Bokelskere.no

Herlig! ;-)

Denne novellen er noe av det beste jeg har lest noen sinne! Morsomt at flere og flere blir oppmerksom på den!

;-) Og jeg hulket meg i sin tid gjennom slutten på "Tusen strålende soler"! Noen vil sikkert synes at det er patetisk, men jeg står for det! ;-)

Aktivitetstallene er det faktisk svært hårete å trekke ut, fordi vi måtte slått sammen data fra svært mange databasetabeller. Men jeg hadde også likt å se disse tallene :-)

Har skrevet om boken her.

http://litteraturivestfold.origo.no/-/bulletin/show/637122_om-det-skjoere-livet

For et flott innlegg! Du sier akkurat det jeg også kjemper imot, og som kanskje av og til skinner litt for tydelig gjennom i mine meningsutvekslinger. (Hvilket ikke forhindrer meg i å "ta helt av" i begeistringens rus når jeg kommer over bøker som for meg oppleves som fantastiske innenfor den mer klassiske litteraturen - og brenner etter å frelse verden til å lese den samme boka.)

Jeg diskuterer litteratur med mange - mest andre steder enn på Bokelskere - og jeg har mange ganger opplevd at jeg har snakket begeistret om en eller annen ny forfatter - og hvor vedkommende jeg snakker med ikke vet helt hva man skal våge å mene før man har snakket med "sine" for å vurdere om det er greit å mene det ene eller det andre om ditt og datt. Livende redd for å ha feil meninger om de gale bøkene ... Man kunne jo bli tatt for å være lettvekter, og måtte gud forby! Og da kan man ikke ha på seg at man var så fordømt naiv at man trykket f.eks "Strålende soler" til sitt bryst i sin tid! Det blir flaut og noe man helst vil skjule.

Jeg elsker at folk leser! Uansett hva! De aller, aller fleste har potensiale i seg til å utvikle smaken sin og bli kritisk til det de leser (som i seg selv absolutt er en positiv ting - dette avspeiler jo også hvordan man leser aviser, forholder seg til ting som presenteres i de fleste medier egentlig). Og så er det et fåtall som ikke har et slikt potensiale, og hvor det er en stor fare for at de sluker litt for rått de stereotype klisjeene de blir presentert for i enkelte bøker, og tror at dette er det eneste sanne bildet på virkeligheten. Hvilket jo er synd, fordi verden ikke er svart-hvitt, men så mye, mye mer komplisert.

Jeg har et yrke hvor jeg skriver mye, og jeg merker godt om dem jeg jobber sammen med er vant til å lese bøker eller ikke. De som leser en del, skriver betydelig bedre enn de som nesten ikke leser bøker i det hele tatt. Og når det er tale om stereotype oppfatninger av forhold i verden som det påstås også segmenteres inn i politikken, så tenker jeg (i alle fall sett fra et europeisk ståsted) at jeg ikke kjenner meg helt igjen i dette bildet. (Derimot synes dette lett gjenkjennelig i den amerikanske politikken.) Mon tro om det egentlig er medias skyld at det ser slik ut - fordi det ikke nytter å fange interessen hos journalister hvis man snakker for "vanskelig". Absolutt alt skal tabliotiseres til enkle, slagkraftige uttrykk/statements - og der er det ikke plass til dyptgående analyser. Dermed tvinges politikere og andre debattanter til å forenkle og forenkle og forenkle budskapene sine - med fare for at de selv virker rimelig enkle til slutt ... Jeg tenker ikke da først og fremst på politikere som tilhører den ytterste høyrefløy og som faktisk HAR stereotype holdninger og dertil hørende enkle løsninger på ting .. ;-)(De mest ekstreme blant disse leser antakelig ikke noe særlig i det hele tatt ... og de kunne faktisk hatt godt av å lese "Tusen strålende soler" for å skjønne at det er mennesker som dem selv det handler om, selv om Afghanistan er langt, langt unna Norge. Folk er folk, uansett kultur og rase.)

Dette hørtes ut osm en episk middagslur.

Som ren kuriosa kan jeg fortelle at dette nettstedet har hatt en bokmerkefunksjon.

Denne tok jeg bort under den lukkede testingen fordi nesten ingen brukte den.

Det er bare de mest entusiastiske av oss som klarer å oppdatere sidetallet de har kommet til på en nettside hver gang de har lest.

Kanskje du er litt for raskt ute etter den forrige debatten som til forveksling ligner på denne? Jeg føler i alle fall at jeg sa det jeg hadde å si i den forbindelse.

Det kan jo være verdt å gi det hele litt tid - evt. forsøke å løfte tråden etter en uke eller to? Temaet er interessant nok!

Gleder meg til å lese den nye oversettelsen av denne klassikeren!

Ja, det er sant! Man mister dem om folk sletter kontoen sin. (Hm, kanskje man burde fått beholde dem.)

Vel, det er faktisk fort gjort å trykke på feil knapp likevel, selv om det nå er vanskeligere enn før.

Nå får man opp en dialogboks som sier blablabla - velg ok eller avbryt. Det er lett å klikke ok i farten.

Når en stjerne er bort er den forøvrig borte, jeg vet ikke hvor de ble av.

Jeg har gitt spørsmålet ditt en trøstestjerne i ren sympati.

Til tider er persongalleriet noe karikert (særlig de slemme venninnene), men det plager meg lite. Til det er personene alt for lette å bli glad i. Dessuten er boka lite forutsigbar egentlig. Jeg ble overrrasket av både personer og handling flere ganger. Det er fint. Plottet er godt og orginalt, og tiden og miljøet Stockett beskriver er interessant. Forfatteren har selv vokst opp i et tilsvarende miljø, og det slår meg gang på gang at det er helt UTROLIG at vi her snakker om 1960, og ikke 1860. Segregeringspolitikken blomstrer, og Stockett gir den liv gjennom personene vi følger i boka. Hun viser også til historiske kilder, blant annet en lov som var gjeldende på den tiden som sier at “Ingen skal kreve av en hvit kvinne at hun skal pleie syke på avdelinger eller i værelser der mannlige negere er plassert” og “Det skal være forbundt for hvite personer å gifte seg med andre enn hvite personer. Ethvert ekteskap som strider mot denne paragrafen skal erklæres ugyldig” (s. 192). Jeg liker også utrolig godt bihistorien til Miss Celia, som har vokst opp i hvit underklasse (white trash) og hvordan hun også sliter med å finne en plass blant de andre hvite. Det gir en fin kontrast til fortellingen.

Det er riktig at navnet dukker opp.

Det dukker forsåvidt også opp på diskusjonssider, ved eventuelle sitater og på oversikten over bokelskere.

De av oss som har behov for anonymitet bør ikke røpe navnet sitt.

Det er valgfritt å legge inn navnet sitt under registrering, men man kan altså om man vil.

Hvis man har oppgitt det før, men angrer seg etterpå, kan man fjerne det fra http://bokelskere.no/bruker/innstillinger/.

Hvis man har valgt et brukernavn som røper navn eller identitet, kan man skifte brukernavnet sitt også på http://bokelskere.no/bruker/innstillinger/.

Hvis vi skulle anonymisert oss alle måtte vi lukket de fleste av sidene våre, og da hadde ingen funnet nettstedet via søkemotorer lenger.

Jeg så "Sult" for mange, mange år siden - lenge før jeg var moden nok til å sette pris på filmen. Gleder meg til å se den med mine nye Hamsun-entusiastiske briller! (Introspektiv ER riktig ord. Ble i tvil, men googlet det. )

Da har jeg lest den, og her er min bokomtale:

I denne lille boka møter vi familien Telemann som reiser på ferie til Garmisch-Partenkirchen, eller Mixing Part som Bror Telemann liker å kalle det. Han hater for øvrig tyskere, mens kona Nina elsker alt det tyske. Bror Telemann er dramaturg ved teateret, mens Nina Telemann er norsklærer i den videregående skolen.

Det meste av boka består av rene dialoger mellom Bror Telemann og kona, mens barna - tre i alt - befinner seg i bakgrunnen. Stilen er helt umiskjennelig for Erlend Loe. En stil jeg egentlig begynner å bli litt lei, men som jeg likevel dras mot. Jeg "må" liksom få med meg Loes bøker okke som ...

Familien skal altså feriere i Mixing Part i hele juli, men nokså fort begynner det å skjære seg mellom ektefellene. Med en rekke urkomiske dialoger krangler de seg gjennom ferien, og i god fellesferiestil er de underveis nærmest på skilsmissens rand, uvant som de er av tilbringe så mye tid sammen. Mens Telemann fantaserer om kokebokforfatteren Nigellas fristende kropp, tar Nina det hele ut litt lenger. Hun innleder en affære med en tysker ...

Mange ganger ble jeg sittende og humre og le underveis. Som denne dialogen på side 18:

"Det skjer forresten ganske ofte at jeg opplever at jeg er alene i et rom og så viser det seg at du også er her. Du er en stille type.

Det er du også.

Du mener vi er stille typer begge to?

Ja."

Eller når Bror Telemann bekymrer seg for deres åtte år gamle sønn (side 38):

"Han er en sjeldent fjern åtteåring som flyter rundt i sine egne tanker og ikke bekymrer seg over at andre ikke når inn til ham. Flere år etter at barn flest har sluttet å si rare og søte ting, gjør Berthold det fortsatt. Nina og Telemann lurer på om de vil makte å gjøre ham til et levedyktig og handlekraftig individ."

Eller når han forklarer hvordan de to byene Garmisch og Partenkirchen ble ett (s. 82):

" ... så ble de slått sammen før vinterolympiaden i 1936.

Jeg skjønner.

Men det ville ikke innbyggerne.

Ok.

Hitler bare bestemte det.

Typisk Hitler."

Boka er for det meste veldig morsom, men av og til også innmari irriterende. Akkurat det tror jeg også har vært forfatterens hensikt. Han kunne utvilsomt ha dratt det hele enda lenger, og muligens kunne det da ha blitt en enda mer interessant roman av det. Slik som han har valgt å skrive "Stille dager i Mixing Part", ble det morsomt nok der og da, uten at han er i nærheten av å skrive stor litteratur. Egentlig var det enkelte sekvenser som kunne minne om "Tatt av kvinnen", hvor han presenterte vrengebildet av den moderne kvinnen. For Bror Telemanns kone Nina er virkelig ikke helt god, der hun manipulerer mannen sin gjennom å sette opp ikke rent få listige feller for ham. Men på samme måte som i "Tatt av kvinnen", tar Bror Telemann igjen til slutt. Og først når han blir ordentlig slem, blir Nina interessert i ham som ektemann igjen ...

Alt i alt en bok litt over middels - og som fortjener terningkast fire. Uten Erlend Loes oppleserstemme kan det tenkes at boka ikke hadde fått mer enn terningkast tre ...

Ja, viktig poeng - vondt, underlig og interessant hvordan den nære relasjonen endrer seg. Underholdende bok.

Herlig! Gleder meg til å høre hva du synes om den etter hvert! Jeg for min del lurer på om jeg skal kjøpe opp restopplaget i min lokale ARK-butikk - for påkomne gave-anledninger. Er redd denne boka vil bli vanskelig å få tak i når de siste bøkene er utsolgt ...

Nei, du sier noe, Karin! Jeg har også tenkt på at jeg snart må ta meg lese- og filmpermisjon. Det er så mye jeg ønsker å bruke tiden min på, men døgnet går rett og slett ikke opp. ;-)

He-he ... ;-)

Samleboksen koster 249,-, så det var ikke så gærent. Jeg savner Benoni og Rosa riktignok, men dette må da bli utgitt snart? Alt annet kommer jo fortløpende på DVD´er ... ;-) Jeg skal se "Telegrafisten" først, tror jeg. Jeg husker den som svært fornøyelig (filmatisering av "Sværmere"). Gleder meg!

Jeg ble veldig inspirert av diskusjonstråden din og fløy sporenstreks til Platekompaniet og sikret meg en Hamsun samleboks med filmene "Sult", "Pan, "Telegrafisten", Markens grøde, "Landstrykere" og "Hamsun"! ;-)