Bokelskere.no

takk!

Jeg gleder meg mest til den nye boken til John Ajvide Lindqvist og de norske krimutgivelsene.

Jeg har laget en oversikt ( dog ikke uttømmende) over vårens bokutgivelser her

Jeg bruker forlagenes hjemmesider, søkefunksjonene hos nettbokhandlerne, blogger, hjemmesider m.m for å holde meg oppdatert.

Bli med på leseutfordring. Du finner mer informasjon her

Du behøver ikke å ha en blogg eller Twitter for å bli med. Du kan f.eks bare sende meg noen ord på på pm her inne, når du har lest en debutantbok, så er du med i trekningen av månedens lesepremie. Den finner du her

Ja, gled deg til resten! De er like gode. Innrømmer at jeg også hoppet bukk over ofrene i spanskesyken! Hehe!

Det er fort gjort å fortelle hva denne kort-romanen handler om. Unggutten Guéllar vokser opp som en del av en guttegjeng i Lima i Peru, hvor det å hevde seg er ensbetydende med at man er sterk og veltrent og kan hevde seg i idrett. Guttene kommer fra gode hjem og lever relativt ubekymrede liv økonomisk sett.

En dag kommer en diger og mannevond grand danois inn i guttegarderoben mens Cuéllar er alene. Han blir bitt midt mellom bena, og ender opp på sykehus i ukesvis. Uten at vi får vite nøyaktig hvor skadet han er, skjønner vi etter hvert at det må være betydelig. For mens kameratene får kjærester, blir Cuéllar mer og mer en outsider som hevder seg gjennom å drikke, herje villmann med farens bil og ellers være bajas. Hans store interesse er surfing og på bølgene er han helt konge. Der andre ville ha avstått pga. bølgenes størrelse og kraft, der tar Cuéllar utfordringene ...

Jeg leste et sted at det mest oppsiktsvekkende med denne boka er størrelsen, dvs. at den er så liten. Det synes jeg i grunnen ikke er helt rettferdig. Like fullt er den ikke Llosas beste bok. Vanligvis ville jeg kanskje ha tenkt at det ikke er noen tilfeldighet at boka først nå er oversatt til norsk, men jeg tar meg i det. For det er så vanvittig mange bøker som ikke blir oversatt til norsk, uten at dette har det minste å gjøre med kvaliteten. Derimot handler det aller mest om pengekrefter og ikke minst om tilfeldigheter.

Jeg satt igjen med et inntrykk av at Llosa eksperimenterte med språket da han skrev denne kortromanen. Ikke bare er språket veldig ungdommelig, men tegnsettingen er tilsynelatende lemfeldig og litt forvirrende. I begynnelsen forstyrret dette meg i min lesing, men etter hvert vendte jeg meg til det. Det ble som å lete etter meningen i hver setning, fordi disse ikke kunne forstås helt intuitivt. Så selv om romanen bare fyller 80 sider, er dette likevel ikke en lettlest bok. For øvrig synes jeg det er morsomt å lese det som kommer ut av bøker skrevet av Llosa, siden han ikke bare mottok Nobels litteraturpris i 2010, men også er en forfatter jeg setter så stor pris på i utgangspunktet.

Denne gangen blir det bare terningkast fire. Ved den vurderingen er det ikke til å komme forbi at jeg sammenligner denne boka med mye av det andre Llosa har skrevet, og som er på et helt annet nivå.

Utrolig bra gjennomgang av skuespillet, Karamella!

For meg virker dette stykket på mange måter å være et slags mellomspill; det florerer av både tilbakeblikk og frampek. Kongen plages definitivt av måten han fikk tronen på og løftet han ikke har maktet å holde (han sverget jo å dra til det hellige landet - Jerusalem - etter at han hadde avsatt Richard). Til og med på dødsleiet er det dette som rir ham:

Laud be to God! even there my life must end.
It hath been prophesied to me many years,
I should not die but in Jerusalem;
Which vainly I supposed the Holy Land:
But bear me to that chamber; there I'll lie;
In that Jerusalem shall Harry die.

Kongen frykter for hva som skal skje etter hans død. Vel er han bekymret for tronarvingen, men han er også opptatt av at de andre sønnene skal greie seg etter at prinsen har overtatt tronen. Han advarer blant annet sønnen Thomas om tronarvingens skiftende humør og affeksjoner:

His temper, therefore, must be well observed:
Chide him for faults, and do it reverently,
When thou perceive his blood inclined to mirth;
But, being moody, give him line and scope,
Till that his passions, like a whale on ground,
Confound themselves with working. Learn this, Thomas,
And thou shalt prove a shelter to thy friends,
A hoop of gold to bind thy brothers in

Enkelte frampek om prins Harrys regjeringstid kommer også:

England shall double gild his treble guilt,
England shall give him office, honour, might;
For the fifth Harry from curb'd licence plucks
The muzzle of restraint, and the wild dog
Shall flesh his tooth on every innocent.
O my poor kingdom, sick with civil blows!

Kongen frykter altså opprør innad i kongeriket og han oppfordrer tronarvingen til å dra nytte av kongens egne venner. Epilogen gir oss også en pekepinn på hva som skal komme videre (blant annet hva gjelder den godeste Falstaff):

our humble author will
continue the story, with Sir John in it, and make
you merry with fair Katharine of France: where, for
any thing I know, Falstaff shall die of a sweat,
unless already a' be killed with your hard
opinions

Må innrømme at jeg alltid synes det er artig med slik intertekstualitet, der forfatteren plutselig blir synlig. Epilogen gjorde i alle fall meg svært interessert i det neste historiske skuespillet – Henry V.

Ellers: jeg fikk en ekkel bismak i munnen over måten kongen lurte sine fiender på… Er det bare meg, eller var dette en særs uredelig og lite heroisk måte å beseire opposisjonen på?

Eg synst verkeleg det er fascinerande når eg les eldre litteratur, gjerne frå mellomalderen, som treff meg. Rolandsangen var definitivt eit av desse verka. Eposet bekreftar at alt framleis er som det alltid har vore: menneska bryr seg om kvarandre, nokre er modigare enn andre og til slut: det er alltid "oss" mot "dei".

El Cid har eg sjølvsagt svært lyst til å lese! Den einaste utgåva eg fann på nett var denne. Har du tips til ein betre versjon eg kan forlyste meg med?

Ja, er den ikke fin!!!??? Jeg er enig med deg i at Mary ikke var noen spesielt sympatisk person. Samtidig var hun nok også et offer for sin tid, for kvinnerollen og i et land fylt av store motsetninger mellom de hvite og de fargede. Dersom hun hadde fått litt mer kjærlighet, ville hun nok ha vært en mye varmere person. Men nettopp det fikk hun dessverre ikke ...

Jeg forundres stadig over verker jeg støter på, leser og faktisk liker! Rolandsangen har jeg lenge hatt planer om å lese, først og fremst etter at jeg, sammen med leseselskapet mitt, fullførte Don Quijote - boka ga meg i aller høyeste grad lyst til å søke opp noen av dens inspirasjonskilder.

Derfor: enter Rolandsangen! Helteeposet handler om den unge ridderen Roland, nevø av Karl den store. Roland har gitt Frankrike mange seire på slagmarken, blant annet mot sarasenerne i Spania. Etter mange tunge slag ønsker Karl den store å få en slutt på krigene, han sender derfor Ganelon (Rolands stefar) som sendebud til fiendens leir. Dette blir ikke godt mottatt av Ganelon, som legger skylden på Roland:

Om Herren lar meg vende frelst tilbake,
skal jeg forfølge deg i bittert hat,
et bittert hat, som varer livet ut

Sang 20

Ganelon lar seg friste av et tilbud fra fienden: Roland blir sveket av sin stefar og lures inn i en felle, sammen med sin beste venn Oliver, 12 fantastiske riddere og 20 000 av Frankrikes beste krigere. Roland dør midt inn i eposet, men hans arv lever videre. Karl den store har alltid satt sin lit til Rolands hærføreregenskaper, men etter Rolands død må han selv stå på barrikadene. Engelen Gabriel og Gud selv står ved hans side, og etter å ha mistet mange franske soldater/riddere, går den stolte Karl av med seieren mot de ”vantro”.

Som seg hør og bør i et helteepos ender det hele godt: Karl seirer, Ganelon får sin velfortjente straff og den skjønne maurerdronningen blir kristen…

Jeg likte teksten godt, noe som i grunnen overrasket meg. Selve historien er spennende, i tillegg er kampscene såpass blodige og voldsomme at de gjør inntrykk:

Han kløver skjoldet og han flerrer brynjen
og planter lansen i hans underliv.
Han fatter fast og driver lansen gjennom.
Så slynger han ham død, fra lanseskaftet.
Da mælte Oliver: ”Et herlig slag.”

Sang 97

Innimellom alle voldsomhetene kan man også finne gode skildringer:

Kong Baligant har store, sterke ben,
er smal om livet men er bred om bringen,
og han er staut og sterk av skikkelse.
Og bredskuldret. Han har et åpent blikk.
Stolt er hans ansikt, og hans hår er krøllet
og hvitt som somrens hvite blomsterflor,
og er velprøvet i tapperhet.
Gud, for en ridder, var han bare kristen!

Sang 228

De kristne mot de vantro er et av de sentrale temaene i denne heltefortellingen. Det blir nesten komisk når maurerne kaller seg selv vantro (det kunne de da på ingen måte mene!), men tatt i betraktning at dette er et verk fra 1100-tallet som nettopp skulle oppfordre til å kjempe ”den gode sak”, er det vel ikke rart at tankegangen var sånn. Det slo meg da jeg leste verket at lite har skjedd når det gjelder religionskrigene gjennom de siste 1000 år…

Jeg har nettopp lest denne boka, og har laget følgende bokomtale:

Før jeg presenterer boka, synes jeg det er på sin plass med en liten presentasjon av forfatteren. Sjón heter egentlig Sigurjón Birgir Sigurdsson. Han ble født i 1962 og har i årenes løp gitt ut en rekke bøker, herunder også en diktsamling. Like fullt er han kanskje mest kjent for samarbeidet med den islandske artisten Björk da de begge var med i gruppen The Sugarcubes. Sigurdsson skrev for øvrig en libretto til Lars von Triers film "Dancer in the Dark", og denne ble nominert til Oscar i 2000. Det minner meg forresten om at dette er en film jeg skal se om igjen, og som jeg også sikret meg på DVD for en tid tilbake.

For boka "Skugga-Baldur" fikk forfatteren Nordisk råds litteraturpris i 2005.

Det er ikke lett å gjengi handlingen i denne boka, fordi den er så springende og vekselsvis fortelles bakover i tid og fremover i tid og på flere ulike plan. For å ta dette med tittelen på boka først, så er denne i følge islandsk folkesagntradisjon dobbeltydig leser jeg på en nettside hvor boka er omtalt. På den enes siden refererer navnet Skugga-Baldur til avkommet av en katt og en rev, og på den annen side betyr navnet en ond ånd eller et skummelt menneske. Dette er det greit å vite før man begynner å lese denne veldig spesielle boka.

Innledningsvis og nesten gjennom halve boka følger vi en prests desperate jakt på en rev. Med et fascinerende presist og temmelig minimalistisk språk skildres jakten og kampen mot naturkreftene, hvor det til slutt handler om å overleve. Deretter er vi plutselig over i en tilsynelatende helt annen historie om ei jente og hennes redningsmann.

Hafdis, eller Abba som hun blir kalt, er ei ung jente med Downs syndrom, som blir funnet ombord på et strandet skip utenfor Reykjavik i 1868. I det islandske samfunnet den gangen ble barn med Downs syndrom sjelden eller aldri gitt livets rett. Men jenta blir aller nådigst tatt hånd om, gravid som hun er etter en temmelig trist skjebne ombord på det strandede skipet, der hun ble funnet lenket til en seng og som ikke levnet noen tvil om hva hun var blitt brukt til av mannskapet ... Takket være sin redningsmann slipper hun å bli sendt til København for å bli solgt. I stedet læres hun opp i språk og vitenskap.

Slik blir skjebnen til barna med de merkverdige mongolske trekkene beskrevet:

*"Det trengtes ingen vitner; før de rakk å gi fra seg sitt første kny, la jordmoren hånden over munn og nese, og vendte på denne måten ånden tilbake til den store sjelegryte som alle menneskelige skapninger blir øst opp av.

Barnet ble erklært dødfødt og liket plassert i hendene på nærmeste prest. Han forvisset seg om hva slags det var, begravde stakkaren, og dermed var den ute av soga."*

Det oppstår vakker kjærlighet mellom jenta Abba og Hálfdán, en gutt som anses som en enfoldig idiot. Da Abba dør, er han helt knust.

Sognepresten Baldur Skuggason går igjen som en rød tråd gjennom hele boka. Tidvis fremstår han som nokså tvilsom der han skifter ham opptil flere ganger. Er han djevelen selv? Navnet hans, som til forveksling ligner Skugga-Baldur, levner ingen tvil om at han er et ondt menneske.

Denne bittelille boka er noe av det mest spesielle jeg har lest på svært, svært lenge. Jeg vil tro at den kunne egne seg fint som skolepensum og analysearbeid, for her er det utvilsomt mange lag i historien og mye symbolikk som jeg antakelig ikke fikk helt tak i fordi jeg har nokså begrensede kunnskaper om islandsk folkesagntradisjon. Det jeg imidlertid fikk ut av denne boka var en fascinerende fortalt historie, der virkemidlene som forfatteren bruker fremstår som høyst kreative og lekende. Sjón leker med språket og viser at han til fulle behersker dette. Samtidig som han forteller en temmelig brutal historie, er den også poetisk. Derfor følger jeg til fulle juryens begrunnelse for at nettopp denne boka mottok Nordisk råds litteraturpris:

"Skugga-Baldur balanserer fint på grensen mellom poesi og prosa. Romanen vever motiver sammen fra islandske folkesagn, romantisk fortellerkunst og en fascinerende historie, hvor nåtidens etiske spørsmål trer frem."

Alt i alt en fin liten bok som jeg gir terningkast fem.

Jeg skal ihvertfall lese Frihet og Bernhard Hvals forsnakkelser. De trodde jeg at jeg skulle få lest i år, men den gang ei!

Første gang jeg for alvor begynte å få lyst til å lese denne boka var i april i år, da jeg kom over en omtale av den på Beates blogg - Beate blogger om bøker. Så vakkert og nydelig omtalte hun denne boka at jeg følte et savn ved ikke å ha lest den. Og det selv om jeg aldri har vært noen Kristopher Schau-fan akkurat ... Mannen er jo rett og slett ikke tam! ;-)

Nå har jeg omsider fått lest boka, og Beate hadde rett: jeg angrer ikke! Denne boka har atpåtil havnet under minst tre juletrær i år på grunn av meg, og jeg håper inderlig at den blir lest! Det fortjener den! I og med at mitt eksemplar av boka er en del av åttende opplag, vil jeg for øvrig anta at den må betegnes som en stor suksess.

Media-bajasen Kristopher Schau var arbeidsledig vinteren 2008/2009 da han leste om begravelser i kommunens regi i A-Magasinet (bilag til Aftenposten). Det kommer sjelden mennesker i slike begravelser, og det var dette aktuelle artikkel handlet om. En artikkel jeg for øvrig husker svært godt selv og som gjorde inntrykk!

Schau bestemte seg for å oppsøke begravelser i regi av kommunen. Stikkordet i dødsannonsene er "på vegne av venner" i stedet for at konkrete navn er ramset opp. Stort sett foregikk begravelsene enten ved Østre eller Vestre gravlund i Oslo. Kun dersom han var alene eller det var toppen ett menneske til i kapellet, valgte han å delta. I motsatt fall forlot han diskret stedet.

I bokprosjektet sitt beskriver han det som skjer samt sine tanker og følelser rundt selve sermoniene. Dette gjør han i dagbokform - mest av alt på en svært rørende måte. Men selv når han blir forbannet, skildrer han dette så ærlig og sårbart at jeg også da ble ... om ikke direkte rørt, så i alle fall berørt.

Finnes det noe verre enn å forlate dette livet i ensom majestet? At ingen har funnet bryet verdt å følge en på den siste reisen? Tja ... det finnes det nok intet fasitsvar på. Noen har selv valgt et liv i ensomhet, mens andre har vært ufrivillig ensomme. Og fordi ingen er der for å fortelle historien til avdøde, er det ikke enkelt å finne svar på hva han eller hun egentlig følte. Det som i hvertfall er sikkert er at mange prester gjør en skikkelig jobb for å skape en verdighet i forbindelse med bisettelsen, om det er aldri så tomt i kirken eller kapellet. Den fantastiske talen som presten holdt i Ernst H. sin begravelse (side 75 - 78) måtte jeg faktisk lese opp for mannen min. Og resultatet av dette er at også han ønsker å lese boka! Og her må jeg få sitere forfatterens kommentarer til nettopp denne talen:

"Jeg klarer ikke å synge. Jeg er bare så stolt over mannen som står bak alteret. Stolt over presten. Hvem skulle trodd det? Det skulle høyst sannsynlig vært tomt her, men han tok seg allikevel bryet med å finne ikke bare ett, men tre dikt for anledningen. Han hadde ikke trengt å gjøre det, men han gjorde det. Jeg skriver "kick ass" med kulepenn i hånda, mens det synges, for det er det han er. Presten er faen meg kick ass."

Denne boka anbefaler jeg sterkt! Jeg likte Schaus fortellerstemme. Det bor jammen mer i ham enn jeg var klar over! Måtte det komme enda flere opplag av boka! Terningkast fem!

Arkene er lest og titlene er: Retten som ingen kunne målbinde av Kaj Skagen og Skrift og strid - Essay om Henrik Rytter.

I tillegg fant jeg Geir Berdahl sin subjektive erindringsbok: 40 års nervøsitet En godbit for de som vil ha et innblikk i forlagsbransjen. Ellers vil jeg trekke fram siste nummer av tidsskriftene Vinduet og Bokvennen.

Lest! Fantastisk! Boka bekrefter at det lønner seg å lete etter perlene i fantasysjangeren. Boka er velplottet og bugner av fantastiske karakterer. Og ikke minst; forfatteren er morsom! Jeg har skrevet mer i bloggen min her: http://knirk.wordpress.com/2010/12/29/the-lies-of-locke-lamora-scott-lynch/

Jeg er HELT enig! Jeg skal innen kort tid se filmen om igjen og gjenlese boka! Blir aldri ferdig med denne!