærlighetsroman for menn. Forholdet mellom Frederic Henry og Catherine Barkley er intenst og lidenskapelig, men er like fullt fortalt på manns vis - uten for mye dikkerdarier og romantiseringer. Kim Haugen passet veldig godt som oppleser av denne boka, fordi han på en måte slentrer gjennom den, litt likegyldig der dette er på sin plass, passe fandenivoldsk andre steder og inderlig der dette var naturlig.

Det er ikke veldig mange år siden sist jeg leste "Farvel til våpnene", men jeg husket likevel svært lite av den. Og sånn synes jeg ofte at Hemingways bøker er. For det er som regel ikke den ytre handlingen som står sentralt - mer formidlingen av stemninger. Det ligger mye mellom linjene, for Hemingway er knapp i stilen og overlater mye til leseren selv. Selv om boka er blitt tolket til å handle om krigens meningsløshet, fremstår ikke dette som noe klart politisk budskap i den. Uansett - dette er ikke den av Hemingways bøker som har gjort størst inntrykk på meg, og jeg veksler mellom å ville gi den en sterk firer eller svak fem´er på terningen. Når jeg like fullt ender med terningkast fem er det i første rekke språket som er avgjørende. Men kanskje er dette en bok som noen burde ha forsøkt å få oversatt på nytt? Det har jo vist seg at mange av de gamle oversettelsene ikke holder helt mål når det kommer til stykket ...

Den finnes allerede på svensk. Anbefaler å lese Läckberg på originalspråket. Det er ikke så vanskelig som noen tror!

En sjelden gang i blant kan det være nyttig å vite at et innlegg har blitt endret etter at det har fått stjerner av noen og etter at noen har svart på det.

Jeg føler i ikke selv ubehag av at det viser at et innlegg jeg har skrevet er redigert. Det er i alle fall ikke meningen å stigmatisere folk som redigerer et innlegg.

Kråkejenta er ikke en bok for dem med svake mager og svake nerver, men passer godt dersom du er glad i grøssende, psykologisk krim.

Les hele anmeldelsen min her

Nei, den er nesten usynlig, og inspirert av http://reddit.com som bruker en liten asterisk etter innleggets alder om det er redigert.

Godt poeng. Jeg har nå lagt inn en subtil markering av dette, som blir synlig på innlegg i framtida. (Det blir med tiden også synlig på eldre innlegg, når de oppfriskes i cache-serveren.)

Denne meldingen er redigert, forøvrig. Klarer du se det?

Ah, takk! Jeg har vært nysgjerrig på denne sjangeren. Hvis man skal begynne et sted: hvor? Hva er den aller beste?

Ja, nå husker jeg! Da tar jeg bort denne sekvensen fra min omtale - ellers blir det urettferdig mot forfatteren. ;-)

Hei gretemor! Siden du har brakt inn Mental Helse; så er er til opplysning Mental Helse en interesseorganisasjon for brukere av de såkalte Psykiske tjenester i kommuner og på fylkesplan. Selv har jeg ikke lest "En fri dåre", men jeg kan veldig lett forstå hvorfor MH vil bruke boka. Like mye som "I dag våknet jeg som en løve". Romaner har i alle år brukt virkeligheten /the reality. Om noen kutter ut denne fiksjonsmerkelappen, vil det aldri være bare virkelighet. Det vil være et menneskes gjengivelse av den. Dermed oppstår det ingen helt ny situasjon. Og derfor kan også MH bruke boken, like mye om den hadde vært en roman. Ja, det betyr virkelig ingenting om det er en selvbiografi eller en roman - ikke annet enn i den forstand at leseren inntar en annen holdning til forfatternavnet, og forfatteren til sitt stoff selvsagt. Men virkeligheten vil jo begge skildre, både romanforfatter som selvbiografist!

Meget hederlig debut!

Venninnene Live og Maren er på ferie i Egypt. Det skal vise seg å bli en ferie som snur opp-ned på det meste i Lives liv. For mens de er i Luxor støter de på den sjarmerende unggutten Kareem. I begynnelsen blir Live vitne til hvordan Kareem kurtiserer hennes pene venninne. Maren er imidlertid ikke med på notene, og da vender Kareem seg i stedet mot Live, som ikke akkurat er bortskjemt med oppmerksomhet fra det annet kjønn. Ikke bare blir hun meget smigret - hun blir stormende forelsket. Da Maren reiser på utflukt til en av Egypts mange flotte severdigheter, velger Live å bli igjen i hotellområdet i håp om å treffe Kareem igjen. Og det gjør hun. Dette blir innledningen til et kjærlighetsforhold mellom dem.

Uten at Maren er klar over det, har Kareem og Live avtalt at hun skal komme tilbake til Egypt etter kort tid. Før hun reiser tilbake, forteller hun venninnen om sin planer. Selv om Maren blir dypt rystet og forsøker å få henne fra det, snakker hun for døve ører. Live er for lengst så forelsket at hun er helt uimottakelig for gode råd.

På grunn av Kareems påstander om at de kan få problemer med turistpolitiet, lar hun seg lokke til å inngå en ekteskapskontrakt med ham under sitt neste opphold i Egypt. Dette skal etter hvert vise seg å bli skjebnesvangert for henne. I alle fall bestemmer hun seg for å bli hos Kareem og hans familie i ett år, og etter dette skal de begge flytte til Norge.

Å gifte seg med en muslimsk mann er ikke enkelt. Det innser tom. naive Live. Men Kareem er ikke som andre. Han har en dobbelt natur og er av og til skremmende. Akkurat hvor ille han kan være, får hun innblikk i allerede på bryllupsnatten. Da kaster Kareem en leken, men for ham plagsom liten valp utenfor balkongen. Valpen dør pga. skadene.

"Allerede da hadde jeg skjønt at om dette ble livet jeg valgte, ville det ikke bli enkelt. Men jeg hadde trodd at Kareem og jeg var sammen mot utfordringene. I stedet hadde det vist seg å være nettopp ham som var det vanskeligste å takle."

... tenker Live underveis, men helst etter at hun er fanget av situasjonen.

Kareem tvinger henne til å dekke seg til, og med ett er det meste av det Live har forbundet med sitt tidligere liv, borte. Etter kort tid er han en annen, og slett ikke den romantiske unggutten Live trodde han var. Kareems familie er både inkluderende og kjærlige mot Live, som ikke bare kommer inn i familien som et friskt pust, men som også skal sikre dem slektens videre gang. Men selv de står maktesløse når Kareem er på sitt verste. Kone og barn er mannens eiendom, og dette er det lite de får gjort noe med. Først da Live er blitt mor til en liten datter og skjønner at kjønnslemlestelse er vanlig i den lille landsbyen, innser hun at hun ikke kan avfinne seg med å bli i Egypt hos Kareem og hans familie. Men å reise uten sin datter er fullstendig uaktuelt ...

Det har vært skrevet et lass av lignende litteratur om dette temaet tidligere. Det nye i denne romanen er kanskje at det hele denne gangen foregår i Egypt, et land i alle fall jeg trodde var noe mer moderne enn det som beskrives i "Naken i hijab". Jeg opplevde også at fremstillingen ikke er så svart-hvitt som man ofte ser i lignende litteratur. For selv om Kareem både drikker alkohol og er voldelig, og slett ikke er noen god muslim, står dette i sterk kontrast til hvordan hans øvrige familiemedlemmer fremstilles. Live blir tatt godt i mot av familien hans, selv om hun ikke er en egyptisk kvinne. Skjønt etter hvert viser det seg at de har skjult litt av hvert for henne om Kareems fortid, fordi de håper og tror at Live er den som skal få ham på rett kjøl igjen. At fremstillingen er såvidt nyansert gjør at i alle fall ikke jeg anser dette som en stereotyp fremstilling av et kjærlighetsforhold mellom en vestlig/kristen kvinne og en muslimsk mann.

"Naken i hijab" er Gunn Marit Nisjas debutroman. Jeg synes hun kom svært godt ut av det! Noen steder kunne teksten sikkert ha tjent på å være noe mer gjennomarbeidet, men jeg synes like fullt at dette er en meget hederlig debut! Mot slutten kunne forfatteren dessuten ha gjort det hele enda mer spennende ved å dramatisere noe mer, samtidig som jeg synes at nettopp fordi hun ikke gjorde det, unngikk hun de verste fallgrubene i forhold til å risikere å bli banal. Hun har utvilsomt mye kunnskap om forholdene i Egypt, og dette opplevde jeg svært positivt og ikke minst interessant. Boka kan for øvrig leses som en advarsel mot ekteskap mellom kristen kvinne og muslimsk mann - eller at man som et minimum bør tenke seg godt om og ikke kaste seg hodestups ut i et forhold som har alle odds mot seg. Det er vanskelig nok å få et forhold mellom ellers nokså likesinnede til å fungere ... Og når man ikke en gang kjenner den man gifter seg med, kan fryktelig mye gå galt.

Det var i grunnen bare et par ting som irriterte meg litt underveis. Jeg klarte ikke helt å tro på at det går an å være så naiv at man som norsk kvinne gifter seg med en mann som nærmest er analfabet. Videre synes jeg aldri jeg fikk noen forståelse for hva som hadde ført til at Kareem ble psykopat. Boka inneholder ellers alle ingredienser til å bli en bestselger. Det skal bli spennende å følge denne forfatteren videre!

Etter min oppfatning fortjener denne boka terningkast fire!

" ... i den klare lufta mellom virkelighet og drøm ... "

På midten av 1700-tallet ble Sørlandet herjet av en epidemi av radesyke. Sykdommen var helt forferdelig og artet seg ved at ofrene fikk svære væskende sår på hele kroppen, mens livskraften gradvis ebbet ut. Svært mange døde av denne sykdommen, som man antok var av venerisk karakter og en slags undergruppe av syfilis. Behandlingen som pasientene ble utsatt for, var imidlertid like fryktet som selve sykdommen. Den besto i at kvikksølv ble dryppet ned i sårsprekker, og førte etter hvert til at tungen hovnet opp og at man fikk smertefulle munnsår som til slutt førte til at tennene løsnet. Og man var selvsagt ikke sikret noen form for helbredelse, så bivirkningene kom gjerne i tillegg til den allerede grusomme og ikke minst skamfulle sykdommen.

I 1775 fikk legen Heinrich Deegen direktiver om å samle sammen pasienter med radesyke og bringe dem til Kong Fredriks hospital i København. Ombord kom et titalls pasienter, deriblant en ti år gammel jente og hennes far. Det er dette Gaute Heivoll har skrevet en roman om denne gangen. Som tidligere (bl.a. i "Før jeg brenner ned" og "Himmelarkivet" har han gravd i gamle arkiver og funnet en liten flik av en historie fra virkeligheten, og så har han spunnet videre på dette. Resultatet er en fantastisk roman! Som i følge forfatteren selv er blitt til "i den klare lufta mellom virkelighet og drøm ..."

Vi følger den navnløse jenta og hennes far på overfarten fra Norge til Danmark. Jenta er alvorlig syk og har store sår på kroppen, særlig i underlivet. Faren, som i utgangspunktet er frisk, er svært bekymret for datteren sin, som er den siste han har igjen av familien etter at hans kone og deres andre barn er døde av den samme sykdommen. Kjærligheten vi blir vitne til mellom far og datter er rørende, og dette blir helt avgjørende for viljen til å leve. Kommer datteren til overleve, og kan faren unngå å bli smittet når han lever så tett både på henne og de andre pasientene om bord? Kan de stole på at legen virkelig vil deres beste? Og vet egentlig kongen av Danmark at de er på vei?

"Vet du hvem jeg så?

Nei, sa han.

Jeg så kongen. Han kom til meg.

Kongen?

Han var der. Han kom til meg.

Han svarte ikke.

Han holdt rundt meg, sa hun lavt.

Han lå urørlig og fikk ikke fram et ord.

Jeg hørte det, hvisket hun. Jeg hørte hjertet hans." (side 222)

Jeg mener at Heivoll har klart det igjen. Atter en gang har han skrevet en vakker og vár bok om en hendelse som ellers ville gått i glemmeboken - eller knapt ville ha blitt ofret noen oppmerksomhet over hode. Med utgangspunkt i en virkelig hendelse har han diktet seg inn i hvordan det må ha vært å være pasient ombord på skipet som skulle frakte dem til Kong Fredriks hospital i 1775. Den stigende desperasjonen om bord etter hvert som sykdomsforløpet hos de enkelte pasientene svingte, er skrevet med en inderlig innlevelse som gjør det umulig å sitte uberørt tilbake. Legen Heinrich Deegen har for øvrig virkelig eksistert.

Ikke forvent en actionfylt roman! Dette er derimot en stillferdig historie om enkle mennesker (det var som regel de som pådro seg denne sykdommen), hvis eneste håp var å overleve. Dialogene dem i mellom bærer også preg av enkelhet. Heivoll beskriver pasientenes lidelser så intenst og nært at jeg omtrent kjente smerten i min egen kropp. Jeg trodde for øvrig at dette kom til å bli en lettlest bok, men erfarte etter hvert at den krevde å bli lest nokså langsomt. Forfatteren er tidligere blitt kritisert for sin bruk av metaforer, mens min påstand er at få behersker dette slik nettopp han gjør det. Romanen bærer i det hele tatt preg av å være svært gjennomarbeidet rent språklig. Her kan det ikke bli noe annet enn terningkast fem!

Jeg legger ved linken til bokomtalen på bloggen min: "Kongens hjerte"

Eve er helt grei som lettlest underholdning, men boken er fort glemt. Og det er synd, fordi historien hadde så utrolig mye potensial i seg. Anna Carey skriver dessuten godt, men jeg ville ikke valgt denne først om du skal ut og kjøpe dystopier.

Hele anmeldelsen her

Denne boken begynner forholdsvis hyggelig og er som sedvanlig når det gjelder denne forfatteren, svært godt skrevet. Så, plutselig, begynner uhyggen å krype inn under skinnet på deg. Og til slutt er den så makaber og nifs at du nesten ikke tør å lese den på senga i redsel for å få mareritt! Anbefales! Og les den helst på originalspråket, dansk!