Tiltredes!!!! Du har herved nevnt opp omtrent alle mine yndlingsopplesere! Kai Remlovs opplesning av "Genanse og verdighet" har jeg hørt flere ganger. Det er kunst! Dessuten er Nils Johnson en av de ypperste Hamsun-fortolkerne jeg kjenner til!!! Måtte han også få lov til å spille inn August-triologien! Dessuten MÅ jeg nevne Aksel Hennies nyinnlesning av Hamsuns "Sult"! Den er fantastisk!

Å opprettholde konsentrasjonen mens man hører en lydbok, er først og fremst en treningssak. Dernest handler det om man finner boka spennende/interessant nok. Jeg for min del konsentrerer meg best om det jeg hører når jeg er ute og går - til og fra jobben, til og fra møter, lufting av bikkja. Men alle er selvfølgelig ikke like, og hvorfor i det hele tatt problematisere noe som en selv ikke oppfatter som en problem? Trives man best med å lese bøker "på ordentlig" (dvs. på papir), vel så er det jo bare å fortsette med det. For meg som sier ja takk begge deler, er lydbøker imidlertid en fantastisk oppfinnelse som gjør at jeg får lest mye mer enn jeg ellers ville ha fått gjort. Noen ganger mister også jeg tråden, men da er det ikke verre enn at jeg spiller aktuelle lydspor på nytt. For meg er dette en fullverdig måte å lese bøker på - særlig fordi jeg selv gjerne har papirutgaven og har lånt aktuelle lydbok på biblioteket. Da kan jeg slå opp i boka om jeg ønsker det ... ;-)

Joda – i og for seg greit nok, men likevel holdt ikke boka helt mål. Den var lettlest og det var flere tilløp til noe fint, men svakhetene overskygget resten. For eksempel tilfører historien fra vår tid ikke noe nytt til fortellingen. Det er en platt historie, til tider lite troverdig skildret, særlig den “mystiske” mannen som skjuler seg i det gamle huset til The Cannings. Historien fra 1911 er bedre, men kanskje litt søkt? Men sletts ikke verst. En firer på terningen kan man si. Hvis du liker mystiske fortellinger, så kan det hende denne faller i smak. For meg nådde den ikke helt opp, men jeg leser gjerne Katherine Webb igjen.

Har skrevet om boka her: http://knirk.no/2011/10/the-unseen-katherine-webb/

Jeg er også godt voksen og likte boka veldig godt. Men jeg har stilt meg noen spørsmål ang. vinklingen i boka når det gjelder både voldsbruk og hvordan vi tenker rundt deltagerne i konkurransen: http://knirk.no/2011/10/dodslekene-suzanne-collins-nar-ungdom-dreper-ungdom-us-them-tenkning-som-trend-i-ungdomslitteraturen/

Jeg sier også ja takk til flere bøker om Jarle Klepp! ;-) Den siste boka er en innertier!

Jeg elsket denne boka! Den beste i hele Jarle Klepp-serien - og sånn sett i hard konkurranse med "Kompani Orheim"! En av mine beste leseopplevelser i høst!

Svært vellykket ny bok i Jarle-Klepp-serien!

I denne femte boka i Jarle Klepp-serien har Jarle rukket å bli 38 år. Han er lykkelig gift med sin Iselin, som han har fått to barn med: Åshild på seks og Sven på knappe tre år. At han skulle ende opp som lærer som sin far, var kanskje ikke helt det han hadde drømt om, men han trives i grunnen med dét også. For så lenge han får lese de bøkene han ønsker, høre på musikken han elsker, følge enkelte av seriene som går på TV, ha gode stunder sammen med sin kone og ikke minst med sine barn - ja, så er han en lykkelig mann. Han må jo kunne si dét!

Fra de tidligere bøkene om Jarle Klepp kjenner vi til hans oppvekst med en alkoholisert far. Det hele endte med at moren skilte seg fra ham, fordi hun ikke orket det nedrige livet med en mann hvis største interesse her i livet var å drikke, drikke, drikke ... En mann som kritiserte henne fordi hun ikke drakk sammen med ham. Hadde de kanskje ikke noe felles lenger? Hun som bare var kjedelig og kjip. Etter skilsmissen gikk det raskt nedover med faren, som - selv om han døde av hjerteinfarkt - egentlig drakk seg ihjel, nå som han ikke lenger hadde noen han trengte å ta seg sammen overfor.

Jarle har for lengst tatt dyp avstand fra sin far og alt han sto for. Det er mange år siden faren døde, og Jarle har hele tiden tenkt - i den grad han har tenkt - at dette med faren er et lukket kapittel i hans liv. Inntil han nyttårsaften i 2010 skal ut for å kjøpe stjerneskudd til barna sine og plutselig står overfor ei jente fra fortiden ... Ei jente som var datter av en av foreldrenes venner, dit faren etter hvert dro hver eneste helg for å drikke, siden det var så kjipt hjemme. Ei jente som kjenner til familiens dypeste hemmeligheter, hemmeligheter Jarle helst ønsker å glemme. Men ikke bare det - denne jenta vet endog mer om hans far enn hva han selv gjør. Vil han virkelig vite om dette? Er det ikke nok, dette han allerede vet om faren? Trenger han å få vite hva som egentlig skjedde da han, faren, broren og hans kjæreste gikk på Hardangervidda en sommer i barndommen? Den gangen en opprivende krangel endte med at broren og kjæresten hans forlot dem - en full far og en redd elleve-åring - midt på Hardangervidda? Og trenger han å få vite hvilke erfaringer denne jenta selv har hatt i forhold til faren hans?

Uansett - fortiden kommer veltende på Jarle, en mann som for en hver pris har unngått å grave seg ned i sitt eget mørke, av frykt for hva han kunne komme til å finne der. Samtidig kaver han rundt med å finne sin egen måte å være far på, og innimellom må han smertelig erkjenne at han faktisk er sin fars sønn uansett hvor mye han misliker å tenke på dette. Selv om han ikke har alkoholproblemer og er langt mer kjærlig enn hva hans egen far var ... Hva gjør han når hans fremmelige, lille seksåring begynner å snakke om at hun savner farfaren sin, en mann hun aldri har møtt - ja, nettopp derfor!, og forlanger at Jarle skal ta henne med til graven hans samt fortelle henne om hvordan han var ... ?

Jeg tror at dette er en bok man enten elsker eller forholder seg heller likegyldig til. Selv er jeg blant dem som mener at dette er den beste Jarle Klepp-boka Tore Renberg har skrevet! I begynnelsen tenkte jeg at dette kan det umulig gå an å skrive så intenst levende om uten å ha opplevd det på kroppen selv! Og kanskje har denne boka flere selvbiografiske trekk enn vi lesere aner. Men hvorfor enkelte på død og liv skal dra paralleller til Knausgård (en forfatter jeg for øvrig elsker!) og deretter nærmest betegne denne boka som et overflødighetshorn, har jeg ingen forståelse for. Jeg for min del tenker "So what!" Det ville være naivt å tro at forfattere ikke bruker av sine egne erfaringer når de skriver litteratur. Kanskje er det så enkelt som at det faktisk er noe universelt ved å vokse opp med en forelder som er mer opptatt av å ruse seg enn av familiens ve og vel? Samtidig tenker jeg at jeg som leser må akseptere at denne boka faktisk handler om Jarle Klepp og ikke om forfatteren!

Denne boka krøp virkelig under huden på meg! Samtidig som Renberg skriver om Jarles triste barndom med en far som drakk, er boka full av rørende sekvenser om ham og hans forhold til sine barn. Om lille Sven som er i ferd med å forlate baby-stadiet og bli en gutt, om datteren Åshild som stadig utfordrer sin far med sitt eksplosive jeg ... ei jente som er en sann utgave av dagens unge forhandler-generasjon, og som sin unge alder til tross ikke er villig til å ta et nei for et nei, i alle fall ikke før hun skjønner hvorfor. Og om Jarles glede når han oppdager at barna vet å verdsette hans egen musikksmak ...

Mens jeg leste boka, hendte det at jeg spilte låtene som ble nevnt på en Ipad med Youtube-tilgang, som jeg hadde innen rekkevidde. Det ga tilførsel av utrolig mye liv til teksten, for å si det slik. Det eneste jeg i grunnen savnet å få vite noe om, var Lotte - Jarles datter fra en one night stand i ungdommen - og hennes plass i livet hans. For øvrig har jeg lyst til å legge til at måten Renberg skriver på i denne boka er temmelig annerledes enn i de andre Jarle Klepp-bøkene. Kanskje er det noe med at han er tettere på Jarle denne gangen? Renberg skriver godt og har flerfoldige skarpe observasjoner underveis, som traff meg i hjertet og fikk meg til å tenke at "ja, akkurat sånn er det!" Alt i alt en meget vellykket bok, som jeg synes fortjener terningkast seks! Og jeg sier: ja takk, gjerne flere bøker om Jarle Klepp!

Her er en link til blogginnlegget mitt om boka:
Tore Renberg: "Dette er mine gamle dager"

Tusen takk for svar, alle sammen :) Da blir det nok til at jeg kjøper meg den første boken i serien og leser alle i rekkefølge :)

Hagerup skriver med en fortellerglede som skinner igjennom teksten, og handlingen er svært fantasifull. Bare navnene på flere av stedene er artige. Til tross for at boken er myntet på mye yngre mennesker enn meg, lot jeg meg rive med. Her er det oppfinnsomhet rundt spøkelsenes levemåte, hvordan de overlever, hva som er farlig for dem m.m. Det bare bobler over fra side til side. Barna vil nok i tillegg synes at dette er grøssende spennende.

Lese hele anmeldelsen her

Ja, de hadde den på Bærum Bibliotek. Ikke vent på den norske oversettelsen. For å trigge deg litt mer, den er på en måte dedikert til Oslo/Utøya 22. juli! Den er lett å lese på svensk!

Jeg har lest den på svensk og lånte den på biblioteket i Bærum. Den er en av de bedre til Camilla Läckberg, så løp og lån eller kjøp! Helst på svensk!

Dette er en av de bedre bøkene om Erika og Patrick og alle mysteriene rundt Fjällbacka.

Jeg har veldig lyst til å lese Horst etter hvert, men jeg lurer på om det er viktig at bøkene hans leses i rekkefølge. Er det slik at hovedpersonen hans har en utvikling man ikke får med seg om man plukker ut en hvilken som helst bok fra serien? Eller blir det like givende selv om jeg tar for meg en av de siste bøkene først?

Du er nok inne på de svake punktene i romanen som gjorde at jeg avbrøt boken. Jeg har ikke noe imot ulogisk fantasi (jeg elsker f.eks. Murakami), men dette ble ikke bra nok etter min mening.

Her er min omtale:

Urmakeren Melker Mussenden og hans kone Mathilde bor i et flere hundre år gammelt hus, hvor de to stuene i huset har vegger bekledd med bortimot førti veggur. Melker legger sin ære i at alle klokkene skal gå korrekt, og at de hver time skal slå synkront.

Men en dag er ikke ting slik de pleier å være. Klokkene ringer i hytt og pine, og uansett hvor mye Melker forsøker å få dem til å gå i takt, hjelper dette ikke. En kakofoni av ulyd starter hver time, og det hele er skrekkelig for en urmaker som hele livet har klart å få klokkene til å gå korrekt. Til hans store forskrekkelse viser det seg etter hvert at han og hans kone ikke lenger lever i samme tid, men i to parallelle tidsverdener. Hvordan er det mulig?

For å sitere en anmeldelse datert 1. september 2009 fra Dagbladet:

"Er det mulig at vi kan befinne oss to steder i tiden samtidig, at ulike tidssoner kan ligge over og under hverandre i ulike lag som ikke berører hverandre? Konkret; Er det mulig at Melker, Melk blant venner, og hans kjære hustru Matte befinner seg på to ulike tidspunkter og allikevel kan snakke med hverandre i samme kjøkken? For eksempel etter at det en vakker sommerdag oppstår et hull der landsbykirken sto; et digert, svært dypt og perfekt sirkelrundt hull?"

I "Klokkemakeren" reiser Nygårdshaug en rekke nokså store og i og for seg interessante spørsmål, som jeg synes ble nokså lettvint og sleivete håndtert. Dermed ble de filosofiske spørsmålene aldri virkelig interessante, og sånn sett ble boka mest av alt en morsom, småsjarmerende fabel. Med Anders Hatlo som oppleser fikk historien dessuten noe farseaktig over seg, som det er mulig skyldes at jeg har sett ham i altfor mange teatralske roller opp gjennom tidene. Når jeg i tillegg opplevde personene som nokså grunne og stereotype, sier det seg selv at denne boka aldri nådde de store høyder. Nygårdshaug skal imidlertid ha for at han evner å fortelle fantasifulle historier, og dette fortjener han i det minste terningkast fire for. Riktignok en svak sådan ...

Her er min omtale:

En dag ankommer Ulf Vågsvik den imaginære nordmørske øya Vaksøy. I nær fortid har han har skiftet navn og han har planer om å avlegge kvinnen Berit et uanmeldt besøk. De to kjenner hverandre fra før. Fra hvor får vi imidlertid ikke vite. Vi får heller ikke vite hvilken fortid Ulf har, men det som i alle fall er temmelig åpenbart, er at han har en fortid det haster med å få lagt bak seg. Ulf er for øvrig godt over middagshøyden i livet. Han har fått en generell invitasjon fra Berit om å komme på besøk, men det hun ikke vet er at han har planer om å bli. For godt ...

Det har vært spekulert på om Ulf egentlig er en forkledd Elling, men det vil jeg på det sterkeste ta avstand fra. Ulf er ingen nevrotisk sjel, slik Elling er/var det, selv om også han har ett og annet han er engstelig for. Han står dessuten mye mer støtt på sine egne bein. På den annen side er det nokså klart at han har en fortid som både er vond og smertelig. Og at Ulf har sett lenger inn i dypet av sin mørke sjel enn de fleste andre, er hevet over enhver tvil.

Dette er ikke den blant Ingvar Ambjørnsens bøker som har gjort sterkest inntrykk på meg. I begynnelsen av boka lurte jeg på om jeg skulle fortsette, for jeg syntes liksom aldri at det løsnet ordentlig. Samtidig har jeg aldri avbrutt noen av Ambjørnsens bøker tidligere, så jeg tenkte at jeg absolutt burde gi den en sjanse. Det er jeg glad for at jeg gjorde, for boka kom seg betydelig etter hvert.

Boka har ikke mye ytre handling. Derimot skjer det mye på det mer indre planet, og midt opp i alt blir vi vitne til at kjærligheten vokser i det stille. Etter hvert kommer forholdet mellom Ulf og en 12 år gammel gutt, som har trukket seg inn i seg selv, til å stå nokså sentralt. Og under den tilsynelatende lykken han finner med Berit, kvinnen som får ham til å føle at han har kommet hjem, lurer det et mørke, skjult i hans sjels irrganger ... Og så er spørsmålet om han egentlig kan komme bort fra seg selv og sin egen fortid når det kommer til stykket likevel ...

Mye av den mollstemte stemningen i boka gjenkjenner jeg fra Ambjørnsens noveller, som kjennetegnes av vakre naturskildringer, mye mørke både av utvortes og innvortes art og av mennesker som lever litt på siden av det mer etablerte samfunnet. Dette er i det hele tatt noe som går igjen som en rød tråd gjennom hele Ambjørnsens forfatterskap. Ambjørnsen bruker ikke store ord, og det gjelder å konsentrere seg godt dersom man skal få med seg alle nyansene i hans fortellinger. Mye ligger nemlig mellom linjene.

Selv om jeg til å begynne med var skuffet over boka, gikk dette over etter hvert som jeg mer og mer gjenkjente den gode, gamle Ambjørnsenske stilen. Og i valget mellom terningkast fire og fem, har jeg endt på en svak fem´er. Det er først og fremst det sterke språklige uttrykket i boka som gjør utslaget i forhold til fem´eren, mens det er det noe svakere drivet over historien som trekker noe ned.

I det siste avsnittet har du det: "Boksnobb" kan være en karakteristikk brukt av de som føler seg underlegne. Mange årsaker til det. Sparking oppover vil mange si, og det er godtatt. Men uttrykket kan i enkelte tilfelle innebære rein antiintellektualisme, det vil si at alle bøker er feil, der bare det å ha en bokhylle virker som en provokasjon. I couldn't care less. Uttrykker karakteristikken en generell kulturkritikk, der bokelskeren (snobben) er en slags utdøende elefant, kunne det blitt en spennende diskusjon, ja om vi trodde på internettet eller ei som fremtidens eneste tekstformidler ...

Når "boksnobberi" skal karakterisere en som pynter seg med bøker, og leste bøker ikke minst, kan uttrykket ha noe for seg. Men jeg vil som Rose-Marie se nøye på avsenders intensjoner. I selvironiens navn kan jeg også påpeke at jeg selv er soleklar Boksnobb, og at jeg vil fortsette å være det med et stort smil (da jeg vet hvor mye kapital som er involvert i boksamlingen min, er dette smilet av og til noe anstrengt). Verre er det ikke. Uten at jeg har det minste behov for å se ned på noen, selv om kanskje noen vil påstå det motsatte til de blir grønne i trynet. For jeg lever utmerket med alle de som ikke leser bøker; de leser uansett. De fleste er til og med er mye bedre til å lese bruksanvisninger enn det jeg er! Mye bedre.

Det kan du da ikke mene?

Jeg tenker at begrepet "snobb" eller for den saks skyld "snobberi" - uansett på hvilket område man bruker dette - har med nedlatende holdninger å gjøre, og ikke med at man er kvalitetsbevisst. Uansett hvilken litteratur man måtte like, kan jeg ikke skjønne at en smak i seg selv kan karakteriseres som snobbete. Men i det øyeblikket man begynner å se ned på andre fordi disse i egne øyne ikke har så god smak som oss selv, da er man over i snobberiets verden. Og det er en uting, mener nå jeg!

Begrepet "snobberi" misbrukes for øvrig etter min oppfatning vel mye. Når man karakteriserer andre som snobbete utelukkende pga. deres smak (som nødvendigvis er annerledes enn ens egen smak), synes jeg dette sier mer om den som kommer med karakteristikken enn den som får den ...