Bokelskere.no

Jeg VET svaret, som er det samme som mitt: Dette klarer verken du eller jeg! Og jeg har sikkert 300 uleste bøker i hyllene. Det nytter jo ikke uansett hvor mye jeg leser unna, all den tid tilførselen er enda større ... ;-)

Avisen kommer i slutten av januar, altså neste uke. Og dermed er forhåndsbestillingene i gang!

Før jeg begynte hos Bokvennen ville jeg sagt Mircea Cartarescu. Nå har jeg vært så heldig at jeg spiste varm lunsj med ham under Kap. 10 i Stavanger i fjor september. Jeg spiser gjerne en middag med ham igjen. I dag vil jeg vel velge en stormiddag med Jachym Topol, Wendy Guerra, Morten Claussen og Kaj Skagen og ikke minst Mircea Cartarescu!

Enig i at den er skummel, men det er litt slik Auster skriver synes jeg, det som gjør ham spesiell! Har du lest "In the country of last things"? Den er nifs den! Men også god synes jeg. Paul Auster er ingen "feel good" forfatter, men han er en forfatter som skriver bøker du ikke glemmer!

Jeg synes Antony virker som en svært intelligent, snarrådig og ikke minst kalkulerende mann– ikke mange minuttene etter at han høylytt har sørget over Cæsars død er han åndsnærværende nok til å snakke konspiratørene trill rundt. Antony roer seg ned og ber morderne forklare sin gjerning. Når de så har gjort, later han som om han slår seg til ro med denne rettferdiggjøringen og ber ydmykt om å få presentere Cæsars legeme for folket og samtidig holde en tale for den døde vennen. Selv om Cassius har sterke mistanker om hvordan en begravelsestale fra Antony kan virke på folket, har Brutus klokketro på sin sak og lar derfor Antony stå for talen. Selv lover Antony at han ikke skal snakke stygt om Cæsars banemenn, men straks han blir alene kommer hans planer for dagen:

And Caesar's spirit, ranging for revenge,
With Ate by his side come hot from hell,
Shall in these confines with a monarch's voice
Cry 'Havoc,' and let slip the dogs of war;
That this foul deed shall smell above the earth
With carrion men, groaning for burial.

Han er med andre ord fullstendig klar over hvordan han kan komme til å påvirke Romas befolkning. Når Antony så får melding om at Octavius nærmer seg byen, ber han ham om å vente.

Here is a mourning Rome, a dangerous Rome,
No Rome of safety for Octavius yet;
….
Thou shalt not back till I have borne this corse
Into the market-place: there shall I try
In my oration, how the people take
The cruel issue of these bloody men;

Jeg må virkelig si at denne talen er noe av det mektigste jeg har lest! Antony gjør en fantastisk jobb med å bygge opp talen sin, og har hele tiden folkemassene under full kontroll. I starten er han ydmyk og skjuler sin agenda fullt og helt

Friends, Romans, countrymen, lend me your ears;
I come to bury Caesar, not to praise him.
The evil that men do lives after them;
The good is oft interred with their bones;

Etter kort tid blir retorikken en annen og temperaturen skrus opp. Antony passer seg vel for å anklage konspiratørene direkte og er svært bevisst på ordbruken sin. Han kommer med eksempler på gode ting Cæsar gjorde eller sto for, blant annet nevner han at Cæsar ikke ville la seg krone, samtidig som han stadig gjentar at Brutus er en mann av ære. Etter hvert tar disse gjentagelsene om Brutus' ære mer form som hån enn som hederlig omtale. Dette er med på å snu folket; hvis Cæsar hadde alle disse gode egenskapene, hvordan kan da hans banemenn være menn av ære?

When that the poor have cried, Caesar hath wept:
Ambition should be made of sterner stuff:
Yet Brutus says he was ambitious;
And Brutus is an honourable man.
You all did see that on the Lupercal
I thrice presented him a kingly crown,
Which he did thrice refuse: was this ambition?
Yet Brutus says he was ambitious;
And, sure, he is an honourable man.
I speak not to disprove what Brutus spoke,
But here I am to speak what I do know.

Stadig vekk framholder Antony at han ikke vil snakke mot Brutus og hans medsammensvorne, men samtidig lar han ordvalget sitt bevisst påvirke folket og vende dem mot Brutus. Flere ganger kommer han tilbake til Cæsars blodige endelikt

I fear I wrong the honourable men
Whose daggers have stabb'd Caesar; I do fear it.

Antony minner folket om at de en gang elsket sin leder og kommer tidlig med antydninger om et testamente. Når han etter hvert ”lar seg overtale” til å fortelle om dette fiktive testamentet, får han folket enda mer over på sin side: så utrolig god Cæsar var mot sine undersåtter! Antony later hele tiden som om han blir ledet av folket, men det er fullt og helt ham selv som har kontrollen her.

Når Antony skal fortelle folket om testamentet, får han dem til å stå i ring rundt Cæsars lik – dette er et bevisst valg som i aller høyeste grad er med på å påvirke opinionen. Han får folk til å se på Cæsar og kommenterer knivstikkene og nevner også navnene på dem som sto bak stikkene. Her skal det ikke være tvil om hvem som har begått denne illgjerningen!

Look, in this place ran Cassius' dagger through:
See what a rent the envious Casca made:
Through this the well-beloved Brutus stabb'd;
And as he pluck'd his cursed steel away,
Mark how the blood of Caesar follow'd it,
As rushing out of doors, to be resolved
If Brutus so unkindly knock'd, or no;
For Brutus, as you know, was Caesar's angel:
Judge, O you gods, how dearly Caesar loved him!
This was the most unkindest cut of all;
For when the noble Caesar saw him stab,
Ingratitude, more strong than traitors' arms,
Quite vanquish'd him: then burst his mighty heart;

Ingen kan vel upåvirket stå slik rundt sin tidligere leder, samtidig som godordene om han blir framført med stort patos av vennen Antony.

På slutten av talen er Antony ganske sleip, synes jeg. Han sier blant annet at han ikke innehar slike talegaver som Brutus er i besittelse av. Selv kaller han seg en enkel mann som bare er der på grunn av at han er Cæsars venn..

I come not, friends, to steal away your hearts:
I am no orator, as Brutus is;
But, as you know me all, a plain blunt man,
That love my friend; and that they know full well
That gave me public leave to speak of him:
For I have neither wit, nor words, nor worth,
Action, nor utterance, nor the power of speech,
To stir men's blood: I only speak right on;
I tell you that which you yourselves do know;

Etter at gjerningen er utført og folket er klart til å gjøre opprør, er det helt tydelig at Antony vet hva han har stelt i stand.

Now let it work. Mischief, thou art afoot,
Take thou what course thou wilt!

Går det ikke an å lage en "blåkopi" av Bokelskere - mht det tekniske, mener jeg? ;-) Jeg er blant dem som gleder meg villt til filmelskere er oppe og går! Og hvis du/dere lager samme opplegget som med Bokelskere, slik at alle filmer som kjøpes via ditt system gir klingende mynt i kassen, kommer jeg til å bli en stor bidragsyter! ;-)

Enig; det er tross alt Brutus – og ikke minst Antony – som framstår som hovedpersonene i dette stykket. Samtidig, som Elie påpeker, er Cæsar i aller høyeste grad ”til stede” selv etter sin død.

Komponeringen er strammere enn hva vi er vant med. Jeg har lest at Shakespeare la seg veldig tett opp til sin historiske kilde denne gangen, og at han gjerne brukte direkte sitater fra denne. Dette kan ha vært med på å påvirke stilen; her er det jammen ikke noe overflodig pjatt å spore!

Gleder meg som bare det til Much ado about nothing - dette har vært mitt favorittstykke av skuespillene jeg hadde lest før Shakespeare-prosjektet vårt tok til. Elsker Benedick og Beatrice! Men, som Karamella påpeker; kanskje vi trenger litt mer tid på Cæsar???

He he; så artig at hunden din har et navn en konge verdig ;)

Etter å ha lest Paul Austers siste bok "Sunset Park" og blitt litt skuffet, har jeg nå lest denne boken som faktisk ble skrevet for 20 år siden. Her har vi igjen en av Austers "perler", den inneholder alt; driv, spenning og dette umiskjennelige austerske viddet! Den må bare leses! Jeg legger dette innlegget inn både på originalspråket (som jeg har lest den på) og den norske oversettelsen.

Etter å ha lest Paul Austers siste bok "Sunset Park" og blitt litt skuffet, har jeg nå lest denne boken som faktisk ble skrevet for 20 år siden. Her har vi igjen en av Austers "perler", den inneholder alt; driv, spenning og dette umiskjennelige austerske viddet! Den må bare leses! Jeg legger dette innlegget inn både på originalspråket (som jeg har lest den på) og den norske oversettelsen.

Takk for tipsene. Vågen Fetevare virker kul. Skal sjekke det ut.

Jeg er veldig enig med deg i dine vurderinger av stykket. Undret meg også over at Cæsar ikke lot seg krone til konge første gang (eller for å si det sånn: alle de tre første gangene) Mark Antony gir ham den. Er det koketteri eller noe annet på ferde? Det antydes jo at han kan ha epilepsi (fallesyke); kanskje han rett og slett følte seg uvel. Det er ganske vanskelig å ha noen formening om dette, siden – som du jo påpeker – dette er en scene vi ikke får være vitne til.

Sekundærlitteratur sier at det var ganske sjeldent for menn i Cæsars posisjon å innrømme svakheter. Derfor er det veldig interessant, som du sier, at Cæsar lar andre få kjenne til hans fysiske skavanker. Cæsar viser at han har mange sider, og dette er med på å gjøre ham til en mye mer interessant karakter. Og så var det dette med Cæsars spøkelse, da…

Brutus er også en skikkelse med mange interessante personlighetstrekk. Synes måten han greier å overbevise seg selv om å ta livet av Cæsar, er ganske talende. Han vil gjerne gjøre det ”rette” og lar seg villig lede, selv om det ”rette” er å myrde vennen.. Brutus er opptatt av å ikke la seg påvirke av personlige ambisjoner, for han er det Roma og hennes innbyggere som er det viktige. Eller er dette noe han forteller seg selv, som et slags forsvar for de grufulle handlingene han i aller største grad er delaktig i?

Jeg stusset selv da Cæsar døde allerede halvveis ut i stykket. Men, det er klart, det er jo nettopp maktkampen som forgår i vakuumet etter Romas store mann som er det interessante her (ja, foruten opptakten til mordet, selvsagt). Ikke bare er kampen mellom Brutus/Cassius og Antony/Octavius spennende, det er like interessant å følge maktkampen som pågår mellom Antony og Octavius, Cæsars to arvtakere. Det er tydelig at det er store motsetninger mellom dem, noen ganger kommer denne motsetningen til og med til uttrykk på en ganske barnslig måte:

ANTONY
Octavius, lead your battle softly on,
Upon the left hand of the even field.
OCTAVIUS
Upon the right hand I; keep thou the left.
ANTONY
Why do you cross me in this exigent?
OCTAVIUS
I do not cross you; but I will do so.

I sluttscenen, mens Antony er mest opptatt av å ære den falne Brutus, er Octavius mer opptatt av det praktiske. Han vil bruke Brutus død videre i det politiske spillet:

According to his virtue let us use him,
With all respect and rites of burial.
Within my tent his bones to-night shall lie,
Most like a soldier, order'd honourably.
So call the field to rest; and let's away,
To part the glories of this happy day.

Det blir spennende å følge disse to videre... Og fremdeles har vi ikke kommet til talene!

I dag har jeg hatt et møte med min egen private Bongo! Jeg møtte på en elg for litt siden, da jeg var på vei hjem fra jobb. Elgen - Bongo! - ville ikke flytte seg, og jeg så meg nødt til å ta en liten alvorsprat med den.. Merket ikke før etter noen minutter hvor surrealistisk det hele egentlig var ;)

Jeg humret godt for meg selv da Bongo endelig hadde flyttet seg og jeg igjen hadde fritt leide, og tenkte på hvor koselig Doppler og Bongo til tider hadde det. Drømte litt for meg selv om å flytte ut i skogen, helt til jeg kom meg inn i varmen og ble minnet om at innelivet sammen med bøkene mine nok er mitt rette element.

Den ser bra ut!

Du kan velge hylletypen "Splitter naken" for å få en slik enkel hylle som bare viser frem bøkene.

Det er ikke støtte for randomnisering av bøkene i øyeblikket.

Dette er jo litt utenom det dere hadde tenkt dere, men jeg skal som ansatt for Bokvennen reise til Bergen onsdag 2. februar. Målet var å lansere Retten som ingen kunne målbinde - En forsvarsavtale til Arne Treholt. Det viser seg at det ikke er så lett å finne et sted å være. Flybilletten til Bergen er betalt men returen har jeg planlagt skal være nattoget hjem over fjellet.

Ok, la meg komme til poenget. Jeg lurer på om det er et ønske om å treffe meg, forfatteren av boken: Kaj Skagen og redaktøren i forlaget for en liten bokkveld? I tillegg til Arne Treholtboken kan jeg også holde en liten intro om forlagshuset Bokvennnen, Vidarforlaget og Transit og kanskje lekke litt fra vårens planer...

Det jeg lurer på er om det er noen som vet om et egnet lokale for dette? Jeg håper dette også kan være en fin start på Bokelskere/Bokvennen-treff som jeg har ønsket å få i gang.

Jeg har startet en tråd om stykket, den finner du her. Håper du blir med på diskusjonen!

Det er helt tydelig at Mark Antony har sin egen agenda oppi det hele, ja! Jeg er i grunnen ikke i tvil om at han næret ekte følelser for Cæsar, men det er virkelig imponerende hvor fort han greier å omstille seg. Måten han først unngår å bryte sitt løfte til Brutus på, er jo mesterlig – dette er en mann som virkelig har ordet i sin makt.

Da jeg så filmen med Marlon Brando i hovedrollen som Antony, synes jeg han portretterte denne figuren som mer kalkulerende enn det jeg hadde oppfattet ham som i begravelsesscenen. Karamella nevner at han snur seg bort fra folkemassen, liksom for å ”samle seg”, men ansiktsuttrykket hans i denne situasjonen er ubetalelig. Antony spiller et høyt spill som han til slutt vinner, takket være sine gudegitte talegaver, Må si jeg er villig til å tilgi Antony selv, og den unge Brando for den del, det meste ;)

En slik middag ville jeg gjerne vært med på! Da jeg var i tenårene hadde jeg et svært romantisk syn på bohemene. Jeg leste flere av bøkene de skrev, som Fra Kristiania-bohemen og Albertine, sjekket ut blant annet Krohgs og Munchs kunst, og følte at jeg hadde blitt født i feil århundre. Tenk å kunne leve, ånde, skrive, skape! sammen med disse fantastiske menneskene!

Naturalismen som litterær periode tiltalte meg veldig, det skjebnebestemte og dystre er fremdeles temaer jeg setter pris på i litteraturen. Bohem-budene fasinerte meg også, kanskje spesielt det tredje: Man kann seine Eltern nie schlecht genug behandeln… Selvsagt, jeg var tross alt tenåring! Da jeg endelig kom meg til Praha og fikk smake absint, følte jeg at livet der og da var fullkomment ;)