Åndeløst spennende!

Erik Grønner har tidligere utgitt bøkene "Brent B" og "Klima X", men jeg har foreløpig bare rukket å lese den første boka, som handler om maktkampen i norsk næringsliv rundt temaet prøveboringer utenfor Lofoten. Mange av de samme personene går igjen i alle tre bøkene, men sentralt i "Easy Raiders" er to nye topper i næringslivet. Den ene er Alf Magne Juvet, som har så mange fellestrekk med Kjell Inge Røkke at det neppe kan være helt tilfeldig. Den andree er Odd Geir Hjertvik, tidligere kompanjong av Juvet, og nå på flukt gjennom Europa.

Alf Magne Juvet er gravemaskinkjører fra Ålesund, som i sin tid startet med to tomme hender og en dårlig vandelsattest. Han er betydelig grådigere enn de fleste, risikovillig som få og med en hang til å ville klatre til topps, koste hva det koste vil. Etter hvert har han virkelig fått det til, og han blir rikere og rikere for hvert raid han gjennomfører overfor store selskaper. Småaksjonærer ofres over en lav sko - også arbeidsplasser ... Juvet er derfor en mann folk elsker å hate. Kanskje er det litt misunnelse bak, men mest av alt er det frykt. Til og med statsministeren, som gjerne skulle stoppet denne fyren som snart er mer mektig enn ham selv, og som dikterer alt og alle til tider, er langt på vei maktesløs overfor det spillet Alf Magne holder gående. Mange ser hva han holder på med, men det er lite de får gjort likevel ...

Den eneste som kan stoppe Alf Magne, er Odd Geir. Etter at han og kona trakk seg tilbake til en gresk øy, og deretter mistet den eneste sønnen de hadde, rakner ekteskapet fullstendig, og Odd Geir orker ikke engang å reise hjem til Norge i sønnens begravelse. Han blir i Hellas - langt fra raka fant, mangemillionær - for ikke å si mangemilliardær - som han rakk å bli før han hoppet av finansakrobatikken av samvittighetsgrunner. Dette blir starten på en mangeårig reise gjennom Europa. Han forlater i første omgang Hellas til fordel for Italia, og jobber seg oppover den italienske støvelen ... Alkoholen holder på å ødelegge ham, inntil han bestemmer seg for å legge ut på en pilgrimsreise til Santiago de Compostela. Samtidig er det mange som ønsker å få tak i ham - en for å stoppe kjeften hans en gang for alle - en for nettopp å få ham i tale... Så spørs det hvem som finner ham først ...

Denne boka var så åndeløst spennende at jeg ikke klarte å legge den fra meg en eneste gang. De drøyt 360 sidene ble derfor lest i løpet av noen få timer. I begynnelsen av boka reagerte jeg riktignok på en noe svulstig bruk av metaforer, men så tok det ikke lang tid før jeg så humoren i det hele. Jada, Grønner tar tidvis godt i, men det fungerer svært godt i konteksten. I tillegg til selve spenningen fant jeg det veldig underholdende og morsomt at Odd Geir var innom mange kjente og kjære steder i Europa, hvor jeg selv har vært og derfor kunne henge det hele på noen knagger. Dette var dessuten en bok som fikk meg til å le mye underveis. For øvrig handler også denne boka om oljebransjen og mulige prøveboringer utenfor Lofoten, herunder motstanden mot dette. Dette er en bransje forfatteren selv kjenner godt, og sånn sett får jeg følelsen av å bli vist litt på innsiden av et miljø jeg selv kun kjenner fra media. Det var helt uproblematisk å relatere mye av det jeg leste til hendelser som rent faktisk har funnet sted, uten at boka på noen måte kan sies å være en slags fordekt dokumentar. Alt i alt en bok jeg synes fortjener terningkast fem! Og så er det på tide å grave frem "Klima X", som allerede står i bokhylla fordi mannen min er hektet på Grønners bøker og i sin tid sikret seg denne.

Om outsidere i New York

Med utgangspunkt i en reell hendelse fra 1974, hvor Philippe Petit gikk på en line mellom tårnene i World Trade Center, knyttes et lite knippe med menneskeskjebner i datidens New York sammen til en meget fascinerende roman.

"Høyt der oppe var det noe som rørte seg. Det mørke antrekket fikk hver minste bevegelse til å synes. Han bøyde seg, ble halv, bøyd, som om han gransket skoene sine, som en blyantstrek der det meste var visket vekk. En dykkerpositur. Og da så de det. Tilskuerne sto der, tause. Også de som hadde villet se mannen hoppe, kjente et støt i brystet. De tok et skritt bakover, stønnet.

En skikkelse seilte i luften ... " (side 15)

I første del av boka møter vi de irske brødrene Corrigan og Ciaran - sistnevnte som jeg-person. Broren Corrigan er litt av en villstyring som barn, der han tiltrekkesav dem som har falt en hel del på siden av det etablerte samfunnet. Ikke egentlig for å drikke eller ruse seg selv, men for å redde disse stakkars fortapte menneskene. Så ender han til slutt opp som en slags munk og flytter til New York, der han bor i en forfallen bygård og gir husrom til prostituerte og narkomane. Dit ankommer Ciaran etter hvert, og dermed flettes også hans liv inn i det miljøet som broren vanker i.

Vi introduseres for prostituerte Tillie og datteren Jazzlyn. Tillie som selv er datter av en prostituert, hadde ønsket for datteren at hun skulle slippe dette livet, men slik går det ikke. Tillie har til og med dratt datteren med på et ran, og da de blir avslørt, tar hun hele skylden på seg, uvitende om hvilke konsekvenser dette til slutt skal få for Jazzlyn ... Og det er et nedrig liv som beskrives i dette miljøet, hvor kvinnene blir horer enten de på en måte vil det eller ikke.

Vi treffer også en kunstnerpar som på tilfeldig vis blir avgjørende for Corrigan og Jazzlyns videre skjebne ... I tillegg til en hel del andre - blant annet dommeren som får linedanser-saken i fanget.

"La kloden spinne" er en relativt omfangsrik bok med sine drøye 400 sider, men jeg ble så trollbundet av historiene at sidene fløy nokså raskt avsted. Aller mest fascinerende var det å lese om Corrigan og Ciaran samt de prostituerte. Etter å ha slukt de nesten første 100 sidene, kom en liten nedtur før boka atter tok seg opp igjen. Det er nærliggende å sammenligne noe av fortellerstilen med forfattere som Bukowski og Fante - mest fordi det er outsiderne som vies plass i denne romanen.

Dette er den første boka av Colum McCann jeg har lest, men det kommer ikke til å bli den siste. Fra før av har jeg "Danseren" liggende, og også den skal visstnok være en litterær perle. McCann skriver svært godt, og han fremstiller outsiderne og det miljøet de tilhører på en svært troverdig måte. Fordi boka har et par ujevne partier, blir det ikke terningkast seks denne gangen. Derimot mener jeg at den fortjener terningkast fem - et sterkt sådan!

Hyllest til kjærligheten

Vi befinner oss i Teheran i 1973, få år før den iranske revolusjonen. Pasha Shahed er 17 år gammel, og han og Ahmed er bestevenner. Det fineste de vet er å ligge på taket og snakke om jenter før de sovner.

"Å sove på taket er vanlig i Teheran om sommeren. Den tørre varmen som preger dagene, blir kjøligere etter midnatt, og de av oss som sover på taket, våkner med morgensolen i ansiktet og frisk luft i lungene. Moren min liker det ikke i det hele tatt, og hver kveld minner hun meg på at "hundrevis av mennesker faller ned fra takene hvert eneste år". Bestevennen min Ahmed og jeg utveksler skjulte smil ved hver advarsel før vi går opp trappen for å tilbringe natten under et teppe av stjerner som ser ut som de er nær nok til at vi kan ta på dem. Gradvis blir gaten under oss et lappeteppe av gatelys, skygger og lyd. En bil brummer sakte nedover den øde strekningen, varsomt for ikke å vekke noen, samtidig som en løshund et stykke unna bjeffer iherdig." (side 11)

Ahmed er forelsket i vakre Faheemeh, og han tæres i stykker av fortvilelse da han skjønner at en annen mann og hans familie er i forhandlinger om hennes hånd. Så får Pasha ham til å stå opp som en mann og kjempe for sin kjærlighet, og dermed får den vordende brudgom og hans familie kalde føtter. De trekker seg - med før det blir Ahmed grundig rundjult av Faheemehs brødre. Like fullt - han vinner både jenta og hennes families tillit til slutt - i en tid hvor de forelskede ikke har sjanse til å bli kjent med hverandre før alvorlige løfter om livslang kjærlighet avgis, men kun er prisgitt noen blikk og forsiktige smil.

Pasha er forelsket selv, men dette er enda mer umulig enn i Ahmeds situasjon. Jenta er Zari, som bor i nabohuset, og hun har vært forlovet med "Doktoren" så lenge hun har levd. Problemet er at Pasha liker Doktoren svært godt, og har voldsom respekt for ham. Han føler at han svikter vennen ved å forelske seg i en som er hans.

Sommeren 1973 reiser Doktoren bort - angivelig for å undervise noen landsmenn på landet - og så åpner det seg muligheter for guttene til å treffe sine hjertets utkårede. Zari har invitert Fateemeh til seg for at Ahmed og hun skal få være sammen. Pasha får også være med - nærmest som en "femte hjul på vogna". Han er i syvende himmel! Tenk å få være nær Zari! Bli kjent med henne! Og etter at den verste genansen er overstått, blir Pasha og Zari kjent med hverandre. Dette fører til at Pasha, som har forlest seg på vestlig litteratur - forbudt sådan, bare blir enda mer forelsket. Men elsker Zari ham? Hun snakker om Doktoren, erkjenner at hun er heldig at det er ham hun er lovet bort til siden han er både god og snill, men hun skjønner samtidig at det Ahmed og Fateemeh er noe helt annet ... Hvordan kan man vite at man elsker noen?

"Tak over Teheran" er en nydelig roman om kjærligheten, uten at den noen gang blir klisjefylt eller "klissete". Pashas brennende kjærlighet overfor Zari er svært vakkert beskrevet. Bakteppet i romanen er den politiske situasjonen Iran befant seg i på den tiden. Sjahen var eneveldende diktator, og angiveri overfor det hemmelige politiet - det politiet som "egentlig ikke" eksisterte - førte med seg mange menneskelige tragedier. Blant annet fører det til at Zari tar et valg som får forferdelige konsekvenser for alle dem hun har rundt seg. Den idylliske sommeren 1973 tar nemlig slutt, og da er det den brutale virkelighet som venter ...

Forfatteren selv er født og oppvokst i Iran, men flyttet til USA i en alder av 19 år. Mange ressursterke mennesker flyktet fra Iran før den iranske revolusjonen i 1979, fordi det allerede da var åpenbart hvilken vei det gikk. Her som i så mange andre land ble folkets revolusjon stjålet av feil mennesker ... En roman som "Tak over Teheran" kunne verken vært skrevet under sjahens enevelde eller i dagens Iran uten store konsekvenser for forfatteren selv. For øvrig interessant å lese om persernes hang til å dyrke lidelse nærmest som en kunstart!

Denne boka er som tidligere nevnt nydelig skrevet, og jeg kommer til å ha øyne og ører åpne for denne forfatteren i fremtiden. "Tak over Teheran" ligger i grenseland mot terningkast seks, men jeg nøyer meg likevel med terningkast fem. Årsaken er en litt banal og for utrolig slutt, som skuffet noe. Men hvis du ønsker deg en lang på vei feelgood-roman fra Iran, dog med alvorlige undertoner, er dette boka for deg! Jeg anbefaler den varmt!

Hjerteskjærende om prostitusjon blant Nat-folket i dagens India

Trodde du at slavehandel var avskaffet i vår moderne verden? Vel, så feil kan man altså ta. I India foregår det en form for tvungen, institusjonalisert prostitusjon. Jentene som blir utsatt for dette tilhører Nat-kasten, et folk som visstnok i uminnelige tider har solgt sine kvinner - helt fra de er ganske små - til sexindustrien. De kalles kjærlighetsarbeidere, men det er virkelig ikke mye man kan forbinde med kjærlighet i denne businessen.

Kvinnene av denne kasten, som er blant de aller fattigste i dagens India, har en oppgave i livet, og det er å brødfø sine familier. Hva mennene gjør? Utover å være halliker? De drikker og ruser seg, passer på at kvinnene ikke blir utsatt for noe ekstraordinært fra sine kunder - eller "passasjerer" som de kalles - i så fall skal de ha betalt for det, og de banker og slår alt som heter selvstendig vilje ut av sine kvinner.

Offisielt er prostitusjon forbudt i India, men bakmennene vet å bestikke de rette folkene. Politiet ser en annen vei, og griper ikke inn selv om de vet hva som foregår. Som Nat er man urørbar, foraktet av alle. Og kvinnene har ikke noe de skulle ha sagt selv, prisgitt som de er mennene og uten noe sted å dra til. Noen av kvinnene er solgt til Nat-folket, og det nytter ikke å flykte hjem til en mor og far som for lengst har brukt opp pengene de fikk for deg.

I "Kjærlighetsgata" møter vi Tamanna. Hun er en av dem som er solgt til nat-folket, og hun føler det svært, svært nedverdigende å måtte betjene den ene passasjeren verre enn den neste. I den grad man kan snakke om en viss verdighet og klasse, så finnes ikke den blant passasjerene som kommer til dette dypt foraktede samfunnet for å få sine mest basale behov tilfredsstilt for noen rupi. Men inni Tamanna er det et håp - et håp om en gang å slippe unna og få seg et annet liv. Fra en nedrig tilværelse hvor man til slutt ender med HIV-smitte og det som verre er ...

Til slutt klarer Tamanna å rømme, men hun klarer ikke å få med seg datteren Rupa. Åtte år senere vender hun tilbake, besatt på å redde datteren fra å lide den samme skjebnen som henne selv. I ryggen har hun både en kvinneorganisasjon med hjelpearbeidere og et TV-team, og så er spørsmålet om hun klarer å redde datteren før hun går fullstendig til grunne ...

I bokas etterord forteller journalisten Ruchira Gupta om hvordan boka ble til. I forbindelse med et journalistisk oppdrag var hun i Mumbai for å intervjue prostituerte. Og på side 272 skriver hun følgende:

"Vi fikk de opptakene vi skulle ha, til tross for utallige forsøk på å stoppe oss underveis: flere politikere blandet seg inn, mafiaen prøvde å hindre oss, bilen vår ble bombardert med steiner, helikopteret vårt ble nektet landingstillatelse, jeg ble truet på livet med kniv. Resultatet ble en 47 minutter lang film med tittelen "Salg av uskyldige" ("The Selling of Innocents"), som vant en Emmy i 1997 for fremragende undersøkende journalistikk. Oppdraget var over, men inni meg visste jeg at jeg ikke var ferdig med temaet."

I 2007 møtte Gupta Anne Ch. Østby nokså tilfeldig, og en invitasjon til å komme til Forbesganj og møte nat-folket, førte til flere møter, et vennskap og til syvende og sist denne boka, som Gupta skriver i etterordet.

Denne boka tok fullstendig innersvingen på meg. Usentimentalt fortelles det om lidelser vi nesten ikke kan fatte, og alt er hentet fra en virkelighet som er Nat-kvinnenes skjebne. Og når jeg tenkte at nå kan det ikke bli verre, så var det akkurat det det ble ... verre, mye verre ... Boka er fantastisk godt skrevet og alle historiene som er flettet inn i hverandre er så smertefulle at det nesten ikke var til å holde ut. En ting er i alle fall sikkert - filmen "The Selling of Innocents" - den skal jeg se! Her blir det terningkast fem!

Fantastisk fortellerglede!

Tidligere har jeg lest og omtalt fem av Tomm Kristiansens bøker i min blogg. Etter "Afrika - et vakkert land" fikk jeg nemlig for alvor opp øynene for dette fantastiske fortellertalentet, og har i tur og orden tatt fatt på hans tidligere utgivelser.

Boka om Cape Town utkom i 2011, og inneholder noe historisk stoff om Sør-Afrika som man langt på vei også finner i "Fra Mandelas land". Resten handler om Cape Town i nyere tid - nærmere bestemt fra løslatelsen av Mandela og frem til i dag.

"Det var her rasismen ble til, fra den dag den første hollender lot ankeret falle i 1652, og det var her regnbuenasjonen ble til da Nelson Mandela gikk ut av fengselsporten og fire år senere steg opp på parlamentets talerstol som landets første svarte president.

Landets historie er blitt til i Cape Towns gater og i byens hus. Du kan gå gjennom gatene uten å ane hvilke historier de gjemmer, hvilke hemmeligheter som finnes bak dører og porter. Gjennom årene har det slitte bykartet mitt fått sjel. Jeg har hørt historiene og lest bøkene om hva som hendte, hvordan Norge spilte en bemerkelsesverdig rolle i kampen mot apartheid, nettopp her. Slavenes kamp, og hvor de levde. District Six hvor capejazzen ble til, og hvor er den nå?

Det er utgitt fremragende guidebøker for Cape Town og byens distrikter. Denne bok erstatter ikke dem. Jeg vil heller fortelle historien og alle historiene for at flere skal se hvorfor byen er blitt som den er, og hva som skjuler seg av ånd og politikk, lidelse og kamp, liv og røre, tone og rytmer. Jeg har vært her nok til å ha hørt både røverhistoriene og beretninger som griper deg om hjertet.

Derfor er det ikke restauranter, shoppingsentre og barer jeg inviterer til. Dem finner du selv. Jeg er her for å fortelle det du ikke ser." (fra innledningen på side 8)

Og det er nettopp dette som er hemmeligheten bak Tomm Kristiansens fortellinger: de griper deg om hjertet og han forteller om alt du ikke kan finne ut av selv. Han har bodd i Sør-Afrika, og har ikke funnet frem til sine historier som ordinær turist.

Vi blir kjent med alt fra vinlandet Sør-Afrika til homsebyen Cape Town, alt fra helvetesøyas historie (bedre kjent som Robben Island, der Mandela tilbrakte de fleste av sine fengselsår, øya det er umulig å rømme fra, selv om den bare ligger syv km fra land) til townshipen, karnevalet og de fattiges skrekk-street. Kristiansen skriver også om skolemassakren i Soweto i 1976, hvor 15 000 skolebarn protesterte mot apartheid-regimet, og som endte i et blodbad hvor hvite politistyrker slaktet dem ned for fote. Kanskje den historiske hendelsen som i størst grad engasjerte den vestlige verden i kampen mot apartheid?

Det er først og fremst overgangen fra apartheid-styre til frie demokratiske valg jeg synes er aller mest interessant i denne boka - selv om alle de andre historiene om f.eks. hvorfor enkelte miljøer trekker ut sine fortenner er interessant nok. I kapittelet som Kristiansen har kalt "Forfatternes Cape Town" forteller han om dette:

"1993. Fortsatt var landet styrt av de hvite, med de satt på oppsigelse og unge mennesker visste at de levde i en historisk tid. De leste heller Nadine Gordimer og Andre Brink. Det var der de kunne forstå sin samtid og tolke tidens tegn. Den politiske volden i de svarte bydelene hadde aldri vært verre enn nå. Det var episoder og slag. I Johannesburg dundret tilhengere av det zulubaserte Inkathapartiet sammen med ANC-tilhengere i byens svarte bydeler der de fleste var xhosaer. Var det politisk oppgjør mellom ideologier eller var det et etnisk sammenstøt? I virkeligheten var det sikkerhetspolitiet som hadde betalt frustrerte og fattige fremmedarbeidere, alle zuluer fra Natal, for å slakte ned de fastboende. De skulle gjøre landet umulig å styre, og velte de pågående grunnlovsforhandlingene. Det tettet seg til etter hvert som valget nærmet seg. Hvite ungdommer kastet seg inn i forberedelsene. De var på fremtidens parti, som også var Nelson Mandelas parti. De elsket mannen. Han var deres, selv om hudfargen var en annen. Ja, de så knapt at han var svart lenger." (side 224)

Det er intenst levende historier som fortelles i denne boka, som jeg slukte fra perm til perm. Her får alle sin del, enten man er interessert i historie, kultur, politikk, religion - fra fortid eller nåtid - og det er rikelig med historier om stedets musikk og også litteratur. Underveis savnet jeg Tomm Kristiansens stemme (alle de foregående bøkene har jeg hørt som lydbøker med forfatteren selv som oppleser), men jeg hadde likevel ingen problemer med å høre hans stemme inne i mitt eget hode. Dagsrevy- eller reporterstemmen hans, for å si det sånn. Jeg kommer til å fortsette å lete etter tidligere utgivelser av ham, og min ambisjon er å lage en fullstendig omtale-bibliografi over alle hans utgivelser. Dessverre er mange av hans bøker ikke helt enkle å få tak i lenger ... I alle fall - her blir det terningkast fem!

Herlig sommerlektyre!

Marc Scholler er den tilsynelatende hyggelige fastlegen til de rike og berømte.

"Pasienter forveksler tid med oppmerksomhet. De tror jeg gir dem mer oppmerksomhet enn andre fastleger. Men jeg gir dem bare mer tid. Det jeg trenger å vite, har jeg sett etter ett minutt. De resterende nitten minutten fyller jeg med oppmerksomhet. Med en illusjon av oppmerksomhet, rettere sagt. Jeg stiller dagligdagse spørsmål. Hvordan er det med sønnen/datteren din? Sover du bedre nå? Spiser du for mye/for lite? Jeg legger stetoskopet mot brystet, deretter ryggen. Trekk pusten dypt, sier jeg. Pust rolig ut. Jeg lytter ikke ordentlig. Jeg prøver i hvert fall ikke å lytte ordentlig. Innvendig lyder alle menneskekropper likedan. Først og fremst er det naturligvis hjerteslagene. Hjertet vet ingenting. Hjertet pumper. Hjertet er maskinrommet. Videre er det lyden av innvollene. Organene. En overarbeidet lever lyder annerledes enn en sunn lever. En overarbeidet lever stønner. Den stønner og trygler. Den trygler om en fridag. Nå henger den alltid etter. Den overarbeidede leveren er som kjøkkenet som aldri stenger. Oppvasken tårner seg opp. Oppvaskmaskinene går på høygir. Men stablene med skitne tallerkener og gryter med svidde rester blir bare høyere og høyere." (side 5)

Og slik fortsetter det! Er Marc en spesielt kynisk lege, eller er det slik man rett og slett blir når pasientporteføljen nesten utelukkende består av selvsentrerte rikinger som drikker for mye og behandler kroppen sin som en evighetsmaskin som er fullstendig udødelig? Og som er seg selv nok absolutt hele tiden? Ikke vet jeg. I alle fall tror jeg at det er en viss risiko for en noe yrkesslitasje etter mange år som fastlege, hvor den ene pasienten etter den andre dumper inn på kontoret, og man registrerer at det meste har man hørt "tusenvis av ganger" tidligere.

En dag står den berømte skuespilleren Ralph Meier i døra. At han ikke har timeavtale er ikke så nøye for en mann som er vant til at de fleste slipper det de har i hendene og gir ham det han er ute etter der og da. Kort tid etter konsultasjonen kommer nok en invitasjon til en premiere i posten. Og er det noe Marc og kona er lei av, så er det de endeløse premiereinvitasjonene og lanseringene som interesserer dem svært lite, men som de synes de bør gå på. Og som de atpåtil må mene noe om etterpå ... Men invitasjonen fra Ralph Meier er annerledes, for nå insisterer Marcs kone på at nettopp denne teaterpremieren vil hun ha med seg. Hun er nemlig en beundrer av Ralph Meier.

Så kommer det en invitasjon til en grillfest, og dermed er på en måte forbindelsen mellom de to familiene etablert. Og hva er vel da mer naturlig enn at familien Meier også inviterer familien Scholler til sommerhuset de har leid for sommeren? Underveis i grillpartyet får imidlertid begge ektefeller opp øynene for at Ralph Meier er alt annet enn sympatisk. Han sikler åpenlyst etter damene - også etter Marcs kone, som han nærmest kler av med et rovdyrblikk uten å genere seg for at Marc er vitne til det hele. Hadde det ikke vært for at Marc selv synes at Ralphs kone er lekker, og at døtrene hans Julia og Lisa fant tonen med Ralphs to sønner på samme alder, ville de nok ha skrinlagt det hele for godt ...

Så kommer ferien og familien Scholler reiser på telttur. Det kona Caroline ikke vet er at de for hver teltovernatting nærmer seg sommerhuset som familien Meier har leid - inntil de en dag "tilfeldigvis" støter på Ralph og Judith. I mellomtiden har familien Meier innkvartert en annen skuespiller - Stanley, en mann på nærmere 60 - sammen med hans purunge kjæreste Emanuelle, som knapt kan være 20 ... Dermed er sommerhuset fullt. Ralph insisterer imidlertid på at de kan campe i hagen. Motvillig går Marc og Caroline med på dette - om ikke annet så for jentenes skyld. De kommer jo så godt overens med guttene, og dessuten er det jo så gøy med bassenget. Samtidig gir imidlertid Marc og Caroline bort regien over ferien sin, og tosom tid kan de se langt etter ... Men dette kunne de i og for seg levd fint med, hadde det ikke for at det oppstår en situasjon som får uhyggen til å senke seg over stedet ... Ingenting blir som før, og dette får store konsekvenser for alle impliserte ...

Herman Koch har skrevet nok en knakende god roman av typen psykologisk thriller, som er en pageturner fra første til siste side. Han tegner knivskarpe portretter av hovedpersonene i boka, og særlig legen Marc - bokas jeg-person - får gjennomgå. En vellykket fastlege som lever godt av sine rike pasienter, men som er temmelig kynisk i sin yrkesutøvelse. Beskrivelsen av medisinske lidelser var tidvis svært fornøyelig lesning. Like så alle Marcs suverene antakelser om hva som skjedde underveis. For alt er ikke nødvendigvis slik det kan se ut som, men dette tar ikke Marc høyde for. Han er jo lege, for pokker! Han sitter med alle fasitsvarene, og han ønsker ikke å diskutere dem med noen. Dermed går han ofte glipp av mange nyanser i det som skjer, men nettopp dette er med på å skape plottet som boka legger opp til. Et lite mellommenneskelig drama Koch har vist at han behersker til fulle å skrive! Det bør også nevnes at boka er nydelig oversatt av Hedda Vormeland. Her blir det terningkast fem!

Enig med deg. Nok en Paul Auster roman som er så medrivende at du har vanskelig for å legge den fra deg. Han gir også leserne en del å tygge på, det er bra!

Jeg her helt enig! Her er min omtale:

Smertefull å lese

Lærer Gu og hans kone har opplevd det ingen foreldre burde oppleve: de har mistet et barn. Datteren Shan er riktignok ikke død enda, men hun har sittet fengslet de siste drøyt ti årene, anklaget for kontrarevolusjonær virksomhet i Kina. Ekteparet vet at de aldri mer kommer til å oppleve å se henne i live, for nå nærmer henrettelsesdagen seg. Det er nemlig arrangert et fordømmelsesmøte, og det er nærmest en borgerplikt å møte opp for å være vitne til det hele.

Fru Gu er fra seg av sorg, og bestemmer seg for å gjennomføre et rituale som er vanlig når man opplever at et barn dør. Da brennes alle klærne til avdøde. I forbindelse med henrettelser av den typen Shan står overfor, er det imidlertid uhørt å gjøre noe slikt. Akkurat det har ikke fru Gu tenkt å ta hensyn til.

Mens fordømmelsesmøtet nærmer seg, stifter vi bekjentskap med noen av barna og de halvvoksne som bor i området - alle like bortkomne og forsømte på hvert sitt vis. Vi møter lille Nini, datter av foreldre med seks døtre. Ja, dette var i 1979, tre år etter at Mao døde og før ettbarnspolitikken ble innført i Kina. Med da som nå var det sønner som gjaldt. Lille Nini er vanskapt, angivelig fordi Shan skal ha sparket til moren hennes mens hun gikk gravid med Nini. Hele sitt liv har hun fått høre hvilken byrde hun er. Aldri kommer hun til å bli gift, for hvem vil ha en som henne, som er så stygg? Foreldrene har ikke en gang giddet å gi hennes tre yngre søstre skikkelig navn, så de går kun under betegnelsen Lille fire, Lille fem og Lille seks. Som uelsket er imidlertid Nini et lett offer når hun får litt oppmerksomhet - nær sagt fra hvem som helst ...

I den lille byen bor også Bashi, en gutt som har bodd sammen med sin bestemor hele sitt liv og som alle oppfatter som rar. Så pass rar at alle går i stor ring rundt ham. Han plager og piner dyr som kommer i hans vei, men er i bunn og grunn en snill og grei gutt som lengter etter kjærlighet. Men lille Nini vet ikke noe om dette og synes det er stor stas å få oppmerksomhet fra ham. Bashi er heller ikke bortskjemt med for mange venner, og da Kwen får en nokså sentral rolle etter henrettelsen av Shan, blir også han blandet opp i dette. Vi møter også gutten Tong som er svært knyttet til hunden Øre, som Bashi har sett seg ut ... Og vi møter den voksne kvinnen Kai som uten sin manns vitende og vilje spiller en viktig rolle i det som skjer etter Shans død ...

Det gjorde fysisk vondt å lese denne boka, som handler om forholdene i Kina kort tid etter Maos død. Det handler om angiveri og frykt for absolutt alle man hadde rundt seg - i verste konsekvens også sin ektefelle. Og om å være prisgitt seg selv og sin egen skjebne. Et eneste feilskjær, en feil uvenn - og dermed var det gjort. Da var det like godt å møte sin egen skjebne, som man ikke under noen omstendighet kunne unnslippe. Boka er glitrende skrevet! Når det likevel ikke blir terningkast seks, er noe av årsaken til dette at forfatteren bokstavelig talt velter seg i lidelse og nød. Det blir tidvis litt vel mye av "det gode". Jeg gir terningkast fem denne gangen, fordi boka som sagt er meget godt skrevet, og fordi romanen er så kompleks.

Enda en Afghanistan-bok ...

Forfatteren er tidligere journalist og reiste i 2004 bl.a. til Afghanistan, Bosnia og Rwanda som ledd i sine mastergradstudier ved Harvarduniversitetet. Målet var å skrive om kvinner i konflikt- og postkonfliktområder. Boka "Syersken i Khair Khana" ble til mens hun var på leting etter sterke historier om kvinner som hadde klart seg helt utmerket under Taliban-styret i Afghanistan. Forfatteren er en språkmektig kvinne som i tillegg til sitt eget morsmål engelsk snakker tysk, spansk, fransk og noe dari.

Første gang forfatteren besøkte Kabul var i 2005. Da var det fire år siden Taliban-regimet var avsatt i Afghanistan, uten at landet var blitt noe mer fredelig av den grunn. Nokså snart gikk det opp for henne hvor lite hun egentlig visste om livet i Afghanistan.

Tilfeldigheter førte Lemmon i kontakt med Kamila Jan, en helt usedvanlig kvinne som klarte seg mot alle odds under et regime som forbød kvinner å jobbe utenfor hjemmet, som forbød kvinner å bevege seg utenfor hjemmet uten å være i følge med en mannlig slektning og som forbød kvinner å snakke med menn utenfor sin egen slekt. Hva skulle hun gjøre når samtlige voksne menn i hennes familie var nødt til å flykte til Pakistan for å unngå å bli drept av Taliban?

Kamila var lærerinne og ikke spesielt praktisk anlagt da Taliban tok makten i landet hennes i 1996. Men hun var ikke tapt bak en vogn, og nokså snart skjønte hun at hun var nødt til å finne på noe for at familien hennes - hun selv og hennes fire søstre og en bror - skulle overleve. Og det var da tanken slo ned i henne: hun skulle bli syerske! En eldre gift søster kunne sy, og hun reiste til denne søsteren for å lære å sy. Broren hennes skulle bli redningen i forhold til kontakten med utenomverdenen. Uansett hvor mye nød og elendighet Taliban klarte å skape - klær måtte alle ha uansett!

Etter hvert skulle Kamilas lille systue vokse seg stor - til slutt til en stor bedrift med mange ansatte. For hun var alldeles ikke alene om å ha ansvaret for å fø en stor familie i et land med yrkesforbud for kvinner. Nødstilte kvinner oppsøkte henne, og etter hvert hjalp hun ikke bare sin egen familie til å overleve, men mange andre familier der familiefaren enten var drept eller hadde måttet flykte.

Det er en helt utrolig historie Gayle Tzemach Lemmon forteller i "Syersken i Khair Khana"! Khair Khana er for øvrig en bydel i Kabul. Rent språklig er den ikke noe storverk, men historien er god nok - og dessuten viktig! Like fullt sitter jeg igjen med inntrykket av en nokså middelmådig roman, som er forsøkt gjort litterær uten at dette lyktes, og som kanskje hadde vært bedre om denne hadde blitt gjort til det den egentlig burde ha vært - nemlig en dokumentar. Jeg har uansett ikke noe i mot å anbefale denne boka, fordi den gir et godt innblikk i en liten flik av et lands dramatiske historie, hvor kvinnene spiller hovedrollen. Her blir det terningkast fire.

Sult i Russland

Vinteren 1941 innledet tyskerne en beleiring av Leningrad som skulle komme til å vare i flere år. Helen Dunmores roman "Beleiringen" handler kun om den første vinteren - om hva som skjedde da det man hadde ansett som helt utenkelig inntraff. Uforberedt var byens innbyggere på det som skjedde, og ingen husstand hadde matlagre beregnet på at de skulle holde en hel vinter. Ikke var byen forberedt på strømmen av flyktninger som skulle innta byen etter hvert som tyskerne rykket inn heller.

Og med alle forsyningslinjer blokkert - med unntak av vannveien - betydde dette den reneste katastrofe for byens innbyggere. I begynnelsen var vannveien lite verdt - ufremkommelig for båter pga. isen, og livsfarlig for biler og andre transportmidler før isen var tykk nok til å bære et kjøretøy uten å briste ...

I en leilighet i en leiegård bor Anna sammen med faren Mikhail og broren Kolja. Vi får høre om moren som døde i barsel da hun fødte Kolja, og om faren som er forfatter men som får alle sine forsøk på å skape litteratur kvalt i fødselen av kommunismens sensur. Da krigen kommer og deres kjære by beleires av tyskere, er de like uforberedt som alle andre. Denne vinteren skal det handle om å overleve - ikke bare om å stagge sulten, men også om å holde på varmen. Så blir faren syk, og den eneste som kan reise ut for å hente matforsyninger er Anna. Å bevege seg utendørs som ung kvinne er heller ikke ufarlig, for sulten gjør alle desperate. Så desperate at det handler om hvems rett det er til å overleve. Uten at Marina, farens elskerinne fra yngre dager, hadde dukket opp, spør det imidlertid hvordan det hadde gått med dem til slutt.

Med Marina følger mer mat og ekstraforsyninger, men også dette går tomt etter hvert. Og oppi all tragedien dukker Andrej opp, legestudenten som jobber på nærmeste sykehus. Han og Anna forelsker seg i hverandre, og kanskje er det dette som til syvende og sist holder dem begge oppe i en tid hvor det å bevare sin menneskelighet blir av største viktighet. Sulten og kulden gjør sitt til at intet får være uprøvd. Sjørbuk holdes på avstand ved å koke opp barnåler til en illeluktende suppe. Og varmen holdes ved å gå løs på farens boksamling. Først går leksikonet, deretter Shakespeares samlede verker ... Men så fryser de i alle fall ikke ihjel ... Selv en banal forkjølelse kan utvikle seg til noe dødelig, og små infeksjoner likeså. Legene mangler det meste av medisinsk utstyr, og etter hvert dør den ene etter den andre.

Helen Dunmore skriver svært godt! Jeg vet ikke om jeg vil gå så langt som Antony Beevor når han karakteriserer dette som "en roman i verdensklasse", men det som i alle fall er sikkert er at det ikke er mange språklige blødmer - om noen - ute og går, og at boka er kjemisk fri for dårlige metaforer. Jeg kjente sulten selv mens jeg leste boka, og jeg opplevde en økende følelse av desperasjon etter hvert som vinteren 1941 skred frem, og med økende mangel på mat.

Beleiringen kostet Leningrad halvparten av sine innbyggere den første vinteren, og det var et utarmet folk som møtte våren i 1942. Da var de like fullt i stand til å planlegge hvordan de skulle holde ut nok en vinter med stillingskrig med tyskerne - en krig som til slutt ikke handlet om hungersnød for russerne, men desto mer om nød for tyskerne. Heldigvis, får vi vel si!

Jeg mener at denne boka fortjener terningkast fem. Dette begrunner jeg med bokas språklige og litterære kvaliteter. Det skal irkelig vbli spennende å følge denne forfatteren videre!

Det er endringer på vei til bokelskere.no.

Svæææært hemmelige endringer.

Ja, slik: http://bokelskere.no/tekst/178424/?sorter=nyeste

Har du lest noe av Jim Thompson? F.eks "Morderen i meg" eller Innbyggertall: 1280.

En norsk jødes beretning om falskmyntneri i Sachsenhausen

"Falskmyntner i Sachsenhausen" med undertittelen "hvordan en norsk jøde overlevde Holocaust" utkom første gang i 1949 (under tittelen Falskmyntner i blokk 19) , faktisk som den første boka som ble skrevet av en overlevende norsk jøde - i samarbeid med journalisten Ragnar Arntzen - etter andre verdenskrig. Mot alle odds overlevde Moritz Nachtstern et flerårig opphold i en tysk konsentrasjonsleir fordi han var så heldig at han havnet i en strengt hemmelig falskmyntneravdeling i Sachsenhausen, i den såkalte blokk 19.

I første omgang kom Moritz Nachtstern til Auschwitz, men tilfeldighetene førte ham altså nokså snart til Sachsenhausen. På dette tidspunktet var han i ferd med å bli så syk at han like godt kunne ha dødd, og overføringen til Sachsenshausen reddet utvilsomt livet hans. Det forhold at han var trykker gjorde at det var bruk for ham til et viktig oppdrag. Den hemmelige falskmyntneravdelingen ble opprettet av SS-fører Himmler, og oppdraget (kalt Operasjon Bernhard) besto i å trykke så mange britiske pund-sedler og deretter sette dem i omløp, at den engelske økonomien skulle knekke fullstendig sammen.

Moritz levde lenge i den villfarelse at det egentlig var han som sto foran ham i tatoveringskøen (hvor fangene skulle få tatovert inn et fangenummer i huden), men som slapp Moritz forbi grunnet angst for sprøyten, som skulle ha blitt trukket ut til Sachsenhausen-oppdraget. Slik var det imidlertid ikke. Det var yrket hans og dette alene som gjorde ham til en utvalgt i så måte. Dessuten har det i ettertid blitt klart at den andre fangen allerede var død da overføringen fant sted. Moritz slet etter krigen med dårlig samvittighet fordi han overlevde når så mange, mange andre døde.

Selv om Moritz var jøde, fikk han etter hvert tilsendt Røde Kors-pakker. Disse besto i ekstra rasjoner med mat, tobakk, klær og andre nødvendighetsartikler. I boka forteller han om hvordan fangevokterne stjal av lasset, slik at det bare ble smuler igjen til fangene. Like fullt var de som jobbet i den topphemmelige avdelingen på mange måter priviligerte. Selv om suppene de fikk servert var fraranet det meste av sitt innhold før servering, fikk de dog mer næringsrik mat enn de øvrige fangene, som var så avmagrede at de for det meste gikk under betegnelsen "muselmenn". Falskmyntnergjengen sov i ordentlige senger, og de fikk sitte ved ordentlige bord under måltidene. De levde imidlertid - i likhet med alle andre fanger - under konstant angst for at fangevokternes dårlige dager skulle ramme en helt tilfeldig av dem. Ble man beskyldt for noe, hadde man ikke en sjanse og gikk gjerne den sikre død i møte som følge av regelrett mishandling. Det spilte ingen rolle om man var uskyldig. Fangevokterne gikk heller ikke av veien for å fremprovosere en konflikt, slik at de fikk en unnskyldning til å slå.

Det var et niditig arbeid som fant sted i blokk 19 i Sachsenhausen. Ingenting ble overlatt til tilfeldighetene. Papiret som ble brukt til å produsere falske pengesedler var av ypperste kvalitet. Alle sedlene ble datert før 1939, og de måtte derfor se brukte ut - for å unngå mistanke om at de var falske. I ettertid er det sagt at sedlene var så lik originalen at selv ikke ekspertene kunne ha sett forskjell. Og på tross av at Nachtstern forteller om at absolutt alle de falske pengesedlene ble tilintetgjort før krigens slutt, er det i ettertid spekulert i om ikke deler av formuene som ble skapt i Sachsenhausen likevel kom i omløp etter krigen. Funn av kasser med feilfrie fempundsedler på bunnen av Toplitz-sjøen etter krigen kan nemlig tyde på det. For øvrig rakk fangene også å forfalske dollarsedler før krigen tok slutt.

Det er et miljø full av humor - særlig galgenhumor - Nachtstern beskriver i sin bok. Og antakelig var det nettopp humoren som gjorde at fangene holdt ut alle lidelsene som ble dem til del. Men samtidig som det utvilsomt var et visst samhold mellom fangene, kivet de også om de få godene som fantes. Og på samme måte som tilfeldigheter førte til at de havnet i falskmyntneravdelingen, gjorde tilfeldigheter at tyskerne ikke rakk å ta livet av dem ved krigens slutt. Deres plan var nemlig at det ikke skulle være noen overlevende dersom de tapte krigen. Etter at de ble deportert bort fra leiren og brakt sydover i Europa, måtte imidlertid tyskerne til slutt gi tapt, og fangene klarte til alt hell å rømme. Og nettopp derfor har denne utrolige historien blitt kjent.

Fra før av har jeg sett filmen "Falskmyntnerne i Sachsenhausen", som også skal være basert på en sann historie. I denne filmen får vi høre om fangenes opprør fordi de nektet å være med på å hjelpe fienden til å vinne krigen. Jeg satt derfor og ventet på at boka skulle komme inn på dette, uten at så skjedde. Derimot får vi høre at de gjentatte ganger var inne på tanken om å stikke kjepper i hjulene til nazistene, men ikke turte pga. angsten for konsekvensene. Hvilket er forståelig nok, bare så det er sagt!

Boka er for øvrig glitrende skrevet. Ikke bare det! Den er i tillegg både engasjerende, interessant og spennende. Tidvis får Nachtstern det til og med til å virke moro å jobbe som falskmyntner i en konsentrasjonsleir, men så blir vi gang på gang dratt tilbake til virkeligheten som besto i angst for hva morgendagen ville bringe ... Fordi boka er skrevet så tidlig som i 1949 tror jeg for øvrig vi kan gå ut fra at det meste av det han skriver om, er slik det faktisk var. Jeg gir terningkast fem!

For øvrig kan jeg for spesielt interesserte anbefale å lese mer om Sachsenhausen på Wikipedia. I denne artikkelen er det også linker til andre nordmenn som ble internert i Sachenhausen under andre verdenskrig. Det er først og fremst den jødiske slovaken Adolf Burger og hans bok The Devil´s Workshop om opplevelsene fra Sachsenhausen som har vakt noen form for internasjonal oppmerksomhet, men på nettet kan jeg også lese at Nachtsterns bok ble oversatt til bl.a. engelsk i 2008. Jeg synes Moritz Nachtsterns bok fortjener mer oppmerksomhet enn det som har blitt den til del så langt. I etterordet av historiker Bjarte Bruland settes Nachtsterns historie inn i en større historisk sammenheng, og vi får dessuten høre mer om hvordan det gikk med ham, inntil han døde i 1969. Avslutningsvis må jeg få med at Kai Remlov som vanlig leser helt fantastisk!

Om projiseringer, livskraft og energi på vidvanke ...

"Alt som finnes er omgitt av energi. Vi mennesker lever og snakker med hverandre gjennom følelsesessige kraftfelt. Når vi treffer et nytt menneske, vet vi ikke hva personen bærer med seg, eller hva vi kommer til å få del i. Ettersom vi kun har en begrenset mengde energi til rådighet, bør vi være bevisste hvem vi gir den til." (side 9)

Slik innleder Ingalill Roos sin bok, som handler om energityver - mennesker som stjeler energi fra andre for å føle seg bedre selv. Det hun presenterer i boka er en type adferd, som dessverre er svært utbredt, og som fører til at noen tar for mye, mens andre gir tilsvarende fra seg uten å få noe tilbake - ja, som til og med kommer på minussiden og mister både energi og livskraft. Roos er inspirert av Sigmund Freud og Carl Gustav Jungs teorier, men høster også av egne erfaringer som samtaleterapeut. Begrepet projisering går igjen som en rød tråd gjennom hele boka.

De fleste av oss har garantert møtt på et eller helst flere mennesker - både i privatlivet og på jobben - som har beskyldt oss for ting vi ikke kan fatte og begripe egentlig har noe med oss å gjøre. Dette oppleves gjerne i form av en overdrevent kraftig reaksjon på en i utgangspunktet bagatellmessig sak. Noen ganger er det så åpenbart at det er deres egne demoner som de forsøker å kaste over på oss - i håp om at vi skal bli stående igjen med svarteper, som den som får skylden. Men dette er ikke alltid like åpenbart - særlig ikke dersom man selv er hva Roos kaller energigiver, og lett vil føle skyld, fordi vi er gjenstand for projisering på en mer subtil og fordekt måte.

Jo flere ubearbeidede traumer man har fra sin barndom - det være seg fra dominerende foreldre som kun så barnet som en forlengelse av sine egne behov og drømmer, eller et dårlig selvbilde skapt gjennom en mobbe-historie - jo større er risikoen for at man i voksen alder projiserer de dårlige tankene man har om seg selv over på andre - som om det var de andre som skapte disse dårlige tankene, og ikke en selv i sitt eget hode. Raseriet, som man i sin tid skulle ha rettet mot den eller dem som faktisk gjorde en urett, blir i stedet slynget ut mot uskyldige mennesker, som ikke har noe å gjøre med barndomstraumene. Omgivelsene kan derfor komme til å betale en høy pris for vedkommendes ubearbeidede traumer, og dette kan føre til at man i stedet for å bli elsket, skyver andre mennesker fra seg. For hvem orker å forholde seg til et menneske som er bittert og negativt og alltid skal ha rett - på andres bekostning? All den tid man ikke er villig til å gå i seg selv, med legger all skyld på de andre, risikerer man å spolere sitt liv - det ene man har - og bli nettopp så ensom og ulykkelig som man innerst inne frykter. Det hele blir så og si en selvoppfyllende profeti. Med mindre man er så destruktiv at man i stedet ødelegger menneskene rundt seg før de er i stand til å stikke av ...

"Hvis man er i kontakt med følelsene sine, er nærværende og tar inn det motparten sier, når budskapet frem. Et gjensidig samarbeid, der begge gir og tar, kjennetegnes nettopp av at partene forstår og tar inn hva den andre mener. Ved å stille spørsmål åpnes relasjonen. Hvis man kun benytter seg av påstander, stenges den." (side 90)

Ofte preges energitakere av en sterk tendens til sjalusi og misunnelse. Roos minner om at det er viktig å huske at sjalusi, misunnelse og overdrevne selvhevdelsesbehov alltid handler om svakheter og mangler hos den som viser disse trekkene.

"En sjalu person avslører seg ofte ved å ha en foraktfull innstilling til et annet menneske. Når det attråverdige han ønsker seg, viser seg å være uoppnåelig for ham selv, prøver han heller å fremstille det som mindre attraktivt. Dermed kan den sjalu personen dempe sine egne følelser knyttet til svik og det å komme til kort." (side 93)

Måten man kan sende urettferdige projiseringer tilbake til avsenderen på er ved å spørre "Hva mener du med det? Hvorfor sier du det? Nå skjønner jeg ikke helt hvordan du tenker, kan du forklare nærmere?"

Hvem har ikke opplevd at en annen har provosert frem et sinne i en, for deretter å heve seg over dette med at "du verden, hva går det av deg da?" Noen ganger handler dette i følge Roos om personer som har mye sinne i seg, men som ikke tør å ta det ut av frykt for å bli avvist, og som bruker energigiveren til å ta hele skylden for sinnet sitt - for deretter å føle seg svært mye bedre selv. Det som har skjedd er at energityven da har stjålet energien fra den andre. Mens offeret sitter igjen, tappet for krefter og ofte uten å forstå hva som egentlig skjedde ... Å få i gang en dialog med energityven har ingen hensikt, idet vedkommende mest sannsynlig kun vil ha fokus på at det jo var du som ble sint, så hva maser du egentlig med? Hele poenget er å ikke bite på agnet i det hele tatt, men i stedet spørre "hva mener du egentlig med det?" FØR sinnet tar deg, og du på en måte har tapt uansett ...

I boka har Roos viet mye plass til parforholdet, mens jeg fant det mest interessant å lese om samspillet i det utvidede familien - særlig mellom foreldre og barn og familiemedlemmer for øvrig - og også om arbeidsplassen. Også en arbeidsplass kan bli uheldig preget av energityver, og i den forbindelse kan det ofte oppstå konflikter som preges av energityvens selvopptatte adferd og forvrengte virkelighetsoppfatning. Gjennom sin evne til å opphøye seg selv, skaffer energitakeren seg et maktovertak, og det er ikke alltid så lett for lederen å gjennomskue slik adferd. Nettopp derfor er det viktig at lederen har kunnskap om konflikthåndtering, og har forståelse for hvorfor mennesker oppfører seg som de gjør i ulike situasjoner. Det er for øvrig ikke uvanlig at lederen selv blir utsatt for energityver, fordi det er så allment akseptert at lederen må ta hovedansvaret uansett hva som utspiller seg.

I følge Roos projiserer de fleste et og annet i større eller mindre grad over på andre, uten at man av den grunn er en voldsom energityv. Det som er viktig er om det positive overstiger det negative eller visa versa. Men som hun sier på side 147:

"Med økt selvforståelse og selvinnsikt oppdager man hvor sterk projiseringens kraft kan være. Det gjelder både de projiseringene man har vært utsatt for selv - og de man overfører på andre. Innsikten gjør at man kan trekke tilbake sine egne projiseringer, og heller ikke ta imot andres. Det blir mulig å se nye sider ved seg selv.

Når man er trygg på den man er og opplever at man har egenverd, kan forsvarsmekanismene slippe taket, uansett hvor sterke de har vært. Er man i balanse, kan man skille mellom hva som tilhører en selv og andre. Det blir mulig å se seg selv og sine mønstre, og i tilsvarende grad andre menneskers måte å være på, fra et voksenperspektiv. Man ser bak deres forsvarsmekanismer. Ikke for å dømme eller heve seg over andre, men ganske enkelt for å se dem som de er."

Og hvordan skal man klare å endre gamle mønstre, som i den kognitive terapien kalles automatiserte tanker?

"De gangene man reagerer uforholdsmessig sterkt på noe et annet menneske sier eller gjør, er det sannsynligvis noe gammelt som er blitt gjenvekket. Et sår skapt i barndommen er blitt berørt. "Angrepet" gir gode muligheter for å tenke over hva den indre smerten egentlig består av. Vi blir kjent med sider ved oss selv som ellers ville forblitt i det skjulte." (side 214)

Dermed kan vi også gjøre noe med det! Det handler om å bli et helt og ekte menneske som er i stand til å bli lykkelig!

"Hvis den andre har noe man trenger, og man samtidig gir noe tilbake, oppstår en gjensidig, positiv avhengighet, og man tillater samspill. Å være snill er ikke det samme som å være feig eller dum. Det er å være hensynsfull mot hverandre, prøve å unngå å gjøre noe som er negativt for den andre, og sørge for at han eller hun får beholde så mye av sin energi som mulig. For å gi hverandre denne typen kjærlighetsenergi, er det en forutsetning at man ikke sitter fast i barndommens bindinger." (side 193)

Jeg fant denne boka meget interessant og bevisstgjørende! Og jeg håper at jeg vil klare å bruke det den har lært meg på en konstruktiv måte. Dette er en bok jeg gjerne skulle ha gitt i presang til et lite knippe med mennesker, som absolutt burde ha lest den for å komme videre i livene sine! Enten man hovedsaklig er en energityv eller en energigiver - her er det mye å lære! Det som imidlertid er litt synd at det som regel er energigiveren - ikke energityven - som er villig til å gå i seg selv for å foreta nødvendige endringer i sin adferd. Og noen ganger er det bare en ting for energigiveren å gjøre i forhold til en energityv: nemlig å komme seg vekk fra en helt håpløs situasjon som bare tapper en for krefter og livsglede.

Jeg gir terningkast fem!

"Buddenbrooks - en families forfall" av Thomas Mann

Jeg vil gjerne være med!

Sterke vitnesbyrd fra overlevende etter Auschwitz og Sachsenhausen

"Tidsvitner" utkom i 2006, og allerede i 2007 ble den kåret til årets bok av Morgenbladets lesere. Boka er basert på intervjuer med åtte overlevende norske menn fra hhv. Auschwitz og Sachsenhausen - blant dem to jøder. Alle forteller de i korte trekk hva som førte til at de ble tatt av tyskerne, hvordan de opplevde oppholdet i en konsentrasjonsleir, hvordan det var å komme hjem og hva man for ettertiden kan lære av det som hendte. Hver av historiene innledes i lydbokutgaven med tidsvitnenes egne stemmer.

Innledningsvis blir vi presentert for hukommelsens svakheter. På tidspunktet da intervjuene fant sted, var det mange tiår siden hendelsene som det fortelles om skjedde. Dette innebærer at ikke alt som fremkommer under intervjuene nødvendigvis er den fulle og hele sannheten. Mye er nok både glemt og fortrengt. Andre ting er muligens forsterket eller endog endret. Jeg synes likevel at Geir Stian Orsten Ulstein går for langt i sin kronikk av 24.10.2007 når han karakteriserer fremstillinger som disse i "Tidsvitner" som "uredelig om konsentrasjonsleirene". For det første er det ingen vesentlige avvik mellom disse historiene og andre mer tidsnære vitnesbyrd etter overlevende fra Hitlers konsentrasjonsleire. Det handler om mye av det samme, nær sagt uansett hvem som forteller. For det andre er det viktig at slike historier blir dokumentert for ettertiden, selv om det er en viss risiko for at vitnesbyrdene er mangelfulle grunnet tiden som har gått. Det man uansett aldri kan ta fra tidsvitnene er det faktum at de var der og at de forteller sine historier så sannferdige som mulig. Vi må også ta inn over oss at deres egne opplevelser antakelig var mye verre enn de i dag er i stand til å formidle.

En av historiene som gjorde sterkest inntrykk på meg, var den om tyskernes håndtering av befolkningen i den lille vestlandsbygda Telavåg. Tyskerne fikk nyss i at to Linge-aktivister gjemte seg på et loft i bygda. I forbindelse med arrestasjonen av disse to oppsto det skuddveksling og en av tyskerne ble drept. Som hevn over bygdesamfunnet ble alle menn over 17 år arrestert og sendt til tyske konsentrasjonsleire. Kvinnene og barna ble internert i et par år, og alle deres hjem ble brent ned.

Det var stor forskjell på hvordan vanlige nordmenn og jøder ble behandlet. Ofte var det helt avgjørende hvilket arbeid de fikk mens de var internert i konsentrasjonsleirene, fordi dette kunne bety forskjell på liv og død. Men vel så viktig i et samfunn hvor gjennomsnittlig levealder etter ankomst utgjorde ca. tre måneder, var nødpakkene fra Røde Kors. Dette kom ikke jødene til del. De var dessuten fratatt sine norske statsborgerskap i forbindelse med at de ble tvangssendt ut av Norge. Det var flaks, flaks og atter flaks som gjorde at et fåtall av fangene overlevde. Blant jødene overlevde kun om lag 30 av de drøyt 800 norske jødene som ble sendt til tyske konsentrasjonsleire, men dødstallene blant mennene fra Telavåg var også høye. En av mennene fra denne bygda har etter krigen fundert på hvorfor det var slik, og han kom til at det måtte bero på at bygdas menn - i motsetning til andre norske fanger - ble sendt direkte til konsentrasjonsleirene i Tyskland, uten en forutgående fengsling på Grini eller tilsvarende fengslet i Norge. Sjokket over det som møtte dem i Tysklands konsentrasjonsleire tok praktisk talt knekken på dem.

Vi får høre om epidemier av dysenteri, om hva det gjorde med dem å være vitne til henrettelser av fanger, alle som døde rundt dem hele tiden, alt de gjorde for å overleve nesten for en hver pris, hvordan det var å være priviligerte fanger blant andre ikke priviligerte fanger osv. For de norske fangene var priviligerte i forhold til de fleste andre grunnet Røde Kors-pakkene. Ikke bare fikk de ekstra matrasjoner, men de mottok også varer (som sigaretter) som de brukte til å bytte til seg varme klær o.l. Historiene er sterke og jeg opplevde dem autentiske, vel vitende om at alle årene som har gått etter krigen har gjort sitt i forhold til hva som huskes. For ikke å glemme hva man har ønsket å fortelle ... Det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at ekstrem sult over lang tid gjør noe både med moralen og med fintfølelsen hos mennesker. Her er imidlertid alle svært åpne om nettopp dette, og da blir det liksom greit. Det som går som en rød tråd gjennom alle historiene er at vi ikke må hate. Hat løser ingenting, og forståelsen av hva vanlige tyskere gjennomgikk før krigen, men en galopperende inflasjon som redningsmannen Hitler ordnet opp i ved å sette hele folket i arbeid, rørte meg. At årsaken til at alle fikk arbeid skyldtes rustningsindustrien, skjønte tyskere flest litt for sent ... Boka gjorde et sterkt inntrykk på meg, og jeg tror faktisk det kommer til å ta litt tid før jeg orker å begynne på en ny bok ... Her blir det terningkast fem!

;-) Godt spørsmål! Fikk lyst til å svare selv, jeg. Stefan Zweig-bøkene mine er fremskaffet gjennom mye tålmodig arbeid - søk i antikvariater og den slags, og jeg har også måttet betale litt for dem, nesten opp mot (nåtidens) nypris for "utgamle" eksemplarer. Dem låner jeg bare ikke bort - og jeg ville gått i krigen for dem! ;-)

Hmmmm ... Litt av en historie! Jeg har opp gjennom tidene mistet en del bøker selv pga. utlån, men velger å tro at dette ikke skyldes bevisste handlinger. Som regel vet jeg utmerket godt hvem som har lånt hva av meg, men jeg har endt opp med å gi opp når jeg i forbindelse med etterlysningen av aktuelle bøker blir møtt med et "nei, den har ikke jeg lånt".

I dag låner jeg så godt som aldri ut bøker. Hvis noen spør om en spesiell tittel, legger jeg meg dette på minne og så dukker aktuelle bok opp som en overraskelsespresang ved en passende anledning. Mitt eget eksemplar beholder jeg for meg selv. Det er jo gjerne de beste bøkene man eier som er aktuelle for utlån, og dem tar jeg altså ikke sjansen på å låne ut. Å miste en av mine skatter er som å miste en del av meg selv.